KREFT: Lotta Gray har sett døden i hvitøyet, og blir aldri kvitt frykten for tilbakefall. Men i dag ser den tidligere journalisten framover, og vil bruke tiden sin på å hjelpe andre. FOTO: Peter Cederling
KREFT: Lotta Gray har sett døden i hvitøyet, og blir aldri kvitt frykten for tilbakefall. Men i dag ser den tidligere journalisten framover, og vil bruke tiden sin på å hjelpe andre. FOTO: Peter CederlingVis mer

Kreft:

- Jeg ante ikke hvordan det ville gå

Da Lotta ble dødssyk, skrev hun et brev til sin lille sønn som skulle åpnes på 15-årsdagen hans. Lykken finnes ikke ved enden av regnbuen, men i deg selv, var budskapet

Kreft er et stygt ord. Et fryktet ord. En bekjent var nylig inne til en undersøkelse, det var oppdaget flekker på leveren. Jeg ventet på venterommet, og der ble jeg grepet av en voldsom angst. Angst for døden. Angst for de etterlatte. Heldigvis hadde ikke vennen kreft. Men hva ville jeg sagt til vennen, og familien, om nyhetene var dårlige?

Lotta Gray vet alt om det. Vrimmelmammaen, som hun er kjent som i Sverige. En respektert skribent og en populær blogger. Men også en som vandret hånd i hånd med døden i mange år. For ni år siden fikk hun tykktarmskreft. Senere spredde den seg til leveren. Lotta overlevde og trosset legenes dystre spådommer. I dag er hun friskmeldt, og nå kommer boken «Himlen kan vänta» om tiden med kreft.

– Jeg ble friskmeldt i 2012, men i hodet mitt betyr det ingenting. Det er et slags stempel sykehuset setter på deg før de slipper deg fri. Faren er over. Men for meg er faren reell, hver dag. Angsten for tilbakefall er vanskelig å gi slipp på – den kommer nok alltid til å være der.

LES OGSÅ: - Jeg lar ikke frykten prege hverdagen

Fikk sterke magesmerter

Natt til 1. mai feirer de Valborgsmesse i Sverige. Denne kvelden i 2008 hadde Lotta og mannen Threst invitert venner til villaen i Enskede. Plutselig får Lotta sterke magesmerter. Lotta skriver om kvelden:

«Smerten må gå over snart. Det er vel stress. Eller kanskje menssmerter. Dårlig mat. Eller graviditeten. Den som jeg er sikker på at jeg vil avslutte. Jeg var på en Micael Bindefeld-premiere tidligere i dag. Allerede da kjente jeg magen, jeg har kjent den i det siste. Jeg gjorde gode miner på den røde løperen blant iskalde champagneglass og kinnkyss som aldri festet seg helt. Jeg leverte inn teksten til layout til kollegene i Se&Hör rett etterpå. Nå vil jeg bare feire Valborg med familien, men magen er så vond at jeg ikke tror jeg klarer det.»

Lotte blir fraktet i ambulanse til sykehuset, og undersøkelser viser langt framskreden kreft i tykktarmen. Tilstanden er akutt, og Lotte må opereres umiddelbart hvis hun skal overleve. Samtidig er hun gravid, noe som gjør røntgenundersøkelser vanskelige. Det kan skade fosteret. Men Lotte hadde allerede før hun ble syk, bestemt seg for å avbryte svangerskapet. Hun har ett barn med mannen, og vil ikke ha flere. Lotta skriver etter operasjonen:

«Sykepleieren sier at de har fjernet 80 centimeter av tykktarmen. De har lagt det som er igjen, på en sånn måte at jeg ikke trenger pose på magen. De har koblet sammen tykktarmen og endetarmen sånn at jeg kan bæsje på vanlig måte. På vei ned i heisen merker jeg at jeg er glad for det. Glad for ting jeg knapt visste eksisterte for en uke siden.»

LES OGSÅ: For 18 år siden levde Pia et dobbeltliv preget av narkotika og ville sexfester: - Det begynte med leken eksperimentering, men det endte med avhengighet

Bloggen ble terapi

Etter operasjonen følger en lang periode med cellegift, med stadige undersøkelser og en evig frykt for at kreften ikke er borte, for at den skal spre seg mer. Lotte begynner å skrive om kreften og kampen for å overleve på bloggen sin. Hun får et skred av nye lesere, på kort tid er hun oppe i 80 000 besøkende i uken.

– Bloggen ble terapi for meg og for andre som er rammet av kreft, forteller Lotta.

– For meg var det utrolig viktig å skrive om kreften. Det hjalp mot angsten å sette ord på det jeg fryktet. Det var fra et helt egoistisk perspektiv, og jeg ville ha skrevet det selv om jeg ikke hadde en eneste leser.

Men bloggen blir til noe mye større. Hun får tonnevis av e-post fra folk som er rammet av kreft og som ber om råd og hjelp.

– Det var enslige mødre som hadde fått vite at de ikke hadde lenge igjen å leve. Jeg prøvde å hjelpe som best jeg kunne. Jeg ordnet med matleveranser til dem som var for svake til å handle selv. Mange ville vite hvilken lege jeg gikk til, hva slags cellegift jeg fikk. Men det funker jo ikke sånn. Alle behandlinger er individuelle. Men jeg svarte etter beste evne. Det var så mange som hadde det så vanskelig – jeg måtte bare svare.

VISSTE IKKE HVORDAN DET VILLE GÅ: Da Lotta fortsatt var syk, skrev hun et langt brev til sønnen. Det var lenge før hun hadde tenkt på bok. FOTO: Thorn Ullberg
VISSTE IKKE HVORDAN DET VILLE GÅ: Da Lotta fortsatt var syk, skrev hun et langt brev til sønnen. Det var lenge før hun hadde tenkt på bok. FOTO: Thorn Ullberg Vis mer

Skrev et langt brev til sønnen

I løpet av sykdommen ble Lotta også skilt.

– Jeg ante ikke at det kunne være så vanskelig. Det handler om å bygge et helt nytt liv på nye økonomiske premisser. Og å bygge en ny vennekrets. Mange av de vennene vi hadde, var opprinnelig min manns. Det har vært mye å forholde seg til. Men man har plikt til å leve livet sitt, det har kreften lært meg. Og kjærlighet er noe som må vises, hvordan skal barn ellers forstå hva kjærlighet er? Hvis de vokser opp og forstår at mamma og pappa bare holdt sammen «for min skyld»?

Sønnen Lennox var bare to år da Lotta ble syk.

– Han husker lite, han var jo så liten. Men det er med utgangspunkt i Lennox at jeg har skrevet boken. Jeg har veid hvert ord med tanke på ham. Jeg vil at han skal kunne lese boken når han blir litt eldre og forstå mammas livsreise – og kanskje tenke at det er en fin historie.

Da Lotta fortsatt var syk, skrev hun et langt brev til sønnen. Det var lenge før hun hadde tenkt på bok. På konvolutten sto det:

«Til Lennox, for å åpnes på 15-årsdagen. Fortellingen om hvem jeg er, hvordan jeg og faren din traff hverandre, hva som er viktig i livet og at lykken ikke finnes ved enden av regnbuen, men inne i deg selv. At man alltid skal betale regningene i tide og ta bilen til service til fastsatt dato, men også at man ikke skal være så hard mot seg selv at livet er en endeløs rekke med dager som du selv må fylle med det du synes er viktig. At man ikke skal leve noen andres liv.»

Hun pakket også sammen en eske med minner.

– Der er de første skoene hans, bilder av ham, et opptak med meg som synger noen sanger, en hårlokk fra han var liten og den første trøyen hans. Jeg ante jo ikke hvordan det ville gå, og gikk hele tiden og ventet på beskjeden om at kreften var kommet tilbake. Det gjør jeg vel egentlig ennå.

LES OGSÅ: Da Rigmor møtte Trude første gang tenkte hun at dette var en sjenert og pen dame. Snart forstod hun at den velstelte fasaden, skjulte store, indre problemer

Spredning til leveren

Noen år etter operasjonen oppdaget legene noen skygger på leveren.

– Det var egentlig verre enn første gangen. Det er kreft som har spredd seg, som oftest tar livet av deg. Da jeg satt der på venterommet for andre gang og ventet på svar, det var forferdelig. Jeg tok beroligende medisin. Og når legen kommer, kan man se på ansiktsuttrykket hans hva beskjeden er?

Det viste seg å være spredning til leveren. Lotta ble operert på nytt og fikk cellegift igjen. Men hun ville ikke sykmelde seg og gikk på jobben hver dag.

- Jeg ante ikke hvordan det ville gå

– Det er grusomt å få cellegift. Du kaldsvetter og er kvalm hele tiden. Som å være bakfull ganger hundre. Men det var tross alt bedre å gå på jobben. Da var jeg fortsatt en del av noe. Å være en del av arbeidsfellesskapet var kjempeviktig for meg. Jeg tror ikke at jeg hadde klart meg om jeg var blitt liggende hjemme.

I dag er altså Lotta helt frisk. Men kreften har forandret henne på så mange måter. Skilsmisse, ny kjæreste – Jonathan, som hun er veldig lykkelig sammen med. Og et intenst engasjement i den humanitære organisasjonen Läkarmissionen.

– Jeg så et TV-innslag fra Rwanda, og et fotografi av et gatebarn. Det gjorde noe med meg. Kanskje hadde sykdommen gjort meg mer mottagelig. Jeg var blitt frisk, og ville gi noe tilbake. Jeg har reist til Uganda, Sør-Afrika og Rwanda for å hjelpe til i felten. Når Lennox flytter ut, kommer jeg ikke til å bli værende her. Jeg vil reise dit og jobbe der. Det er så utrolig mye som må gjøres. Det går an å begynne på nye ting selv om man er 50. Jeg har et motto: «You can. End of story.» Det har hjulpet meg.

Denne saken er hentet fra KK34.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: