LISE FINCKENHAGEN: – Vi har to kjempefine gutter sammen, og vi er fortsatt venner og samarbeider bra, det er jo noe å være stolt av, det også, sier Lise om samlivsbruddet hun 
 nylig har gått igjennom. Kjole fra Sissel Edelbo, smykker fra Syster P og ring og øreringer fra Hasla. FOTO: Astrid Waller
LISE FINCKENHAGEN: – Vi har to kjempefine gutter sammen, og vi er fortsatt venner og samarbeider bra, det er jo noe å være stolt av, det også, sier Lise om samlivsbruddet hun nylig har gått igjennom. Kjole fra Sissel Edelbo, smykker fra Syster P og ring og øreringer fra Hasla. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Lise Finckenhagen:

- Jeg bærer med meg en sårhet

Lise drømte om familiemiddager som aldri tok slutt. Som nyskilt erkjenner hun at livet blir noe annet enn planlagt.

Publisert

Lise Finckenhagen (43)

Kokk og mor til to sønner på 14 og 17 år.
Bor på Skedsmokorset
Ble kåret til årets unge kokk i 1998 og årets kvinnelige kokk i 2004.
Var lærling og kokk på Bagatelle og kokk på Oro. Første nordmann som jobbet på legendariske El Bulli i Spania.
Kjent fra både tv og radio og forfatter av flere kokebøker. Fast bidragsyter på nettstedet Godt.no.

Lubne kanelboller, saftig kylling. Eller hva med en hverdagspai? Midt i alle duftene. I varmen fra stekeovnen, i dampen fra grytene. Smattende, snusende, lattermild, gjerne akkompagnert av Elvis Presley på anlegget. Der står Lise Finckenhagen (43) og føler seg takknemlig. Mesterkokken fra Furuset som forlot gourmetrestaurantene for snart 15 år siden for i stedet å formidle matglede til folk flest. Kokke-Lise som hun i årevis er blitt kalt. Hun som dukket opp i tv-ruta og pisket, vispet og sauset sammen de deiligste retter og påsto at det var enkelt å lage mat som smakte fantastisk. At alle kan. At alle får til. Og at alle fortjener å spise noe godt.

– Dette med nytelse er viktig for meg, sier Lise oppriktig. Vi skal tilbake til hvorfor.

Denne saken er hentet fra KK nr 9 som er i salg fra fredag 24. april.
Denne saken er hentet fra KK nr 9 som er i salg fra fredag 24. april. Vis mer

Først må vi høre litt mer om hennes nyervervede status som tøff friskus etter at hun deltok i «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis». Der ble seerne kjent med en som var hakket råere enn de hadde trodd på forhånd. Råere enn Lise selv hadde trodd også. Hun som ikke anser seg selv som spesielt tøff eller sporty, befant seg plutselig i situasjoner med hjelm og sikkerhetsutstyr og skyhøy puls. Hun skjønner fortsatt ikke at hun turte å melde seg på.

DOBBEL-EXIT: To deltakere måtte forlate «71 grader nord - Norges tøffeste kjendis» under torsdagens episode. Video: Rød Løper/Dplay Vis mer

Jeg hadde ikke sovet i telt siden jeg var 13 år, og hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre det igjen. Det var helt meningsløst å takke ja til være med på noe sånt egentlig. Jeg som ikke er glad i vann eller høyder og som liker å pusse tennene mine kjempelenge på kvelden.

Lise rister på hodet.

– Men så kom det til et punkt hvor jeg tenkte: Kanskje er det nettopp dette jeg skal gjøre? Komme meg ut av den komfortsonen som alle snakker så mye om?

Lise tenker seg om litt. Det ble i grunn hakket mer dramatisk enn hun hadde trodd. Etter å ha blitt tråkket på av en hest, måtte hun bryte av turen etter råd fra legen. Da hadde hun rukket å sove i telt med Jon Almås, bli bestis med «Ex on the beach»-Melina, bryte noen intimgrenser, og ja – hun kom ut av komfortsonen. Strengt tatt var det vel fravær av komfort hele veien?

– Jeg var våt konstant. Og full av blåmerker. Det høres ut som en klisjé, men den opplevelsen gjorde noe med meg. Det forandra noe oppi huet mitt, sier Lise på brei Furuset-dialekt fra Oslo Øst og smiler.

– Tidlig i livet bestemte jeg meg for å være en som graver meg oppover, ikke nedover, sier Lise. Strikkegenser fra Kupong Knitwear og øredobber fra Syster P. FOTO: Astrid Waller
– Tidlig i livet bestemte jeg meg for å være en som graver meg oppover, ikke nedover, sier Lise. Strikkegenser fra Kupong Knitwear og øredobber fra Syster P. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Vi er invitert hjem til Lise på Skedsmokorset, delvis grunnet hjemmekontor og korona-regler. Ikke overraskende er det et stort spisebord som tar mesteparten av plassen på kjøkkenet. Ellers ser det i grunn ut som et hvilket som helst familiekjøkken. Ikke megafancy eller fylt opp med avansert kjøkkenutstyr. Ikke et industrielt restaurantkjøkkenpreg i det hele tatt. Det ser ut som … et hjem. Et hjem man får lyst til å være i. Sette seg ned i sofaen ved den ene langsiden av bordet som katten har klort på og vente på noe godt fra hun som står ved kjøkkenbenken.

Lise rydder vekk rester fra frokosten med tenåringsguttene. Fortsetter å fortelle om de ekstreme naturopplevelsene og samholdet mellom deltakerne.

Det er noe med å erfare at du faktisk klarer noe du tenkte du ikke skulle klare. At det finnes muligheter. Man må se dem, og ta dem. Sånn som i fjellveggen. Den jeg trodde var helt glatt og uten noe å holde fast i. Så sto jeg der da, og ble tvunget til å lete etter små sprekker. Et lite utspring jeg kunne klore meg fast i. Legge hele vekta på det punktet og stole på at det kom til å gå bra. Også gikk det. Det gikk!

Hun ler. Forteller at hun tenkte at det tross alt var bedre å falle rett ned en fjellvegg og dø momentant framfor å snuble ned en trapp og bli invalid. Og at de to guttene hennes, Herman og Lukas, var blitt såpass store at de kom til å greie seg. Hun hadde forsikringene i orden. En form for helskrudd konsekvensanalyse man foretar når instinktene forteller deg i store bokstaver at alt er i ferd med å gå galt.

– Jeg tror alle har godt av en sånn opplevelse. Man får tenkt gjennom de store spørsmålene. Hva skal livet mitt være? Hva er viktig for meg? Hva har jeg kapasitet til?

Lise smiler.

– Også er det kult å vise at du ikke trenger å være topptrent idrettsutøver for å klare ganske så ekstreme utfordringer. Du kan være en som meg, en som jogger for å kunne spise mer kake, sier Lise og ler.

– Har du lyst på en kanelbolle, forresten?

At det var nettopp formidling av matglede og måltidsentusiasme som skulle bli Lises levevei, viser hvor mye kraft det kan ligge i å ønske seg vekk fra noe. For da Lise vokste opp på Furuset i Oslo tidlig på 1980-tallet, var det ikke de store familiemiddagene som preget barndommen. Heller fraværet av det.

– Jeg kan vel egentlig ikke huske at vi spiste middag sammen i det hele tatt, sier Lise. Hun har delt historien tidligere. Ikke mange ganger, for det koster å gå inn tematikken. Det må fortsatt være hennes historie. Fortalt på en måte som hun føler blir riktig.

Jeg har alltid elsket mat. Men jeg har jo sett hva det innebærer å stå helt på andre siden, med en far som slet med spiseforstyrrelser.

Hun forteller at faren Hans Dag slet med bulimi helt fra tenårene. Etter hvert ble det pillemisbruk og alkoholproblemer, og etter at et hjerneslag i trettiårene gjorde det vanskelig å spise, sluttet han nesten å innta fast føde, og utviklet anoreksi. Foreldrene skilte seg da Lise bare var rundt to år gammel, men faren kom på besøk til moren, broren og Lise nesten hver helg.

– Mamma følte nok på et ansvar for å passe på ham. Det beundrer jeg henne for, det ligger en enorm raushet i det. Han trengte den omsorgen, han hadde ingen andre, sier Lise.

Hun beskriver en mann som pirket i maten. Som skar bort alt fett, ja til og med prikket ut fettet i salamipølsen. Og så var det alle de rare sammensetningene. Lukten av diverse avkok.

– Jeg husker en slags te han lagde, med diverse ingredienser som luktet ubehagelig. Den helte han litt øl oppi også. Ironisk nok tror jeg det var kaloriene i ølen som holdt ham gående, sier Lise.

Og kanskje mest av alt: dette forvrengte kroppsbildet som gjorde at han aldri ble tynn nok – i eget speilbilde.

– Jeg har nok alltid savnet en pappa. Sykdommen tok det fra meg, sier Lise og forteller at hun lenge var sint for alt som ikke ble som det skulle.

Som voksen har skjønt mer av hva faren strevde med. Erkjent hvor nådeløs sykdommen er.

Pappa slet psykisk. Det sitter jo i hodet disse tingene. Men en mann med spiseforstyrrelser var et ukjent problem den gangen. Det var ingen i helsevesenet som skjønte hva han slet med, og han ble stadig utredet for mageproblemer, forteller Lise som lenge var for liten til å forstå helt konkret hva som foregikk. Bare at noe var galt.

– Jeg er fortsatt var for stemninger. Tar inn mye, hvis du skjønner? Det er tror jeg ikke er uvanlig for barn som har vært tett på psykisk sykdom, forklarer Lise.

En spiseforstyrrelse tar stor plass i familien. Fyller den med bekymring, frykt og sinne. Ødelegger det som skal være fint og lett, og gjør det vondt og vanskelig i stedet. For Lises del var det også den ekle følelsen av å bli sett på. Hvisket om. Hva gjør det med et barn?

– Etter at pappa fikk slag, så ble han litt som Ozzy Osbourne, hvis du skjønner? Han skalv og snøvlet. Også var han jo som et skjellet. Det å gå rundt og leie ham i butikken for eksempel. Jeg skammet meg, jeg må innrømme det. Og de voksne var verst. Den følelsen av ydmykelse.

Lise stopper opp.

– Det følelsen der var helt jævlig. Jeg kan ikke si noe annet.

– Jeg trenger ikke fermentert mose fra Ekebergåsen. Gi meg heller en perfekt kanelbolle, sier Lise Finckenhagen. Strikkegenser fra Kupong Knitwear, bukse fra H&M, ring fra Syster P, øreringer fra Hasla og sko fra Tamaris. FOTO: Astrid Waller
– Jeg trenger ikke fermentert mose fra Ekebergåsen. Gi meg heller en perfekt kanelbolle, sier Lise Finckenhagen. Strikkegenser fra Kupong Knitwear, bukse fra H&M, ring fra Syster P, øreringer fra Hasla og sko fra Tamaris. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hvem hadde hun vært uten den historien? Tanken har streifet henne. Og hvem hadde faren vært som frisk?

– Pappa døde da han var 46 år. Men jeg mistet ham lenge før det. Å se på et menneske som sulter seg til døde … Det er brutalt, sier Lise.

Lenge etter at faren døde, kjente hun på sinne og skuffelse.

– At han valgte å sulte seg framfor å være en pappa for meg. Den følelsen av ikke å være viktig nok … Det er sårt, sier Lise.

Det tok vel ti år før jeg forsonte meg med at det ikke var noe han valgte. At det var sykdommens skyld.

Det vet hun nå. Også vet hun at det vonde har gitt henne en enorm styrke og drivkraft.

– Jeg har tenkt om de som lo og pekte: Jeg skal fader meg vise dere! Se, hva jeg har fått til. Se hvor bra det har gått med meg, sier Lise og gestikulerer for å understreke hvor sterkt hun har følt det. Som et overlevelsesinstinkt. Kanskje også en fandenivoldskhet?

– Tidlig i livet bestemte jeg meg for å være en som graver meg oppover, ikke nedover. Det betyr ikke at jeg ikke bærer med meg en sårbarhet, sier Lise som har hørt betegnelsen løvetannbarn brukt om seg selv. Du vet de som bryter opp gjennom asfalten mot alle odds og strekker seg mot sola. Selv har hun tenkt mer på den asiatiske lotusblomsten.

– Kjenner du til den? Jo mer grumsete vann, jo finere blomst. Jeg har tatovert en lotus her, på pustesenteret, sier Lise og drar opp genseren for å vise.

En blomst som kan minne om en vannlilje er tatovert like over solar plexus der hvor bh-spilene møtes. Buddhistene sammenligner det skitne vannet der lotusen slår rot med den verdenen som omgir oss. Og fra dette oppstår livet som bærer i seg spiren til renhet og frelse.

– Jeg liker å tenke på hva som bor i folk. Jo da, vi er alle vår egen lykkes smed, men for noen er utgangspunktet fryktelig dårlig. Det kan være tilfeldigheter som avgjør om det går rette veien eller ikke. Det synes jeg det er viktig å tenke over, sier Lise.

Om det var tilfeldigheter som førte til at Lise kom til å bli en av Norges mest profilerte og meritterte kokker er lite trolig. Men at hun kunne tatt en annen vei, er et faktum.

– Jeg vurderte også sykepleier eller arkeolog, minnes Lise.

Men magen bestemte. Hun gikk etter duftene, etter smakene og etter det som må være et av verdens mest slitsomme yrker – både fysisk og mentalt, selv om studieveilederen rev seg i håret. For å være så skoleflink og likevel velge yrkesfag? Var hun sinnssyk i gjerningsøyeblikket?

«Sauser og supper er ikke noe for deg, Lise», fikk jeg høre. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg ville gå kokkelinja.

Og hun angret ikke. Selv om brorparten av elevene hun gikk sammen med var der fordi de ikke hadde kommet inn på «maskin og mekk», ble Lise introdusert for sauser, supper og fromasjer. For alt som skal heves, stekes og kokes – ja, kanskje også flamberes. Men det var bare begynnelsen.

Som 16-åring ble hun ansatt som lærling under Eivind Hellstrøm på Bagatelle, for senere å bli dessertsjef samme sted. Der lærte hun å stå i kjeft og at restaurantdrift er gruppearbeid. Kokke-cv-en er lang. Blant annet er hun er første nordmann som fikk jobbe på legendariske El Bulli, den spanske restauranten som i flere år ble regnet som verdens beste fram til den ble lagt ned for ni år siden. Hun har mottatt en drøss med priser og sittet i utallige juryer. Også alle kokebøkene. Tv-opptredenene. Det er umulig for Lise å slippe unna en viss status. Og selv om hun for de aller fleste framstår som en «folkelig» matlager, blant annet gjennom sine faste bidrag på godt.no, kan hun sin gourmetmat til fingerspissene. Noen ganger lengter hun tilbake til kjøkkenet. Hierarkiet som alltid fungerer. Samholdet. Samarbeidet. Men matsnobb? Nei, det vil hun ikke betegnes som.

– Jeg trenger ikke fermentert mose fra Ekebergåsen. Gi meg heller en perfekt kanelbolle, sier Lise som bedyrer at hun ikke er noen «kul» kokk. I hvert fall ikke på Instagram. Ikke tar hun bilder av maten hun spiser på restaurant heller.

– Å bryte den stemningen når maten kommer på bordet med å ta opp mobilen? Det ødelegger opplevelsen av nytelse!

Lise rister oppgitt på hodet. Det er ikke hennes greie. Hun liker å snuse, lukke øynene, forsvinne inn i opplevelsen. Ja, kanskje til og med smatte, søle og sukke.

– Jeg digger når folk koser seg med maten. Og det er kanskje meningen med det jeg driver med. Bidra til at folk lykkes med å lage noe godt. At de får det til. Det gir mening synes jeg. Også mener jeg det ligger mye glede og omsorg i å tilberede mat, sier Lise og påpeker at akkurat på dette området kan hun oppfattes som litt intens. Ja, kanskje til og med slitsom.

Jeg er en skikkelig feeder, jeg prakker mat på alle som er innom, ler Lise.

– Jeg higer ikke etter det perfekte på noen områder i livet, sier Lise. Kjole fra Nümph. FOTO: Astrid Waller
– Jeg higer ikke etter det perfekte på noen områder i livet, sier Lise. Kjole fra Nümph. FOTO: Astrid Waller Vis mer

At det lages en god del mat på kjøkkenet til Lise, er ikke spesielt rart. Herman (17) og Lukas (14) er begge i tenårene, spiller ishockey og går på idrettslinja, førstnevnte på videregående og yngstemann på ungdomsskolen. Lise er den typen mamma som kjører til og fra trening og sørger for at det er nok mat i kjøleskapet. Og middag? Det kan være seks retter etter oppskriftstesting og fotoopptak hjemme.

– Da hender det at de lager seg en toast i stedet. Og det er helt greit. I dag blir det reinsdyrfilet. Jeg fant det på tilbud etter helgen, et skikkelig kupp. Og en parmaskinke, en hel skalk som var på vei til å gå ut på dato.

Lise spretter opp, må åpne kjøleskapet for å vise fram godbiten.

– Se på denne! Den er jo på sitt beste!

For Lise er det viktig at barna skal forbinde mat med noe positivt. Å navigere i jungelen av informasjon om sunt og usunt der ute tror hun kan være krevende, særlig for de unge.

– Jeg syns det er et voldsomt trøkk i mediene om hva vi skal spise og ikke, sier Lise.

Hun tror på mangfold og moderasjon. At alt er lov i moderate mengder. Begrepet nei-mat gjør henne uvel. Selv har hun ingen lettprodukter i kjøleskapet, elsker kake og mener et glass bobler på fredager gjør tilværelsen rikere.

Sånne ting er viktig for meg. Å nyte i passelige mengder. Og det å ha en familie å dele det med. Den fellesskapsfølelsen. Jeg har nok hatt en trang til å skape noe trygt og velfungerende, sier Lise og tar en slurk av kaffekruset.

– Så kan man si at det fikset jeg lenge, men ikke hele veien, sier Lise.

Det er ikke lenge siden nyheten dukket opp i nettavisene. At hun og ektemannen Espen Pettersen gikk fra hverandre etter nesten 20 års samliv. Han hun fridde til på skuddårsdagen i 2008 på direktesendt frokost-tv.

– Den nyheten kom i forbindelse med at jeg deltok i «71 grader nord». Det ikke så mye mer å si enn at samlivsbrudd er tøft for alle involverte, men at vi tross alt har det ganske greit, sier Lise.

Å gå fra hverandre etter mange års samliv kan også vekke reaksjoner hos andre. Noen blir til og med provosert.

– Det er lett å dømme. Tenke det ene og det andre. Jeg må innrømme at jeg ikke bryr meg så mye om det, annet enn jeg har tenkt at jeg skal forsøke å ikke gjøre det samme om andre, sier Lise og legger til:

Ofte tenker vi på alt det vi ikke fikk til. Nederlaget ved et brudd. En del av meg får lyst til å snu litt på det. Nei, så klarte vi ikke å være sammen livet ut. Men hva med å klappe seg litt på skuldra for det vi faktisk klarte? Vi var gode lenge. Vi har to kjempefine gutter sammen, og vi er fortsatt venner og samarbeider bra, det er jo noe å være stolt av det også, sier Lise.

Så hva venter henne nå?

Det vet hun ikke ennå. Alt hun vet er at guttene er viktigst. Og at hun har mye å være takknemlig for.

– Jeg higer ikke etter det perfekte på noen områder i livet. Jeg prøver å være happy der jeg er. Å tørre å ta valg er viktig. Det er ikke noen garanti for at det blir riktig, men jeg vil ikke være feig, sier Lise og ser et øyeblikk ut som hun er tilbake i fjellveggen. Den som tilsynelatende var uten noe å gripe tak i. Før hun etter å ha stirret på den til det gjorde vondt bak øynene oppdaget en rute, trakk pusten og tok sjansen på at hun ville finne fotfeste.

Kardigan fra Kupong Knitwear, vintagetopp fra Studio Clean, øredobber og stor ring fra Syster P og tynn ring fra Hasla. FOTO: Astrid Waller
Kardigan fra Kupong Knitwear, vintagetopp fra Studio Clean, øredobber og stor ring fra Syster P og tynn ring fra Hasla. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer