<strong>BIPOLER LIDELSE:</strong> Sofie ønsker å være normal og leve et normalt liv. Og i over 30 år var hun faktisk ikke klar over at hun var psykisk syk. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
BIPOLER LIDELSE: Sofie ønsker å være normal og leve et normalt liv. Og i over 30 år var hun faktisk ikke klar over at hun var psykisk syk. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix Vis mer

Bipolar lidelse:

- Jeg ante ikke at jeg var manisk

Hvordan forteller man sin nye kjæreste at man har prøvd å ta sitt eget liv? At ens tilværelse har vært preget av grenseløs sex og hemningsløs pengebruk. Det er et spørsmål bipolare Sofie (39) stiller seg.

Publisert

Kjære V

Jeg må være ærlig med deg, for jeg ønsker at vi to skal ha en framtid sammen. Det er vanskelig for meg, men det er helt nødvendig. Jeg har bipolar lidelse og ble diagnostisert for to år siden. For øyeblikket er jeg stabil og blir behandlet med medisiner, men jeg har en tendens til å bli enten manisk eller depressiv. Jeg har ikke fortalt dette til veldig mange, fordi jeg er redd for at de skal dømme meg. Sykdommen har mange ansikter. Jeg kjenner den godt, men den ligger der og vil alltid ligge der som en frykt og et ubehag hvis den kommer til overflaten. Det er ikke hyggelig å være pårørende til en person med bipolar lidelse, men med god kommunikasjon, omsorg og forståelse kommer vi langt. Jeg forstår hvis du ikke vil fortsette å være sammen med meg.

Klem fra en som er veldig sårbar

Kjæresten stakk ikke av da han fikk denne sms-en en søndag kveld fra kvinnen han hadde møtt på en festival og kjent i bare et par måneder. Fra starten av hadde de en avtale om at de «i hvert fall ikke skulle ha noe fast forhold». Men han syntes samtidig at hun var så herlig, morsom og langbeint, og så var hun så utrolig glad i sex. Han ba Sofie om å møte ham ansikt til ansikt, så de kunne snakke om det. Da kunne hun forklare ham litt mer om hva det ville si å ha en bipolar lidelse – han visste at sykdommen kunne arte seg forskjellig fra person til person, men han kjente dessverre bare til tilfeller som han ikke oppfattet som positive. Hva innebar egentlig diagnosen i hennes tilfelle? Da Sofie og Vincent hadde snakket sammen, sa han: «Dette endrer ikke mitt syn på deg.» Samtidig stilte han et krav til henne: Han ville at Sofie skulle fortsette med å ta medisiner så lenge de var sammen.

– Så ble vi kjærester, og det har vi vært i to et halvt år nå. Jeg har fortsatt å ta medisinen, men jeg har likevel hatt noen maniske episoder i løpet av den tiden vi har kjent hverandre. Men det vet han ikke, og det kommer han heller ikke til å få vite. Det er en hårfin balanse, sier Sofie, som er frilansjournalist og bor sammen med kjæresten Vincent i en liten by utenfor Aarhus.

Sannheten er kompleks

Vincent har barn fra et tidligere ekteskap, og barna og moren deres bor i byen. Sofie har en sønn på 15, som kommer på besøk et par ganger i måneden, men som til vanlig bor hos faren i København. Det med sønnen er bare én av de mange tingene i Sofies liv som gjør vondt hver eneste dag.

«Sett utenfra har jeg jo forlatt barnet mitt for å prioritere en ny mann på en annen kant av landet», som hun sier.

Sannheten er kompleks. Og den kan ikke Sofie fortelle om uten å røpe en større hemmelighet. Hvis hun skal være ærlig om samværet med sønnen de siste årene, må hun også fortelle at hun har en alvorlig psykisk sykdom som hun holder hemmelig. Sønnen har ikke bodd hos henne lenge, verken før hun møtte Vincent eller etter at hun skilte seg fra sønnens far. At hun flyttet til Aarhus, var derfor ikke en veldig stor forandring i hennes og sønnens måte å være sammen på. Men det var stressende fordi folk plutselig hadde en mening om det.

– De synes jo at det er litt rart. Og det er det også. Jeg har selvfølgelig lyst til å forklare at det ikke er sånn som de tror. Men det går ikke. Jeg har måttet gi opp drømmen om å være den blide, kjærlige og avbalanserte moren som jeg tror vi alle helst ønsker å være, og se i øynene at jeg er en bedre mor ved å ta ansvar for meg selv og gi slipp på sønnen min. Da jeg valgte å flytte til Aarhus, kunne det jo se ut som om jeg valgte ham bort, men jeg hadde allerede gitt fra meg foreldreansvaret for mange år siden. Men det var det ikke så mange som var klar over. De visste heller ikke at jeg var psykisk syk. Sønnen min hadde bodd hos faren sin helt siden jeg ble innlagt på lukket avdeling og ble sykmeldt for posttraumatisk stresslidelse, forteller Sofie.

Ved siden av foreldrene, sønnens far og de aller nærmeste har Sofie bare én venninne som har stått last og brast med henne i de verste ‒ og beste ‒ periodene.

– Hun hjalp meg med å skrive et innlegg på Facebook da jeg flyttet til Aarhus. Der skrev jeg at «jeg er så glad for at jeg har funnet kjærligheten og skal flytte sammen med Vincent og begynne som frilansjournalist med nye kunder i Aarhus». Og så skrev jeg: « … Heldigvis er Danmark et så lite land at man kan kjøre fra den ene enden til den andre på bare noen timer, så jeg kan være sammen med Magnus hele tiden likevel!» Det var en omskrivning av sannheten, men det var et forsøk på å beskytte meg mot å bli kalt en dårlig mor. Det er lenge siden jeg har skjønt at det er en veldig dårlig idé å innrømme at du er psykisk syk ‒ hvis du ikke ønsker å være et offer eller i hvert fall bli et offer for andre folks fordommer, eller være død på arbeidsmarkedet. Det lønner seg ikke å være ærlig. Jeg sier det stort sett aldri til noen, for jeg får svi for det hver gang. Jeg gir på en måte folk en anledning til ikke å like meg i stedet for å akseptere at alle er forskjellige.

- Forholdene mine fikk raskt en undertone av dominans og makt

Sofie ønsker å være normal og leve et normalt liv. Og i over 30 år var hun faktisk ikke klar over at hun var psykisk syk. Hun visste at hun var veldig glad i å gå på byen og at hun hadde vanskelig for å slutte å drikke når hun først hadde begynt, hun snakket høyt og var en fest å være sammen med, men også litt slitsom. Framfor alt visste hun at hun var en sånn dame som mange menn ønsker å bli med hjem.

– Jeg har alltid hatt skikkelig sexappell og vært nysgjerrig og grenseoverskridende når det gjelder sex, litt som Carrie i «Homeland». Jeg kunne gå på byen bare for å finne meg noen å ta med hjem, og det gjorde jeg alltid, for det var ikke til å misforstå hva jeg var ute etter. Jeg var ekstremt utadvendt og åpen og flørtet med både menn og kvinner og hadde sex med begge kjønn. Ofte grenseoverskridende sex, forteller Sofie, som elsket at alle syntes hun var så fri og vill. Ikke kjedelig, sånn som andre kvinner.

– Den utstrålingen fikk jeg veldig mye oppmerksomhet for, for jeg var akkurat den typen kvinne som mange menn drømmer om. Kjærestene mine har alltid sagt at det var så morsomt og gøy å være sammen med meg, og det skjedde noe hele tiden, men jeg klarte bare ikke å gire ned og roe meg. Og selv om jeg virket fandenivoldsk og selvstendig, så var jeg egentlig en «avansert pleaser», altså ikke den søte, stille jenta, men den frekke jenta med bein i nesen, som klarer alt selv, som er så selvgående at mannen slipper å ta hensyn og være redd for å såre. Utstrålingen min sa: «Haha, du kan ikke såre meg, jeg er med på alt!» Men når det kom til stykket, spurte jeg alltid kjæresten min eller den jeg var sammen med, hva han hadde lyst til – jeg ante ikke hva jeg selv ville. Senere har jeg tenkt at jeg bare ville bli elsket. Problemet var at jeg tiltrakk meg en bestemt type menn, som jo fikk øye på det grenseløse og syke i meg og tente på det. Forholdene mine fikk raskt en undertone av dominans og makt.

Etter skilsmissen fra faren til Magnus fikk Sofie «licence to party», og det er en av de periodene hun ikke er så glad i å tenke tilbake på. For selv om hun hadde det fantastisk i hvert fall en del av tiden, var hun ikke en god mor for sønnen og tok ikke hensyn til hvem hun tok med seg hjem fra byen, eller hvor mye de bråkte når de hadde sex.

– Jeg var manisk, men jeg ante ikke at det var det jeg var. Jeg var ekstremt opptatt av sex på en veldig hemningsløs måte, der jeg blottla meg selv. For eksempel oppsøkte jeg et par som søkte en «ekstra kvinne». De syntes jeg var utrolig dristig og frekk, men jeg var jo ikke frisk. Jeg prøvde mye forskjellig og var blant annet på swingersklubb med min daværende kjæreste.

– I dag kan jeg se at oppførselen min var preget av stormannsgalskap, og at jeg var altfor høyt oppe i gir. Jeg sov kanskje maks fire–fem timer i døgnet. Magnus og jeg bodde 14 forskjellige steder, og han skiftet barnehage, skole og venner mange ganger i løpet av de årene. Han var med på svingningene mine, opp når jeg var oppe, og ned når jeg lå på sofaen og ikke orket noe som helst fordi jeg var bakfull. Det kunne jo fort ta meg to–tre dager å komme meg etter en tur på byen, forteller Sofie.

- Jeg havnet på lukket avdeling

Men lasset veltet, og alt falt i grus etter et overfall der Sofie ble angrepet av en yngre mann. Det førte først til en voldsom stressreaksjon og sykmelding. Men det ble ikke bedre, bare verre og verre, og i løpet av et par uker eksploderte det, som om et beskyttelseslag ble skrelt av Sofie. Til slutt gikk hun inn i en dyp depresjon, ble psykotisk og prøvde desperat å ta sitt eget liv. Så ble hun innlagt på psykiatrisk avdeling.

Jeg havnet på lukket avdeling. De tok fra meg alt fra kniver til beltet på morgenkåpen, for jeg hadde bare én ting i hodet: å komme meg vekk fra dette livet. Jeg ble observert i alle mulige situasjoner og utredet for bipolar lidelse. Det er tre typer bipolar lidelse: en der man er mest depressiv og mindre manisk, én der man er hypoman – altså litt for høyt oppe hele tiden – med kortere depressive perioder, og så en type der man svinger mellom de to tilstandene. Hos noen kan det skifte fra time til time, og da heter det cyklotymi. Det er veldig hardt for kroppen og psyken å svinge så mye på kort tid. Grunnen til at jeg – og andre – ikke hadde tenkt på om jeg kunne være syk tidligere, er antakelig at jeg var mer manisk enn depressiv, og det å ha mye energi er en positiv egenskap i dagens samfunn. Men da jeg først fikk en nedtur, gikk jeg helt til bunns.

På det tidspunktet var Sofie det legene beskriver som dypt, dypt deprimert og suicidal. Hun fikk 12 elektrosjokk til å begynne med. Hun husker ingenting av dem, men har senere fått forklart hva som skjer. Man plasserer to strømførende elektroder på hodet og gir pasienten støt. Den første runden med elektrosjokk ga ikke god nok effekt, men Sofie kom i det minste ut av den verste tåken, der hun bare ønsket å dø.

– Jeg begynte langsomt å kjenne at jeg ønsket å være her, og da fikk jeg 12 elektrosjokk til. Jeg kjente ikke igjen min egen sønn eller noen andre i familien da de kom på besøk. Det er en vanlig bivirkning, men jeg har så utrolig dårlig samvittighet for det i dag. Tenk at sønnen min har opplevd å ha en mor som ikke visste hvem han var, sier Sofie, som flere ganger er blitt oppfordret til å holde foredrag for organisasjonen Psykiatrifonden om å være mor med bipolar lidelse. Men det vil hun ikke. Hun tar ikke sjansen på igjen å havne i båsen «psykisk syk».

– Jeg er veldig klar over at jeg har en diagnose, men jeg er nødt til å tro at jeg kan få et normalt liv likevel. Det er det jeg har kjempet for de siste årene.

Det verste er ikke elektrosjokkene og medisinen som får henne til å snøvle og snakke rart eller sovne midt under frokosten, for det har Sofie lagt bak seg og fått noenlunde kontroll på. Hun vet hvilken medisin hun tåler og hvor mye hun skal ta for å kunne fungere helt normalt, og hun vet at hun må holde seg unna enkelte preparater, for eksempel litium, fordi nyrene hennes ikke tåler det. Det som er verst for henne, er tanken på alt hun har utsatt seg selv og andre for.

– De første årene handlet det nesten bare om å forstå hva som var meg, hva som var sykdommen, og hvordan livet mitt framover skulle bli. Innimellom kunne jeg savne å være manisk, litt som en alkoholiker som savner å drikke, for jeg var jo mye gladere, morsommere og mer kreativ når jeg var manisk. Og så likte jeg meg selv mye bedre. Jeg kan fremdeles av og til si: «Å, skulle ønske jeg bare kunne hatt en liten manisk episode på tre timer nå, så jeg kunne fått løst dette problemet! Jeg tenker jo så genialt når jeg er manisk!»

Bipolar lidelse gir forstyrrelser i stemningsleie og aktivitet

En av de tingene Sofie gjorde, var å flytte bort fra byen med alle fristelsene – alkohol, byturer og shopping – og så har hun gått i gruppeterapi med såkalt psykoedukasjon, der man sammen med andre med samme diagnose lærer å «leve med en psykisk lidelse».

– Det var så rart, for jeg følte meg jo ikke som de andre. Bipolar lidelse gir forstyrrelser i stemningsleie og aktivitet, og det er en alvorlig psykisk sykdom. Akkurat det stemte jo. Men de andre hadde det mye verre enn meg, syntes jeg. Det var blant annet en kvinne som ropte og skrek og var sånn «se på meg» hele tiden. Og jeg kan huske at jeg tenkte at det var utrolig slitsomt, men senere har jeg tenkt at det sikkert er sånn jeg virker på andre når jeg har drukket og girer meg opp. Jeg tåler ikke alkohol så godt, det gjør meg manisk, nesten som om jeg skifter til et ustoppelig festgir. Litt for mye, litt for dramatisk og litt for flørtende.

– Da jeg skulle feire bursdagen min for ikke så lenge siden, drakk jeg for mye og ble litt manisk, og da kom svigerinnen min bort til meg og sa: «Sofie, kom og sett deg litt og ta et glass vann.» Men det skulle jeg bare ikke den situasjonen. Da skulle jeg feste.

I dag kan Sofie komme seg på et par dager, hvis hun har festet hardt. Men det er en av de tingene hun og Vincent er uenige om, for hun glemmer nemlig ham når hun blir manisk, og så blir hun veldig liten de påfølgende dagene og trenger å bli passet på.

Det er godt for meg at jeg har møtt en mann som er veldig stabil og veldig rolig. Når jeg kjeder meg lørdag kveld og sier «du, skal vi ikke finne på noe gøy?», sier han bare at jeg skal sette meg ned og slappe av. Og det er nok sunt, for da erfarer jeg at jeg kan bli elsket uten å være morsom og finne på artige ting hele tiden.

Sofies økonomi og antall fartsbøter er en indikator på om hun er i vater eller ikke:

– Når jeg begynner å kjøre for fort på motorveien og er sikker på at jeg ikke kan krasje med noen, vet jeg at jeg må passe meg litt. Det gjelder også når jeg får lyst til å shoppe. Før i tiden var jeg så slepphendt med penger, jeg tenkte ikke på det og hadde en gjeld på 300 000 kroner da jeg møtte Vincent. Det er tilbakebetalt nå, og jeg har også betalt de tre siste feriene mine selv. Det å ta ansvar er nytt for meg. Stress, eksamen, trøtthet, flytting, jobbskifte, suksessopplevelser, alkohol, fester og farger ‒ alt sammen kan trigge manien min.

Nylig fant Sofie ut at faren hennes også har vært bipolar, eller manisk depressiv, som det het tidligere. Hun skulle ønske at hun hadde fått mer støtte fra foreldrene, og hun har vært veldig sint på moren fordi hun har vært så egoistisk, men hun er ikke sint lenger nå.

– Hvis jeg hadde visst at jeg var manisk, ville jeg nok fått medisin tidligere, og da hadde sønnen min fått en annen barndom. Det er utrolig vondt å tenke på, og jeg sier hele tiden til ham at han ikke må tro at han har gjort noe galt. Men vi gjør så godt vi kan med de forutsetningene vi har, og det gjelder selvfølgelig også min mor og min far.

– Hva om …?

– Om alt hadde vært annerledes? Da ville jeg heller hatt et liv uten å være bipolar og ha følelsen av å være for mye, og uten angsten som gjør hverdagen min vanskeligere. Hvis jeg ikke hadde hatt bipolar lidelse, ville jeg for eksempel ikke hatt så mange dårlige forhold og ikke så mye gjeld og den hullete cv-en, og jeg hadde ikke bodd 27 forskjellige steder. Herregud, så mye penger jeg har brukt. Men viktigst av alt: Jeg ville ikke hatt så dårlig samvittighet overfor Magnus.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer