BARNEDØD: - Jeg tror sorg oppleves veldig individuelt. Alle mennesker er forskjellige, og vi sørger på forskjellige måter, sier Kjersti som mistet datteren sin rett før termin. FOTO: Astrid Waller
BARNEDØD: - Jeg tror sorg oppleves veldig individuelt. Alle mennesker er forskjellige, og vi sørger på forskjellige måter, sier Kjersti som mistet datteren sin rett før termin. FOTO: Astrid WallerVis mer

Barnedød:

- Jeg bestemte meg for å snu denne dagen til noe godt

Kjersti mistet datteren sin rett før termin. Et år senere inviterer hun til det som skulle vært bursdag.

Hva vet vi om sorg, sånn egentlig? Utover at den tar plass. Fyller oss opp, renner over. Søles ut over alt vi har, og alt vi er. Flekker til alle relasjoner, alle minner, alle framtidsplaner. Tvinger oss til å telle sekundene fra nå. Til nå. Og tanken på alle disse sekundene som skal gå før sorgen kanskje trekker seg tilbake, så vi får tørket opp, ryddet vekk og satt fjeset vårt tilbake på plass, er ikke til å holde ut.

- Jeg tror sorg oppleves veldig individuelt. Alle mennesker er forskjellige, og vi sørger på forskjellige måter. Det har jeg lært i løpet av det siste året, sier Kjersti Vatle som mistet datteren sin i dødfødsel for et år siden.

Et år som har gått med til å kjenne sekundene på kroppen. At det tar tid. At det må få lov til å ta tid. Og at sorg ikke oppfører seg slik man kanskje trodde. Den overrasker mer, er mer uforutsigbar og den inneholder absolutt alle følelser. Sinne og redsel. Men også noe godt.

- Jeg har kjent på mye kjærlighet. Det høres kanskje rart ut, men det er en veldig sterk følelse som på måte har vært der hele tiden. Også er ikke sorg sånn at den starter veldig sterkt og så avtar mer og mer. Den går nok mer i syklus.

KK møter Kjersti i det hun skal forberede en markering av det som skulle vært ettårsdagen. Hun har kjøpt inn ballonger. Ekstra fine lys til gravplassen. Og noen kinesiske lykter som stiger til værs når de tennes.

FORBEREDELSER: Kjersti forteller til KK at hun finner mening i å invitere sine nærmeste til det som skulle vært ettårsdagen til datteren. FOTO: Astrid Waller
FORBEREDELSER: Kjersti forteller til KK at hun finner mening i å invitere sine nærmeste til det som skulle vært ettårsdagen til datteren. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg bestemte meg for å snu en dag jeg har gruet meg veldig til, til noe fint. Jeg hadde ikke lyst å sitte alene den dagen. Så hva kunne jeg finne på for å gjøre det litt lettere?

«La oss feire livet, kjærligheten og spesielt hedre Leah Maria denne dagen», skriver hun i arrangementsbeskrivelsen på Facebook, og inviterer venner og familie. I morgen skal de møtes. Samles der i snøen og tenne lys sammen. Kjersti smiler når hun tenker på hvor fint det skal bli.

- På denne dagen i dag for akkurat et år siden, skulle jeg føde. Jeg skulle føde et dødt barn. Det er 365 dager siden og det har skjedd enormt mye siden da. Jeg er et helt annet sted i dag enn i de første dagene etter at det skjedde. Og jeg er et annet sted enn i går. Det endrer seg hele tiden, forklarer Kjersti.

Hun forteller at sjokket var verst. Sjokket over at alt som skulle bli, ikke ble noe. Det brutale i å gjennomgå en fødsel. Holde en begravelse. Og det absurde i å sitte med alt utstyret som hører en nyfødt til. Barnevogn og seng. Alle klærne. Alt som var fikset og ordnet var nå malplassert, og måtte fikses og ordnes på ny.

Tøft med merkedager

- Sorg er å få omdefinert framtiden, var det en svensk smart mann som sa, sier psykologspesialist og Norges fremste ekspert på sorg, Atle Dyregrov på telefon.

Han bekrefter at sorgprosesser er individuelle, og ulike mennesker har ulike behov for dele og snakke om det. Et plutselig dødsfall oppleves annerledes enn et man er mer forberedt på. Og merkedager er ofte tøffe, selv mange år senere.

- Avhengig av hvem du mister, vil prosessen være ulik. De som mister et barn opplever ofte at biter av sorgen følger dem resten av livet.

Han forteller at såkalte flash backs er vanlig, men også det han kaller flash forward. Bilder av det som ikke ble. Ofte ser man for seg hvor barnet hadde vært dersom det hadde levd.

- En normal sorgprosess kjennetegnes av at den sørgende etter hvert klarer å veksle mellom å gå helt nær sorgen, for så gå vekk fra den. Altså at man klarer å gå inn og ut av den. Det er sunt, forklarer Dyregrov og understreker at det ikke finnes en fasit på hvordan man bør sørge. Noen finner ro og trøst i et gravsted. Andre ikke. Noen opplever mening i å snakke mye, andre holder mer for seg selv.

Ifølge Dyregrov er det ikke uvanlig å markere for eksempel bursdager, men hvordan man gjør det varierer.

- Et dødfødt barn har ikke en identitet for andre, og derfor er en slik markering med på å gi nettopp det til de andre rundt, forklarer han og legger til at det er også er en markering av et foreldreskap, selv om barnet ikke lenger er.

PYNTER: Kjersti har kjøpt inn pynt til gravplassen. Pynt hun ser for seg at datteren ville likt. Foto: Astrid Waller.
PYNTER: Kjersti har kjøpt inn pynt til gravplassen. Pynt hun ser for seg at datteren ville likt. Foto: Astrid Waller. Vis mer

Gjenvinne kontrollen

- Dette året har bestått av en del milepæler. Faser jeg skal komme meg gjennom. Julen som skulle vært den første babyjulen. Venninner som får barn, som jeg skulle ha delt barseltid med. Og nå, disse dagene i februar, hvor både dødsdag, fødselsdag og morsdag kommer omtrent samtidig. Så da jeg bestemte meg for å invitere til en markering, kjente jeg at det var veldig riktig.

For hvordan kommer man seg gjennom dager og uker hvor bare synet av en barnevogn gjør at du må forlate butikken, krysse gata, bare komme deg unna - fordi du ikke klarer å la være å gråte? Dager der andres gravide mager setter deg helt ut av spill, i et øyeblikk du trodde du hadde et snev av kontroll?

- Det er ikke så lett å skjerme seg mot sånt. Den første tiden var jeg mest inne. Jeg har blitt vant til å gråte på offentlige steder, sier Kjersti og smiler litt.

- Å gå inn på Lindex for eksempel, var kjempevanskelig for meg. Jeg hadde handlet så mye barnetøy der, så det var krevende. Jeg måtte øve på det.

FYSISK SORG: Kjersti forteller at sorg setter seg i kroppen. Foto: Astrid Waller
FYSISK SORG: Kjersti forteller at sorg setter seg i kroppen. Foto: Astrid Waller Vis mer

I dag er ikke sorgen like brå og ukontrollert. Men den er der. Kjersti forteller om hvor fysisk sorgen oppleves. Migrenen som satte seg slik at hun trodde hun var i ferd med å bli blind. Søvnproblemene. Muskelsmertene. Likevel, det går framover.

- Landsforeningen for uventet barnedød (LUB) har vært helt fantastiske. De er har et apparat til å møte mennesker i min situasjon, og de har sorggrupper hvor man får pratet med andre som har stått i samme situasjon. Det har vært helt avgjørende for meg, forklarer Kjersti som ønsker større åpenhet rundt sorg, og mer informasjon om hva som finnes av hjelp. At det må være rom for å sørge ulikt. Ha ulike tilnærminger. Men følelsen av å kave i mørket alene unner hun ingen.

Hjelp til å finne livsmot

- Folk som kontakter oss trenger hjelp til å finne ut: hva skjer med meg nå, hvordan kommer dette livet til å bli? De ønsker å finne livsmot til å gå videre, klare hverdagen rett og slett, sier Trine Giving Kalstad, fagsjef i LUB.

Hun bekrefter at sorgen ofte setter seg i kroppen, og at ulike mennesker sørger ulikt. En brå barnedød innebærer også en sjokkfase, og ofte traumer.

- Sorg er også komplekst og uforutsigbart, det er ikke slik at den starter ut veldig sterkt for så å avta og bli borte i en slags rett linje. Sorg går gjerne i bølger, men over tid skal intensiteten i reaksjonen avta. Det går lengre tid mellom hver gang man går ned i det dype hullet av sorg og savn og man kommer seg fortere ut av det igjen. Men over tid er det jo viktig å finne en form for balanse mellom det å være opptatt av den døde og engasjere seg i det vanlige livet her og nå, forklarer Giving Kalstad.

Så hvordan finner man denne balansen? Hvordan gå inn og ut av det tunge, og gi mer plass til det lyse, det hverdagslige?

- Jeg har beholdt en del bilder av henne framme her i leiligheten, men jeg har bestemt meg for å pakke ned det meste nå etter et år, og kun beholde et par. Det tror jeg er viktig for å komme meg videre. Jeg vil ikke glemme eller slette henne, men har jeg for mye av dette rundt meg blir det også en konstant påminnelse, sier Kjersti. Blir hun skremt at å tenke på at hun skal bære med seg dette hele livet?

- Nei, egentlig ikke. Jeg tenker at det kommer til å endre seg ettersom livet mitt kommer til å endre seg. At man tenker ekstra på henne på merkedager resten av livet, det tror jeg nok. Men det det betyr ikke at det ikke er plass til andre eller andre ting.

Hva med venner? Hvordan har det vært å slippe dem inn i dette mørket? Har de turt å vær nær, eller har mange trukket seg unna?

Kjersti forteller at hun har opplevd mye støtte og nærhet fra venner og familie, men at hun forstår at mange ikke vet hvordan de skal nærme seg en som henne.

For hvilke ord skal man velge? Kan man hjelpe - og i så fall hvordan?

- Det er viktig å tåle at man ikke kan gjøre så mye. Også må man tåle å bli avvist noen ganger, og likevel ta kontakt igjen, forklarer Giving Kalstad fra LUB.

- Du kan ikke ta vekk smerten. Men du kan være der. Og du kan ikke forstå alt om hvordan hun har det, men du kan si at du gjerne vil forsøke å forstå noe slik at du kan være til litt støtte og hjelp, sier Giving Kalstad og mener at vi som står rundt mennesker i dyp sorg kan fylle ulike roller og behov.

Mer enn bare sorgen

Noen kan være den de snakker med om sorgen, andre kan være der å hjelpe til med det praktiske, eller være en turkamerat. Den sørgende er mer enn bare sorgen og de trenger hjelp til avkobling og til å melde seg livet igjen. Mennesker i sorg er mer enn bare sorgen og trenger å bli behandlet som nettopp det, forklarer Giving Kalstad.

Og ja, mange er redde for å trå feil og ikke finne de riktige ordene.

- Å tenke at du ripper opp i noe ved å spørre om hvordan vedkommende har det, er en ganske vanlig frykt som ofte gjør at folk ikke våger å spørre, men den som er i sorg står i dette hele tiden og setter pris på at du viser at du vet og husker på. Frykten for å utløse gråt kan også gjøre at vi vegrer oss for å stille spørsmål. Men gråt kan også være takknemlighet for at du viser omsorg, forklarer Giving Kalstad.

- Kjersti er tøff

Tinashe Willamson er tidligere kollega av Kjersti, og en av de som fødte like etter at Kjersti mistet. Tanken på hva Kjersti opplevde var både vond og skremmende.

- Jeg var høygravid selv da jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Jeg spurte hvordan det gikk, og om det var noe jeg kunne gjøre, jeg var jo så lei meg på hennes vegne og samtidig livredd, det skremte meg at noe sånt kunne skje så sent i et svangerskap.

Da hennes egen datter ble født syntes hun det var vanskelig å ta kontakt og spørre om hvordan det gikk, samtidig som hun selv delte bilder av sin egen nyfødte datter på Facebook. Likevel, hun tok motet til seg.

- Jeg foreslo at vi skulle ta en drink og ikke en kaffe, så hun skulle slippe å ta stilling til å møte meg med baby. Det takket hun ja til, og Kjersti fortalte alt som hadde skjedd mens vi gråt og drakk shots. Det var vondt og fint, sier Tinashe. Hun syns Kjersti er tøff som inviterer til markering.

- Det er ikke en invitasjon man stiller seg likegyldig til. Jeg kjente det i magen da jeg så den i innboksen. Klarer jeg dette, tenkte jeg. Og så tenkte jeg at jeg er glad for at Kjersti gjør dette. At det kommer til å bli sterkt. Og sikkert vakkert, sier Tinashe.

VISER STYRKE: - Jeg syns Kjersti er tøff som tør å invitere og åpne opp, sier Tinashe Willamson til KK. FOTO: Antero Hein
VISER STYRKE: - Jeg syns Kjersti er tøff som tør å invitere og åpne opp, sier Tinashe Willamson til KK. FOTO: Antero Hein Vis mer

Kjersti skal bake muffins. Hun kommer til å pynte dem med glasur og små vimpler. Hun kommer til å trakte kaffe og ta på seg en ekstra varm jakke. Og hun kommer til å henge opp ballonger, sette fram blomster og tenne så mange telys at graven vil gløde der i vintermørket.

Ingen av de frammøtte kommer til å være i tvil. Det er er der de skal samles.

- Jeg kan ikke si at jeg gleder meg, det blir feil ord. Men jeg kjenner at jeg ser fram til å være der i morgen. Kjenne på varmen og kjærligheten fra de som kommer. Og på all kjærligheten jeg har til Leah Maria.

LES OGSÅ: Leila flyktet til Norge etter trusler fra familien

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: