– RASISME LÆRES: Nastaran Marie Kowkabi mener vi må være bevisste på hva vi lærer bort, hva vi snakker om og ikke minst hvordan vi snakker om folk. Foto: Nathalie Brandal Ekornes
– RASISME LÆRES: Nastaran Marie Kowkabi mener vi må være bevisste på hva vi lærer bort, hva vi snakker om og ikke minst hvordan vi snakker om folk. Foto: Nathalie Brandal Ekornes Vis mer

Nastaran Marie Kowkabi

– Jeg ba ofte til Gud om å våkne opp blond og blåøyd

Som 15-åring byttet Nastaran Marie Kowkabi navn fra Nastaran til Nastaran Marie for at folk skulle anta at en av foreldrene hennes var norsk.

Publisert

Kampen mot rasisme

KK ønsker gjennom en artikkelserie å sette fokus på likeverd og engasjere oss i kampen mot rasisme. Vi vil over flere uker intervjue en rekke personer som har kjent rasisme på kroppen, eller er sterke stemmer i debatten.

I dag: Nastaran Marie Kowkabi

Alder: 34
Yrke: Frilans innholdsprodusent og kommunikasjonsrådgiver
Oppvekststed: Hedmark

Hvordan var ditt første møte med rasisme?

– Mitt første møte med rasisme, som jeg husker, var da jeg automatisk ble tildelt en plass i «Norsk2»-klassen/gruppen på skolen. Det var den klassen som trengte ekstra oppfølgning grunnet dårlig språkforhold, lese- og skrivevansker. Jeg ble tildelt en plass i denne klassen, fordi jeg hadde et utenlandsk-klingende navn og fordi noen dermed antok at jeg ville trenge ekstra språkopplæring og oppfølgning.

Har du opplevd andre hendelser i den retning?

– I ettertid har jeg opplevd flere hendelser i den retning. Jeg ble mobbet på vei hjem fra skolen. Jeg ble kalt n-ordet. Ble fortalt at jeg var stygg fordi jeg var brun. Jeg fortalte det ikke til mamma og pappa, men jeg husker godt at jeg ringte foreldrene til en i klassen og kjeftet. Jeg mente de burde ha lært ungen sin bedre. Hvordan kunne de ha et barn som mobbet andre på grunn av deres hudfarge?

– Men jeg husker også at en av lærerne mine holdt opp et hvitt ark i klassen og opp mot huden til de andre elevene, for å vise at heller ikke de var hvite. For å presisere at nei, jeg var kanskje ikke hvit - men det var heller ikke de. Det betydde så mye for meg. Det glemmer jeg aldri!

– Jeg følte ofte at jeg var annerledes, og at jeg ikke hørte hjemme. Og jeg ba ofte til Gud, med et ønske om å våkne opp blond og blåøyd. Jeg husker jeg ringte alle vennene mine en gang for å fortelle de at jeg hadde funnet ut at jeg var født i Norge. Jeg - jeg var norsk. Det var selvfølgelig en løgn, men jeg hadde et så inderlig stort behov for å være norsk. For å være som de. For å slippe kommentarer om at jeg var annerledes. For å ikke få være med på leken, fordi jeg skilte meg ut.

Preges du av dette i dag?

– Jeg har lenge trodd at jeg ikke preges av rasismen jeg opplevde da, men jeg har etter hvert innsett at det er så utrolig mange ting i løpet av min oppvekst som har preget meg - og som fortsatt preger meg. For eksempel byttet jeg navn fra Nastaran til Nastaran Marie da jeg var 15. For å tilhøre. For å få folk til å anta at en av mine foreldre var norsk. Jeg opplever ofte ekstra lange blikk. Jeg opplever ofte at folk blir overrasket når de møter meg, og innser at jeg snakker flytende norsk. At folk blir overrasket over at jeg får lov til å ha kjæreste. Jeg opplever at jeg alltid må overkompensere; snakke ekstra pent og gjøre det ekstra bra. Ja, jeg har til og med blitt spurt om hva jeg synes om terror utført av muslimer - jeg må aktivt ta avstand. Som om jeg, som muslim, støtter terror - bare fordi det er utført av en som har samme hud-, øye-, og hårfarge som meg. Jeg innser hvor mye jeg preges av rasismen i dag, hver gang det gjøres antakelser om hvordan jeg er som person, basert på hvordan jeg ser ut og hva jeg heter.

– Jeg vil dessverre si at utviklingen har blitt verre. Kanskje fordi jeg har blitt mer bevisst, men også fordi folk har fått en telefon. De har fått datamaskin og Internett. Folk er ikke lenger redde for å si hva de mener, for de sitter trygt i sin egen kjeller og godt gjemt bak maskinen sin. Høyreekstreme har gjort et oppbluss i samfunnet. Folk ler av rasistiske vitser, og om du sier noe i mot er det du som er krenka. Jeg tror ikke alle er rasister, i hvert fall ikke på heltid, men jeg tror veldig mange ikke klarer å vedkjenne seg de rasistiske holdningene de har og som ikke forstår at det er disse holdningene og kommentarene som utgjør en stor del av rasismen i dagens samfunn.

Hva vil du si til barn og unge som opplever rasisme?

– Jeg gråt litt da jeg skrev dette svaret. For tenk å svare på et sånt spørsmål. Tenk at det skal være behov for det. Og tenk hvor mange barn det er der ute som føler at de ikke er bra nok. At de ikke er verdt noe - fordi noen andre barn har blitt lært at alle mennesker ikke er verdt like mye ved middagsbordet hjemme. Men..

– Du er unik, og de tingene som gjør at du er annerledes er de tingene du kommer til å være mest stolt av når du blir stor. Det er vondt å høre at man er annerledes, at man ikke passer inn eller å få kommentarer slengt etter seg fordi man er brun, men når sommeren kommer vil alle være like brune som deg. For du er fin. Og fargen din er fin. Og du er flink, og snill. Det er så mange som er glad i deg. Det er ikke deg det er noe galt med - det er de som mobber. De er usikre på seg selv, og lar det gå ut over deg. Ingen har lov å behandle andre på den måten, og om man ikke har noe fint å si så bør man ikke si det, men det er ikke alle som alltid er snille med andre. Det er urettferdig. Jeg vet det. Men en dag kommer du til å vise de at de tok feil. Du kan forandre verden om du vil - og du kommer til å gjøre det. Du må bare jobbe hardt nok for det. Jeg heier på deg!

Hvordan kan vi bruke sommerens oppvåkning til å skape en varig endring og likeverd?

– Rasisme læres. Først og fremst må vi være bevisst på hva vi lærer bort, hva vi snakker om og ikke minst HVORDAN vi snakker om folk. Nei, ikke alle barna i Afrika dør av sult, så hvorfor skal du lære barnet ditt dette, bare for å få barnet ditt til å spise? Jeg tror dessverre mange ikke er bevisste hvor mye rasistisk de sier høyt eller hvor mye rasisme de støtter ved å tie. Jeg tror det er viktig at vi nå, nå som så utrolig mange historier om rasisme kommer ut i lyset, tar tiden til å lytte. Og lære. At vi er bevisst våre egne privilegier og at vi er bevisst vår rolle, når vi er gitt disse privilegiene. Vi har gått tog før, og vi har sagt vi aldri skal glemme - så har det blitt glemt igjen. Vi kan ikke la det skje, igjen. Vi kan ikke glemme, igjen. Vi er nødt til å si ifra når vi ser urett. Vi er nødt til å ta de ubehagelige samtalene, og stille de ubehagelige spørsmålene - på arbeidsplassen, i vennegjengen, på familieselskapet og i alle andre situasjoner vi befinner oss i.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer