KJÆRESTEJENTE: Etter tretti år som singel er Cess blitt det hun aldri trodde hun skulle bli: en ordentlig kjærestejente som bare vil henge med kjæresten. FOTO: Astrid Waller
KJÆRESTEJENTE: Etter tretti år som singel er Cess blitt det hun aldri trodde hun skulle bli: en ordentlig kjærestejente som bare vil henge med kjæresten. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Cecilie Steinmann Neess

– Jeg bestemte meg for å tørre å være litt redd

Komiker og nøtteallergiker Cess spiste heller nøtter enn å flørte. Men det var før #Cess2018 – og før hun møtte Drømmemannen.

På kort tid mistet hun de to mennene i sitt liv. Bestefaren i 2015, faren året etter. Så kom jula 2017. Cess kjente på forventningene om at hun burde være glad. Men hun var ikke det, kjente seg aller mest ensom og rar. Hun var lei av å tøffe seg og late som at alt var bra. Lei av å være singel på trettiende året. Av å være den flinke piken med alle de strenge reglene. Slik kom ideen til #Cess2018.

– Jeg bestemte meg for å åpne meg opp og tørre å være litt redd. Så nå sitter jeg her, da, med kjæreste og livet som leker.

Humorkometen fra Hauketo ser unektelig fornøyd ut der hun sitter på kaffe-brenneriet på Sagene i Oslo, til tross for at hun samme morgen har oppdaget sitt livs første grå hår. Hun drikker kaffen svart, et «bli voksen»-prosjekt hun startet med for en del år siden. Mye er skjedd på voksenfronten siden. Ikke bare ble hun sammen med musikeren Benjamin Giørtz i fjor sommer. Hun har kjøpt egen leilighet, som ligger rett i nærheten. Hun har hatt knallsuksess med de to humorshowene hun har spilt sammen med komikerkollegaene Linn Skåber og Hege Schøyen. Og hun har opplevd sorg nok for et helt liv.

Jeg hadde ingen tanke om at vi skulle bli kjærester

La oss ta det morsomste først. Hvordan Cess fikk seg kjæreste, kunne lett ha vært opptakten til en hvilken som helst romantisk komedie.

Til humorshowet «Tre elefanter i rommet», som hadde premiere på Latter høsten 2018, og som fortsatt spilles, hadde hun laget rap-teksten «Drømmemannen» – om hvilke kvaliteter hun så etter i en mann, sånne småtterier som at han helst skulle være 1,72 høy, elske hennes mor høyere enn sin egen, digge Mette-Marit, The Kardashians, heie på Manchester United, som broren hennes gjør – samt være jøde, som henne selv.

«Vi må ha en pianist som ser ung og fresh ut og som kan synge refrenget», sa Cess til regissøren. Etter mye fram og tilbake satt de igjen med en Youtube-video av Benjamin som oppfylte alle kriterier.

– Falt du umiddelbart?

– Jeg falt først for talentet hans. Jeg liker mennesker som er flinke. Men nei, jeg hadde ingen tanke om at vi skulle bli kjærester.

MISTET BESTEFAREN OG FAREN: I 2015 mistet hun bestefaren sin. Bare ett år senere døde faren hennes. – Jeg har gått gjennom noen knallharde år der jeg mistet de to mennene i mitt liv, sier Cess. FOTO: Astrid Waller
MISTET BESTEFAREN OG FAREN: I 2015 mistet hun bestefaren sin. Bare ett år senere døde faren hennes. – Jeg har gått gjennom noen knallharde år der jeg mistet de to mennene i mitt liv, sier Cess. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det var i en hektisk øvingstid det likevel skjedde. «Jeg ser deg og dine behov» sang Benjamin på refrenget. Cess ble gjerne igjen etter øvinga på Latter for å terpe videre.

– Jeg brukte mye tid på å øve på den ene sangen jeg kunne.

Så var det dette med å flørte, da. Når dette er holdningen:

– Jeg spiser heller nøtter enn å flørte. Og jeg er allergisk mot nøtter.

Men det var ikke den vanlige Cess som satt igjen etter øvinga, det var #Cess2018. Hun som skulle være litt mer åpen og tørre litt mer. Flørte litt mer.

– Det var en så morsom prosess – og samtidig så skummelt!

For hva gjør du egentlig, når du under hele oppveksten har digget tv-serien «Dawson’s Creek» – den med alvorstunge ungdommer i konstant kjærlighetsdrama og med lange, megetsigende blikk … og brått føler du at du er med i innspillingen av en scene til den?

For plutselig tok Benjamin hånden hennes. Så henne inn i øynene, strøk vekk noen hårstrå fra ansiktet hennes og bøyde seg fram for å kysse henne.

– Jeg ville bare kaste opp. Jeg kunne nesten ikke forstå at det skjedde. Hvor var kameraet som skulle zoome inn? Hvor var musikken? Jeg hadde ikke kontroll. Jeg liker å ha kontroll.

«Så gikk det seg til», konstaterer hun enkelt. Men lenge holdt hun det gryende forholdet veldig hemmelig.

– Jeg var så redd for å bli dyttet inn i noe som alle rundt meg mente jeg trengte, og som jeg følte jeg manglet selv også. Men jeg måtte være trygg på at det var mitt valg, og ikke noe jeg gjorde for å please andre.

– Jeg tøffet meg veldig utad med at det ikke var så farlig hvordan det gikk. Men det var jo dét.

Har alltid «vært litt mye»

Å please andre er noe hun har solid erfaring med. «Jeg er en pleaser», er noe av det første hun sier da vi møtes. Det er viktig at alle liker henne og har det bra.

– Da kan jeg fort ta meg vann over hodet. Familien, kjæresten og vennene mine liker meg som jeg er, så jeg trenger ikke overkompensere. Men av en eller annen grunn har jeg en fjorten år gammel, usikker Cess i kroppen. Jeg er ikke nok. Jeg må være bitte litt til.

Cess har alltid «vært litt mye», som en av lærerne hennes beklaget seg over på et foreldremøte. Men lærerne det var flest av, var de som oppmuntret henne, pushet, heiet og hyllet. Det samme gjorde foreldrene. Det var de som ringet rundt auditioner i avisene og oppmuntret henne til å dra.

– Det var ikke noe teatermiljø på Hauketo, vi måtte lage de rammene selv. Om det så var i norsk- eller engelsktimene. Kunne jeg gjøre om et Ibsen-foredrag til et skuespill, så gjorde jeg det.

Etter dramalinja på Manglerud videregående skole og Folkehøyskole søkte hun seg bevisst til teater og underholdningsbransjen og fikk jobb i billettluka på Latter, en av Oslos største humorscener. Hun hadde ingen plan med livet den gangen, annet enn at hun ville se noen show og tjene penger nok til å reise litt. For nykommeren i billettluka var det likevel ikke snakk om å ligge lavt i terrenget.

– Jeg tok mye plass, det var min måte å få bekreftelse på. Om folk lo, da var jeg god nok.

STJERNA I SHOWET: Hun startet komikerkarrieren med å selge billetter til andres humorforestillinger. Nå er det Cecilie «Cess» Steinmann Neess (31) som er stjerna i showet. FOTO: Astrid Waller
STJERNA I SHOWET: Hun startet komikerkarrieren med å selge billetter til andres humorforestillinger. Nå er det Cecilie «Cess» Steinmann Neess (31) som er stjerna i showet. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Vi hadde et veldig spesielt bånd

Etter bare et halvt år med billettpushing ble hun spurt om hun ville opptre på en nykommerkveld for standupkomikere, i 2008. «Dette er min mulighet», tenkte Cess. Siden 2010 har hun levd av å være komiker. Sammen med nevnte Schøyen og Skåber fikk hun sitt definitive gjennombrudd i humorshowet «Latter på Latter» høsten 2013.

Det var på slutten av spilleperioden av denne forestillingen, i mai 2015, Cess mistet bestefaren sin, 91 år gammel. For henne var Samuel Steinmann først og fremst bestepappa. For resten av Norge var han en av de få norske jødene som overlevde dødsleiren i Auschwitz under andre verdenskrig.

– Vi hadde et veldig spesielt bånd. Det var noe majestetisk over ham. Jeg elsket når han skrøt av meg og var stolt av meg. Og fikk helt vondt i magen når han sa «sånt sier man ikke» eller «hold gaffelen ordentlig».

«Å nei, nå skuffer jeg bestepappa», tenkte lille Cess da. Hun var så trygg og glad sammen med ham, som så tydelig uttrykte sin begeistring for henne. I likhet med henne hadde han også vært klassens klovn. Når de møttes, var det alltid mye humor og latter.

– Jeg forgudet den mannen. Jeg har et minne av at jeg sitter på fanget i godstolen hans. Han hadde en ring på lillefingeren som hadde grodd fast, den gikk verken av eller på.

Og på armen: fangenummeret som alle i konsentrasjonsleirene fikk tatovert på. Hun har tenkt at hun som liten må ha spurt ham hva det var, og at han trolig svarte at det bare var en tatovering. Men én ting husker hun:

– Jeg pleide å stryke over fangenummeret med fingrene mine.

Bestefarens grufulle erfaringer ble aldri snakket om hjemme. Det var blant disse tingene i en familie som du bare vet, uten å huske at det noen gang ble fortalt.

– Det var så brutalt og grusomt at det aldri var et tema.

– Kunne du merke at han var traumatisert?

– Nei, men det må han ha vært. 100 prosent traumatisert. Når du har båret lik, har sett folk rundt deg bli skutt, har mistet broren din …

Hun hadde fått det ærefulle oppdraget med å lede «Gullruten» for TV 2, tv-bransjens årlige prisutdeling, da han ble syk og kontrastene i livet ble store. Det var prøving av kjoler og pugging av manus til de nominerte for beste underholdningsprogram. Så var det opp på sykehuset der bestefaren lå.

Hun hadde et snodig håp om at han skulle leve evig. Men bare dager før hun skulle gjøre den store programlederjobben, ble det akutt. Hun kastet seg i en taxi. Satt der og satt der ved den hvite sykehussenga. Bare minutter etter at hun til slutt måtte dra, døde han.

– Jeg fikk strøket ham over pannen. Han døde da vi gikk ut. Det skulle ikke vi se. Den gamle, sta mannen skulle skåne oss for det.

– Han var ikke bare bestefaren min, han var klippen i familien. Han var den som visste hvor alle var og samlet oss. Nei, jeg hadde ikke SÅ lyst til å dra på slektstreff på Klekken hotell i tre dager. Men jeg gjorde det for bestepappa.

At han var en offentlig person, gjorde at også sorgen kjentes overveldende offentlig.

– På den ene siden var det godt at så mange visste om det, folk forsto hvorfor jeg var mindre til stede. Men det var rart at så mange skulle føle like sterkt som meg.

Mistet faren snaut et år etter bestefarens bortgang

Bare et snaut år etter bestefarens bortgang mistet hun også faren sin, Thomas. Denne gangen kjentes sorgprosessen overveldende privat. De færreste visste at hun var i sorg, eller hvor i sorgløypa hun var. «Kan jeg få en selfie med deg?» kunne folk spørre uten å ane at hun nettopp hadde valgt skriftstørrelse til farens gravstøtte.

– Da fikk jeg den offentlige rollen av meg selv som blid og gøyal rett i fleisen. Da var jeg alt annet enn blid og gøyal.

Sorgen etter faren har av ulike grunner vært mer kompleks enn etter bestefaren. Tårene renner når hun snakker om ham. Mye er ennå ubearbeidet.

– Hvem var han for deg?

– Han var den første store kjærligheten. Han holdt meg i hånden, bar meg på skuldrene sine. Han fikk meg til å føle meg så trygg.

– Alle elsket ham. Når han kom inn i et rom, visste alle det. «Thomas er her!» Alt jeg har av humor, kommer fra ham.

Bare dager etter å ha mistet bestefaren sin, ledet Cess «Gullruten». Å grave seg ned i arbeid ble en løsning også da faren døde.

– Jeg gikk rett inn i mye jobb og fortalte alle «at det går bra med meg».

Det gikk til det ikke gikk lenger, til jula 2017.

– Jeg kjente at jeg sto litt fast i livet. Det tror jeg skjer mange når de blir tretti. Jeg begynte å tenke en del, ble ensom og rar.

– Jeg hadde tøffet meg så mye at jeg måtte stå i det. Det var som om jeg hadde skapt en løgn for meg selv og dem rundt meg. Men løgnen var blitt for stor, så stor at den nesten var blitt en sannhet. Jeg måtte rydde opp i det, så ting ble sant igjen.

For Cess var ikke så tøff som hun lot som. Og hun kunne egentlig ikke snakke så åpent som hun ga uttrykk for. Å sitte neddynget i sorg gjorde det ekstra sårbart å åpne opp.

– Mange tror nok at jeg er veldig åpen, men bare til en viss grad. Jeg er rask med å lukke igjen når det blir ukomfortabelt. Da får man jo aldri røsket ordentlig opp. Det ble også umulig for dem rundt meg å skjønne hvordan jeg hadde det.

Slik kom ideen om #Cess2018, som handlet om å slippe seg litt mer løs.

Hun som før nødig gikk ut i ukedagene, og som gikk hjem tidlig lørdag kveld fordi hun hadde en jobb onsdagen etter, kunne nå finne på å ta seg en øl på Latter en helt alminnelig ukedag. Det lille grepet ble lagt merke til blant komikerne der. «Hva gjør du her?» fleipet de, glade over det uventede oppmøtet.

Det er en annen ting som også er annerledes. Hun har alltid visst at hun ville fortelle bestefarens historie videre, men har hatt stor ærefrykt overfor den, og ikke helt forstått hvordan holocaust kunne kombineres med den offentlige versjonen av henne, med den gøyale, blide komikeren. Om hun kom inn i et klasserom fullt av fjortenåringer, ville de ikke da rope på tante Jocelyn, en av hennes mest populære karakterer hvis favorittema er mens? Vil de klare å ta henne seriøst, har hun tenkt.

– Men nå synes jeg at det er helt perfekt. Om jeg sier at «nå er det sånn at …», så tenker jeg at de vil skjønne det skiftet og bli med meg inn i det, forteller Cess og blir tenksom.

– Nå vokser det opp en generasjon som ikke føler historien like nært. Som ikke har besteforeldre som, med sorg i blikket, kan fortelle om grusomhetene. Jeg har vært tydelig på at jeg skal fortelle hans historie videre. Det må bare gjøres på en måte som kjennes riktig for meg også.

Hun har showpause nå før «Tre elefanter i rommet» igjen skal spilles i april. Hverdagen består av møter og en hel haug med kaffedates.

– Jeg er en gave til barselmødrene i venninnegjengen.

Det er slutt på den tiden da hun hang med venninnene og deres kjærester – nå vil hun helst bare være sammen med sin egen. Ja, så bra er livet akkurat nå at Cess til tider har vært livredd.

– Hver gang jeg har det bra, tenker jeg at nå kommer det til å skje noe fælt, nå kommer noen til å dø, nå må jeg ikke kose meg så fælt … Men så er det ikke skjedd noe. Jeg elsker leiligheten min, elsker jobben min med Hege og Linn …

Også er det Benjamin da, selvsagt. Cess mistet de to mennene i sitt liv – men fant Drømmemannen.

– Jeg har en kjæreste som forguder meg. Han elsker meg når jeg er følsom, når jeg tuller, og synes jeg er søtest i onepiece. Det er noe med blikket hans. Han ser på meg akkurat sånn som bestepappa og pappa gjorde.

– Jeg synes det var på tide. Jeg unner meg det.

Denne saken er hentet fra KK nr. 08 som er i salg fra tirsdag 23. april til torsdag 2. mai.
Denne saken er hentet fra KK nr. 08 som er i salg fra tirsdag 23. april til torsdag 2. mai. Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: