De vokste opp i Skjåk og Lom og var småkjærester som 15-åringer. Først da Anette Stee (36) jobbet på Lillehammer og Yngve Stee (36) jobbet i Eidsdal i 2011, ble de ordentlige kjærester og etter hvert samboere på Lillehammer.

For åtte år siden ble Birk født, og den lille familien flyttet tilbake til hjembygda og bygde hus der. To år senere kom Hedda. Så kom korona. Deretter brystkreft. Bryllupsplanene ble utsatt på ubestemt tid. Inntil én setning, fikk Yngve til å tenke helt nytt:

– Tenk om vi bare kunne møte opp og gifte oss, uten planlegging og masse styr på forhånd, sa Anette i februar.

Hun innrømmer at hun er en kontrollfreak, som planlegger ned til minste detalj. Men med sykdom og behandling, var overskuddet lik null, og bryllupsplanlegging var helt uaktuelt.

Anette og Yngve snakker med KKs journalist på telefon fra Lom.

Saken ble først omtalt i Gudbrandsdalen Dagningen.

Bryllupet utsatt to ganger

Paret forlovet seg i 2015 og begynte bryllupsplanlegging i 2019. Da ble brudekjolen innkjøpt i Trondheim, og hengt i skapet. Men det ble ikke bryllup i 2020 som planlagt. Anette og Yngve ønsket et stort bryllup, datoen var spikret og invitasjoner sendt ut. Begge gledet seg enormt.

– Da koronarestriksjonene kom i 2020, kunne vi selvsagt ikke gjennomføre det bryllupet vi drømte om, og vi bestemte oss for å utsette det et år. Vi fant en ny dato for et skikkelig bygdebryllup i 2021, men nok en gang ble det avlysning på grunn av koronapandemien, sier Yngve.

– Det var kjedelig, men ingen krise. Vi visste jo uansett at vi skulle gifte oss når samfunnet ble litt mer normalt igjen. Det vi ikke visste, var at selv om alt normaliserte seg rundt oss, skulle vi gjennom de tøffeste månedene hittil i vårt liv.

- Jeg visste det kom til å gå bra - hun har jo verdens fineste pappa

Brystkreft i familien

Da Anette fant en kul i brystet i desember 2021, fikk hun en uggen følelse. Hun visste at oldemoren fikk brystkreft da hun var 60 år, moren da hun var 41. Selv var Anette 36, og allerede før hun fikk resultatet av biopsien, mistenkte hun at det var hennes tur nå.

Ingen av damene i familien har BRCA1- og BRCA2-genet, som er de to mest omtalte genene når det gjelder arvelig brystkreft.

Ifølge Brystkreftforeningen antas det at mellom fem og ti prosent av alle brystkrefttilfeller kan knyttes til arv eller familiær kreft. Mistanke om slike krefttilfeller henger blant annet sammen med egenskaper som alder ved diagnosetidspunktet og antall slektninger med bestemte kreftformer.

– Vi gikk inn i jule- og nyttårshelgen uten å vite noe, og gjorde så godt vi kunne for å skape fine dager, spesielt for barna. Uvissheten var det verste, og jeg var veldig redd for at Anette skulle være alvorlig syk, sier Yngve.

Mistet kontrollen

Da diagnosen kom 7. januar i år, ble verken Anette eller Yngve overrasket. Allikevel var det et sjokk, det føltes helt uvirkelig.

– Nå skjedde det noe i kroppen min som jeg overhodet ikke hadde kontroll over, sier Anette.

– Vi bestemte oss fort for at sykdommen ikke skulle begrense oss mer enn nødvendig. Vi var nok innom kjelleren noen ganger begge to, men vi lot være å grave oss ned.

Paret valgte åpenhet overfor alle, også barna. Ordet kreft er skummelt, og Hedda og Birk spurte både om mamma kom til å miste håret og om hun skulle dø snart. De fikk ærlige svar. Yngve roser sin arbeidsgiver og sin fastlege, som sørget for sykmelding, slik at han kunne være hjemme sammen med Anette en måned.

– Vi ante ikke omfanget og hva kreftdiagnosen ville innebære for Anette og for oss som familie, sier Yngve.

– Bryllupsplanene ble selvfølgelig lagt på is, det eneste som telte var at Anette skulle bli frisk.

Borte fra mann og barn

Anette ble operert på sykehuset i Hamar. Brystet ble fjernet og implantat satt inn under samme operasjon. Deretter måtte hun være tre uker på sykehuset på Gjøvik, der hun fikk strålebehandling. Det kunne bli lange dager med mange tanker. Selve behandlingen tok ofte kun 15 minutter, da var det mange timer igjen av døgnet.

– Det var spesielt tøft å være borte fra barna. Heldigvis tok Yngve dem med på besøk en gang, så de fikk se hvordan stråling foregikk. Hedda var nysgjerrig på det meste av prosessene på sykehuset, mens Birk var litt mer tilbakeholden, sier Anette.

– Helsepersonellet var fantastiske både mot meg og familien, og barna fikk oppriktige svar på det de spurte om.

I april, like før påske, var Anette ferdig med strålebehandlingen og ble ansett som kreftfri. Hun følges opp med jevnlige kontroller og bruker en forebyggende medisin i fem år.

– Jeg hadde ingen spredning av kreften, men det er uansett veldig betryggende med god oppfølging, sier Anette, som selv er sykepleier.

Hemmelighetskremmeri og hvite løgner

Yngve så hvor sliten Anette var etter behandlingen, og ønsket av hele sitt hjerte å gjøre noe helt spesielt for å glede henne. Selv var Anette så redusert i vinter, at hun hadde nok med å komme seg gjennom dagene på best mulig måte.

– Uansett hva hun opplevde og hvordan hun følte seg, klagde ikke Anette en eneste gang. Det er virkelig imponerende, sier Yngve.

– Plutselig innså jeg hvilken gave Anette ville bli mest glad for. I april begynte jeg derfor mitt dobbeltliv med hvite løgner om mye overtid, og avskrudd lyd på mobilen når jeg var hjemme.

Anette ler og skjønner ikke at hun ikke merket noe. Hun så bare den trauste, trygge og snille mannen, som gjorde alt for barna og henne, når hun ikke hadde kapasitet selv.

Bak Anettes rygg, allierte Yngve seg med to av hennes beste venninner og foreldrene hennes. Moren og faren ble først helt bleike, de visste at datteren likte å ha regien selv. Så tente de også på ideen, og bryllupsplanleggingen var i gang. Yngve måtte skrelle gjestelisten betraktelig, og gjestene fikk ikke vite hvor mange eller hvem som skulle komme. Bryllupsfesten skulle holdes på Grotli høgfjellshotell, der også de fleste av de 60 deltakerne valgte å overnatte.

– Jeg opplevde enorm velvilje hos alle, her var det mange i sving, sier Yngve.

– Det gikk 65 eposter mellom hotellet og meg. Jeg kunne ikke involvere barna, de lekker jo som en sil. Min svigerinne kjøpte festklær til dem.

På en vinkveld noen uker før det hemmelige bryllupet, fikk de to bestevenninnene lurt Anette til å prøve brudekjolen. Ingen visste om den fremdeles passet, men den satt som støpt. Og Anette hadde ingen mistanker etter den hyggelige venninnekvelden.

– Jeg hadde ingen plan B hvis ikke brudekjolen hadde passet, så jeg pusta lettet ut da jeg fikk beskjeden, sier Yngve og ler.

Invitasjon til sitt eget bryllup

Lørdag 6. august vekket Yngve sin samboer med kaffe på senga klokka 0715. Det var hyggelig, men Anette syntes det var litt vel tidlig, siden barna fremdeles sov.

– Har du sovet godt, spurte Yngve.

Det kunne Anette bekrefte.

– Jeg har ikke sovet godt på flere måneder, sa Yngve.

– Jeg har nesten bare tenkt på én ting. Og jeg har noe til deg.

Yngve dro fram en konvolutt og rakte den til Anette. Det var en bryllupsinvitasjon. Anette og Yngve gifter seg i Lom Stavkyrkje 6. august 2022, sto det.

Anette forsto ingenting. Det var jo i dag?

Så ble hun glad. Og overrasket. Gledestårene rant nedover kinnene hennes. Tenk at Yngve hadde ordnet til bryllup med forloverne og foreldrene, det hadde hun aldri gjettet på at han ville gjøre.

– Du har én time på å dusje og pakke litt, fikk hun beskjed om.

Deretter gikk det i hundre. De to bestevenninnene kom og hentet henne. De hadde med seg passende sko og alt annet hun trengte, og var med til frisøren. Følelsene var overveldende, og verken Anette eller forloverne klarte å holde tårene tilbake. Så gikk ferden til den vakre stavkirken, der Anettes far skulle følge henne opp kirkegulvet. Endelig skulle drømmen gå i oppfyllelse.

Takknemlig for livet

Da kirkedøra ble åpnet og Anette oppdaget at kirken var fullsatt med festkledte gjester, gispet hun. Så kom tårene igjen, og dem ble det mange av både hos brudeparet og gjestene utover dagen. Bryllupsmiddagen ble gjennomført med god mat og drikke, taler og alt som hørte til.

– Jeg klarte å holde en liten tale på sparket, selv om jeg var veldig rørt, sier Anette.

– Jeg var og er enormt takknemlig for alle som har vært der for oss disse vanskelige månedene, og som gjorde alt for å hjelpe Yngve. En bedre gave kunne jeg aldri ha fått. Mannen min har tydeligvis flere egenskaper enn jeg var klar over.

Barna var til stede en stund, mormor var barnevakt og tok dem med til familierommet på hotellet da voksenfesten begynte.

– Det ble en heidundrende fest, der alle så ut til å kose seg. Men det aller beste var å se gleden i Anettes ansikt, sier Yngve.

– Etter alvorlig sykdom får man nok et litt annet perspektiv på ting. Jeg føler meg heldig som har så mange fine folk rundt meg, som lever og snart kan begynne å jobbe igjen. Alt Yngve, familie og venner gjorde for å gi meg denne bryllupsdagen, gjør meg enda mer takknemlig, sier Anette og poengterer at dette ikke bare er noe hun sier. Hun er heldig.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no