TIMBUKTU: Etter en lang karriere som artist vier Jason stadig mer tid til politikk, skriving og andre prosjekter. Foto: Therese Öhrwall
TIMBUKTU: Etter en lang karriere som artist vier Jason stadig mer tid til politikk, skriving og andre prosjekter. Foto: Therese Öhrwall
Timbuktu

- Jeg ble mobbet for hudfargen min

Artisten Jason «Timbuktu» Diakité vet hvordan det føles å ikke høre til.

Jason Michael Bosak Diakité (41) er kjent som rapperen Timbuktu. Han bor i Stockholm og er aktuell med boken «En dråpe midnatt» (Kagge).

«Gjennom hele oppveksten i Lund søkte jeg etter svar. Et entydig, sammenhengende bilde av hvem jeg var. Jeg ønsket meg en hvit hudfarge, et folk, et opphav, en kollektiv fortelling og en historie. Et hjemland.»

Ordene kommer fra Jason «Timbuktu» Diakités – men ikke fra en låttekst, slik vi er vant til å høre ham. Ordene er hentet fra hans nye bok, «En dråpe midnatt», som nettopp kom ut på norsk.

LES OGSÅ: Lisa Tønne tar et oppgjør med skammen

– Behovet for en identitet er det mest menneskelige som finnes. Det har formet meg hele livet. Fra jeg som fireåring spurte om hvorfor jeg ikke hadde samme hudfarge som de andre barna hos dagmammaen, og helt opp til voksen alder der jeg har prøvd å finne en følelse av tilhørighet. 

Med sju svenske Grammis-priser, opptredener på Nobels fredspriskonsert og et politisk engasjement som har tatt ham hele veien til Riksdagen, er Jason Diakité blant Sveriges mest hyllede artister. Men denne gangen uttrykker han seg gjennom en familiebiografi.

– Det var veldig emosjonelt å skrive den. Jeg har aldri grått så mye som under arbeidet med denne boken. Også i andre sammenhenger, for eksempel hvis noen har sagt noe fint til meg, har jeg fått tårer i øynene. Jeg har vært mye mer emosjonell enn vanlig det siste året. 

LES OGSÅ: - Jeg kan ikke leve uten deg

Jasons farfar arbeidet på bomullsplantasjene i Sørstatene i USA, og faren vokste opp i Harlem. I boken følger Jason Diakité slekten sin fra slaveriets og det segregerte USA til den nye tilværelsen i Sverige og det svenske «folkhemmet».

– Jeg har alltid følt meg som en outsider. Og et av premissene i boken er søken etter identitet. Jeg er født i Sverige av utenlandske foreldre, halvt hvit, halvt mørkhudet, halvt amerikansk, halvt svensk. Men jeg følte meg ikke som noen av delene.

Boken har vært en vei til forsoning med fortiden. 

– Den ble en måte å få fred på, jeg har gravd dypere i meg selv. Nå kan jeg eie alle identitetene. Hvit, svart, svensk og amerikansk. Hvordan gikk jeg fra ikke å være noen av identitetene til å få lov til å være alle? Det er en åpenbaring.

Under arbeidet med boken vendte han mye tilbake til oppveksten i Lund og utenforskapet han opplevde som mørkhudet gutt på en vanlig svensk skole.

– Jeg ble mobbet for hudfargen min. Det var interessant å sette ord på det som skjedde den gangen. Når man skal formulere noe, blir hendelsen evig. Hvilke ord skal jeg velge? Hvordan føles det egentlig? 

LES OGSÅ: - Smellen jeg gikk på har gjort meg mer ydmyk

Ideen til «En dråpe midnatt» ble født da han skrev sin tekst til svensk radios «Sommar i P1» i 2014, og møtte forfatteren Mustafa Can på bussen.

– Vi støtte på hverandre flere ganger, og til slutt spurte jeg om han ville ta en titt på manuset mitt. Han pekte på en passasje i teksten og sa: «Dette er begynnelsen på en bok.» Det ble starten.

– Bob Dylan har fortalt at han skrev memoarene sine i en bestemt takt. Tenkte du også slik?

– Jeg har tenkt mye sånn: Hvordan føles dette? Hvordan er melodien? Hvordan er flyten? Jeg merker det nå som jeg leser inn manuset som lydbok, at det er passasjer i boken der det virkelig flyter. Jeg har prøvd å få sving på språket og setningene.

Da vi møter Jason, er han kledd i mosegrønn genser, matchende hodeplagg og en kamelfarget ullfrakk – og minner på mange måter om farfaren han beskriver i boken: «Blanke herresko, sandfarget trenchcoat og elegant hatt.» 

– Både farfar og morfar har påvirket stilen min, men de var mer elegante. De hadde en gentlemansstil og var farget av 30- og 40-tallet. Jeg vil bare ha på meg klær som jeg føler meg fin og vel i.

Vi møtes på Urban Deli i Stockholm. Luften er skarp og himmelen klar. Solen står så lavt at den skaper en glorie rundt Jason Diakité når han lener seg tilbake mot restaurantvinduet, snurrer isbitene ettertenksomt i glasset og prøver å sette ord på hva han mener med bokens tittel.

– «En dråpe midnatt» handler om at det er min fars blod som gjør at jeg ikke er hvit. Det er det som har formet livet mitt. Tittelen spiller også på den såkalte en-dråpe-regelen i USA – hvis man hadde så mye som én dråpe svart blod i årene, ble man betraktet som svart. 

- Dukket det opp noen glemte minner i arbeidet med boken?

– En episode som ble vekket til live igjen, er fra en reise til USA sommeren da jeg var ni år. Da ble jeg rammet av min første depresjon. Jeg visste det ikke den gangen, men jeg skjønte det faktisk mens jeg skrev boken. Jeg var veldig lei meg hele den sommeren. Det var min første identitetskrise og min første depresjon, men noe som jeg helt hadde glemt.

Depresjonene er kommet og gått i Jasons liv, med intervaller på cirka ti år: da han var 9, 19, 29 og 40 år gammel. Den siste, i 2015, kom da han akkurat hadde begynt på arbeidet med boken. 

– Det var et mørke, og jeg var ute av stand til å se at det fantes lyspunkter i livet. Jeg hadde vanskelig for å elske meg selv. Jeg syntes at jeg var et verdiløst menneske og at jeg ikke var verdt noens kjærlighet, ikke min egen og heller ikke noen andres. Men etter å ha kommet meg gjennom disse depresjonene er jeg blitt flinkere til å sette pris på de gangene jeg virkelig er lykkelig.

Han har også hatt episoder med panikkangst.

– Det skjedde på butikken en gang. Jeg gikk rundt med handlekurven min og ante ikke hva jeg gjorde der. Da jeg kom hjem, fortsatte det i to timer, og jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle sitte eller stå. Det føltes som om jeg var i ferd med å bli gal. 

SELVBIOGRAFI: Jason «Timbuktu» Diakité debuterer med en bok om livet sitt. Foto: Albert Bonniers Förlag
SELVBIOGRAFI: Jason «Timbuktu» Diakité debuterer med en bok om livet sitt. Foto: Albert Bonniers Förlag Vis mer

I 2015 gikk Jason også gjennom en skilsmisse. Også den ga ham ny innsikt, som han manglet fra før. I dag er han i et nytt forhold, og føler at han har modnet:

– Skilsmissen var smertefull, slitsom, men det er en del av livet. Kriser må man bare komme seg gjennom og prøve å overleve så godt man kan. Den har definitivt fått meg til å vokse som menneske. Jeg har skjønt hva jeg vil med livet mitt, hva som faktisk gjør meg lykkelig. Hvordan jeg ønsker å være, og hvordan jeg vil at folk skal være mot meg. Jeg er blitt flinkere til å elske meg selv og er snillere mot meg selv.

Ved siden av musikken har Jason Diakité et sterkt politisk engasjement. Da han for noen år siden ga ut singelen «Svarta duvor & vissna liljor» sammen med hiphopgruppen Kartellen – der han rapper om å «dunka Jimmie Åkesson gul och blå» (Åkesson er leder for det innvandrings-fiendtlige partiet Sverigedemokraterna) – ble det debatt på både kultursider og nyhetsplass.

– Jeg synes det er spennende å se hvilken kraft musikken kan ha. At folk kan bli så opprørt over en låt, var interessant. Jeg ble litt overrasket, men også litt glad. Da lytter folk, i hvert fall. 

Samme år ble han tildelt den antirasistsiske 5i12-bevegelsens pris for sitt engasjement. Han mottok prisen i Riksdagen, der han under en følelsesladet tale hadde vanskelig for å holde tårene tilbake. Det komiske var at det svenske passet han demonstrativt holdt opp under talen, ikke var hans eget.

– Det var passet til min daværende kjæreste. Jeg skjønte det lenge etterpå, da hun ikke kunne finne det. Jeg tok på meg dressjakken, den jeg hadde på meg i Riksdagen, og i lommen lå passet. Så det er ganske morsomt å tenke på at jeg sto og viftet med passet hennes og sa: «Jeg er svensk! Her ser dere passet mitt!» Tenk om noen hadde sjekket det og sagt: «Unnskyld meg, men dette er ikke deg.»

Under oppveksten i Lund forelsket han seg i hiphopmusikken. Som tenåring begynte han å skrive egne tekster, og karrieren ble innledet i 2000 med debutalbumet T2: Kontrakultur. Det store gjennombruddet kom med «The botten is nådd» og ble etterfulgt av hits som «Det löser sej» og «Alla vill till himmelen men ingen vill dö». Etter ti album, sju Grammis-priser, fem P3 Guld-statuetter og et Karl Gerhard-stipend – som blir tildelt tekstforfattere – blir Jason «Timbuktu» Diakité regnet som en av Sveriges største musikere. Han har både vokst opp med og blitt eldre med hiphopen.

– Hiphopen er jo omtrent like gammel som meg. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å jobbe som rapper. Jeg tror ikke jeg holder på med dette om ti år. Jeg driver nok ikke og gir ut plater og turnerer da.

– Hva har du lyst til å gjøre i stedet?

– Det har vært veldig gøy med et prosjekt som ikke har noe med rapping å gjøre. Jeg skulle gjerne skrevet flere bøker, avisartikler, reist mer, kanskje studert litt. I perioder har jeg vært litt mett av musikken.

Jasons mor var språklærer, faren forsket på menneskerettigheter. En klassisk middelklassebakgrunn. 

– En venn av meg sa: «Du har hatt det så jævla godt i livet sammenlignet med folk som har gått fra Afrikas horn til Libya, overlevd verdens tøffeste båtreise før de har ramlet inn i Sverige.» Og sånn er det jo. Kanskje er det bare jeg som velger å se på meg selv som en outsider. 

Men en som har deltatt i både «Allsång på Skansen», «Så mycket bättre» og «Sommar i P1» må nok bare begynne å forsone seg med rollen som folkekjær.

– Uventet, vil jeg si. Og noen ganger slår det meg: «Vent nå litt, jeg er jo den som står utenfor.» Til sjuende og sist er det kanskje sånn at jeg har valgt underdogperspektivet selv. Jeg har måttet omdefinere hvordan jeg ser på meg selv.

redaksjonen@kk.no

Til forsiden