Selvmordsforsøk

- Jeg angrer på alt jeg har utsatt barna mine for

- Jeg er fryktelig glad for at jeg lever, sier Maria (43). For fire år siden tenkte hun det stikk motsatte.

ÅPEN: - Jeg velger å være åpen i håp om å hjelpe andre, sier Maria. FOTO: Geir Dokken
ÅPEN: - Jeg velger å være åpen i håp om å hjelpe andre, sier Maria. FOTO: Geir Dokken Vis mer
Publisert

Vi møter Maria Riiser og datteren Alva (14) hjemme i leiligheten på Bjørkelangen i Aurskog Høland kommune, Viken fylke. Sønnen Linus (18) er lærling og har flyttet ut. Katten Storm (8) går ut og inn som han selv vil. På overflaten en helt vanlig familie, der foreldrene er skilt. Men Maria har kjempet en kamp som nesten tok livet av henne for å komme dit hun er i dag.

Hun er opprinnelig fra Uddevalla, men har bodd i Norge siden 1997. Hun er utdannet pedagog, nå ute av arbeidslivet.

– Hadde det ikke vært for det desperate jeg gjorde i oktober 2016, hadde jeg ikke kunnet ha denne samtalen. Nå velger jeg å være åpen, og håper det kan hjelpe andre.

Bestandig sliten

– Jeg var ulykkelig før pappa døde i 2008, og gikk inn i en depresjon da han ble borte. Det eneste jeg tenkte på var at jeg ville gi barna mine en annen oppvekst enn det jeg hadde hatt. Llikevel klarte jeg ikke å være den mammaen jeg så gjerne ville være.

NÆRT: Maria og datteren Alva har et spesielt nært forhold. FOTO: Geir Dokken
NÆRT: Maria og datteren Alva har et spesielt nært forhold. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Maria ble skilt i 2009, men har i dag et godt samarbeid med eksmannen. Maria jobbet som produktkoordinator på Kalbakken i Oslo, og pendlet med buss og tog hver dag. Lappen har hun aldri hatt. Hun følte seg sliten, men tenkte at det var de ytre påkjenningene som gjorde henne så utmattet.

– Mamma så sliten ut nesten hver morgen, og jeg maste om at hun måtte gå til legen, sier Alva.

Maria nevnte ikke for noen at hun hadde det vanskelig. Utad var alt bra, og det hun ønsket å formidle til omverdenen. Maria var ikke vant til at man snakket om følelser. Det var tabu. Skyld og skam måtte hun holde for seg selv.

Lå på sofaen

Maria hadde slitt med dobbeltsyn en stund, og det gikk ikke over slik hun hadde håpet. Da hun endelig kom seg til legen, ble hun lagt inn på sykehus samme dag, med mistanke om at det kunne være noe nevrologisk. Testene viste at det stemte, diagnosen var MS (Multippel Sklerose). Maria ble på Ahus i to uker.

– Da Linus og jeg kom på besøk, forklarte sykepleierne hva MS er. Vi fikk også en bok, beregnet på barn, der alt var enkelt fortalt, sier Alva.

– Den boken hadde jeg også mye glede av, legger Maria til. Hun fikk medisiner, sykmelding og ble sendt hjem. Der kunne hun ligge på sofaen i flere dager, bare stå opp for å pusse tennene innimellom. Hun var der for barna så mye hun greide, men klarte ikke å følge opp alle aktiviteter. Maria kom heller ikke tilbake i jobb, hun fungerte ikke godt nok.

MAMMA: - Jeg kan endelig være den mammaen jeg har ønsket å være bestandig. FOTO: Geir Dokken
MAMMA: - Jeg kan endelig være den mammaen jeg har ønsket å være bestandig. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Perioden 2014-2016 var tung, men som vanlig holdt Maria angst og bekymring for seg selv. Hun manglet nettverk og hadde ingen å lene seg på. Ingen som kunne hjelpe henne, trodde hun.

– Jeg ville helst ikke ta med meg venner hjem, siden mamma stort sett lå på sofaen, sier Alva, som har et spesielt nært forhold til moren sin.

Ble kastet ut

Da Maria ikke lenger jobbet, fikk hun AAP (Arbeidsavklaringpenger) fra NAV, 60 prosent av tidligere lønn. Bostøtten hadde reddet bosituasjonen, og da Maria mistet den, fikk hun økonomiske problemer.

– Til tross for at jeg var sparsommelig, strakk ikke pengene til. Og når jeg måtte velge mellom mat til ungene og husleie, prioriterte jeg maten. Luksus var det aldri snakk om. Men jeg leide leilighet, og selv om husverten var grei, ble han lei av at jeg stadig lå på etterskudd med husleien. Det skjønner jeg, sier Maria nøkternt.

– Det endte med at jeg fikk brev fra namsmannen med beskjed om at døren min ville bli låst 25. oktober 2016, dersom jeg ikke betalte det jeg skyldte. Jeg så ingen løsning.

Maria følte seg totalt mislykket. Hun var syk, jobbet ikke, eide ikke noe, hadde ingen ressurser, manglet nettverk og nå var hun i ferd med å miste hjemmet sitt også. Hennes største skrekk var å miste barna, som betyr alt for henne. Maria vet hun arrangerte bursdag for Linus, men husker ikke noe av 14 års dagen hans. Det var onsdag. Torsdag dro barna til faren. Da orket ikke Maria mer.

Ny lever innen 72 timer

En nabo, som var i Linus’ bursdag, la merke til at Maria liksom ikke var til stede, selv om hun fysisk var der. Og da Maria ikke tok telefonen på torsdag, og attpåtil hadde låst døren, ante hun at noe var galt. Døren pleide alltid å stå åpen hos Maria. Fra verandasiden kunne naboen se inn i stua. Der så hun Maria ligge urørlig på sofaen.

Naboen ringte etter ambulanse. Brannvesenet kom og knertet døren, så ble Maria båret ut. Hun ble kjørt til Ahus, men ble raskt overflyttet til intensivavdelingen på Rikshospitalet. Der lå hun i respirator i fem døgn.

Trenger du hjelp?

  • Årsakene til at en person får tanker om eller forsøker å ta sitt liv er ofte sammensatte. For noen er selvmordstanker knyttet til en krise eller depressiv episode, hos andre er det et langvarig og tilbakevendende problem.
  • Det finnes mange steder å få hjelp.
  • Ta kontakt med: Kirkens SOS 22 40 00 40 eller Mental Helses hjelpetelefon 116 123. Begge disse telefonene er døgnåpne.
  • Ved akutt fare for liv og helse: Ring 113.

Kilde: Helsenorge.no

– Jeg ville være hos mamma, men jeg snakket ikke, bare gråt, forteller Alva.

– Vi fikk beskjed om at mammas lever var ødelagt, og hvis hun ikke fikk en ny lever innen 72 timer, ville hun dø. Noen andre måtte dø, så mamma kunne leve. Jeg klarte ikke å gå på skolen. Der fikk de vite hva som hadde skjedd, og læreren min var veldig forståelsesfull.

Den rette leveren kom i tide, og Maria ble transplantert mens hun var i koma. Hun husker at hun var veldig surrete da hun våknet, men at moren så både troll og dyr i rommet, skremte ikke Alva.

– Mamma har alltid vært veldig tøysete, sier hun smilende.

HOS MAMMA: – Jeg ville være hos mamma, men jeg snakket ikke, bare gråt, sier Alva om den vanskelige tiden. FOTO: Geir Dokken
HOS MAMMA: – Jeg ville være hos mamma, men jeg snakket ikke, bare gråt, sier Alva om den vanskelige tiden. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Mor og datter fullroser alle på Rikshospitalet, der de ivaretok både pasient og pårørende. Maria var ikke alene et sekund, de måtte være sikre på at hun ikke var suicidal. Selv husket ikke Maria noe av det som hadde skjedd.

En sosionom hadde tett kontakt med barnevernet og NAV. En svært god venninne, som Maria omtaler som sin norske «mor», var til enorm støtte. Sammen med en advokat, begynte hun å nøste i problemene til Maria. Begge kvinnene gjorde en strålende jobb, og psykologer fikk Maria til å snakke.

– Jeg hadde bestemt meg for å komme hjem til jul. Men jeg hadde jo ikke noe hjem, sier Maria stille.

– Ikke hadde jeg klær eller tingene mine heller, alt var innelåst.

Maria ble flyttet til Ahus, og da telefonen kom, der en stemme informerte om at sosialkontoret hadde overført alt hun skyldte til huseieren, ble Maria lettet. Huseieren lot henne flytte tilbake. I taxien på vei hjem, tenkte Maria at hun skulle omfavne all hjelp hun kunne få. Ikke noe var tabu lenger. Hun visste hun hadde en lang vei å gå, men også at hun var en fighter og ville klare det.

– Det var tøft ikke å kunne treffe barna uten tilsyn, men det var bare for en periode. Og selv om jeg slet med dårlig samvittighet, har jeg forsøkt å være en god mor og se fremover. Det som har skjedd får jeg ikke gjort noe med, sier Maria åpent.

En terapeutisk reise

Maria har hatt jevnlig besøk av psykiatrisk sykepleier etter selvmordsforsøket, og hun har også gått på DPS (Distriktpsykiatrisk senter). Hun roser Aurskog og Høland Psykisk helse for god oppfølging. Maria var redd for alt, og aller mest for barnevernet.

En teknikk hun syntes hjalp, var å skrive ned alle skumle ting på et ark. Da hun tok arket med til psykiateren uken etter, vekket ikke ordene den samme angsten i henne. Følelsen hadde bleknet. Maria lærte å sette ting i perspektiv, og å gi litt mer faen i hva andre mente.

Hun er en like god mor, selv om hun ikke eier så mye. Maria tilbyr kjærlighet og tilstedeværelse, det viktigste av alt. Hun har lært å akseptere MS, lært å sette grenser og å være glad i seg selv. Muren Maria har fått hjelp til å bygge opp står nå stødig. Den raser ikke selv om en kloss skulle skli ut, det gir Maria en trygghet hun aldri har kjent før.

Sammen med Alva har Maria vært på hver eneste avdeling på Rikshospitalet og takket for at de hjalp henne tilbake til livet. Hun har det bedre enn noen gang. Maria er leder for den lokale natteravnsgruppen, og selv om hun blir sliten, er det godt å ha noe meningsfylt å gjøre utenfor hjemmet.

– Ingen barn skulle oppleve det mine barn har gått gjennom, og jeg angrer på alt jeg har utsatt dem for, sier Maria.

– Med min nye lever fikk jeg også et nytt liv, og jeg kan endelig være den mammaen jeg har ønsket å være bestandig. Jeg har vrengt sjela mi, og det finnes ikke spor av løgn igjen der. Løgn skal heller aldri mer inn i mitt liv. Jeg vil svære ærlig når folk spør:

– Hvordan har du det?

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet
Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer