Bilulykke:

- Jeg ble liggende i koma. Mamma døde samme natt

Camilla var bare 12 år da ulykken rammet. Men mammas siste gave har hjulpet Camilla (26) tilbake til den hun var før ulykken.

MISTET MOR: Bilulykken for 11 år siden har preget Camilla på mange måter - og aller mest fordi hun mistet sin mor. FOTO: Astrid Waller
MISTET MOR: Bilulykken for 11 år siden har preget Camilla på mange måter - og aller mest fordi hun mistet sin mor. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Silje Camilla Sunde Hansen flyttet for et år siden tilbake til Drøbak, der hun bodde de 12 første årene av sitt liv sammen med moren Aina. Foreldrene var skilt og Camilla bodde også hos pappa Svein, bonusmamma Karianne og småsøsknene i Son. Det var i Drøbak Camilla gikk på skole og hadde hesten sin.

Både Camilla og moren Aina hadde stor interesse for hest, og i desember 2006 kjøpte Aina ponnien Laddy til datteren. Mor og datter tilbrakte mye tid sammen i stallen, og hadde store planer for hvordan Camilla og Laddy skulle få til mest mulig. De ville satse på sprangridning.

Ulykken

Onsdag 31. januar 2007 kjørte Aina og Camilla til Oslo, der de kjøpte ny sal til Laddy. Stemningen i bilen var ekstra god på tilbakeveien, det var så mye å glede seg til. Stevnesesongen var planlagt, og det var bare to dager til Camilla og Laddy skulle delta på sitt første sprangstevne sammen. Mor og datter var spente begge to.

Camilla forteller nøkternt:

– Dette husker jeg ikke noe av, men sjåføren i en trailer hadde sovnet og kom over i motsatt kjørebane. Det ble en frontkollisjon, og mammas Audi ble selvsagt bitteliten i forhold til den store traileren. Alt gikk fort og ble svart. Jeg ble liggende i koma på sykehuset i flere uker. Mamma døde samme natt.

MAMMA: Camilla sammen med moren Aina noen år før ulykken rammet dem. FOTO: Privat
MAMMA: Camilla sammen med moren Aina noen år før ulykken rammet dem. FOTO: Privat Vis mer

Dårlig prognose

– Jeg vet at pappa kom til Ullevål sykehus sammen med Karianne samme kveld. Han hadde fått beskjed om at de trodde det var mamma og jeg som lå der, men trengte en sikker identifikasjon. Det fikk de, sier Camilla.

– Fra den dagen bodde pappa hos meg på sykehuset. Både han og Karianne har vært til enorm støtte for meg hele veien.

Camilla har blitt fortalt at pappa og Karianne måtte vente ti dager før legene kunne si om Camilla kom til å leve eller dø, og selv etter disse ti dagene hadde de ingen garanti. Overlevde hun, ville Camilla trolig bli 40-60 prosent av sitt gamle jeg, og hun ville sannsynligvis bli rullestolbruker resten av livet.

På grunn av livstruende hodeskader ble Camilla operert dagen etter, og lå så i koma i tre uker. Da de begynte å vekke henne, hadde hun mye medisin i kroppen og var bare våken korte stunder av gangen. Faren satt ved sengen hennes mesteparten av tiden. Karianne var også mye der.

– Hver gang jeg spurte etter mamma, fortalte pappa og Karianne om ulykken og at mamma var død. Men korttidsminnet mitt var så dårlig, at jeg hadde glemt det til neste gang jeg våknet. De gjentok det samme gang på gang, forteller Camilla rolig.

– Jeg ble like lei meg hver gang, og pappa trøstet og trøstet. Det var vondt for alle.

Camilla husker ikke nøyaktig når hun skjønte at hun hadde mistet moren sin. Det hun husker var at hun bestemte seg for å ri Laddy så fort som mulig. Hun ville bli frisk, samme hva legene sa.

Camilla ble liggende i koma i over tre uker. FOTO: Privat
Camilla ble liggende i koma i over tre uker. FOTO: Privat Vis mer

Strakk seg etter Laddy

Legene sa optimistisk at Camilla kanskje ville kunne gå i løpet av et halvt år. Først måtte hodet vennes til mer og mer oppreist stilling. Camilla brukte hjelm for å beskytte hjernen der en skallelapp var fjernet da operasjonen kraniektomi ble utført. Hodeskaden føre til at hjernen trengte mer plass, legene ville derfor vente med å sette beinlappen på plass igjen. Bare huden var sydd på plass.

Sykepleierne hengte bilder av Laddy i taket, så Camilla skulle ha noe å strekke seg etter.

– En bedre motivasjon kunne jeg ikke fått, sier Camilla, og fullroser alle som jobbet med henne på sykehuset.

Da Camilla ble flyttet fra intensiven, fikk hun og faren et rom på barneavdelingen.

– Min første seier var å kunne gå noen skritt med prekestol. Rullator og krykker hoppet jeg glatt over. Etter én ukes opptrening sjanglet jeg bortover sykehuskorridoren på egenhånd. Legene betegnet hele overlevelsesprosessen som et mirakel.

Camilla ler og forteller at hun har arvet mammas stahet og sterke mentale helse. Uten dette og pappa og Kariannes støtte, hadde hun nok ikke klart seg så bra.

- Legene betegnet hele overlevelsesprosessen som et mirakel. FOTO: Astrid Waller
- Legene betegnet hele overlevelsesprosessen som et mirakel. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Komplikasjoner

Camilla fortsatte rehabiliteringen på Sunnaas sykehus, fremdeles med pappa og Karianne ved sin side. Hun trente iherdig hver dag. Selv om hun bare var 12 år, skjønte Camilla at hennes egen innsats var helt avgjørende for tilfriskningen.

Men det var ikke alt hun kunne styre selv. Etter at Camilla hadde fått kraniebiten operert på plass igjen, oppsto en infeksjon, og Camilla fikk hjernehinnebetennelse. Lappen måtte opereres ut igjen og kunne ikke brukes. Også denne gangen overlevde Camilla med pappa og Karianne ved sin side.

– Jeg måtte jo ha noe som beskyttet hjernen, og heldigvis fikk jeg en spesialbestilt skallelapp produsert fra USA. Den er laget av plastkompositt, og er nå en del av hodeskallen min, sier Camilla, som om det er den naturligste ting av verden.

Hun forteller også at ulykken utløste Diabetes type 1, og hun er avhengig av insulin. På grunn av alle inngrepene i hodet, blir det produsert for mye hjernevæske. I januar 2008 ble det operert inn en shunt, det vil si en silikonslange som leder den overflødige væsken til bukhulen. Shunten er magnetstyrt og sørger for riktig trykk i hjernen. Dette merker Camilla ikke noe til.

– Jeg ønsker å ha fokus på fremtiden og alt det spennende som ligger foran meg. For meg trumfer livskvalitet sikkerhet, så klart med måte, men dette er hovedfokuset for mitt videre liv.

Flyttet hjem til Son

Camilla husket seg selv slik hun var før ulykken, og selv om livet var snudd på hodet, prøvde hun å leve så normalt som mulig. Allerede den gangen fokuserte hun på muligheter, ikke begrensinger.

– Jeg begynte i sjuende klasse i Son. Jeg var mye borte. Men leirskolen i september fikk jeg med meg, sier Camilla og ler.

– Ti måneder etter ulykken fikk jeg sitte på Kariannes stødige hest. Det kjentes magisk, og jeg gledet meg bare til å ri Laddy igjen. Pappa og Karianne sørget for at hesten fikk det beste stellet mens jeg var borte, det er jeg svært takknemlig for.

Camilla var tilbake i stallen for fullt i mars 2008. Laddy var bare sju år, men han hadde en overbelastning som gjorde at han ikke kunne hoppe så mye mer. Camilla kunne heller ikke fortsette med sprang, så de to ble en dressurekvipasje.

– Andre fortalte meg at Laddy hadde hoppet og tullet når de red ham. Med meg gikk han som et tent lys, uansett hva vi møtte. Det var akkurat som om han skjønte at jeg ikke tålte brå bevegelser. Han ble en skikkelig terapihest, og skal ha all ære for formen min i dag, sier Camilla, som daglig tar seg en ridetur.

De to åpnet i 2009 familieshowet på Oslo Horse Show foran 50000 mennesker i Telenor Arena med et egenkomponert dressurprogram. Og også her gikk Laddy som verdens stødigste fjell.

Camilla og hesten Lassy er blitt et ekte radarpar. FOTO: Privat
Camilla og hesten Lassy er blitt et ekte radarpar. FOTO: Privat Vis mer

Vil hjelpe andre

– I begynnelsen savnet jeg de gamle vennene mine i Drøbak veldig. Det var naturlig å holde kontakten med dem, og jeg var også ofte hos mormor og morfar i Drøbak, forteller Camilla.

– Det er mye som skjer i kropp og sinn når man er 12 år, og jeg hadde mistet mamma, som var min beste venn.

Camilla fikk nye venner i Son, og fullførte videregående i Vestby. Etter et par år reiste hun til Sogndal, der hun utdannet seg til sosionom. Hun tror egen sykdomsopplevelse har medvirket til valget av utdannelse.

– Jeg vet hvor sårbar man er som pasient og pårørende, og jeg vil gjerne bidra til å gjøre situasjonen enklere, sier Camilla, som har fast jobb som veileder hos Nav.

– Jeg både tenker på mamma og snakker mye om henne. Og selv om jeg trivdes i Son, føltes det riktig å flytte tilbake hit til Drøbak, her jeg nå bor sammen med katten Filip. Jeg er ofte på besøk hos pappa, Karianne og søsknene mine.

- Mamma var et herlig menneske og en fantastisk mor, en skikkelig gledesspreder, som tenkte på andre før seg selv. Og jeg vet hun hadde villet jeg skulle komme meg videre i livet. Minnene vil jeg bestandig bære med meg i hjertet mitt. Heldigvis husker jeg mye av mine første 12 år med mamma, og jeg kunne ikke hatt en bedre barndom.

– Jeg er takknemlig for at alt gikk så fort at hjernen ikke rakk å registrere hva som skjedde, sier Camilla om ulykken. FOTO: Astrid Waller
– Jeg er takknemlig for at alt gikk så fort at hjernen ikke rakk å registrere hva som skjedde, sier Camilla om ulykken. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Bærer ikke nag

Høsten 2008 ble trailersjåføren frikjent i retten, ingen med sikkerhet kunne si hva som hadde skjedd. Camilla har aldri båret nag til sjåføren. Hun tenker at ulykker dessverre kan skje når som helst og hvor som helst, og at ingen har noe løfte på morgendagen. Livet kan kjennes urettferdig, men det man ikke får gjort noe med, er det best å akseptere.

– Det er ingen grunn til å være sint på trailersjåføren. Jeg får uansett aldri mamma tilbake, og velger heller å bruke energien min på positive ting. Sjåføren har garantert fått straff nok ved å vite hva ulykken førte til, sier Camilla.

– Men jeg er takknemlig for at alt gikk så fort at hjernen ikke rakk å registrere hva som skjedde. Mamma kan ikke ha merket noe før alt ble svart. Og jeg vet hun var glad og fornøyd helt til siste stund. Det har alltid vært en stor trøst for meg.

Camilla lar ikke ulykken definere hvem hun er. Hun har hele tiden hatt tro på livet, på at hun kunne oppnå det hun ville. Til tross for utfordringene, er Camilla fornøyd med det livet hun har skapt seg. Hun innser viktigheten av å leve livet de dagene hun faktisk lever, og gripe sjansene hun får.

– Jeg håper at min historie kan inspirere andre som opplever noe vanskelig til ikke å gi opp, men å reise seg så godt man kan og komme seg videre i livet. Å fokusere på veien videre, ikke på det som kunne ha vært. Da tror jeg sjansene til å få et godt liv er store. Det kan være tøft både fysisk og psykisk, men det er verdt strevet, sier Camilla med et stort smil.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer