FØDT I FEIL KROPP: André var bare 5 år da han merket at noe ikke stemte. Han var født i feil kropp. Her sammen med kona Clary. Foto: Kai Rehn
FØDT I FEIL KROPP: André var bare 5 år da han merket at noe ikke stemte. Han var født i feil kropp. Her sammen med kona Clary. Foto: Kai Rehn
Transseksuell

- Jeg avskydde min egen kropp og hatet meg selv i lange perioder

Allerede som 5-åring kjente André at noe ikke stemte. Han var født i feil kropp. Så møtte han Clary, som skulle bli kvinnen i hans liv.

Familieidyllen råder i rekkehusområdet øst for Göteborg. André Olofsson (28) sitter med det lille barnet sitt på fanget og hjelper til med spisingen. Kona hans, Clary (28), henter kaffekannen på kjøkkenbenken. I det ytre skiller ikke kjøkkenscenen hjemme hos familien Olofsson seg fra det som utspiller seg hos naboene deres. Men det er én stor forskjell.

– Jeg er en mann som ikke er som andre menn, sier André og legger armen rundt Clary, som rufser ham kjærlig i håret.

André ble født som Fabiola og tilbrakte de første månedene av livet sitt på et barnehjem i Colombia, før han ble adoptert av Ewa og Rune Olofsson fra Lerum og fikk det mer svenskklingende navnet Anna. Men til tross for en trygg og lykkelig barndom hos adoptivforeldrene kjente André at det var noe som ikke stemte.

LES OGÅ: - Jeg vil normalisere det å være en transperson

Aksept fra familien

– Jeg var bare 5 år da jeg reagerte på at jeg ikke fikk kle meg som jeg ville, og at jeg ikke fikk lov til å gjøre de samme tingene som min tre år eldre bror fikk, forteller han.

André følte seg utilpass når det ble forventet at han lekte med dukker eller skulle oppføre seg som en jente. Han ville mye heller være sammen med gutta.

– På skolen gikk det bra de første årene. Da fikk jeg være med og spille fotball og innebandy i friminuttene. Men etter hvert som man blir eldre, deles man jo opp. Da fikk jeg ikke være med guttene lenger.

I puberteten ble det enda verre. Verken guttene eller jentene ville ha noe med ham å gjøre, og han ble mobbet. 

– Jeg avskydde min egen kropp og hatet meg selv i lange perioder. 

Den eneste tryggheten i disse tøffe årene var adoptivforeldrene Ewa og Rune.

– Jeg var ikke mer enn 12 da jeg fortalte mamma at jeg likte jenter bedre enn gutter. Da sa hun at jeg fikk elske hvem jeg ville, bare jeg ble lykkelig. 

André håpet at alt skulle bli bedre da han kom inn på hockeygymnas. Men i stedet ble alt verre, og daglig måtte han takle krenkende kommentarer og mobbing, både fra gutter og jenter. Det var først da han et år senere begynte på allmenngymnas at alt lysnet. Der følte han for første gang at lærerne og de andre elevene verdsatte ham for den han var. Men da han tok steget fullt ut og fortalte at han tenkte på å gjennomgå en kjønnskorrigering, møtte han på nytt stor motstand.

– Det var mange som vendte meg ryggen. Jeg var ensom og isolert, og hadde det ikke bra i det hele tatt. 

LES OGSÅ: Lina ble født som gutt - skjulte hvem hun egentlig var i 45 år

Forvandlingen

Det aller vanskeligste var å fortelle foreldrene at han tenkte å gjøre en kjønnskorrigering.

– Det første de sa, var at de elsker meg og alltid kommer til å være der for meg. Pappa leste alt han kom over om transseksualisme og var støttende. Mamma var nødt til å gå til en sosionom for å snakke om følelsene sine, sier André og forklarer:

– Det var en sorgbearbeiding for henne. Samtidig som hun kjente glede over den sønnen hun hadde fått, sørget hun over datteren hun hadde mistet. Men egentlig var det ingen som ble overrasket da jeg sa at jeg var André og at Anna var borte. Jeg hadde hatt kortklipt hår siden jeg var 14, og jeg sluttet å sminke meg.

André innledet utredningen fram mot en eventuell kjønns­korrigering i 2008. To år
senere fikk han den første testosteronsprøyten, og forvandlingen fra Anna til André tok til. 

– Uten støtten fra foreldrene og familien min hadde jeg aldri klart det, sier han og bretter opp venstre skjorteerme for å vise tatoveringen med tallene 10-06-09; datoen da han fikk den første sprøyten.

LYKKELIGE NYGIFTE: Clary og André ventet med å gifte seg til han fikk sitt nye, mannlige personnummer. Foto: Kai Rehn
LYKKELIGE NYGIFTE: Clary og André ventet med å gifte seg til han fikk sitt nye, mannlige personnummer. Foto: Kai Rehn Vis mer

LES OGSÅ: - Som mann kunne jeg ikke være den forelderen datteren min fortjente

Kvinnen i hans liv

Året før hadde han møtt Clary, som skulle bli kvinnen i hans liv. De jobbet begge innen hjemmesykepleien, men på den tiden var de fremdeles bare kolleger og knapt nok venner.

– Jeg syntes at Clary var kjempeirriterende, sier André med et smil. - Hun ville ikke la meg være i fred, men skulle alltid prate med meg, og satte seg ved bordet mitt i pauserommet selv om jeg helst ville sitte for meg selv.

Til å begynne med forsto ikke engang Clary at den mutte typen som hun syntes var spennende, egentlig – i juridisk forstand – var en jente. Det var mye hysj-hysj hos kollegene når spørsmålet kom opp.

Avsløringen om Andrés bakgrunn skremte ikke Clary – tvert imot. Hun ble bare mer nysgjerrig på ham og ville vite mer.

– Jeg ville at André skulle fortelle meg selv om kjønnskorrigeringen sin. Derfor lot jeg ham ikke være i fred, sier Clary og ler.

Til slutt utviklet det seg et sterkt vennskap mellom dem, og de fant ut at de hadde mye til felles.

– Vi hadde begge hatt en tøff barndom og var faktisk blitt utsatt for samme mobbere. Det viste seg dessuten at vi var med i det samme korpset i 9–10-årsalderen, men vi husket ikke hverandre fra den tiden, sier Clary.

LES OGSÅ: Jamie og Chloe ble født som brødre - nå er de søstre!

Nye følelser

En kveld høsten 2010 skulle Clary låne Andrés bil. Da hun kom hjem til ham, hadde han kledd seg opp i dress, vest og slips ettersom han skulle ut senere på kvelden.

– Jeg husker at jeg ble helt paff, for jeg syntes han var en skikkelig kjekk mann. Etter at han begynte med hormonsprøytene hadde han også fått mørkere stemme og skjeggvekst, forteller hun.

Clary oppdaget at følelsene hennes for André hadde utviklet seg til kjærlighet, og han forsto også at han elsket henne.

– Hemningene mine slapp taket. Vi kjente begge at det var mer enn vennskap mellom oss, men samtidig var jeg livredd for at det skulle ødelegge vennskapet, sier André.

Begge hadde vært i forhold tidligere, Clary med gutter og André med jenter, men de hadde aldri hatt så sterke følelser for noen andre.

– Jeg likte Andrés myke side. Samtidig som han kan være veldig maskulin, har han bevart litt av det positive kvinnelige, sier Clary.

Hun var en stor støtte for André under prosessen. Han har gjennomgått tre operasjoner, blant annet er brystene operert bort. 

– Jeg har også operert bort alt der nede. Det innebærer at jeg ikke kan bli gravid lenger, sier han.

For to år siden fikk han det nye personnummeret sitt og ble dermed også juridisk registrert som mann.

– Vi ventet med å gifte oss og skaffe barn til det var klart. Blant annet fordi vi ikke ville havne i en situasjon der jeg måtte adoptere barnet vårt, sier André.

På spørsmål om de planlegger å skaffe seg flere barn, smiler både André og Clary litt hemmelighetsfullt. 

– Du sa en gang at du vil ha et helt fotball-lag, sier Clary og ler.

– Nja, svarer han og tøyser litt med barnet på fanget.

– Jeg føler meg trygg på identiteten min i dag. Jeg har akseptert at jeg ikke fullt ut kan bli en mann, men jeg har egenskaper andre ikke har, ettersom jeg vet hvordan det er å leve både som kvinne og mann.

Denne saken står også i Allers nr 24, 2017

Til forsiden