Penny Arcade:

– Jeg ble voldtatt fem ganger før jeg fylte 18 år

Penny Arcade rømte hjemmefra som 13-åring, ble voksen i en cocktail av dop, drag queens, geniale, gale og farlige mennesker i NYCs undergrunn.

ÆRLIGHETENS ANSIKT: – Når jeg forteller den absolutte sannhet om meg selv, så vet jeg at jeg hjelper andre mennesker, sier Penny. FOTO: Gry Traaen
ÆRLIGHETENS ANSIKT: – Når jeg forteller den absolutte sannhet om meg selv, så vet jeg at jeg hjelper andre mennesker, sier Penny. FOTO: Gry Traaen Vis mer
Publisert

– Spør meg om hva du vil! Jeg svarer på alt. Verden trenger sånne som meg, mennesker som forteller sannheten.

Teaterkunstner, skuespiller, skuespillforfatter, artist og poet Penny Arcade har nettopp ankommet avtalt sted i Oslo sentrum, med brukket høyrefot. Hun rager ikke spesielt høyt over det slitte cafégulvet med sine 152 og en halv centimeter pluss gips, men hun fyller rommet med sitt blotte nærvær likevel.

Etter to timer skal vi være så bergtatt av historier, store navn, enda større tragedier, gleder, refleksjoner, galskap og genialitet at vi kunne stappet en god gammeldags leksikonserie full med innhold.

72-åringen, med hjemmebase i New York, er som en eventyrlig og ærlig bok det er umulig å lukke når man først har åpnet den. Og spørsmålet vi skal komme til å sitte igjen med er hvorfor dette fyrverkeriet av en komiker, kunstner, provokatør og levemenneske ikke er mer kjent enn det hun er?

Penny 18 år gammel, fanget i et lykkelig øyeblikk av sin mentor og gode venn, Jaimie Andrews
Penny 18 år gammel, fanget i et lykkelig øyeblikk av sin mentor og gode venn, Jaimie Andrews Vis mer

På rømmen

Hun så dagens lys i 1950. Jenta, som fikk navnet Susana Carmen Ventura, vokste opp i en italiensk immigrant familie i den lille fabrikkbyen New Britain i Connecticut.

– Jeg var den første i slekta som ble født i Amerika. Det gjorde meg til en outsider selv i egen familie - jeg fant meg aldri helt til rette, sier Penny.

Familien eide et tre-etasjes hus i et typisk arbeiderklassestrøk, et beskjedent hus både hva gjaldt eksteriør og interiør. Første-etasjen leide de ut, i andre bodde morens foreldre, mens den tredje og øverste etasjen tilhørte den hardtarbeidende syersken Antoinette, hennes ektemann Victor, samt Penny og hennes tre søsken.

– Familien på mors side var opprinnelig bønder fra fjellene i Sør-Italia, trangsynte mennesker, mens faren min, en karismatisk, innimellom dumdristig fyr, kom fra øvre-middelklasse. Han og morfar gikk ikke godt overens, de snakket ikke samme språk, forteller hun.

Da hun bare var tre år gammel ble den bipolare faren innlagt på mentalsykehus. Hun så ham aldri igjen. Victor døde på mentalsykehuset av hjerteinfarkt 12 år etter innleggelsen.

– Sannsynligvis hadde han ikke trengt å bli værende der så lenge. Jeg tror ikke familien ønsket ham hjem igjen, sier Penny.

Bilde tatt av den anerkjente fotografen Peter Hujar.
Bilde tatt av den anerkjente fotografen Peter Hujar. Vis mer

Sex-rykter

I tidligere artikler er moren hennes omtalt som voldelig.

– Oppfatningen har fulgt henne siden noen journalister brukte ordet, men det er ikke en rettferdig beskrivelse. Hun var vanskelig ja, hun slo meg, men voldelig? Nei, det blir feil å si. Dette var på 50-tallet, i en familie med sør-italiensk lynne. Det var helt normalt å slå barna. I stedet for voldelig vil jeg heller si hun nok var overveldet av den hverdagen hun måtte håndtere.

Penny tar noen sekunders tenkepause.

– Moren min var ikke en person som ga oss den emosjonelle støtten og tryggheten barn trenger. Det er komplisert. Jeg nøyer meg med å oppsummere det slik at jeg utviklet eskapistiske tendenser tidlig i livet.

I 10-årsalderen hadde Penny blitt en ungdomskriminell med tidvis utagerende oppførsel, men sexstempelet hun fikk klistret på seg var feilaktig.

– Ingen kjente noen selv, men ryktet begynte likevel å versere om «12-åringen alle hadde hatt sex med». Jeg vet ikke… Jeg tror jeg må ha hatt en slags «Lolita-energi»; en tidlig og frodig seksuell utstråling. Jeg hadde nok en undertrykt seksuell energi i utgangspunktet, siden moren min var puritaner.

Ryktet nådde også skolen, noe Penny opplevde som både flaut og ydmykende, men ingen grep inn og hjalp henne. I stedet ble jentungen mer uregjerlig, og hun begynte å henge ute til langt på natt.

STILL GOING STRONG: Penny er aller mest kjent for stykket sitt «Bitch! Dyke! Faghag! Whore!». Nylig stod hun på scenen under Oslo Fringe Festival med forestillingen «Longing Lasts Longer», og nå avslører 72-åringen at hun er i gang med å skrive enda et nytt sceneshow - basert på sine memoarer. FOTO: Gry Traaen
STILL GOING STRONG: Penny er aller mest kjent for stykket sitt «Bitch! Dyke! Faghag! Whore!». Nylig stod hun på scenen under Oslo Fringe Festival med forestillingen «Longing Lasts Longer», og nå avslører 72-åringen at hun er i gang med å skrive enda et nytt sceneshow - basert på sine memoarer. FOTO: Gry Traaen Vis mer

Rømmer hjemmefra

En kveld bestemte hun seg for å rømme. Sammen med en polsk jente dro hun til et typisk sommersted ute ved havet. Den andre jenta ble etter hvert tatt, men 13 år gamle Penny klarte å holde seg skjult. Dagene tilbrakte hun sammen med nye venner, før hun trakk seg tilbake til skjulestedet sitt, en forlatt bygning i skogen. Etter at den polske jenta hadde fortalt hvor hun var, ble Penny til slutt funnet og satt foran en ungdomsrett.

«Hvilken kriminell handling er jeg tiltalt for? Jeg har ikke gjort noe veldig galt ennå, men jeg kommer sannsynligvis til å gjøre det snart.», sa Penny stilt overfor den kvinnelige dommeren.

«Denne jenta er velartikulert», responderte dommeren.

«Vel, jeg liker ord. Det hender jeg leser ordboka», smalt det kjapt fra Penny.

I stedet for ungdomsfengsel ble hun sendt til en reformskole for piker drevet av nonner. I løpet av det to år lange oppholdet innledet hun et forhold til en av nonnene.

– Vi gjorde ikke noe galt, men vi hadde et såkalt spesielt vennskap, katolsk for lesbisk, sier Penny lett syrlig.

Da «det spesielle vennskapet» ble oppdaget, avsluttet nonnen forholdet etter ordre.

– Jeg kunne blitt værende, men jeg var så skuffet og oppbrakt over dobbeltmoralen at jeg bestemte meg for å forlate skolen, og reise hjem.

Hun hadde akkurat fylt 16 da hun flyttet inn igjen i huset i New Britain, men hun følte seg like ukomfortabel som hun hadde gjort tidligere i livet.

Et sted hun derimot kjente seg hjemme var i det skeive miljøet. En kveld dukket noen av guttene hun var blitt kjent med på homobarer opp utenfor hjemmet, sa de skulle til Provincetown, kjent som et fristed for skeive. I ly av mørket pakket Penny en liten bag med klær og klatret ut av soveromsvinduet.

Etter at helga i Provincetown var over, og de andre ville sette kursen hjemover, spurte Penny: «Hvorfor dra tilbake?»

– Jeg følte jeg hadde funnet paradis, så jeg ble værende, forklarer 72-åringen.

Ikke mange måneder senere reiste hun til storbyen, Det store eplet, New York. Et nytt kapittel i livet ventet for den 17 år gamle jenta. På godt og vondt.

Patti Smith, Jackie Curtis og Penny.
Patti Smith, Jackie Curtis og Penny. Vis mer

Syndens storby

«Jeg kom til New York for å synde»

Penny Arcade

Det første året i New York var hun hjemløs, og bodde stort sett på gata blant junkies og sexarbeidere. Hun ble raskt en del av et mørkt dopmiljø, ifølge henne selv fordi det var enklest og mest tilgjengelig.

Så, etter rundt ett år i byen møtte hun Jaimie Andrews, en homofil mann på 27 år som tok henne inn i varmen i sin lille studioleilighet og ble hennes mentor, beskytter og nære venn. Det var der, i leiligheten hans, at hun i 1968 bestemte seg for å endre navn. På vei ned fra en LSD-trip kalte hun seg Penny Arcade for å more sin nye venn.

Det tok ikke lang tid før Andrews introduserte henne for regissør og teatermann John Vacarro. Penny ble en del av hans teaterensemble «The Play-House of the Ridiculous», en avantgarde teatergruppe som ofte rekrutterte drag queens som skuespillere og var en motpol til mainstream Broadway; en fontene av ny, kreativ energi.

Det var i en av Vacarros oppsetninger at Andy Warhol fikk øynene opp for Penny. Det ble starten på et samarbeid som varte i cirka ett år, og ga henne filmroller og innpass i Warhol Superstars.

– Du har sagt at du ikke forventet at Warhol skulle endre livet ditt, slik andre som ble tatt inn i hans nære krets gjerne gjorde?

– Det stemmer. Han endret heller aldri livet mitt. Da jeg kom til New York var Warhol bare en av mange. Det var andre popkunstnere som var viktigere enn ham, sier Penny.

Selv om han allerede hadde skaffet seg status og berømmelse, mener hun en av de viktigste årsakene til Warhols posisjon skyldes at han ble skutt i lokalene til sin myteomspunne «The Factory» - i sjette etasje på Union Square West i 1968 - av en av sine egne skuespillere, Valerie Solanas.

– Dette var rett før attentatet og drapet på Robert F. Kennedy, mens Martin Luther King ble skutt tidligere samme år. Skytingen ga Warhol mye oppmerksomhet, sier Penny.

Hun innrømmer likevel at kunstneren pirret hennes nysgjerrighet i starten.

– Han så annerledes ut enn alle andre. Da jeg dro for å møte ham visste jeg at han var den første i sin familie født i USA, og oppvokst i en arbeiderklassefamilie, akkurat som meg. Jeg ønsket å samtale med ham om disse tingene, men det var han ikke villig til.

LER AV LIVET: Venninnen Patti Smith sa én gang til henne «det jeg liker aller best ved deg er at du alltid klarer å finne noe å le av, selv i tragiske øyeblikk». – Virkeligheten får meg til å le, sier Penny. FOTO: Gry Traaen
LER AV LIVET: Venninnen Patti Smith sa én gang til henne «det jeg liker aller best ved deg er at du alltid klarer å finne noe å le av, selv i tragiske øyeblikk». – Virkeligheten får meg til å le, sier Penny. FOTO: Gry Traaen Vis mer

Gærne mennesker

En side Penny likte ved Warhol var entreprenørskapet, spesielt Superstar-konseptet; en idé som innebar at rike mennesker, ifølge hennes egne ord «kunne leie inn freaks for å gjøre festene sine gøyere og interessante».

– Det var en morsom ide, og jeg sa ja til å bli med. Jeg likte å oppleve alle de vakre hjemmene, men i lengden var det ikke veldig interessant. Du kan si mange ting om rike mennesker, men at de er spesielt interessante, er ikke en av dem. Å være sammen med Andy innebar å møte stadig flere rike mennesker. Det ble kjedelig rett og slett.

Ifølge Penny var minst halvparten av folka rundt Warhol bare gærne mennesker på dop. .

– Det var ingen interessante historier. Den som var mest aggressiv og snakket høyest var den som fikk oppmerksomhet. For meg var det en dårlig måte å lage kunst på. Med John Vacarro var det en helt annen verden. En verden av ideer, litteratur, kreativitet og interessante teaterstykker, sier hun.

Da Warhol ønsket henne til en hovedrolle i sin neste film takket hun nei, og valgte i stedet og dra med Vacarro til Amsterdam for å spille teater i januar 1971. Hun skulle bli i Europa i ti år før hun vendte tilbake til New York.

John Vacarro og Penny, tatt i 1969.
John Vacarro og Penny, tatt i 1969. Vis mer

Brostein og brannbomber

Allerede før hun forlot USA rommet Pennys liv møter med mange andre store personligheter og hendelser. En av hendelsene som har blitt stående igjen i historieboka er Stonewall-opprøret, som begynte 28. juni 1969 utenfor baren Stonewall Inn, etter at politiet hadde utført en razzia ved stedet. Stonewall-opprøret regnes som startskuddet på den moderne homobevegelsen.

– Av en eller annen grunn fikk noen av oss gatekids innpass på denne baren. Vi dro dit iblant for å danse. Denne kvelden befant vi oss derimot noen kvartaler lenger øst, på Max´s Kansas City, nattklubben jeg normalt hang på hver kveld, sier Penny. Forøvrig et favorittsted blant mange kjente personligheter, artister og kunstnere som David Bowie, Iggi Pop og Alice Cooper i tillegg til Pennys venn, Patti Smith, og allerede omtalte Andy Warhol.

Da vi fikk høre at det var et stort opprør ved Stonewall der folk sloss mot politiet, dro vi selvfølgelig umiddelbart. Politiraid og påfølgende opptøyer skjedde rett som det var på denne tida, sier Penny.

Dersom du bodde i byen og var skeiv var det en selvfølge at du deltok, ifølge 72-åringen.

– Opprøret bestod også av feminister, svarte aktivister, studenter. Det var en tid der fellesskapsfølelsen dominerte. Mennesker støttet hverandre og vernet om utsatte grupper og minoriteter. Vi var der selvsagt hver kveld, det var vår verden.

ANGSTEN: Hun ble tidlig fylt av besettelsen om å skulle redde familien, etter at faren ble lagt inn på mentalsykehus. – Jeg skulle bli skuespiller for å oppnå det. Hver kveld jeg la meg kjente jeg på angst for å mislykkes med oppdraget, forteller hun. FOTO: Gry Traaen
ANGSTEN: Hun ble tidlig fylt av besettelsen om å skulle redde familien, etter at faren ble lagt inn på mentalsykehus. – Jeg skulle bli skuespiller for å oppnå det. Hver kveld jeg la meg kjente jeg på angst for å mislykkes med oppdraget, forteller hun. FOTO: Gry Traaen Vis mer

Det store mannefallet

Da hun vendte tilbake til New York fra Europa i 1981, ble hun igjen vitne til hendelser som skulle skake opp hele samfunnet, spesielt den skeive delen, i et bekmørkt kapittel som skulle vare i flere år. Først ut var hennes venn, en dragartist ved navn Hibiscus.

– Hibiscus hadde fått et stort sjokk nylig etter at hans sugar-daddy døde brått. Over natten gikk han fra alltid å ha masse penger, til ikke å vite hvordan han skulle klare seg gjennom neste dag. Samtidig med sjokket begynte han å få disse merkene i ansiktet. Jeg så at blikket hans var nærmest livløst, og husker jeg sa til ham: «Du trenger ikke å dø bare fordi du ikke lenger har pengestøtte og sikkerhet i ryggen.»

Snart begynte ryktene å svirre om «gay-kreft», før det etter hvert ble snakk om ervervet immunsvikt. Hibiscus var en av de første som døde av AIDS, våren 1982.

– I mellomtida hadde mange blitt syke. Dersom du som meg levde i East Village og var en del av den skeive verdenen, opplevde du nærmest at alle du kjente ble rammet. Hver dag hørte jeg om to, tre eller fire nye tilfeller. Jeg mistet til sammen tre hundre venner, sier Penny, mens blikket søker ned mot bordplata.

I tillegg til sorgen over alle de døde, forteller 72-åringen om splittelsen og isolasjonen som fulgte, også innad i skeive miljøer.

– Det nye, skeive miljøet ville ikke bli assosiert med seksuelt overførbare sykdommer. Det var på grunn av dem vi begynte å bruke ordet queer. Ikke for å skille oss fra heterofile, men fordi de unge ikke likte ordet.

Selv om Penny gjerne omgås mennesker i alle aldre, havner hun ikke sjeldent i diskusjoner med yngre folk.

– I dag er det de mellom 18 og 40 år som kontrollerer mye av dialogen og agendaen. Ikke bare i den skeive verden, men generelt i samfunnet. Jeg synes de unge ofte er for bastante og autoritære, sier Penny.

Et fellesskap er noe som skjer på daglig basis hele året gjennom. Å ha en parade én gang i året er ikke et fellesskap. Takhøyden og fellesskapet er redusert, mener hun.

– Jeg gikk i den alle første Gay Pride-marsjen. I dag har de til og med fjernet Gay, kun Pride står igjen. En gang var det skeive miljøet et sted der du kunne prate om absolutt alt. Det var derfor miljøet var så progressivt. Det store, skeive bidraget til verden var at vi kunne ha samtalene og diskusjonene som brakte samfunnet videre. Samtaler som ikke funnet sted andre steder. I dag er samfunnet blitt slik at man bare kan si akkurat hva man mener til sine 2-3 nærmeste venner, fordi menneskene har blitt så autoritære.

Play-House of the Ridiculous - gjengen med sjefen John Vacarro nede til venstre i bildet, Penny i midten.
Play-House of the Ridiculous - gjengen med sjefen John Vacarro nede til venstre i bildet, Penny i midten. Vis mer

Forhold og fordommer

Så lenge hun kan huske har Penny sett på seg selv som bi. Likevel har hennes tre ekteskap alle vært med menn. Hva er årsaken til det?

– Jeg har hatt forhold til kvinner og, men ikke eksklusivt nei. Jeg har aldri møtt noen jeg har fått den type følelser for der alt har klaffet på den måten, sier 72-åringen, før hun fortsetter inn i en dypere psykoanalyse.

– Sannsynligvis er valgene mine påvirket av å ha hatt en emosjonelt utilgjengelig mor og en far som sannsynligvis var grei med meg, men som ble borte tidlig. Mesteparten av livet har jeg nok, bevisst eller ubevisst, forsøkt å gjenskape en familiestruktur med meg som barnet, heller enn kone og mor, forteller Penny.

Å være bi har heller ikke vært bare bare i det skeive miljøet. B-en i LHBT er alltid stille, sier hun.

– De lesbiske, særlig på 60- og 70-tallet var ikke enkle å forholde seg til. Quentin Crisp sa det godt da han hørte meg snakke om erfaringene mine med å være biseksuell blant lesbiske: «Homofile menn vil ha det gøy, lesbiske vil ha rett».

Penny smiler skjevt.

Det rådet nærmest en slags antiseksuell-holdning, og en oppfatning om at de biseksuelle var mennesker som benyttet enhver anledning til å ha sex, forteller hun.

– Jeg har hatt sex med lesbiske også, men hovedsakelig har mine erfaringer vært med andre biseksuelle kvinner.

Når det gjelder ekteskapene beskriver hun dem på denne måten:

– De to første var tilpasninger. Jeg ble nærmest sammen med hvilken som helst mann som gikk inn døra. Det tredje og siste, med Chris Rael, var et lykkelig ekteskap som varte i ti år.

I dag er Penny singel. Hun har ikke lenger noen lengsel etter å være i et forhold:

– Mye av det å være i et forhold for min del hang sammen med ønsket om å finne trygghet.

BRUDD: Hun falt og brakk benet da hun skulle ta et avkjølende bad i juli, men det hindrer likevel ikke Penny fra å reise rundt og stå på scenen. FOTO: Gry Traaen
BRUDD: Hun falt og brakk benet da hun skulle ta et avkjølende bad i juli, men det hindrer likevel ikke Penny fra å reise rundt og stå på scenen. FOTO: Gry Traaen Vis mer

Rovdyr på asfalten

Nettopp tryggheten var lenge en mangelvare i Pennys liv, ikke minst den tida hun bodde på gata. Under forestillingen sin «Longing lasts longer», som hun nylig fremførte i Oslo, fortalte Penny det grusomme:

- Jeg ble voldtatt fem ganger før jeg hadde fylt 18.

– På slutten av 1960-tallet var områdene der unge mennesker samlet seg dessverre fylt med rovdyr. Som en hjemløs tenåring på gata var jeg utsatt for angrep.

– På hvilken måte har det preget deg?

– Som tenåring trodde at jeg var skyld i disse angrepene selv, men jeg skjønte etter hvert at jeg hadde vært et mål, og ikke bar ansvaret.

Penny er opptatt av kjærligheten til egen skjebne, og hun nekter å bli stemplet som et offer.

– Jeg har omfavnet smerten og tragedien i livet mitt med den samme nysgjerrigheten og entusiasmen som jeg har undersøkt andre aspekter ved livet. Jeg eier mitt eget liv. Jeg har nektet å la andres oppfatning og handlinger mot meg definere mitt liv.

Det betyr ikke at hun er uberørt.

– Som en konsekvens av overgrepene utviklet jeg posttraumatisk stresslidelse. Det påvirket også karrieren min, fordi jeg ikke har vært i stand til å gjøre den type «flørting» som etablerer relasjoner i kunst- og underholdningsbransjen. Hver gang jeg følte at folk fant meg attraktiv, fikk jeg panikk. Før jeg forsto angst-reaksjonen hadde jeg allerede overreagert, sier Penny.

Hun er såret og skadet, men har søkt å vokse også gjennom de vonde erfaringene.

– De har uten tvil gjort meg mer empatisk overfor andres smerte.

Bilde fra Andy Warhol sin film "Women in Revolt" der Penny hadde en rolle.
Bilde fra Andy Warhol sin film "Women in Revolt" der Penny hadde en rolle. Vis mer

Seg selv nærmest

Etter så mange år og fortsatt «still going strong» på scenen, hva er drivkraften?

– Det lurer jeg noen ganger på selv… Jeg har alltid hatt en lidenskap for å uttrykke meg, finne ut hva jeg tenker. For å klare det må jeg jobbe, grave dypt inne i meg selv. Jeg lager arbeidet mitt først og fremst for min egen del, sekundært for å gi det videre til publikum, sier damen kjent som dronninga av undergrunnsperformance.

– For å være helt korrekt var den opprinnelige merkelappen «Dronning av undergrunnen». Ordet performance ble tilføyd senere av folk som ikke forstår hva undergrunn betyr. Du melder deg ikke inn i undergrunnen, du ender opp der, sier Penny. Etter noen sekunders refleksjon tilføyer hun:

– Jeg var den yngste i dette miljøet, nå er jeg den eldste.

– Er det noe i livet du angrer på?

– Vel, anger er ikke helt riktig ord, men det er én ting jeg skulle ønske jeg innså tidligere: Fra 90-tallet og langt utover på 2000-tallet innbilte jeg meg at jeg levde i den samme verdenen som jeg gjorde på 60- 70- og 80-tallet. Det gjorde jeg ikke. Du vet, det er en mye dummere verden i dag. Jeg vanket blant genier. Unike, skapende, provoserende - også farlige mennesker – men velsignet med bemerkelsesverdige intellekter. Populære underholdere i dagens skeive verden slår meg ikke akkurat som lynskarpe intellekter.

Hun fremstår både sympatisk og imøtekommende, men er likevel ikke redd for å si hva hun mener. Penny Arcade mener ærlighet er det aller viktigste vi kan gi andre mennesker.

– Tror du vi klarer å være hundre prosent ærlige, også hva gjelder vårt eget innerste mørke?

– Jeg ser på livet som en prosess. Vi forsøker å finne ut av hvem vi er, og underveis blir vi mer komfortable i eget skinn. Visdom og klokskap kommer med anerkjennelsen av alle de ulike aspektene som finnes i oss selv, og i verden forøvrig.

Sannheten har lært henne én ting til; du blir ikke populær av å fremføre den.

– Folk elsker ærligheten min. Helt til jeg er ærlige mot dem.

LETER IKKE LENGER: I dag er Penny singel, og fornøyd med det. – Lykke er ikke magi, det er noe du velger. Du trenger ikke andre for å bli lykkelig, men du trenger andre for å kunne dele lykken. FOTO: Gry Traaen
LETER IKKE LENGER: I dag er Penny singel, og fornøyd med det. – Lykke er ikke magi, det er noe du velger. Du trenger ikke andre for å bli lykkelig, men du trenger andre for å kunne dele lykken. FOTO: Gry Traaen Vis mer

Sterk & sårbar

Den spreke 72-åringen fremstår sjeldent frittalende og uredd, eier hun ikke frykt?

– Definisjonen på mot er vel nettopp å fortsette, selv om du er redd. Jeg er svært engstelig av meg. Jeg vokste ikke opp i et hjem fylt av trygghet, oppmuntring eller støtte. Jeg rømte hjemmefra da jeg var 13. Folk ser meg som en selvsikker person, det riktige er at jeg mentalt sett er selvsikker. Jeg er smart, og jeg vet når jeg skal gå videre. Jeg stoler på intellektet mitt, men emosjonelt er jeg en sårbar person.

– Når gråt du sist?

– Hmm.

Penny setter albuene i bordplata, lener seg litt fremover og lar haka hvile mellom håndflatene.

– Jo, det var i forrige uke under et besøk hos søsteren min. Jeg satt og scrollet for å finne ut hvem som skulle opptre ved Edinburgh-festivalen. Jeg innså at - delvis på grunn av min måte å opptre, og delvis på grunn av min alder, man blir faktisk marginalisert på grunn av alder - er det noen dører som ikke lenger er åpne for meg.

Da søsteren kom inn i stua, så hun på Penny og sa «du virker helt nedkjempet og utslått».

For første gang under intervjuet forsvinner blikket ut til siden.

– Jeg er en som aldri har blitt inkludert i utgangspunktet, har aldri hatt en manager. Jeg har alltid måttet sloss på egen hånd, og jeg har jobbet så hardt i alle disse årene. Søsteren min hadde rett. I det øyeblikket følte jeg meg utslått. At hun så det på meg, fikk meg til å begynne og gråte. Det er ikke så ofte jeg lar andre seg meg på den måten, sier Penny.

Hun gjentar ordene sakte, enda en gang.

– Jeg ble sett, hun så meg. Det var et fantastisk øyeblikk.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer