MER TID: Louise har tatt konsekvensen av sin anger og bruker mye mer tid på sitt yngste barn enn da de eldste var små.  Foto: All Over Press
MER TID: Louise har tatt konsekvensen av sin anger og bruker mye mer tid på sitt yngste barn enn da de eldste var små. Foto: All Over Press
Hva Angrer Vi På?

- Jeg angrer på at jeg ikke tok meg mer tid

Firebarnsmoren Louise fikk en wake-up call og innså at hun hadde brukt tiden sin helt feil.

Stressmorgener med vondt i magen og et stikk i hjertet når hun hadde vinket farvel og var på vei til jobben. Slik var hverdagen ofte for Louise Munk-Poulsen (40) da hennes tre eldste barn var små.

– Mannen min og jeg drømte om en stor barneflokk, og alle jentene våre er høyst ønsket. Men når jeg ser meg tilbake, ser jeg tydelig at vi hadde det litt for travelt og ikke var særlig reflekterte når det gjaldt valget av livsstil, konstaterer Louise. Hun ble mor første gang da hun var 27 år gammel. Og det kom raskt flere barn. 

På det tidspunktet jobbet hun som sykepleier og følte ikke helt at hun hadde havnet på riktig hylle rent karrieremessig.

LES OGSÅ: Fem tegn på at du er i ferd med å bli utbrent

Føltes meningsløst

– Jeg var fremdeles litt grønn og søkende. Økonomien var stram også, og jeg speilet meg mye i hvordan andre gjorde det. Samtidig var det tøft å gå hjemme med tre små barn, så selv om jeg nøt mammapermisjonen så mye jeg kunne, gledet jeg meg også veldig til å skulle tilbake i jobb.

– Når jeg endelig var sammen med dem, var både de og jeg slitne.

Men tilbake i jobb gikk det opp for henne at hun faktisk bare så barna sine to til tre timer om dagen.

– Når jeg endelig var sammen med dem, var både de og jeg slitne. Det føltes meningsløst, men jeg prøvde å overbevise meg selv om at det var bra for barna å komme seg ut og leke med noen andre, og at de trengte en fast rytme, forklarer Louise.

For to år siden ble Louise mor igjen. Samtidig døde en kvinne i omgangskretsen hennes.

– Det dødsfallet gikk virkelig inn på meg. Hun hadde tre barn som var litt eldre enn mine, og det føltes som en wake-up call og minte meg på at det livet som er levd, aldri kommer tilbake, og at også jeg kan dø.

Louise og mannen begynte å snakke om at de gjerne ville ha mer tid sammen med barna. De ble enige om at Louise skulle si opp jobben og bli hjemmeværende.

LES OGSÅ: Slik gjør stress deg eldre

Ble hjemmeværende

– Mannen min tjener mer enn jeg gjorde, og det var også jeg som hadde mest lyst til å gå hjemme. Men det var likevel et valg som krevde at jeg tok sats, ettersom jeg hadde en jobb som ikke vokser på trær, og i tillegg noen gode kolleger. 

Da beslutningen først var tatt, føltes den imidlertid som noe av det riktigste hun noen gang hadde gjort. Pausen fra arbeidslivet har, som hun sier, gitt henne mulighet til å få snudd opp ned på en masse ting.

– Selv om jeg ikke er sikker på at jeg kunne ha handlet annerledes da de eldste var små, kan jeg godt angre på at jeg ikke tok meg tid til å nyte tiden sammen med dem like mye som jeg har nytt tiden med den yngste. Det handler også om at jeg er blitt eldre, og at økonomien vår er annerledes, men jeg skulle likevel ønske at jeg ikke hadde vært så oppsatt på å følge oppskriften på det perfekte liv, og i stedet hadde kjent litt mer etter i meg selv, sier Louise. 

LES OGSÅ: De vanligste symptomene på depresjon

Sunt å angre

WAKE-UP CALL: Louise lever et annet liv i dag enn hun gjorde for noen år siden. Foto: All Over Press
WAKE-UP CALL: Louise lever et annet liv i dag enn hun gjorde for noen år siden. Foto: All Over Press Vis mer

De fleste av oss angrer litt i ny og ne – kokos­bollen du spiste, eller kjolen du ikke fikk kjøpt. Den slags småanger kan vi gjerne underholde andre med, men når angeren gjelder større temaer som kjærlighet, familie eller vennskap, har de fleste av oss vanskelig for å stå ved at vi valgte feil.

– Det ligger i vår kultur at vi skal etterstrebe å være perfekte, påpeker psykoterapeuten og presten Ilse Sand.

Hun mener at det for noen kan være så vanskelig å innrømme et dårlig valg at de heller vil fortsette med å velge feil

Men hjelper det egentlig å angre? Ja, mener Ilse Sand: Det kan være sunt å stoppe opp og innse at man skulle ha handlet annerledes.

– Å angre er jo å se realitetene i øynene og forstå at en annen beslutning ville ha vært bedre enn den man faktisk tok. Det er en prosess som er enormt lærerik, og som gir mulighet for målrettet å gå en annen vei. Hvis det dårlige valget har gått utover en annen, og du innrømmer det overfor ham eller henne, kan det være en stor lettelse for dere begge. 

Dypest sett er den større angeren knyttet til følelsen av sorg, påpeker Ilse Sand.

– I første omgang blir man kanskje sint på seg selv og sier: Huff, så dum jeg var nå. Men under sinnet ligger sorgen over å ha mistet noe.

– Er det ikke fare for at man kan dyrker sorgen for mye?

– Jo, det kan være vanskelig å finne balansen mellom å gå inn i sorgen og å unngå å dyrke den. Derfor er det også en god idé å ha noen å dele sorgen med. Fortell om den til en empatisk person i omgangskretsen, eller oppsøk en terapeut.

Som prest har Ilse Sand ofte opplevd nybakte enker og enkemenn som er veldig sinte. Noen vender sinnet utover mot for eksempel sykehuset der den avdøde ektefellen var innlagt, men det er også dem som vender sinnet innover.

– De angrer kanskje på en diskusjon de hadde med den avdøde, eller at de ikke fikk gjort nok for partneren mens han eller hun levde. I den typen situasjoner er selvkritikken ofte helt ute av proporsjon, understreker Ilse Sand.

Men hva gjør man egentlig hvis man angrer på noe overfor noen som ikke lever lenger?

– Men man kan gjerne ønske at man hadde handlet annerledes, og likevel være glad for det man har lært av det.


– Jeg pleier å anbefale at man formulerer det man angrer på i et brev. Det kan være et avskjedsbrev til den avdøde, men det kan også være rettet til de nå voksne barna som man har innsett at man sviktet. Her er det viktig å prøve å unngå det lille «men»-et, som vi ofte blir fristet til å bruke. Bare stå ved at du angrer, og sett punktum.

Noen bruker argumentet at de ikke angrer, fordi de jo har lært noe av å gjøre dårlige valg. 

– Men man kan gjerne ønske at man hadde handlet annerledes, og likevel være glad for det man har lært av det, svarer Ilse Sand.

Og det har Louise Munk-Poulsen gjort. 

– Det var jo jeg selv som satte opp noen umenneskelige rammer og for eksempel hadde helger med tolvtimersvakter, mens mannen min var alene med tre små barn. Konsekvensene var blant annet at jeg ble stresset og irritert på dem rundt meg. Jeg følte at jeg måtte kunne yte mitt beste når jeg var på jobb. Nå tenker jeg at det er jo hjemme man skal yte sitt beste. 

Om et par måneder begynner Louises yngste datter i barnehage, og Louise er i ferd med å etablere seg som selvstendig næringsdrivende helsesøster.

– Jeg ønsker virkelig å være med på å hjelpe andre familier som kjenner på konflikten mellom jobb og familieliv, til å finne den løsningen som passer for dem. 

Det betyr ikke nødvendigvis at de må gjøre som jeg gjorde. Man må finne sin egen vei, men de fleste småbarnsfamilier lever med mye tidspress, og jeg synes alle foreldre burde ha mulighet til å være mest mulig sammen med barna sine, spesielt i de første leveårene.

LES OGSÅ: - Han var jo barnet mitt, hvordan kunne jeg ønske at han var annerledes?

Denne artikkelen er også publisert i KK nr 10/1, 2016.

Til forsiden