Hun har glemt adgangskortet sitt til garasjen og parkerer elbilen utenfor kontoret i Kongens gate i Oslo sentrum. Det som begynte som en kvinnes visjon om mat, helse og bærekraft – og som allerede det første året samlet en konferanse med 400 deltakere og Bill Clinton på scenen – er i dag en global plattform med et nettverk av vitenskapsmenn- og kvinner, forskere og matvareprodusenter.

Når FN neste år skal avholde sitt første «Food Systems Summit», er Gunhild Stordalens organisasjon EAT tett involvert i prosessen.

Men hva vil egentlig skje? En knapp uke etter vårt møte stenger Norge sine grenser for å stoppe spredningen av covid-19, og i løpet av hele den dagen tikker avbestillingene inn på Gunhild Stordalens telefon. Hun sukker da et arrangement med den britiske milliardæren Richard Branson ser ut til å ryke, samtidig som hun som klimaforkjemper kan skimte et lite lysglimt i koronamørket.

– Vi har ti år på oss for å få planeten «back on track». At klimautslippene er gått betydelig ned den siste tiden, er et lite lyspunkt i alt det tragiske. Men spørsmålet er hva som vil skje når pandemien er under kontroll. Går vi tilbake og lever livet vårt som vi gjorde tidligere? spør Gunhild Stordalen og svarer selv:

– Jeg håper at det som skjer nå, kan få oss til å tenke nytt. Kanskje er dette verdens mulighet til å investere i teknologi som gjør at vi kan ha flere digitale møter, og finne nye, bærekraftige måter å organisere samfunnet på som er mer i harmoni med naturen.

Oppdaget alvorlige sykdomstegn allerede i tenårene

- Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville ha barn

Spør doktor Stordalen om hvorfor maten ble hennes hjertesak, og det renner ut av henne som en vill norsk fjord – om hvordan 11 millioner mennesker dør av dårlig kosthold hvert år, om barn som får type 2-diabetes, om hvordan matvareproduksjonen er den største drivkraften for klimaendringer og sosial ulikhet.

– Det er akkurat slik man lærer på akuttmedisin med livredningens abc: Ta det mest akutte først. På samme måte som koronaepidemien er klimaspørsmålet en akutt og global krise. Hva du legger på tallerkenen, er «entry point» til å snakke om hele den globale utfordringen. Hvis ikke de ulike statenes klimaplaner inkluderer bærekraftig matproduksjon, vil vi ikke ha en sjanse til å holde oppvarmingen under to grader.

Gunhild Stordalen, som fram til nylig var gift med hotellkongen Petter Stordalen (57), vokste opp på et småbruk med dyr i Muggerud utenfor Kongsberg. Foreldrene brukte ikke penger på ting som ikke var nødvendige, og de kjørte stedets mest skranglete bil.

– Da mamma kjørte inn i postkassen, sa pappa: «Å, det er bare å male over den.» At de var så avslappet, har preget meg hele veien, sier Gunhild, og forteller om at hun allerede der og da staket ut retningen som skulle gi henne en mulighet til å utgjøre en forskjell.

Som å utdanne seg til lege og satse alt på topp karakterer.

– Jeg ville at mennesker skulle lytte til meg, men hvem skulle lytte til Gunhild fra Muggerud? Å bli lege ga meg en stemme, men jeg ville ha en posisjon og en plattform også.

– Så det var derfor du giftet deg med Petter Stordalen?

– Hahaha! Gunhild ler og sier først at: «Nei, Petter var definitivt ikke en del av min plan», før hun siterer Forrest Gump: «Life is like a box of chocolates, you never know what you’re gonna get.»

– Det var overhodet ikke en strategi. Jeg ble forelsket og ufornuftig. Jeg hadde aldri tenkt å gifte meg eller etablere en tosomhet med noen slik jeg gjorde med Petter.

– Aldri som i aldri-aldri?

– Ja, jeg hadde tenkt å være alene, og jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville ha barn.

Akkurat den beslutningen fikk sin grobunn da hun så sin egen mamma, som hadde ansvar for hus og hjem, tre barn og egen legepraksis, ligge på sofaen og gråte av utmattelse.

– Jeg så hvor konstant sliten mamma var, og det endte alltid med at hun prioriterte barna, noe jeg mener er helt riktig. Men jeg kjente at jeg selv ikke ville klare å gjøre alle de prioriteringene for å oppnå det jeg så som meningen med mitt liv.

– Hvor kontroversielt har ditt valg om ikke å ville ha egne barn vært?

– Det er blitt mer ok de siste ti årene, men tidligere ble folk rundt meg utrolig provosert og sa «bare vent». Jeg har mye penger å innkassere fra ulike veddemål, kan jeg si deg, konstaterer Gunhild og fortsetter:

– Jeg er ufattelig imponert over kvinner som både gjør karriere og er småbarnsmødre. I den sammenhengen er jeg heldig stilt som bare har meg selv å tenke på. Jeg har ikke engang en minigris.

Eller «jo», retter hun seg. Hun er deltidsmatmor for Petters hund Öbbe.

Testet morgenrutinene til Petter Stordalen - ble sengeliggende i ukesvis

- Jeg ville ikke levd om det ikke hadde vært for Petter

Da pressemeldingen gikk ut i november 2019 om at Nordens powerpar skulle gå hver sin vei etter 14 år sammen, var det en verdensnyhet. Det ble en følelsesmessig og annerledes jul hjemme på Muggerud.

– Bortsett fra et par ganger da jeg har vært på sykehus, har vi alltid feiret jul med storfamilien Stordalen på Mauritius. Det er en tradisjon Petter og hans familie hadde lenge før vi ble sammen. Nå var det jeg, mamma, pappa og hundene på julekvelden. Det var spesielt, men fint.

– Petter tilbød meg å være med som vanlig, men jeg kjente at jeg ville være sammen med foreldrene mine. Hadde vi flyttet fra hverandre, fikk jeg ta konsekvensen av det.

I 2014 ble Gunhild Stordalen diagnostisert med den autoimmune og uhelbredelige bindevevssykdommen systemisk sklerose. Og hun hadde rukket å få dødsdommen da hun sammen med sin ektemann sjekket inn på en klinikk i nederlandske Utrecht for å gjennomgå en eksperimentell behandling. I dag sier Gunhild at hun ikke tenker så mye på den tiden.

– Jeg prøver å fokusere på hva jeg kan gjøre her og nå, men jeg har samtidig lært meg aldri å ta noe for gitt. Vi kan gå ut på gaten og få en murstein i hodet.

– Men klarte du å tenke sånn da du var midt i stamcellebehandlingene?

– EAT var fortsatt veldig skjørt da jeg ble syk, og jeg og Petter hadde mange samtaler om hvordan det skulle gå hvis jeg forsvant. Jeg skrev et testamente over hvordan styringen av det skulle være, og vi ble enige om hvor mye penger Petter skulle fortsette å gi. Alt var rigget for at stiftelsen kunne leve videre hvis jeg døde, noe som ga meg en ro.

– Du avslutter selvbiografien med ordene: «Kjære Petter. Uten deg hadde verken EAT eller jeg vært her i dag.» Hvilke tanker gjør du deg om det nå?

– At det er akkurat sånn. Jeg ville ikke levd om det ikke hadde vært for Petter. Jeg hadde aldri hatt råd til å reise til Nederland og få den behandlingen to ganger.

– Kan man spørre hva det kostet?

– Om lag 500 000 per gang. Men det var bare for selve behandlingen. Vi måtte være i nærheten av sykehuset og bodde på hotell nesten to år til sammen. Foreldrene mine ville helt sikkert belånt alt de har, men jeg vet ikke om det likevel hadde gått.

Lisa Tønne innlagt med bakterie i blodbanen

- Når du er dødssyk, er det naturlig å kjempe til det ytterste

Men det handler virkelig ikke først og fremst om pengene, framhever Gunhild Stordalen. Men om hvordan den mannen, som hun hadde giftet seg med under en storslagen seremoni i Marrakech, sto ved hennes side.

– Jeg har hatt begge beina i graven, svevd mellom liv og død flere ganger. Og når du er dødssyk, er det naturlig å kjempe til det ytterste. Å ha noen som holder deg i hånden, derimot, og som gjør reisen sammen med deg, det er ikke en selvfølge. Det er heroisk. Petter satte sitt eget liv på halv hastighet for å støtte meg. Han er et ekstraordinært menneske.

– Med tanke på det og det som dere har vært igjennom, hvordan var bruddet?

– Mange har vanskelig for å skjønne hvordan vi som var så bra sammen, ikke klarte det. Men samtidig må man forstå at en tilværelse der man er syk hele tiden, fører med seg store belastninger. Vi trodde hver gang at «nå, nå går det litt bedre», men så ble jeg syk igjen.

Det syntes ikke utad, og ingen visste. EAT Lancet-rapporten om de omstillingene som kreves for å få et bærekraftig matvaresystem, var nettopp blitt presentert forrige vår da Gunhild ble rammet av en tøff infeksjon. Hun hadde vært i Addis Abeba i Etiopia på Den afrikanske unions toppmøte og reist videre til Washington DC med den svenske mijøprofessoren Johan Rockström for en lansering på Verdensbankens vårmøte da kroppen sviktet.

– Jeg kjørte hardt på, og det var ikke synlig utenpå, men jeg var så syk. I DC kollapset jeg og ble lagt inn på sykehus. Legene trodde først det var lymfom. Lymfekjertlene mine svulmet opp og var store som egg, og jeg ble dårligere og dårligere. Jeg gikk rundt og trodde at jeg hadde kreft og var fullstendig i kjelleren. Det viste seg å være en infeksjon. Kroppen sviktet, men også hodet, sier Gunhild og beskriver et av symptomene som «hjernetåke».

– Da jeg ble rammet av systemisk sklerose, kunne jeg – selv om jeg var syk – fortsette å ha møter, svare på e-post og ha telefonkonferanser, siden hodet fortsatt fungerte. Nå husket jeg plutselig ikke hva jeg hadde gjort dagen før. Jeg glemte ting og satt i møter og visste ikke hva vi snakket om. Det er det verste jeg har vært med på. Da mitt viktigste verktøy sluttet å fungere, begynte jeg å tvile på hele min eksistens: Hvorfor skulle jeg ha et stort klimaavtrykk på planeten hvis jeg ikke kunne bidra? Jeg har aldri vært nærmere å bli suicidal enn da.

Hun fikk aldri vite hva som slo ut kroppen hennes, men det krevde mange doser med antibiotika i ulike kombinasjoner for å knekke infeksjonen.

– Petter elsker mandager og er ekstremt optimistisk og har hele tiden vært den som har stått på og sagt: «Dette klarer vi.» Men det er slitsomt å ha den rollen i så mange år. Det tæret på forholdet da jeg ble syk igjen, og ingen visste hva det var.

Deres høye ambisjoner og ulike jobbprosjekter hadde dessuten resultert i at de så mindre til hverandre, forklarer hun.

– I begynnelsen, da jeg holdt på med doktorgraden min, kunne jeg reise rundt med Petter, og jeg var aktiv i styringen av hans hotellkjede Nordic Choice. Vårt liv og våre jobber var sammenfiltret, men jo større EAT ble, desto mer måtte jeg være tilgjengelig for teamet, ta det store ansvaret og representere på internasjonale møter. Til slutt ble det veldig lite «vi».

– Tenk om han hadde visst det da han ga deg EAT i morgengave.

– Ja, haha. Men Petter har siden dag én sagt at jeg må følge min lidenskap. Hvor mange menn er det som tar et skritt tilbake og sender kona si til Davos for å møte verdens ledere?

– Men han visste også at hadde han reist dit, så ville alle mennene ha snakket med ham om alt mulig. Hvis jeg reiste dit, ville de høre på hva jeg sa, mener Gunhild Stordalen, som imidlertid beskriver veien til akkurat det målet som alt annet enn rak.

Sanne skulle ikke være i et forhold og ikke ha barn. Så møtte hun Jonas

- Petter er mitt livs store kjærlighet. For meg er det Petter eller ingen

Å gifte seg med verdens ikke akkurat mest lyssky milliardær innebar at hun som lege med ambisjoner og visjoner ble forvandlet til en slags luksushustru med behov for en hobby.

– Det var det bildet som ble skapt, og det plaget meg, sier hun.

– Jeg har egentlig alltid hatt veldig bra selvtillit. Jeg har vært trygg på hvem jeg er og hva jeg kan, men da jeg ble sammen med Petter og havnet i rampelyset som «Stordalens nye kjærlighet», var folk plutselig bare interessert i hva slags klær jeg hadde på meg, sier hun og konstaterer samtidig at det ikke er en ulempe å være kvinne i hennes posisjon.

– Dessverre er det fortsatt sjelden at jeg sitter i et møterom der halvparten av dem som er der, er kvinner, men både menn selv og forskning sier tydelig i dag at de bedriftene som har mangfold i ledelsen, er mer framgangsrike.

– For mange menn blir for mye testosteron, for mange kvinner for mye østrogen. Det er sammensetningen som er dynamikken, sier hun.

Gunhild brenner for sitt oppdrag, men vet at hun også må ta vare på seg selv. Hun drikker ikke lenger alkohol sent på kvelden, går sjelden til kontoret før halv tolv og aldri uten å ha meditert i 20 minutter, trent og sovet ut.

– Jeg pleide å sitte og skrive e-poster på nettene og måtte bruke sovepiller for å falle til ro. Jeg forsto ikke at det ikke var nok å spise sunt og trene som en gal om man ikke sover. Om valget i dag står mellom å sove en time til eller å stå opp og trene, sover jeg heller.

«Det siste jeg trenger, er en mann som sier hva jeg skal gjøre!» roper Gunhild Stordalen og ler.

Det er midt under fotograferingen, og stylisten ber Gunhild om å holde hånden på en annen måte. Da jeg tar opp kommentaren om at det siste hun trenger, er en mann, ler hun igjen, ber meg om ikke å ta den ut av sin sammenheng, men presiserer at hun snakker i presens.

– Petter er mitt livs store kjærlighet. Han kommer alltid til å være det. For meg er det Petter eller ingen, sier hun og foregriper oppfølgingsspørsmålet.

– Jeg bare vet. Jeg trodde aldri jeg skulle møte noen jeg kunne elske så mye som Petter, og det hadde vært naivt å tro at det skulle kunne bli bedre med noen annen.

Hun kommer ikke til å ta tilbake sitt jentenavn Melhus etter skilsmissen.

– Jeg er Stordalen for mine omgivelser og føler meg som en Stordalen. Jeg kommer alltid til å se på Petter og hans familie som min familie. Jeg elsker sirkus Stordalen, sier hun og ler.

– Hvordan ser livet ut om ti år?

– Da håper jeg at vi har lagt ned EAT fordi vi har nådd bærekraftsmålene, men jeg tror vi fortsatt vil ha behov for en organisasjon som samler ting.

Doktor Stordalen har for lengst sluttet å bry seg om kråkene som skvatrer om at hun er naiv og har et pompøst selvbilde. Hun har fortsatt tenkt å redde verden.

– Det er klart at ledere, politikere og forskere er viktige, men folkebevegelsen skal ikke undervurderes. Se på Greta! Det Greta Thunberg har gjort for klimaet, er uvurderlig og viser at hvert menneske kan utgjøre en forskjell.

– Føler du aldri at du tar en kule for den store saken?

Gunhild Stordalen fyller opp sin fjerde kopp kaffe for dagen og sier: «Ikke for fem øre.»

– Nei, jeg opplever at jeg er utrolig heldig stilt som får bruke all min tid og min energi på å jobbe med det jeg brenner for. Jeg føler ikke at jeg forsaker noe i livet mitt. For det handler ikke om meg, det handler om noe som er mye, mye større.

Heidi og Per ble skilt etter 22 år. Nå er de kjærester og bor hver for seg