Janne Karin Nesheim bor i Kristiansand med sin samboer, og hun venter sitt første barn. Hun er nummer to i en søsterflokk på fire, og vokste opp på Lista. De er fire ressursterke jenter - hvor alle de tre eldste har fått diagnosen ADHD. Janne Karin var i motsetning til sin eldre søster introvert og skeptisk som barn.
– Jeg har hele tiden vært opptatt av å være flink pike; pertentlig, systematisk og pliktoppfyllende. Jeg brukte mye tid på leksene, minnes Janne Karin.
– Samtidig var jeg en urokråke som hadde problemer med å sitte stille, og resultatene og prestasjonene sto ikke i stil til all energi og tid jeg faktisk brukte på skolearbeidet.
Janne Karin legger til at det var mye utskifting av lærere i løpet av barneskolen, men at én lærer i fjerde klasse så noe av det Janne Karin slet med. Læreren forsøkte å hjelpe, men dette ble ikke fulgt opp av nye lærere.
I puberteten ble utfordringene forsterket og da Janne Karin var i konfirmasjonsalderen, hadde hun et evig tankekjør i hodet. Hun var sliten og lei seg, sint og frustrert og hele hjemmesituasjonen ble vanskelig. Foreldrene gjorde sitt beste hele veien, men visste ikke hva de kunne gjøre for datteren.
- For første gang siden jeg var 11 år, hadde jeg ikke smerter
Vedvarende depresjon
På ungdomsskolen fikk Janne Karin ofte tilsnakk og hun satt mye på gangen. Allikevel likte hun å gå på skolen, hun har hele livet brukt staheten sin til å klare det hun har bestemt seg for. Hun pugget gloser og kom seg gjennom det faglige, selv om hun ikke lærte å lese ordentlig før hun fikk påvist ADHD i en alder av 22 år, og begynt på medisiner for dette.
Sosialt slet Janne Karin mye. Hun forsto ikke jentepraten, hva var kodeksen her? Janne Karin ble ikke mobbet, hun hadde både guttevenner og jentevenner, men snakket ikke med noen om hvordan hun hadde det inni seg.
– Mamma skjønte tidlig at det var noe som ikke stemte. Jeg var skeptisk og forsvant inn i meg selv, sier Janne Karin.
– Både fastlegen og BUP ble koplet inn. Jeg fikk diagnosen dystymi i tenårene, og ble forklart at jeg hadde vedvarende depresjon som jeg måtte ha medisiner mot. Jeg gikk derfor på antidepressiva fra 2003 til jeg fikk ADHD-medisiner i 2010.
Janne Karin forteller at antidepressiva ikke ga henne et bedre liv. Hun kan faktisk ikke huske perioder som ikke var vanskelige. Hun var nedstemt og følte at hun ikke passet inne noe sted.
– Jeg lurte på om andre også følte seg så utenfor og ensomme, men jeg turte ikke å spørre. Kanskje var det bare meg det var noe galt med, forteller Janne Karin.
– Ungdomsperioden som en grusom tid. Jeg hadde også fysiske plager, med ekstremt mye uro i kroppen og rastløse fingre og ben. Det ble nevnt en mulighet for ADHD og BUP fulgte meg opp til jeg var 18 år. Men det ble aldri satt i gang utredning for ADHD.
Nytt liv med riktig diagnose
Etter videregående hadde Janne Karin et år på folkehøgskole, før hun flyttet til Kristiansand for å studere. Hun ba fastlegen om å få en bedre oppfølging av medisinene mot depresjon, hun følte hun ikke hadde nytte av dem. Hun ble henvist til DPS, der hun fikk spørsmålet:
– Har du noen gang blitt utredet for ADHD?
Det hadde hun jo ikke, men utredningen som ble satt i gang slo ganske fort fast at Janne Karin har ADHD. Da hun fikk medisiner, åpnet en ny verden seg.
– Jeg lærte meg å lese, og husket det jeg hadde lest. Det ble kjempegøy å skrive. Jeg ble mer observant i trafikken, kikket mer i speilene og hadde oversikt da jeg kjørte bil.
Depresjonene forsvant og når Janne Karin var på besøk på Lista, merket familien stor forskjell.
Hun bestemte seg for å fortsette å studere, tok en master i offentlig politikk og ledelse, og fikk jobb som rådgiver i Lillesand kommune. Storesøsteren har bachelor i spesialpedagogikk og videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge, søster nummer tre er lege. Den yngste søsteren er bare 18 år og derfor ikke ferdig utdannet.
– Jeg tror jeg kan takke diagnosen min for at jeg har klart å komme hit jeg er i dag. Uten høy arbeidskapasitet og pågangsmot, hadde det ikke vært mulig, sier Janne Karin.
– Mange ser på personer med ADHD som tapere og en belastning for samfunnet. Heldigvis opplever jeg å få være en ressurs, som har mye å bidra med. Jeg har også en enestående arbeidsgiver, som jeg har vært åpen med fra første dag. Det er mitt ansvar å informere om hvilke utfordringer jeg har, ellers kan jeg ikke forvente tilrettelegging i noen sammenheng.
- Jeg så ut som jeg var åtte måneder på vei
Uten medisiner i ni måneder
Janne Karin trekker frem året på folkehøgskole, med mye sosialisering og nye input som en svært positiv og viktig periode i livet. Hun var også engasjert i politikken i flere år, og hadde blant annet et par perioder som folkevalgt i fylkestinget.
Da KK besøker Janne Karin, er hun uten medisiner på grunn av graviditet. Hun sier det går ganske greit, hun vil ikke utsette babyen for noe. Men hun føler mer uro, og klarer ikke å jobbe mer enn 50 prosent nå. Hun ser frem til å kunne ta medisiner og fungere bedre igjen når barnet er født.
Janne Karin er sikker på at mange av utfordringene hun møtte som barn og ungdom til dels kunne vært unngått hvis hun hadde fått riktig diagnose og medisiner tidligere. Hun opplever at det generelt er for lite kunnskap om ADHD, spesielt om denne diagnosen hos jenter og kvinner. Feildiagnostisering med depresjon er ikke uvanlig.
– Jeg har søstrene mine, som jeg kan utveksle erfaringer med. Det er godt å føle at man ikke er alene om å ha denne diagnosen, som vi alle tre fikk etter at vi ble voksne.
