Den 14. oktober 2021. ­Emilie Enger Mehl står på Slottsplassen med regjeringen. 28-åringen er nyutnevnt til justis- og ­beredskapsminister, den yngste noen­sinne. Støre og co. har flidd seg og iført seg fin­stasen, mange av statsrådene gamle nok til å være Emilies foreldre. På sidelinjen står moren og faren hennes og heier.

– Var foreldrene dine de første du ringte til for å fortelle at du skulle bli statsråd?

– Nei, det vil jeg ikke avsløre, svarer Emilie Enger Mehl (29) knapt et år senere.

– Men det var en fin dag på Slottsplassen, som jeg vil huske så lenge jeg lever.

Nå står hun i foajeen på Operaen. Foto­opptaket går mot slutten. Japanske turister tar bilder og peker. Kanskje kjenner de henne igjen som justis- og beredskapsministeren som skapte overskrifter da hun deltok i en krigs-reality på tv samtidig som Russland invaderte Ukraina. Mer om det senere.

– Hei, sier Emilie og smiler.

Hun ber om at den politiske rådgiveren får være med under intervjuet. Det er en vennlig Emilie som møter oss, en som tenker seg om før hun svarer. Ordet «takknemlig» skal gå igjen, enten det handler om kometkarrieren i politikken, de årlige middagene på Slottet som stortingsrepresentant for Senterpartiet, eller det mildt sagt store ansvaret som sjef for politi, påtalemyndighet og hver eneste nordmanns sikkerhet:

– Det er jobben min, svarer Emile da vi spør om det kan føles overveldende:

– Det er et stort alvor, men jeg føler meg privilegert som får lede et så viktig arbeid.

Småbrukdrømmen

Det blåste kraftig da Emilie ble født i Lørenskog den 8. august i 1993. Foreldrene gikk på Landbruks­høg­skolen på Ås, og Emilie vokste opp i blokk, boligfelt og senere på gård. Hun husker kyr, hester, kaniner og pinnedyr, og mener fellesskapet rundt dyrene bandt ­familien sammen og ga dem gode opplevelser.

– På gård får man et nært forhold til årstidene med nye gjøremål. Det skal settes opp gjerder, plukkes stein på jordet eller høstes fôr til vinteren. Julaften er en av de fineste dagene i fjøset. Det er noe helt spesielt å kjenne julefreden senke seg over fornøyde dyr, før man går inn til julemåltid og feiring.

Emilie møter oss i bluse med hestedetaljer, som ­leder tankene til fasjonable Hermès, uten at den nød­vendigvis stammer derfra. Mønsteret kan like godt være en hyllest til Senterpartiet, eller barndommens turer på heste­ryggen. Hun og moren delte hesteinteressen og ­tilbrakte mange timer sammen i stallen.

– Dyr har mye personlighet. Jeg husker spesielt godt en ku på gården som var litt nervøs og urolig i starten, men som jeg fikk et tett bånd til gjennom god tid og varsom tilnærming. Det ble en gjensidig tillit mellom oss som var veldig fin.

Etter hvert skilte foreldrene seg, og da Emilie var i tenårene flyttet hun med faren til en gård i Åsnes i Hedmark.

– Det er aldri lett når foreldre går fra hverandre, verken for barn eller voksne, sier Emilie og fortsetter:

– Jeg føler meg heldig som har foreldre som alltid satte oss barna først, selv om det var mye savn og ­vanskelig. Etter hvert lærer man å akseptere situasjonen og gjøre det beste ut av det i stedet for å dvele ved det som ikke ble.

Charlotte Frogner: – Vi var sammen i bare et kvarter før vi fikk barn

Kverulant på skolen

Da verden rustet seg for millenniumsskiftet, og folk fylte opp badekarene med drikkevann i tilfelle datakollaps og matkrise, gikk Emilie Enger Mehl i 1. klasse og ante ingenting om at hun selv en dag skulle få øverste ansvar for norsk beredskap. I tillegg til fjøsarbeid gikk dagene med til å gjøre lekser og sette grå hår i hodet på lærerne:

– Jeg var litt stille, men også litt kverulerende, sier ­Emilie og humrer.

Selv Trond Ivar, den politiske ­rådgiveren, ler.

Emilie utdyper:

– Noen lærere var nok litt oppgitt. Jeg var veldig engasjert, men har aldri hatt behov for å ta plass. I større ­grupper var jeg gjerne litt mer tilbake­trukket. Men om noe først engasjerte, kunne jeg fyre meg opp.

– Var russenavnet ditt muligens noe i den retning?

– Nei, det vil jeg ikke avsløre, sier Emilie.

Hun tok jusstudiet på halv tid, men akkurat det vil hun ikke ha som noen fjær i hatten, ja, ­faktisk ikke engang snakke om. Sjefen hennes, parti­leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum, er straks mer snakkesalig, og mener Emilie har imponerende ­konsentrasjon:

– Om hun bestemmer seg for å lese, gjør hun det, og lar seg ikke distrahere. Hun tok jo jussen veldig fort, sier han over telefon, og deler et par overraskende sider:

– Emilie er enda mer urhedmarking enn meg. Etter «Kompani Lauritzen» var det mye rød løper, men hun driver mye med jakt og går på skytebanen. Nå i helgen er hun på reinsdyrjakt, og da slakter hun reinen selv. Og så er hun en handydame, sier man det? Hun har ­snekret kjøkken og lagt gulvet selv. Samtidig har hun en kunstnerisk side og kan sette seg og spille Mozart på ­piano om kveldene.

– Når jeg tar ting for alvorlig vil hun garantert tulle og tøyse

Droppet jussen

Selv forteller Emile gjerne om friåret etter videre­gående. Hun var kommet inn på juss, men hadde ­likevel en sterk trang til å gjøre noe annet. To uker før studiestart ombestemte hun seg og dro til Danmark for å ri og ta trenerutdannelse.

– Det var seg om jeg forventet av meg selv at jeg måtte begynne med juss med en gang, men tenkte: Hvis det er en gang jeg bare skal drive med lidenskapen min, er det nå. Jeg utforsket mye det året, og det vokste jeg på. Man kan få nyttige erfaringer fra ulike hold.

Mange har hatt en tøff første arbeidsdag. Emilies må ha vært av de tøffere. 14. oktober hadde hun stått på Slottsplassen med regjeringen. 12 timer senere satt hun i regjeringsbil på vei til Kongsberg, der en mann hadde skutt mot sivile med pil og bue to dager før. Fem ­mennesker var drept og mange var blitt skadet.

– Jeg fikk vite om angrepet kvelden før regjerings­overtakelsen, og tenkte: Ok, da er dette første oppgave. Jeg hadde en veldig ro rundt det.

Hun forteller om stemningen da hun og statsministeren kom til Kongsberg:

– Folk var sjokkerte, lei seg og redde. Min oppgave var å være en trygghet for dem som trengte meg. Det var ­mange fine menneskemøter og mye fint i alvoret den dagen. Vi så det samme samholdet i sommer, under pubskytingen i Oslo. Det sier noe om landet vårt. Når en krise rammer, ­trekker folk sammen.

Rørende gest til den kreftrammede stjerna

– Ingen plan om å bli statsråd

Ifølge Emilie hadde hun aldri en masterplan om å bli statsråd. Det er lett å tro henne, for hvilken minister in spe velger å bli med på reality-tv? Det kan i beste fall beskrives som risikosport. «Anno» i 2014 skulle imidlertid slå heldig ut. Etter å ha holdt en forholdsvis lav profil, la Emilie inn sluttspurten, som en dark horse, og tok seieren. Da hun fikk spørsmål om «Kompani Lauritzen», hadde Emilie etter eget sigende ­ingen anelse om at hun et knapt år senere skulle bli spurt om å sitte i regjering. Så da programmet rullet over ­skjermene, med en nykronet justis- og beredskapsminister i ymse bataljonsfunksjoner, vakte det oppsikt. Ikke bare fordi Emilie var statsråd, men like mye fordi Russland bare dager før hadde invadert Ukraina. Det må kanskje ha vært tidenes dårligste timing?

– Jeg forholdt meg kun til TV 2 s vurderinger, sier Emilie.

– Men det var jo veldig spesielt. Ingen kunne jo ha forutsett en krig.

– Hva slags reaksjoner har du møtt ved at du har deltatt i reality? Opplever du å bli tatt mindre seriøst?

Hun rister på hodet.

– Mange synes at det var fint å se en litt annen side av meg. Jeg er jo et menneske jeg òg, og har aldri vært redd for å vise det. Når man går rundt i svette klær og uten sminke, det blir jo veldig ærlig, kan du si. Og det har en verdi for meg som folkevalgt.

Hun mener at hun tok med seg viktig lærdom fra tv-opptaket, som samhold og kraft til å komme seg ­gjennom ting:

– Og det å kose seg med å ha det vondt.

– Ja? Ok?

Hun nikker.

– Å kose seg med det som er dritt og finne kosen i det strevsomme. Noen av mine fineste øyeblikk var ute i felt, da vi var kalde og våte. Følelsen av å presse seg og mestre noe som lag.

Hun husker foreldre som tok barna med på daglige gjøremål, stimulerte nysgjerrigheten og flasket henne opp på Asbjørnsen og Moe.

– I sommer leste jeg Knausgårds «Morgenstjernen». Den var mystisk og fin og alt jeg drømte om i en bok. Jeg frykter neste bok blir som å hoppe etter Wirkola. Men jeg ser også en del på Netflix.

– Ja? Noen tips å dele?

– Nå er det lenge siden, men hva skal det være da? Hm … Jo, det er ikke et tips, akkurat, for alle har sikkert sett den, men jeg likte veldig godt «Stranger Things».

– Ja, der snakker vi beredskap på maksimalt nivå, om du fikk det i fanget?

– Haha. Ja, nei, vi får håpe det er fiksjon.

Kelneren kommer med ­pastasalat. Emilie takker med et «Hjertelig». Vi spør hva som er en god selvbergingsgrad for Norge. Emile er ikke så opptatt av å tallfeste.

– Det er mye vi kan ta for gitt, men vann, strøm og mat er ikke selvsagt. Det har vi sett etter invasjonen av Ukraina.

Hun forteller om regjeringens totalberedskapskommisjon, men at det også er dyrt å sikre seg mot det utenkelige.

– Beredskap er jo forsikringen vår. Man må finne ­balansen i hvor mye vi skal betale og hvor mye vi skal tåle. Særlig matberedskap, som har vært opphav til mange kriger gjennom årene.

Eileen rykket ut til Gjerdrum: - Jeg visste at mennesker var savnet

Småfrekk og nebbete

I «Kompani Lauritzen» utviste hun en tidvis nesevis ­atferd, som kanskje ville endt med kakebu i det virkelige liv.

– Jeg var like overrasket som alle andre over mine egne reaksjoner, sier Emilie.

– Det overrasket meg at jeg reagerte så ukontrollert på fenrikens ofte ufortjente kjefting. Men det var fint å oppleve tilliten jeg etter hvert fikk til befalet, og stoltheten over det vi fikk til sammen.

Vi spør partileder Vedum om han muligens kjenner igjen en mer nebbete side hos henne?

– Jeg har sett den siden, jeg også. Haha. Emilie er ikke den som liker å bli styrt. Hun liker bedre å styre enn å bli styrt. Hun har et stort konkurranseinstinkt, men hun er ikke kald og kjører ikke over andre. Men jeg visste at hun ville få ekstra motbør som statsråd som ung ­kvinne. Det stilles høyere krav til unge kvinner enn til menn på 50.

– Hun sier i intervjuet at man må kunne kose seg med å ha det dritt?

– Haha. Jeg håper hun ikke ser det som dritt å være statsråd.

– På en skala fra én til ti, hvor overrasket blir du om hun ender opp som statsminister?

– Det skal jeg ikke … Hun har evnen til å løse det meste. Men nå er hun justisminister og skal gjøre den jobben først. Haha.

- Hælskøttas, hun er 10-11 år yngre enn meg, det er jo jækla mye!

Minnene fra bestemor

På under ett år har Emilies antrekk rukket å skape overskrifter. På Slottsplassen under innsettelsen av regjeringen, på finalefesten til «Kompani Lauritzen», da hun stilte i catsuit, og på feiringen av Ingrid Alexandras 18-årsdag. Interessen har sin forklaring. Ikke bare er Emilie mer stilbevisst enn den jevne minister, i tillegg hadde hun sydd begge kjolene hun brukte på Slottet.

– Jeg er veldig glad i å skape noe med hendene. Jeg er vokst opp med strikking, snekring og at ­sy­maskinen sto framme, forteller Emilie.

Hun fortsetter:

– Mye kunnskap går i arv i generasjoner. Særlig å reparere ting og lage noe. Det er bare noen tiår siden det ikke var vanlig å kjøpe klærne sine i butikken. Man vet aldri når man får bruk for sånn kunnskap.

Emilie husker sommerferiene hos bestemoren Anne Marit i Rosendal, mellom fjord og fjell, rosebusker og lodne lam.

– Somrene i Rosendal var frihet, kjærlighet og spennende opplevelser, med sauer, hesjing og turer. Besto var veldig kreativ, og formidlet mye kunnskap fra slektene før oss, og fortalte sagn og eventyr fra gamle tider.

Emile forteller om opp­dagelsesferdene, hånd i hånd med bestemoren:

– Vi gikk for å se om vi kanskje traff på huldra, lette etter revehi eller sanket nyttevekster som jordnøtter og kjerring­rokk. I Rosendal er det en stor snøfonn, «Kufonna», som ­bestemmer om man kan bade eller ikke. Når den var ­smeltet, badet vi i elva, uansett vær. Om våren, under lammingen, sov vi i smalahuset, og før jul bakte vi julekjeks og potetkaker på svartovn.

Emilie smiler:

– Besto hadde enorm omtanke for dyr og naturen, og jeg har henne med meg i hjertet hele tiden.

Kjærlighet og dating

Da KK intervjuet Emilie tidligere i år, lettet hun på sløret om singelliv og dating, og sa at hun ikke så lett slipper andre inn på seg. Vi tar opp tråden:

– Du som er, om ikke i din beste alder, så i hvert fall på trappene av din beste alder …

– Ja, når er egentlig din beste alder? avbryter Emilie, og værer hvor vi vil hen.

– Jeg tror det er hele livet, jeg. Hver alder har noe bra med seg.

– Men ta deg, for eksempel, hva ser du etter i en eventuell partner?

– Nei. Det har jeg ikke lyst til å gå inn på. Det er greit å holde for seg selv.

– Men kan en statsråd være på datingapper?

– Jeg tror man kan det. Jeg er ikke det selv, men det er vel opp til hver enkelt, sier hun og sender et skråblikk i retning Trond Ivar.

– Det er ikke noe forbud mot det, svarer rådgiveren fra sidelinjen.

– Jeg tar livet som det kommer, sier Emilie.

– Nei, ikke helt som det kommer. Men hovedfokuset mitt er å gjøre en god jobb. Jeg har ingen kommentar til de tingene.

Justisministeren gjorde det igjen - vekket oppsikt på rojal gallafest

Slemme kommentarer

Sommeren 2022 måtte Emilie stå skolerett. Journalister hadde saumfart instagrammen hennes og funnet ­statsråden på SUP-brett i Syden – uten flytevest. Hvor mye plass viet hun kritikken?

– Ikke så mye, forsikrer Emilie.

– Jeg var og badet med venner. Og så var det jo litt morsomt at jeg fikk flytevest i bursdagsgave! Det er hygge­lig at de rundt meg holder meg flytende.

I en tid med nettrolling, spesielt mot unge kvinner, får hun mange kommentarer? Emilie mener både kvinner og menn heier på henne.

– Så er det selvsagt noen som sier negative ting i kommentarfelt. Det er lett å la seg rive ned av negative ord, og jeg prøver etter beste evne å stenge det ute.

– Hva med slibrige henvendelser, får du mye sånt?

– Jeg tror ikke at jeg skal gå så mye inn på det. Stygge ­bemerkninger kan komme fra alle hold. Det viktige er å lage seg et filter. Så skulle man jo ønske at folk ikke sa noe stygt, men man kan velge hva man lar gå inn på seg.

– Er det så lett?

– Nei, det er ikke lett. Det sa jeg ikke at det var. Men sånn er det jo å leve. Man ­møter ­positive og negative energier og folk, og så er det opp til en selv hva man vil gi plass.

– Jeg har funnet meg i litt for mye

Setter av tid til å tenke

Mange trodde bunnen var nådd i 2020, med pandemi og lockdown. Men jammen skulle ikke de kommende årene diske opp med rekorddyr strøm, dyrere mat og drivstoff og høyere rente. Hvilke tanker gjør Emilie Enger Mehl seg om at folk går en fattigere hverdag i møte?

– Det går inn på meg at folk sliter med å få endene til å møtes. Det er dessverre ingen lettvinte løsninger, men for meg er det viktig at vi fortsatt skal ha et samfunn med små forskjeller, både sosialt og geografisk. Den verdien har jeg alltid med meg.

En god dag for Emilie har noen faste ingredienser. Og dagen blir ofte bedre jo tidligere den starter!

– På en god dag står jeg opp tidlig, løper en tur før jobb og gleder meg til å se kollegene. Så flyr dagen, med gjøremål og møter. Jeg treffer gjerne venner etter jobb. Ellers trives jeg godt i mitt eget selskap og bruker ­gjerne kvelden til å lære meg noe nytt. Og så er det ­viktig for meg å ta meg tid til å tenke. Jeg setter faktisk av tid i kalenderen til å tenke.

– Ja?

– Ja, jeg tenker mens jeg går en tur eller gjør håndarbeid. Og da får jeg ofte et helt nytt syn på problemet etterpå.

– Hun blir statsminister!

Det er lenge siden Emilie gikk ved siden av bestemor i Rosendal og klemte hånden hennes når huldrehistoriene ble for skumle. Forresten, det er ikke så lenge siden. Den unge alderen blir ofte trukket fram. Hvor lei er hun av spørsmålet?

– Jeg har den alderen jeg har, og får ikke gjort noe med det, sier Emilie.

– Du har jo hatt rakettkarriere i Senterpartiet. Er det rom for å vokse videre, eller må du vurdere å skifte parti?

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg er del av et parti som har gitt meg tillit, og jeg har møtt mange fine mennesker i Senterpartiet, sier Emilie.

– Da jeg meldte meg inn for ti år siden, hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle sitte her som statsråd. Det er jeg veldig takknemlig for.

– Om the sky is the limit, hva er det neste for deg? Blir du statsminister?

– Nei, nå er jeg opptatt av å fylle rollen som justis- og beredskapsminister. Så får vi ta andre ting når den tid kommer, sier hun diplomatisk.

Vi tar en telefon til venninnen Synnøve Kristiansen. Hun har kjent Emilie siden de gikk på ungdomsskolen, og begge er del av en gjeng på 11 ungdomsvenninner. Synnøve beskriver en raus venninne som ikke sladrer, og kvelder med fortrolige samtaler eller Netflix:

– Jeg blir ikke det minste overrasket om Emilie en dag blir statsminister, sier hun med ettertrykk.

– Hun er dedikert når hun har bestemt seg. Hun er en som får det til, og bringer mye glede.

– Du husker ikke muligens russenavnet hennes?

– Ja. Hva var det igjen?

Etter en stund ringer hun oss opp igjen.

– Emilie fikk russenavnet sitt fordi hun likte å vite hva som skjedde og når det skjedde.

– Og navnet var?

– «Kontrollfreak».

De ringtes og møttes jevnlig i 33 år

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no