SILJE SANDMÆL: – «Silje, du er utbrent», sa legen til slutt. Da sank det på et vis inn, forteller Silje om da hun møtte veggen. Kåpe fra Totême. FOTO: Janne Rugland
SILJE SANDMÆL: – «Silje, du er utbrent», sa legen til slutt. Da sank det på et vis inn, forteller Silje om da hun møtte veggen. Kåpe fra Totême. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Silje Sandmæl:

- Jeg ble flau og skammet meg. Plutselig lot ikke kroppen seg kontrollere

Da Silje Sandmæl begynte å gråte foran kamera «helt ut av det blå», var hun ikke forberedt på at hun ville tilbringe mye av det neste året på et mørkt rom.

En elbil av det fornuftige slaget sniker seg forbi avtalt møteplass 15 minutter på etterskudd. Bak rattet en hektisk, men fattet Silje Sandmæl på oppløpssiden fra Bærum til Grünerløkka. En reise på mange måter – helt klart – men først og fremst en påminnelse om at parkeringsplasser til bæringer ikke er topp prioritet hos Oslos byråd for øyeblikket. Beklagelse med smilefjes er allerede sendt. Nå ankommer hun blond, morgenfrisk og energisk – helt uten en aura av sparing og gnukk, slik man kanskje kunne forestille seg.

Vet du, det er jo gjort undersøkelser som viser at man heller vil snakke om kjønnssykdommer enn å vise fram kontoutskriften. Jammen, det er sant! Det er en jobb som må gjøres. Og hvis det jeg gjør, kan være med på å bryte noen tabuer rundt dette med penger, vel da …, sier Silje og lar resten av resonnementet forsvinne ned i en åpenbart etterlengtet kaffeslurk en mørk vintermorgen i Oslo.

For Norges mest kjente forbrukerøkonom – hun som mener at vi alle bør snakke mer om hvordan vi bruker pengene våre, at vi burde skamme oss mindre og heller be om hjelp dersom det røyner på – brenner virkelig for et tema de fleste unngår for alt i verden. Hun vil at vi skal få orden, oversikt og overskudd. Ikke bare på kontoen, men i livet sjøl.

– Penger er ikke det viktigste i livet, det har jeg aldri påstått. Men jeg mener virkelig, sånn helt oppriktig, at en mer fornuftig bruk av penger kan føre til høyere livskvalitet, sier forbrukerøkonomen på forbrukerøkonomisk vis.

– Det er mye skamfølelse rundt personlig økonomi

Det framstår som en livsoppgave for Silje Sandmæl å banke fornuft inn i verdens mest forgjeldede folkeslag. Ja, for vi er faktisk det. Nordmenn ligger helt i verdenstoppen når det gjelder størrelsen på personlig gjeld. Og ifølge statistikken har stadig flere av oss betalingsproblemer.

– Jeg tror at vi i Norge lever i en illusjon om at vi er like. Men det er store forskjeller, og mange strekker seg langt for å dekke over dårlig råd. Det er vanskelig å ha mindre enn andre. Vi etterstreber det normale, og det normale er blitt det vi ser i sosiale medier. Fine hjem, fine ferier, dyre klær. Presset kan oppleves som stort, sier Silje.

Hun vet hva fraværet av penger – eller enda verre – hva ubetalt gjeld som hoper seg opp, gjør med både den mentale og fysiske helsa til folk. Gjennom flere sesonger av tv-serien «Luksusfellen», programmet som umiddelbart etter premieren i 2008 ble et begrep og noe vi fryktet å ramle nedi, fikk hun se mennesker som strevde med å holde seg flytende. Da de endelig fikk hjelp, fortalte de Silje at nå kunne de begynne å leve igjen.

– Rotete økonomi kan ødelegge helsa, relasjoner som er viktige for deg, drømmene dine. Derfor er jeg så opptatt av det her, sier Silje og understreker at også folk med god og stabil inntekt kan rote vekk overraskende mye.

– Det er mye skamfølelse rundt personlig økonomi. Enten det å være blakk, det å føle at «alle andre» har mer enn deg, eller det ikke å ha kontroll. Det er sjelden et tema folk snakker om i sosiale sammenhenger, påpeker Silje.

Derfor ville hun lage podkasten «Pengetabu». Og derfor ville hun lage tv-programmet «I lomma på Silje». Åpne opp, snakke ut, komme med råd. Hun kan nesten framstå som en dedikert helsesøster i sitt oppdrag. Ta tak i det flaue, det vi helst ikke vil dele med noen. Og ufarliggjøre det.

– Hadde vi bare vært mer åpne mot hverandre om dette temaet, sukker hun.

– Når farmor tok meg med ut for å kjøpe klær og sa jeg kunne få hva jeg ville, kjøpte jeg det som var på salg, sier Silje, som 
 tidlig lærte hva det 
 ville si å ha lite penger. FOTO: Janne Rugland
– Når farmor tok meg med ut for å kjøpe klær og sa jeg kunne få hva jeg ville, kjøpte jeg det som var på salg, sier Silje, som tidlig lærte hva det ville si å ha lite penger. FOTO: Janne Rugland Vis mer

- I en periode vintertid brukte vi balkongen som kjøleskap

Selv har hun gått i bresjen og delt erfaringer fra en oppvekst der det tidvis var ganske trangt økonomisk.

– Mamma og pappa skilte seg da jeg var fire år. Da bodde mamma og jeg en kort periode i en 18 kvadratmeter stor leilighet på Hovseter før vi flyttet til Romsås.

– Få med at det var et års tid i den bitte lille leiligheten. Ikke mer. Jeg har ikke vokst opp i den aller minste der, selv om jeg har sett det skrevet. Nei, vi flyttet til Romsås, mamma og jeg. Så kom broren min etter hvert. Og der var det godt å bo. Mitt barndomsparadis vil jeg si. Et fantastisk sted å vokse opp, nærhet til marka, tett på andre barn og det fine med å kunne løpe inn og ut av oppgangene til hverandre.

Romsås-superlativene kommer på løpende bånd. Men så var det dette med pengene?

– Hovedgrunnen til at vi flyttet dit, var at det var der vi fikk flest kvadratmeter. Mamma var åpen om at vi ikke hadde så mye penger. Det ble ikke framlagt som noe negativt egentlig. Men en periode vintertid brukte vi balkongen som kjøleskap. Vi fikk brukte møbler. Sånne ting. Det var ikke noen kredittkortkjøp, for å si det sånn, sier Silje og smiler.

Hva lærte hun av den erfaringen?

– Blant annet at penger ikke vokser på trær, man må tjene dem. Jeg var vel 13 år da jeg fikk min første vaskejobb. Hadde jeg ikke jobbet ved siden av skole og studier, ville jeg aldri hatt råd til å ta lappen, til å studere i USA, eller … Ja. Det har vært helt avgjørende for hvor jeg er i dag, sier Silje og legger til:

– Selv om jeg tidlig ble klar over at man måtte prioritere når det gjaldt penger, syntes jeg ikke det var et problem. Jeg tenkte ikke at jeg manglet noe, men jeg begrenset meg nok litt med hensyn til dyre ønsker og sånt. Når farmor tok meg med ut for å kjøpe klær og sa jeg kunne få hva jeg ville, kjøpte jeg det som var på salg. Det var naturlig for meg å tenke sånn, sier Silje og innrømmer at hun har holdt fast ved den innstillingen også etter at hun er blitt voksen og tjener nok til både det ene og det andre.

I lomma på Norges kjendiser

1, 2 millioner får hun som ansatt i DNB. Silje ser ingen grunn til ikke å være ærlig også om dette, og hun har gjentatte ganger bydd på egne tall når pressen spør. For når hun selv oppfordrer til åpenhet rundt økonomi, kan hun ikke selv sitte med skattekortet tett til brystet.

Silje gir seg ikke på dette med åpenhet. Det siste året har hun fått kjendisene til å vise fram lønnsslippen sin og hva de til dels sløser bort penger på i programmet «I lomma på Silje» på TV3. Ressurssterke folk med høy lønn som viser at det er fort gjort å rote vekk sabla mye penger på taxi, restaurantbesøk eller brusavhengighet, ofte uten å være klar over det. Første sesongs seertall overgikk alle tv-selskapets forventninger. Siljes også. Derfor ble det kjapt vedtatt å lage en ny runde. John Arne Riise og Mia Gundersen er blant deltakerne som får hjelp og råd – ikke kjeft – av Silje denne runden. Og Bård Hoksrud.

– Det var mye lettere å få med folk denne gangen. Nå visste de hva slags program det var, og at jeg ikke var ute etter å henge dem ut, men heller veilede og gi råd. Det er jo så mange som kjenner seg igjen i det ikke å vite helt hvor pengene blir av, sier Silje.

– Vet du hvor absolutt alle pengene dine blir av?

– Ja.

– Boliglån og …

– Jeg er gjeldfri. Det har jeg vært i mange år.

– Gjeldfri? Du er 41 år og bor i hus i Bærum og har tre barn og …

– Det er ikke umulig. Det kan jeg si, sier Silje og smiler. Ikke strengt, ikke hoverende, men tydelig. Så sier hun de ordene vi vet det handler om, men som kan være greit å få høre enda en gang.

– Det handler om prioriteringer.

– Jeg tror at vi i Norge lever i en illusjon om at vi er like. Men det er store forskjeller, sier Silje. Skjorte fra Ganni og bukse fra Britt Sisseck. FOTO: Janne Rugland
– Jeg tror at vi i Norge lever i en illusjon om at vi er like. Men det er store forskjeller, sier Silje. Skjorte fra Ganni og bukse fra Britt Sisseck. FOTO: Janne Rugland Vis mer

Fant kjærligheten under studiene

Silje eksemplifiserer med Frp-politiker og programdeltaker Bård Hoksrud. I programmet kommer de fram til at brusforbruket koster ham 63 000 kroner i året. Det er jo en hel del på koffein med aspartam og kullsyre … Hun foreslår først at han kan kjøpe all brusen han trenger for et år på en gang, av henne. Hun har pallen stående. Da han ikke slår til på tilbudet, foreslår hun at han halverer forbruket.

– Det er noe med å bli bevisst hva disse småsummene utgjør på et år. De går fort under radaren i hverdagen. Kanskje får du i stedet råd til en reise? Eller å kjøpe deg en større bolig? Jeg synes at det er viktig å løfte dette. Penger er en så sentral del av det livet vi lever, ja, det livet vi ønsker å leve. Men så lever vi i en utålmodig tid, der vi ikke har tid til å vente på noen ting. Vi hopper over introer på tv-serier, vi vil rett på refrenget på musikken, og vi vil i hvert fall ikke vente til vi har råd, eller spare til noe, sier Silje.

– Har du alltid vært fornuftens røst?

Silje tenker seg om et øyeblikk.

– Ja. Jeg har nok det.

Fornuftige Silje jobbet ved siden av skolen (vasket allerede som trettenåring), spilte håndball (var dritgod), var med i revy på videregående (skuespiller og revysjef) og bestemte seg for å studere finans og markedsføring i San Francisco etter skolen. Her jobbet hun også for et norsk IT-selskap, for det var jo ingen grunn til å ligge på latsiden, akkurat. Kjærligheten fant hun også. På samme studium. Han var norsk og het Bent og er mannen hun er gift med, og pappaen til de tre barna på 6, 12 og 14 år som de har sammen.

Hva slags mamma er hun, hun som har skrevet bok om økonomisk oppdragelse og viktigheten av å si nei til poden for å unngå at de går i luksusfellen senere?

– Det er nok en del som tror jeg er streng. Det er en typisk misforståelse. Det handler ikke om strenghet, men om å være tydelig. Herlighet, vi foreldre er jo så opptatt av å sette grenser for alt mulig annet. Jeg synes at det er superviktig at barn lærer å disponere penger og blir klar over hva ting koster i butikk. Jeg sier nok en del mer «nei» enn andre og prøver å holde litt igjen på dette med at barn får ting gjennom hele året, sier Silje, og understreker at hun ikke tror barn trenger de dyreste mobiltelefonene eller dunjakkene. Ikke tror hun de blir noe lykkeligere av det heller.

– Jeg prøver å være en mamma som er til stede for barna mine, en de kan prate med. Jeg er veldig opptatt av at vi skal være sammen, oppleve ting. Være aktive og dele opplevelser, sier Silje, som var trebarnsmamma som 34-åring, og fikk førstemann da hun var 27.

– En av diagnosene jeg ga meg selv, var hjernesvulst

Silje framstår ikke som en nøler, eller en som somler. Det går unna i svingene. Helt siden hun kom hjem fra USA i 2001, har det gått i ett kjør.

En kjempenedtur i finansmarkedet etter 11. september kunne ikke stoppe Silje, som durte rett inn i sin første bankjobb nettopp det året. Der ble hun åpenbart lagt merke til, for det tok ikke lang tid før hun raskt ble kjent som den frittalende økonomieksperten som stadig var i mediene med råd og tips. «Slik sparer du tusenvis på dagligvarer.» «Så mye koster det å utsette regningene.» Så ble det tv. «Luksusfellen» ble et begrep. Silje reiste landet rundt og møtte mennesker i krise. E-post-boksen var full av henvendelser fra folk som ønsket hjelp. Silje hadde aldri kjent seg sliten tidligere. Faktisk var det en følelse hun ikke gjenkjente da den først inntraff.

– I etterpåklokskapens lys kom det jo tegn. Jeg husker at jeg var på et «Luksusfellen»-opptak og måtte kaste opp. Og så begynte jeg å gråte foran kamera ut av det blå. Jeg lo av situasjonen og sa til regissøren: «Ikke si at jeg skal bli firebarnsmamma!» Jeg var overbevist om at jeg var gravid igjen, sier Silje og ler.

Hun tok flere graviditetstester og til og med ultralyd.

– Det var jo ikke noe barn der. Nei vel, hva er det da?

Silje følte seg elendig og tenkte at det måtte være noe alvorlig galt. Og så begynte hun å lete etter svar. Kunne det være kreft?

– En av diagnosene jeg ga meg selv, var hjernesvulst. Svimmelheten, hodepinen. Det måtte jo være det, forteller Silje.

Fastlegen tok henne på alvor der hun satt og antakelig så ut som en skygge av seg selv. Hun som aldri var syk. Nå tok hun test etter test. Silje argumenterte for at noe måtte være alvorlig galt. Dette var jo ikke henne?

– Min eneste tanke var: «Hva kan jeg gjøre for å fikse dette?» Jeg ville ikke ha sykmelding mer enn en uke av gangen de første månedene. Jeg prøvde alt. Fysioterapi, kiropraktor, ulike medisiner. Jeg fikk ikke sove. Ingenting funket.

Silje beskriver det som at hun for første gang i livet gikk tom for strøm. Duracell-Silje hadde stoppet opp.

– «Silje, du er utbrent», sa legen til slutt. Da sank det på et vis inn. Men jeg syntes det var vanskelig. Utbrent, jeg som alltid har orket alt og aldri følt meg sliten?

– Hva følte du da?

Det høres kanskje rart ut, men jeg ble flau og skammet meg. Jeg må innrømme det. Jeg har alltid sett på meg selv som sterk. En som takler alt som kommer min vei. Plutselig lot ikke kroppen seg kontrollere. Alle kvinner som har født, kjenner den følelsen av det ukontrollerbare, at den bestemmer og styrer seg selv. Sånn føltes det nå også. Dette rår jeg ikke over, tenkte jeg.

KK2 er i salg fra 17. januar.
KK2 er i salg fra 17. januar. Vis mer

– Jeg tror at jeg har fått en større forståelse for hva livet kan innebære

Kroppen til Silje var sliten. Det var hodet også. Fullt av multitasking, ubesvarte e-poster, prosjekter, forpliktelser, alt spant og spant. Et edderkoppnett av tråder som ikke hang sammen.

– Jeg måtte forsøke å skru av hjernen min. Få den til å slutte å spinne. Det tok tid, sier Silje.

Det ble et helt år hjemme. Et år der hun forsøkte å la både kropp og hode få fred. Ikke pushe og presse. Ikke rekke, ikke prestere. Hva gjorde hun det året, fram til sommeren 2017?

– Jeg lå mye i et mørkt rom. Ikke hele tiden, da ville jeg blitt gal, men jeg følte at jeg hadde løpt en maraton hver eneste dag, sier Silje, og beskriver følelsen av at det var helt tomt. Det var ingenting å gå på. Flatt og tomt.

For en som alltid har sett på seg selv som en som «orker», var det en krevende øvelse å erkjenne at hun ikke hadde kapasitet til noe mer utover det helt basale.

Det verste var å ikke være den mammaen jeg pleide å være, forteller Silje.

Hun måtte forklare barna at mamma ikke orket det samme som vanlig, men at dette kom til å gå bra likevel. Forsøkte så godt hun kunne å mobilisere det lille hun hadde av reservestrøm på dem. Og hun opplevde at de forsto.

– Støtten fra mannen min og barna, all forståelsen de viste. Det ville ikke gått uten, sier Silje.

Året hun var «utafor» lærte henne noe viktig.

– Jeg tror at jeg har fått en større forståelse for hva livet kan innebære. Hvilke kamper folk kjemper, som ikke nødvendigvis synes utenpå, sier Silje.

For hun, den effektive, blide og velstelte trebarnsmammaen med orden på økonomien og tilværelsen generelt, ble plutselig svak, sliten og usikker. Hvor lang tid skulle dette ta? Og hvem var hun egentlig nå, når dette kunne skje?

– Jeg er så glad for at jeg valgte å være åpen mot dem rundt meg om at jeg var utbrent. Støtten jeg fikk, varmen jeg møtte. Og alle rådene jeg fikk, ikke minst! Det hjalp veldig. Du vet når man først deler, så deler jo mange tilbake. Det er ganske overraskende hvor mange som har opplevd noe tilsvarende, sier Silje.

Jo da, hun kan bekrefte at det ble en del råd av typen «har du prøvd å kutte ut sukker og laktose?» og «hva med yoga?» Men Silje tok imot og satte pris på det.

– Hvordan kom du deg videre?

– Jeg brukte lang tid på å godta at det ikke fantes noen quickfix. Tiden det tok, måtte til, sier Silje. Og forklarer at hun lærte at hun ikke er uovervinnelig. At det bare er tull at hun ikke trenger så mye søvn. Og så lærte hun å kjenne igjen signaler på at hun var sliten. Som den snikende hodepinen. Svimmelheten. Og så iverksatte hun noen nye rutiner.

– Et av rådene jeg fikk, var å avtale tid med meg selv i kalenderen. Skape noen hvileskjær når det virkelig blir mye. Og for at det ikke skal være så enkelt å avlyse en sånn avtale, så skulle jeg se for meg noe betydningsfullt og fint, en jeg ikke ville ha avlyst avtalene med. Da så jeg for meg min første katt, Jessica, sier Silje og smiler.

Så nå skriver Silje opp møter med Jessica når det tårner seg opp. Helst litt før det topper seg. Kanskje senker pulsen seg umiddelbart idet hun forestiller seg at hun borer nesen ned i den myke pelsen. Kanskje holder ideen om barndommens yndlingskatt hodepinen unna. Får henne til å kjenne på øyeblikket her og nå.

– I dag hadde jeg egentlig møte med Jessica. Men så ble det KK-intervju i stedet, sier Silje og ler litt. Men for å oppklare eventuelle misforståelser. En avtale med katten er en kode for egentid. Tid som ifølge Silje gjerne blir brukt i klatreveggen, et sted som gjør godt for både hodet og den «gamle» håndballryggen hun tidvis sliter med, eller noe annet som kategoriseres som egentid og påfyll. Men så var det dette med å holde fast ved avtalene. Klore seg fast i kattepelsen, ikke si ja hver gang noen spør om hun har en åpning i kalenderen.

– Som du skjønner, er jeg ikke helt i mål ennå, men jeg jobber med det, sier Silje og ser ut som hun har en malende katt på fanget allerede.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop