Paraidrett:

– Jeg ba til Gud om å få være som alle andre

I mange år hatet Indira kroppen sin på grunn av funksjonsnedsettelsene. Så klarte to venninner å overtale henne til å prøve noe helt nytt.

ROTLØS: Indira ble adoptert fra Colombia til Norge som seksåring. Hun slet lenge med å finne seg til rette. FOTO: Astrid Waller
ROTLØS: Indira ble adoptert fra Colombia til Norge som seksåring. Hun slet lenge med å finne seg til rette. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Indira Milena Hopsdal Liseth (35) lærte å stjele mat på barnehjemmet i Colombia. Mamma Rozita sto gjerne i kassen og pratet, mens barnehjemsbarna gikk rundt i butikken og tok det de kunne få tak i. Indira var ikke like rask som de andre, og var som regel med mamma Rozita. Men av og til fikk hun også tak i noe.

– Jeg husker vi fikk ris hvis vi ikke var lydige. Men mamma Rozita var den eneste omsorgspersonen jeg kjente til, og jeg opplevde henne som snill.

– Den dagen jeg ble adoptert var en stor påkjenning for meg. Jeg var seks år og kanskje forberedt på at dagen ville komme, men jeg var ikke forberedt på savnet, tankene og følelsene. Det var vondt at «mamma» tilsynelatende tok svært lett på det at jeg skulle reise.

Følte seg sviktet

– Jeg husker jeg satt på fanget til mamma Rozita og ville ikke til adoptivmoren og adoptivfaren min. Men da de tok frem en dukke ble jeg oppslukt, noe sånt hadde jeg aldri eid. Og plutselig var mamma Rozita borte. Jeg så henne aldri mer og jeg savnet henne fryktelig, forteller Indira.

Øynene blir blanke når hun snakker om dette, minnene brente seg fast i det unge sinnet, og der har de blitt.

Indira er født med en skade som ligner ryggmargsbrokk. Hun forteller at det er stor usikkerhet om diagnosen. Det som er sikkert er at hun mangler noen ryggvirvler og at venstre fot var bøyd bakover. Den ble forsøkt operert i Colombia uten hell, i Norge ble den skjeve foten operert rett.

Norske leger som har sett på ryggen til Indira, sier det tyder på at ryggen er blitt åpnet, sett på og lukket, uten at noe ble gjort. Dette husker Indira uansett ikke noe av. Hun var helt lam i venstre fot, men klarte som barn å gå med krykker og til og med å hinke på høyre fot på gode dager. Nå er hun lam i begge beina og rullestolbruker.

– Jeg vokste opp på Vestlandet med adoptivforeldrene mine og tre adoptivsøsken, sier Indira.

– Det har blitt mange sykehusinnleggelser og noen operasjoner. Legene har fokusert på beina mine. De så arret på ryggen min, og gikk ut fra at jeg hadde ryggmargsbrokk, selv om symptomene og utviklingen ikke stemte helt. Da jeg ble voksen og mistet følelsen og etter hvert ble lam i høyre bein, så de igjen på ryggen min, men konkluderte med at det var for sent å gjøre noe.

HATET GYM: - Før hatet jeg gymtimene og følte meg som en taper uansett hva jeg gjorde. FOTO: Astrid Waller
HATET GYM: - Før hatet jeg gymtimene og følte meg som en taper uansett hva jeg gjorde. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Fikk venner, men var mye alene

Indira, som snakket bare spansk, fikk med seg én uke i barnehagen før skolestart. Både språket og funksjonsnedsettelsen satte begrensninger, men Indira fikk mange venner og lærte raskt norsk.

– Jeg begynte snart å hate funksjonsnedsettelsen min, spesielt fordi jeg ofte ble tatt ut av klassen, for eksempel ved legebesøk, eller når jeg kunne ikke være med på spesielle aktiviteter, forteller Indira.

– Jeg hatet gymtimene, fordi jeg ikke klarte det samme som de andre, og ble en taper uansett.

Selv om hun snakker rolig og nøkternt og smiler mye, viser ansiktsuttrykket at hun husker dette så altfor godt. Det er mange vonde minner.

– Jeg var så glad da jeg skulle få være med klassen på fellestur. Og ble kjempeskuffet og lei meg da jeg fikk beskjed om at jeg måtte sitte i pulk. Det hadde jeg absolutt ikke lyst til. Det var småbarn som satt i pulk, ikke en som snart var ungdom. Men jeg hadde ikke noe valg.

Indira kjente på en konstant uro fordi hun ble behandlet annerledes. Allerede som barn overtenkte hun, og klarte ikke å stole på at hun skulle få bli i adoptivfamilien. Hun ønsket mest at mamma Rozita ville ha henne tilbake til barnehjemmet i Colombia. Der visste hun hva hun hadde å forholde seg til og hun hadde aldri tenkt over funksjonsnedsettelsen. Det var først i Norge hun ble bevisst alt hun ikke kunne gjøre.

– I fritiden var jeg mest hjemme, ryddet og sorterte på rommet, det klarte jeg i hvert fall. Av og til var jeg på besøk hos venninner, det syntes jeg var veldig kjekt. Så ble det 4H og svømming da jeg ble eldre. Selv om jeg ikke syntes det var gøy, kom jeg meg i det minste ut, sier Indira.

- Psykologen oppfordret meg til å fokusere på andre ting enn funksjonsnedsettelsen. Og jeg skjønte at jeg måtte gjøre en egeninnsats. FOTO: Astrid Waller
- Psykologen oppfordret meg til å fokusere på andre ting enn funksjonsnedsettelsen. Og jeg skjønte at jeg måtte gjøre en egeninnsats. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Tok igjen med ord

Indira satt ofte på rommet og så ut av vinduet. Hun drømte seg vekk, ut i skogen, spesielt om vinteren, som var hennes verste årstid. Det var vanskelig og tungt å bevege seg i snø og på is. I drømmene kunne Indira alt som alle andre kunne.

– Jeg hatet funksjonsnedsettelsen min og tenkte dystre tanker hver dag. Det var så utrolig flaut å ikke være som de andre, forteller hun.

– Jeg ble ikke mobbet, og hvis noen prøvde å erte meg, tok jeg igjen. Da kunne jeg for eksempel si til en gutt at jeg likte ham og gi ham en klem, og var det noe guttene hatet så var det sånt. De ertet meg aldri igjen.

Indira ler ved disse minnene. Samtidig forteller hun alvorlig at hun var en opprørsk jente som kunne finne på litt tull, selv om hun egentlig ville være snill.

– Fysisk kunne jeg ikke hevde meg, men tok igjen med ord, sier hun.

– Jeg pratet og forstyrret i timen, var tøff, blid og glad utad. Snakket aldri om de vonde følelsene med noen.

Slik gikk årene. Indiras uro vokste til dype depresjoner. Hun døyvet følelsene med alkohol og fest i helgen, noe som bare ga henne angst. På de aller tyngste dagene jobbet hun ekstra hardt for å ikke havne i et rusmiljø. 20 år gammel ble Indira alvorlig syk.

Blodforgiftning og isolasjon

Etter en operasjon, der en tå skulle fikses for å gi henne bedre balanse, fikk Indira blodforgiftning. Hun ble på sykehuset i mange uker, og ønsket minst mulig kontakt med andre da hun kom ut av isolasjonen.

Indira skjønte innerst inne at tankene hun slet med var farlige. Hun hadde mange venner, kanskje mest fordi hun følte det ga status. Men ingen kjente henne ordentlig, bortsett fra én god venninne, som hadde fulgt Indira helt fra hun kom til Norge.

– Jeg bodde mye hos venner en periode, stolte ikke på hva jeg kunne finne på alene, sier Indira ærlig.

Indira forteller at spiseforstyrrelsen, som begynte med overspising da hun var liten, nå utviklet seg raskt. Som voksen telte hun kalorier og sørget for å kaste opp hvis hun mente hun hadde spist for mye. Hun følte seg verdiløs.

Med null selvtillit, trodde Indira på de som sa hun burde gjøre noe kreativt. Selv ville hun helst jobbe med barn og ungdom, gjerne i barnehage. Men hun gjorde som andre sa, og prøvde seg i mange jobber. Senere ble hun ung ufør, noe Indira opplevde som et stort nederlag.

Innså at hun trengte hjelp

– På et tidspunkt innså jeg endelig at jeg måtte ha hjelp, sier Indira.

– For første gang våget jeg å snakke ut om de vanskelige tankene. Jeg fikk også behandling for spiseforstyrrelsen. Psykologen oppfordret meg til å fokusere på andre ting enn funksjonsnedsettelsen. Og jeg skjønte at jeg måtte gjøre en egeninnsats. Jeg var ofte ute i naturen for å lukte og kjenne på den friske luften, som gjorde meg lett og glad.

- Jeg begynte også å trene. I begynnelsen var det forferdelig hardt, men etter hvert fant jeg glede i treningen på Turbo, et treningssenter for personer med nedsatt funksjon. Det å kjenne blodet bruse og føle at jeg også mestret noe, var ubeskrivelig. Derfra har det bare gått oppover.

– Jeg ble tatt kjempegodt imot i langrennsmiljøet. Det som virker som en individuell sport, er samtidig en lagidrett. FOTO: Privat
– Jeg ble tatt kjempegodt imot i langrennsmiljøet. Det som virker som en individuell sport, er samtidig en lagidrett. FOTO: Privat Vis mer

En del av Olympiatoppen

– Det begynte med at to venninner overtalte meg til å bli med og stake, det vil si sitte på en kjelke og dra seg frem med armene. Jeg syntes det hørtes skummelt ut, men fikk blod på tann etter første økt, sier Indira og ler.

Det tok ikke lang tid før Olympiatoppen fikk øynene opp for talentet Indira, og vips, så var hun under deres vinger. Hun prøvde seg på ishockey og syntes det var veldig kjekt, men måtte slutte på grunn av en trøblete skulder.

I 2018 ba trenerne i Olympiatoppen Indira om å prøve langrenn, og dermed var det gjort.

– Jeg ble tatt kjempegodt imot i langrennsmiljøet. Det som virker som en individuell sport, er samtidig en lagidrett. Vi er under Skiforbundet, og jobber sammen som et lag når vi er på samling. En ny verden ble åpnet for meg, sier Indira, og er tydelig rørt ved å snakke om dette.

Nå trener hun så å si hver dag, men føler hun at kroppen trenger en pause, tar hun denne pausen.

– Jeg har tett og åpen dialog med trenerne mine, som har evnen til å se og forstå hele meg, sier Indira.

– Jeg bor egentlig i Bergen, men tilbringer vinteren på Lillehammer på grunn av snøforholdene.

Den viktige balansen

Indiras trener i Norges Skiforbund, Magnus Evenby, sier at det har vært en stor glede å bli kjent med Indira.

– Hun har vært og er en kjemperessurs for laget vårt, samtidig som hun stadig tar store sportslige steg. Indira har en smittende latter, er åpen, nysgjerrig og tydelig i sine tilbakemeldinger. Det er med på å skape et miljø det er godt å være i, både når du lykkes og når du møter motstand, sier Magnus Evenby.

Han forteller at Indira har en enorm vilje. Det er en vanvittig styrke, samtidig som det kan være en utfordring. Hun vil helst trene hele tiden.

– Min rolle som trener blir å hjelpe Indira med å ta gode valg i treningshverdagen sin, basert på erfaring og kunnskap. Det innebærer å finne en god balanse i treningen, slik at kroppen tåler totalbelastningen, sier Evenby.

– Denne sesongen trener Indira etter en plan på cirka 850 timer i året, det er svært mye med tanke på at hun kun kan bruke overkroppen, og dermed ikke kan variere like mye som en stående utøver. Dersom hun fikk bestemme helt selv, hadde Indira trent mer, men jeg tror vi har landet på et kompromiss som ivaretar hennes ønske om fremgang, samtidig som det ikke går på tross av god helse. Både fysisk og mentalt.

Evenby poengterer at det fysiske og det mentale går hånd i hånd, begge deler er viktig dersom man skal bli god i idrett. Indira har vært åpen rundt egne utfordringer, noe som gjør det lettere for trenerne å være positive bidragsytere til hennes satsning.

– Vi er opptatt av mennesket Indira, det er helt avgjørende å ha det bra med seg selv for å lykkes med idrett på høyt nivå, sier Evenby og legger til at idrett er en arena for gleder og sorger. Målet må være å legge til rette for mest mulig mestring i et trygt miljø. På den måten tror han idrett kan bidra til styrket selvbilde og livskvalitet, som igjen gjør at en står bedre rustet i vanskelige situasjoner.

– Dette viser viktigheten av å jobbe for å få flere personer med funksjonsnedsettelser inn i idretten, og også her viser Indira et stort engasjement, sier Magnus Evenby, trener for langrennslandslaget para-elite.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Personlig utvikling

Indira forteller at selv om det er gøy å konkurrere i verdenstoppen, handler det ikke så mye om plasseringer og medaljer. Det viktigste er den personlige veksten, som er i ferd med å gjøre henne til den personen hun ønsker å være, for seg selv og for andre.

– I dag har jeg det veldig bra med meg selv, og jeg er glad jeg ikke ga opp meg selv da alt så svart ut. Men uten all sorgen, savnet og depresjonene, hadde jeg kanskje ikke sittet igjen med den styrken jeg har i dag, sier Indira.

– I ungdommen ba jeg til Gud om å være som alle andre, uten funksjonsnedsettelsen. I dag er det helt ok at jeg har den. Det er slik jeg er, og det kan ikke endres. Selvsagt tenker jeg av og til at jeg skulle ønske jeg kunne gå, men den tanken forsvinner like fort som den kommer.

Indira smiler og røper at hun har noen mål. Hun tar nå opp fag, og har endelig mot til å begynne på den utdannelsen hun alltid har hatt lyst på. Tidligere ble hun flau da hun ble innkalt til jobbintervju og så reaksjonen til folk da de så rullestolen. Slik vil hun ikke tenke lenger. Rullestolen er beina hennes, det er ingenting å skamme seg over.

– Jeg vil holde på med idretten en stund til, i hvert fall til OL i 2026, sier Indira med et stort smil.

– Men det jeg aller helst vil, er å jobbe med barn og psykisk helse, og prøve å få fram at vi alle trenger en fritidsaktivitet som vi liker. Aller helst fra barnehagestadiet av, for å få det mentalt bra. Jeg tror vi husker mer fra vi var barn enn det vi kanskje er klar over.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer