LISE KARLSNES: – Jeg var et veldig aktivt barn. Jeg hadde musefletter om morgenen og kom hjem med en helt annen frisyre om ettermiddagen, forteller Lise Karlsnes. FOTO: Janne Rugland
LISE KARLSNES: – Jeg var et veldig aktivt barn. Jeg hadde musefletter om morgenen og kom hjem med en helt annen frisyre om ettermiddagen, forteller Lise Karlsnes. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Lise Karlsnes:

- Jeg begynte å få sosial angst

Da popstjerna Lise Karlsnes skinte som sterkest, hadde hun det også som tyngst. Midt i turnélivet måtte hun oppsøke psykolog.

Året er 2001. Lise Karlsnes står bak scenen på Roskilde. Publikum i tusenvis venter på stjerneskuddet Briskeby fra Norge. Bandet som har solgt 130 000 av debutalbumet «Jeans for Onassis», frontet av en 19 år gammel Lise som dampende selvsikkert slår fast «This is propaganda», mens hun vrikker seg i skinnklær, og som et sexy varemerke slenger høyrearmen hissende i været. Nå skal hun snart ut på scenen. Det er bare et problem:

– Jeg sto der og hadde så vondt i magen at jeg krøket meg sammen. Jeg trodde noe alvorlig feilte meg, og at vi måtte avlyse. Etterpå har jeg jo skjønt at det var nerver.

Lise slår opp de brune øynene. Håret er kledelig lysnet siden sist, ullplaggene lodne og smilet vakkert imøtekommende. Lite minner om den uangripelige og grafisk utformede jenta som alle ville være ved millenniumsskiftet, og som få, om noen, torde nærme seg på byen.

– Jeg hadde nok en litt utilgjengelig tilstedeværelse, innrømmer Lise.

– Jeg utstrålte aldri «Kom hit og slå av en prat». Det var en veldig bevisst framtoning fra min og fra bandets side. Men for meg var det også en beskyttelse. Ganske lenge kjente jeg på at jeg ikke ville vise sårbarhet. Jeg forbandt det å være sårbar med å være svak.

Hun tar en slurk grønn te.

– Egentlig er det en selvmotsigelse å leve av å by på seg selv og samtidig ikke trives noe særlig med det. Jeg fikk det ikke godt med meg selv. Jeg begynte å få sosial angst midt i Briskeby-perioden. Jeg var ikke klar over det selv, at det var angst.

– Hvordan ga det seg utslag?

Hun tygger på svaret:

– Det kunne være ting som at jeg ble veldig oppmerksom på alle ord med «s» i. For meg lød det som «Lise» og «Briskeby» overalt. Jeg var litt paranoid. Og istedenfor å vise at dette var sårbart, så skrudde jeg opp volumet på tøffhetsskalaen.

Hun forteller om dokumentaren om Robbie Williams som hun så på omtrent samme tida. Om da den britiske sangeren fikk et sammenbrudd like før han skulle katapulteres opp igjennom scenegulvet og rett ut foran publikum og sette på seg smilet og rope: «Let me entertain you!»

– Jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen, sier Lise.

– Publikum er jo ikke interessert i om du har en dårlig dag. I dag har jeg en helt annen forståelse for Britney Spears anno 2008, da det raknet for henne. Man trenger ikke å være artist for å kjenne at man tar på seg en rolle. Jeg har kjent det for min egen del, at den rollen tok over litt for mye. Men det jeg har skjønt, er jo at folk har nok med seg selv. Når jeg følte at alle øyne var på meg, så var det jo ikke nødvendigvis sånn.

LES OGSÅ: Malin Nesvoll: - Jeg var 23 år og måtte sove i senga med mamma

Måtte oppsøke psykolog

Hun snakker åpent og varmt. Har lært mye siden hun midt i turneen i 2001 måtte oppsøke psykolog og fram til i dag, da hun utdanner seg til gestaltterapeut og skal begynne å ta imot klienter til høsten.

– Noe av det viktigste psykologen sa, var: «Ta tilbake jeg-et. Ikke snakk om man. Tør å si jeg.» Når jeg hører intervjuer på tv i dag, får jeg lyst til å hoppe gjennom skjermen og si: Prøv å si jeg. Det er utrolig virkningsfullt og styrkende. Jeg hadde jo levd et liv med kjærlighetssorger og opp- og nedturer i karrieren. Jeg måtte finne min egen stemme i en sterk gjeng som var mine nærmeste venner og mitt band. Om ikke jeg gjorde jobben min, så skuffet jeg bandet og arrangøren. Det var en ganske overveldende følelse av: «Hva om?» Jeg spant av gårde i tankene og hadde mye verste-fall-scenarioer. Ideen om å skuffe ble ganske tung. Det var jo på ingen måte holdbart eller hensiktsmessig, men det er ikke noe man kan … eller jeg …

Lise stopper seg selv.

– Se der tok jeg en man. Haha. Det er lov innimellom, da.

LES OGSÅ: Cecilie Skog: - Å være mor kommer naturlig, men et godt samliv må man jobbe for

GODT Å BLE ENLDRE: – Jeg synes det er godt å bli eldre. Så lenge armer og bein holder. Rastløsheten har gitt seg. Jeg er blitt mer rolig og hjemmekjær. Jeg har ikke behov for å være 26 år lenger, sier Lise Karlsnes. FOTO: Janne Rugland
GODT Å BLE ENLDRE: – Jeg synes det er godt å bli eldre. Så lenge armer og bein holder. Rastløsheten har gitt seg. Jeg er blitt mer rolig og hjemmekjær. Jeg har ikke behov for å være 26 år lenger, sier Lise Karlsnes. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Vokste opp i Luxembourg

Et av de første bildene av Lise er mens hun sitter i vippestol med hodetelefoner på. Etter tre år i Tønsberg gikk flyttelasset til kontinentet, og Lise tilhører dermed den beskjedne skare nordmenn som kan si at de vokste opp i Luxembourg. Pappa jobbet som økonom, og fra Lise var tre til hun var ni år, snakket hun mest fransk og engelsk. Noen av hennes første minner er herfra:

– Jeg gikk på ballett, og hadde arvet en turndrakt fra kusina mi. Den var gul, hvit, rød og grønn. Samtidig hadde jeg oppdaget saksen, og klippet øyevippene og luggen rett over, så jeg lignet på Tjorven. De andre var små franske snupper i rosa ballerinadrakter, og de fløy som gaseller over gulvet. Jeg har alltid vært høy, og jeg følte at jeg dundret over gulvet som en elefant, forteller Lise.

Vel tilbake i Tønsberg var hun i stallen før hanen gol, og tilbake igjen etter skolen. Kostholdet besto av tørre rosinboller og sekunda gulrøtter fra Felleskjøpet. Hvordan husker egentlig vennene henne fra den tiden?

– Jeg gikk i kordfløyelsbukse og rutete skjorte og var skikkelig nerdete, påstår Lise.

– Jeg sang i kor og spilte tverrfløyte i korpset. Den eneste kule som noen gang har spilt tverrfløyte, er kanskje Ian Anderson i Jethro Tull? På fester var jeg hun som holdt håret for venninnene.

– ?

– Når de skulle spy, oppklarer Lise, og forteller om det første kysset. Gutten hun hadde vært råforelsket i lenge:

– Han var nok ikke like forelsket i meg, og på en fest kom han bort til meg: «Er det sant at du aldri har kysset noen? Kan jeg få kysse deg?» Jeg svarte «Ja». Et kvarter senere sto han og klinte med en annen. Det var både brutalt og mektig. Jeg glemmer jo ikke den opplevelsen.

Hun rister på hodet:

– Forelskelsene i den alderen var så altoppslukende. Og man trodde at man aldri kom til å overleve. Men etter hvert lærer man at man faktisk overlever.

LES OGSÅ: Norske Hedvig gjør suksess med hjemmelagde knekkebrød i Brooklyn: - Plutselig tok det helt av

– Han er fryktelig privat, og det skal han få lov til å fortsette å være

Hun har vært samboer i flere omganger, sjelden singel mer enn et halvt år om gangen. Har pendlet mellom Malmö og London i tre år i kjærlighetens tjeneste. I dag er hun godt fortøyd i et trehus på Rodeløkka i Oslo, et steinkast unna Freia sjokoladefabrikk. Og står vinden i riktig retning, kan hun våkne med duften av sjokolade i neseborene. Hunden er til og med oppkalt etter fabrikken. Men kjæresten sin sier hun minst mulig om:

– Han er fryktelig privat, og det skal han få lov til å fortsette å være. Han er ikke i min bransje.

– Ikke terapeut?

– Nei, og heller ikke artist eller manager.

Det var i 2013 at Lise begynte å leke med tanken på å bli noe annet enn artist. Hadde livnært seg i en årrekke med å spille i brylluper og på fester, tatt DJ-oppdrag, skuespilleroppdrag og dubbet tegnefilmer.

– Jeg vurderte å bli manager. Jeg tenkte: «Kanskje jeg kan hjelpe andre i denne bransjen til å stå støtt i seg selv?» Jeg hadde jo kjent på det selv, hvordan det var å miste seg selv i karusellen. Alternativet gestaltterapeut kom nærmest ved en tilfeldighet.

– Jeg gjorde et Google-søk på «psykoterapi» og «Norge», og så kom dette opp istedenfor. Og så sendte jeg en søknad og hadde et intervju, og så kom jeg inn, sier hun med begeistring i stemmen, og forteller at hun i løpet av studiet også skal igjennom 70 timer i pasientstolen.

Hun husker med gru første dag på høyskolen. Da de skulle ta runden og presentere seg:

– Jeg ble litt flau. «Ja, eh … jeg har jo sunget i band, da.» Etter noen dager spurte jeg de andre om de syntes det var ubehagelig eller rart. Men det er jo sånn at folk har mer enn nok med seg selv.

- Karrieren min i Briskeby startet jo ved en tilfeldighet

Hun mener livet hennes er litt som filmen «Sliding doors», der små tilfeldigheter endrer historien og gir den et annet utfall.

– Jeg kan tenke: «Hva om jeg hadde kommet fem minutter senere til det stedet?» Karrieren min i Briskeby startet jo ved en tilfeldighet. De hadde tre vokalister på listen. Hun første var i Frankrike, hun andre svarte ikke på telefonen, og så ringte de meg.

Lise smiler:

– Egentlig planla jeg jo å bli grafisk designer. Men det hender jeg dagdrømmer om hvordan livet kunne ha blitt. Hvem hadde jeg vært om jeg ikke var Lise Karlsnes i rød skinndrakt på Bylarm i 2000.

– Hva ser du for deg, da?

– Aner ikke. Men jeg synes det er skikkelig pussig, og livet er ganske kult. Ikke bare, men stort sett. Og jeg ville ikke vært erfaringene foruten. Det er med på å forme meg som menneske. Jeg kunne jo valgt å ta på meg offerrollen. «Å det er så synd på meg.» Men jeg tenke: «Nei. Hvorfor skal jeg det?»

«Lise of the Woods» var Lises soloprosjekt etter Briskeby. Anmelderne levnet henne ikke rare utsiktene som soloartist.

– De periodene jeg har fått lov til å være kreativ, har vært de mest fantastiske og mest frustrerende i mitt liv. Det er et hat-elsk-forhold, sier Lise.

– Når det funker, er det den beste følelsen. Når det ikke funker, så er det ganske mørkt. Da tenker du: «Skal jeg finne på noe annet?» Men det å være soloartist var noe helt annet enn å spille i band. I et band er man nesten som soldater som går i krigen sammen.

– Hvordan var det å være alene da de dårlige anmeldelsene kom?

– Nei, det var superkjipt. Virkelig, sier Lise.

– Når jeg ser tilbake, hadde jeg jobbet med plata altfor lenge, og lagt lista høyere og høyere. Jeg tror jeg hadde litt noia for å gi ut musikk, rett og slett. Jeg var så ferdig med popmusikk og ville vise at det var mer ved meg. Det jeg skrev, var jo veldig meg, men kanskje jeg egentlig ikke var klar for å være sårbar alene? Jeg hadde en idé om at så hardt som jeg har jobbet nå, fyttirakker'n, folk kommer til å få med seg det! Jeg kom garantert til å høste anerkjennende nikk. Og når det ikke skjedde … Shit. Jeg hadde drevet karusellen så godt jeg kunne, og så ble det ikke tatt godt imot.

– Det er ikke lett å reise seg da?

– Nei. Og heller ikke å finne motivasjon til hvorfor det er gøy å holde på.

Hun beskriver seg som en venn man kan komme til, og forteller at hun selv stadig vekk ber venner om hjelp.

– Jeg har en håndfull mennesker som jeg stole på og som jeg tør være sårbar overfor. Men samtidig, det å snakke med en terapeut, det er lettere å dele med noen som ikke har noen forventninger til deg.

Egentlig kan hun takke en venninne for at hun i det hele tatt kom seg til en behandler den gang.

– Jeg har alltid lagt min stolthet i at jeg kan sovne hvor helst og når som helst. Men nå slet jeg med å få sove. Jeg hadde vondt i magen og ikke lyst til å gå ut av huset. Jeg sluttet å ta kollektivtransport. Livet ble vanskelig å forholde seg til når jeg ikke sto på en scene. Å være artist var jo en rolle jeg alltid hadde behersket.

Hun mener det å ta tilbake jeg-et ga henne et kompass i livet. Men hva slags råd ville hun gitt dersom hun som terapeut møtte seg selv på den tiden?

– Jeg ville prøvd å skape en tryggere ramme for selvstøtte, for det hadde jeg ikke helt, sier Lise.

– Det er forskjell på selvtillit og selvfølelse. Den gode selvfølelsen er mer urokkelig enn selvtillit. I dag vet jeg jo også at folk har mer enn nok med seg selv. De så jo ikke på meg, selv om jeg gikk rundt og trodde det.

LES OGSÅ: Pia Tjelta: - Jeg har brukt hele livet mitt på å prøve å bli likt

– Jeg har aldri kjent på savnet etter barn

For en uke siden ble Lise tante for første gang. Da lillesøster Mari ble mor til en liten gutt.

– Det er faktisk det tøffeste jeg har vært med på. Å se lillesøsteren min … Gullet mitt. Det beste menneske jeg vet om … Lise blir blank i øynene.

– At hun var blitt mamma til en liten gutt. Jeg var ikke klar over at jeg skulle bli så overveldet og rørt av det.

Selv har Lise tidligere sagt at hun ikke ønsker seg barn. Er hun like sikker på det nå?

– Jeg har aldri kjent på savnet etter barn, sier Lise.

– Da jeg var 14 år og foreldrene mine var nyskilt, var jeg ganske bestemt på at jeg aldri skulle gifte meg og aldri få barn. Jeg hadde opplevd en så stor skuffelse i livet. Jeg er nok ikke like absolutt på det lenger, men jeg trekker jo på årene.

Hun tenker seg om:

– Jeg har endret meg mye på ti år, og kanskje endrer jeg meg de neste ti årene også, men man kan jo ikke få barn når man er i 50-årene. Planen min er å bli verdensmester i «tanting». Jeg vil være til stede for nevøen min, og ta ham med på opplevelser og lese eventyr for ham med barne-tv-stemmer. Vi skal bli et team, han og jeg.

TRIVES I SITT EGET SELSKAP: – Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Jeg liker folk, men nå har jeg mer behov for å legge meg selv til «lading», sier Lise. FOTO: Janne Rugland
TRIVES I SITT EGET SELSKAP: – Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Jeg liker folk, men nå har jeg mer behov for å legge meg selv til «lading», sier Lise. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Briskeby er «lagt i kunstig koma»

Briskeby er «lagt i kunstig koma», ifølge Lise. Med unntak av en sommerturné for to år siden.

– Nå er det jo sånn at legeturnusen til gitaristen skal gå opp med turnéplanen. Livet vårt rommet ganske mye mer nå enn det gjorde i 20-årene. Men jeg har lært meg aldri å si 100 prosent nei. Gutta i bandet er jo brødrene mine, på godt og ondt.

Musikalsk står hun fortsatt på. Til høsten skal hun spille på Chat Noir tre dager i uka i tre måneder og tolke Beatles sammen med et knippe artister. Som terapeut «in spe» var hun i tvil om du skulle takke ja?

– Ja, innrømmer Lise.

– Jeg tenkte: Bør jeg skille rollene? Mellom artisten Lise Karlsnes og terapeuten? Men jeg har skjønt at jeg er begge deler. Jeg tror det kan la seg kombinere.

Hun ler:

– Kanskje jeg kan bli en syngende terapeut.

Med studielån for første gang i en alder av 37 år mener Lise at hun er selve beviset på at det aldri er for sent. For noen.

– Jeg føler meg så enormt ydmyk over å ha funnet en lidenskap nummer to. Noe så meningsfullt jeg kan jobbe med og en jobb jeg kan ha mye lenger enn det å være artist.

Høydepunktet musikalsk? Lise vet ikke hva hun skal velge. Det står mellom fire Spellemannpriser på én kveld, å varme opp for a-ha på turneen deres, nominasjonen til MTV Music Awards og den påfølgende festen med Kylie Minogue, plateinnspillingen i Bordeaux da de levde på vin og ost, og faktisk, det fullsatte teltet i Roskilde da nervene tok overhånd. For når det kommer til stykket, har Lise elsket det hele veien.

– Den følelsen du får etterpå, når du har gjort noe så skummelt. Og kjent på en sånn frykt. Jeg var helt høy på adrenalin. Ikke det at jeg er en adrenalinjunkie som kaster meg ut fra klipper og fjell og sånne ting. Eller, jeg holder jo i grunnen på med fjellklatring …

– Det blir kanskje litt mindre adrenalin i terapirommet?

– Det kan hende, men jeg kan kjenne på en puls også der. Spesielt når jeg sitter på den andre siden av bordet. På en øvelse på skolen gikk jeg helt i beredskapsmodus. Den handlet om hvordan andre oppfattet meg. Jeg fikk helt åndenød. Jeg har jo levd et liv der andre har hatt en oppfatning om hvem jeg er. Jeg følte at jeg har måttet forsvare meg mot misoppfatninger om hvem jeg er. Det var ganske utfordrende, og jeg kjente at jeg foldet meg ut som en transformer.

Kan det bli litt rart, tror hun, når klienter kommer for å få hjelp og møter artisten Lise Karlsnes? Hun nikker:

– Det er litt rart, kanskje. Men jeg er jo der i kraft av meg selv, ikke som artist. Jeg sitter ikke der og slenger høyrearmen i været og sier: «Nå skal du høre her.» De kommer jo ikke til meg for å høre om meg.

Hun trekker brynene opp:

– Men om jeg skulle snu på det. Om jeg gikk i terapi, og så var det Lady Gaga som satt der.

Hun ler.

– Men hun har jo enormt mye livserfaring, og ville sikkert hatt mye å gi, om hun bestemte seg for å bli psykoterapeut.

Sine egne erfaringer, både opp- og nedturer, gleder Lise seg til å få bruk for dem:

– Gjennom hele mitt voksne liv har jeg fokusert fryktelig mye på meg selv, så det føles litt godt å kunne være der for noen andre. Jeg har aldri stått stødigere i meg selv, med et mindre apparat rundt meg. Det sies jo at: «Youth is wasted on the young.» Jeg var 19 år da jeg begynte, en liten fis som ikke visste noe om livet, og jeg trodde jeg visste alt. Men samtidig er det noe vakkert over det å være ung og uerfaren og å ha blitt eldre og fått mer erfaring. Jeg ville ikke ha vært noen av delene foruten. Om jeg kunne gjort det på nytt, ville jeg ikke gjort på en annen måte.

Hun smiler:

– Samtidig er det ganske deilig at man faktisk ikke kan reise tilbake i tid.

Hun kom på Facebook først i 2010. Satt der og holdt foran kamera mens hun registrerte seg, fordi hun trodde alle kunne se henne.

– Det var en overgang å skulle dele ting, men jeg måtte jo det for å bli en del av det nye samfunnet. Jeg er en person som lever av å være noe i kraft av meg selv. Det hørtes dumt ut. Alle er jo noe i kraft av seg selv. Men det er viktig for meg ikke å bli glemt og vise at jeg finnes. At folk ser at jeg jobber ennå.

Når man først har kjent adrenalinkicket på scenen, går det noen gang over, ønsket om å oppleve det igjen?

Lise ler:

– Jeg skal ikke bli Madonna lenger, jeg.

– Ikke?

– Nei, drømmen om musikalsk verdensherredømme har jeg ikke lenger. Men jeg kan godt hjelpe andre til å komme dit.

Hvor hun er om ti år?

Lise aner ikke.

– Om du hadde spurt for ti år siden, ville jeg ikke trodd at jeg skulle vært der jeg er nå. Men jeg håper at jeg er en skikkelig god terapeut som hjelper mange. Og jeg er så glad for at jeg i møte med klienter kan bruke et levd liv, alle mine opp- og nedturer. Det gjør at jeg stiller sterkere i denne jobben. Så kanskje var det meningen hele veien?

Mye vann har rent i havet siden Lise hisset publikum med høyrearmen i været. Hun innrømmer at det hender hun fortsatt tar på seg den tøffe maska.

– Rollen er et redskap for meg i visse situasjoner. Som artist eller om jeg føler meg utrygg. Man kan jo ikke gå rundt som et åpent sår heller. Ikke det at jeg er et åpent sår … Men før følte jeg at identiteten min var knyttet til hun dama som sto på scenen. Nå er den en del av meg, men det definerer meg ikke. Det er en stor forskjell.

Denne saken er hentet fra KK08, som er i salg fra fredag 13. april.
Denne saken er hentet fra KK08, som er i salg fra fredag 13. april. Vis mer

LES OGSÅ: «Farmen»-Lene snakker ut om migreneanfallene: - Jeg må ta 32 botoxsprøyer i ansikt, hodebunn og nakke

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: