- På utsiden kan alt se helt normalt og fint ut. Jeg husker en som sa til meg: Nå må du ikke klage, for nå har du fått alt det du drømte om.

Maren Kvalvaag-Toven hadde funnet drømmemannen, fått to barn som hun elsket høyere enn noe annet og hadde en givende og godt betalt jobb. Hun tok alltid telefonen når venninner ringte, planla familieselskaper og ferier. Hun var en mester på planlegging. Alt hadde sin plass i kalenderen og hun hadde full kontroll.

Hun tenkte at det var en bra ting. På den måten unngikk hun å stresse - hun var jo alltid i forkant. I tillegg trodde hun at hun likte det. Og hun trodde det var bra for henne. For familien. For barna.

- Jeg var sånn planleggingsfreak deluxe!

- Hver kveld lå jeg og vred meg i timevis før jeg sovnet. Jeg følte meg litt smågal

Våget ikke snakke om det

Hadde noen spurt Maren på den tiden, ville hun ikke nølt med å svare at det ikke bare var bra, men også nødvendig å ha kontroll. Men litt etter litt, spiste stresset henne opp fra innsiden.

Maren er 40 år gammel når hun treffer veggen. Mer og mer sliten, gråten kommer oftere og oftere. Jo mer enn hun presser seg selv, jo vanskeligere blir det å gjennomføre de enkleste oppgaver.

I den perioden hadde hun to små som begge skulle leveres i barnehagen om morgenen. Men det ble etter hvert et ork å få det til. Og selv om det sikkert syntes utad at hun strevde, våget hun ikke å snakke om hvordan hun egentlig hadde det.

- Jeg visste jo at jeg var sliten siden jeg hadde to små barn, og det var jo på en måte vanlig, men jeg visste ikke at det var så ille, forteller hun mens hun tenker tilbake på den tiden da hun hadde dårlig samvittighet for at hun var sliten.

Det ble også understreket at hun ble fortalt at hun ikke hadde noe å klage på, hun hadde jo tross alt fått alt hun ønsket seg.

Tilbud om piller

Maren hadde alle symptomer på overgangsalder, bortsett fra hetetokter. Men hun var ikke i overgangsalderen. Likevel hadde hun sykluser på 50-60 dager. Hun hadde grusomme humørsvingninger og hormonene var helt ute og kjørte. Smerter i kroppen, vansker med å konsentrere seg og hun glemte absolutt alt.

Hun går til legen. Her får hun fort tilbud om antidepressiva, noe hun takker nei til. For Maren er jo ikke deprimert. Men hun får en sykemelding og beskjed om å gå hjem og hvile. «Gjør gjerne yoga og husk å gå turer», sa legen.

- Jeg gjorde veldig lite løpet av en dag. Jeg kunne kanskje gå en liten tur. Jeg kunne kanskje følge barna i barnehagen, men så gjorde jeg stort sett ikke mer. Jeg hadde veldig lav energi og mye vondt i kroppen.

Denne perioden av livet er tåkete for Maren. Hun vet at hun brukte mye av tiden på å ha dårlig samvittighet. I den første fasen var hun stygg mot seg selv, snakket seg selv ned og pisket seg selv til å få gjort ting.

- Jeg tvang meg selv til å vaske klær og gjøre noe fornuftig - vise at jeg var produktiv og nyttig. For alt ved meg føltes veldig unyttig. Det føltes som om jeg kunne ikke brukes til noe.

Så mange år av livet ditt har du brukt på mobilen når du dør

Mobbet seg selv

- Det føltes som et enormt nederlag å ikke orke det som jeg trodde jeg kom til å mestre her i verden, nemlig å være mamma. Jeg følte meg veldig mislykket og det sa jeg til meg selv at jeg var også.

Og de negative tankene fortsatte, for hun kjente jo på at hun ikke hadde noen rett til å klage. Hun hadde jo fått det livet hun hadde drømt om.

- Jeg tenkte at jeg endelig var blitt mamma, at jeg måtte ta ansvar for det. At det ikke bare var meg lenger. At jeg måtte ta meg sammen, skjerpe meg. Jeg tenkte at jeg måtte forandre meg, eller tilpasse meg, eller at det var noe gærent med meg.

Hun skjønte ikke på dette tidspunktet at det hun egentlig drev med var å mobbe seg selv. Og at hun hadde gjort det hele livet.

For hele livet hadde hun vært den som stilte opp for andre, trøstet og hjalp. Noe som gjenspeilte seg i den utdanningen hun tok som som barnevernpedagog og familieterapeut. Hun satte sine egne behov til side, fordi det også føltes godt at noen andre trengte henne. At noen andre takket henne eller skrøt av henne. Rett og slett sa de tingene til henne som hun ikke greide å si selv.

- Det var en tøff erkjennelse å komme til, men ikke så uvanlig.

Mye tid gikk til Netflix og lydbøker - det hun trodde var hvile. Men det var egentlig en måte å bli distrahert på fremfor å lade batteriene. Hun skjønte ikke at hun ikke trengte de stimuliene hele tiden.

Pappa Walther hentet øksen og brøt opp badedøra. Der lå Jørgen (19)

Gråt hele dagen

Det hun egentlig hadde behov for var å roe ned systemet sitt. Hun sov lite og dårlig, og hele tiden tenkte hun på alt som skulle vært gjort, og hva hun burde gjøre. Hun levde aldri i nuet.

- Jeg hadde dårlig samvittighet, tenkte at barna ikke burde ikke vært så lenge i barnehagen. Når skal jeg begynne med middagen. Hvordan skal dette bli en fin ettermiddag for barna? I ettertid har jeg skjønt at jeg har hatt det sånn i flere år, at jeg egentlig hadde dårlig samvittighet for at jeg jobbet.

Men når hun var sammen med barna, hadde hun dårlig samvittighet for jobben. Det ble feil uansett hva hun gjorde og hvor hun var.

- Kommuniserte du dette med mannen din?

- Ja, han visste jo at jeg var helt på felgen. Vi hadde barn som hadde sovet dårlig i mange år. Det var jo uttalt at jeg var sliten. Jeg hadde jo også noen dager hvor jeg ikke klarte å stoppe å grine.

Det tar noen måneder med lange dager på sofaen før Maren er over den første kneiken av utbrentheten. Nå greier hun å tenke mer konstruktivt over hvorfor hun har havnet der hun er. Hun begynner å høre på podkaster om utbrenthet og leser seg opp på emnet før hun begynner i samtaleterapi.

Hun oppdager «Enneagrammet» - et system som kan brukes til å kartlegge personlighet. Ved hjelp av dette får hun mer selvinnsikt. Maren begynner etter hvert å skjønne hva som er hennes styrker, hvor og hvordan hun kan ha det bra. Hva som er fallgruvene hennes, hvor hun kjører seg fast og hva hun bør være obs på.

Aldri fornøyd med seg selv

- Hva var det som skurret? Var det at du kjørte selv for hardt? Eller prøvde du å presse deg selv inn i det du trodde var drømmen i jobben, og så følte du at du ikke strakk til?

- Utbrenthet forbindes jo ofte med jobb. Og det er helt naturlig for det er jo jobben vi sykemeldes fra. Så fokuset blir jo ofte å få folk tilbake igjen på jobb. Får man til det, regnes det som en suksess. Men jeg tenker at det er så mye mer sammensatt enn det, mener hun.

Hun syns det er litt pussig at vi har en universell ordning som skal passe for alle. For det gjør jo ikke det. Enten ikke for hvilken personlighet man har, men også når det kommer til helse, livssituasjon eller rett og slett hva man ønsker. Hun tror også at det er slik at mange ikke har noe annet valg enn å jobbe på.

For Maren var det ikke slik at hun hadde en fastlåst åtte til fire-jobb, men heller en veldig fleksibel arbeidsplass og hun kunne styre mye av arbeidsdagen sin selv. Det var ikke jobben som gjorde henne syk, men nesten like mye hjemmesituasjonen.

- Jeg ble aldri fornøyd med meg selv som mamma. Noe jeg i utgangspunktet hadde trodd jeg skulle klare med glans i tillegg til å jobbe.

Kontor i garasjen

Etter hvert som hun begynte å forstå hvorfor hun var blitt utbrent i utgangspunktet og lærte seg flere verktøy til å komme seg gjennom hverdagen uten å slite seg helt ut, kjente hun også på en trang til å hjelpe andre kvinner med det samme.

På sikt planla hun å slutte i jobben sin og starte med gruppesamtaler og veiledning for andre. Men en dag bestemte hun seg: Hun ville gjøre det nå, ikke om ti år.

Så Maren sier opp jobben sin og innredet garasjeloftet til hjemmekontor. Hun starter sin egen bedrift: «Det lille pusterommet,» med et online coachingprogram hvor hun følger opp andre kvinner som sliter med stress og utbrenthet. Der bruker hun blant annet Ennegrammet, som en gang var til stor hjelp for henne selv, til å redusere stress for andre. Og hun skreddersyr oppfølging til hver enkelt kvinne.

Det er nå over tre år siden hun startet den lille bedriften sin, som i dag også inneholder en podkast. Maren er sikker på at hun aldri vil gå i den samme fellen igjen.

«Hvordan skal de ellers lære?»

Før kunne Maren ha vanskelig for å la mannen ta ansvaret for handlingen eller andre hverdagslige gjøremål. Og hvis hun selv glemte noe, føltes det som en krise.

Men nå er dagene annerledes. Borte er de stramme timeplanene, tanken om å alltid ligge i forkant. Hun har sluttet å rakke ned på seg selv og hun tenker ikke at det alltid er hun som må trå til når noe skal gjøres. Dessuten har hun begynt å si fra til familien sin når hun trenger å hvile eller være alene.

Denne erkjennelsen av at det går bra, selv om hun ikke er til stede, har gjort at hun oftere og oftere kan fra på hytta alene. Og hun vet med seg selv at barna har det supert sammen med pappa, og kanskje til og med syns det er godt at mamma har trådt litt til side.

- Jeg har lært meg å nyte mitt eget selskap, stillheten, det enkle livet og fyr i peisen. Så det gjør jeg noen ganger i året og har blitt en naturlig del av livet mitt.

I dag finner hun glede i de små tingene i hverdagen. Hun elsker hagearbeid og bruker det litt som terapi. Men også det å sette grenser er blitt viktig. Noe som hun mener det er viktig også å lære barna sine.

- Jeg har også begynt å fortelle barna mine at jeg av og til trenger den tiden for meg selv, noe jeg tror er veldig sunt. Fordi jeg har jo lyst til at barna mine også skal lære seg å kjenne etter hva de trenger og tørre og si det. Så når de forteller meg at de trenger alenetid, så tar vi det på alvor så langt det lar seg gjøre. Jeg vil jo at de skal vokse opp med en mamma som faktisk sier fra når hun trenger en pause. Fordi hvis de ikke lærer det av oss så vet jeg ikke hvordan de skal lære det selv, avslutter hun.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

- Vi ville gjerne være gift hvis han skulle dø

- Hun var ikke den som bare forsvant fordi hun var sur eller ville finne på noe tull

Småbarnsmoren Andrea (36) om årets «hjemmeferie»: – I år må vi prioritere annerledes