YNGVAR ANDERSEN: – Hadde jeg fortsatt i samme tempo, ville jeg blitt liggende i et mørkt rom i et år, sier Yngvar Andersen. Etter at han møtte veggen, har han endret mye i livet sitt. FOTO: Astrid Waller
YNGVAR ANDERSEN: – Hadde jeg fortsatt i samme tempo, ville jeg blitt liggende i et mørkt rom i et år, sier Yngvar Andersen. Etter at han møtte veggen, har han endret mye i livet sitt. FOTO: Astrid Waller
Yngvar Andersen:

- Jeg brente energi jeg ikke hadde

Treningsmotivator Yngvar Andersen fikk tusenvis opp fra sofaen. Så ble han selv utbrent.

Ahhh, høyr den lyden …

I det formiddagsstille quinoa-beltet på Tåsen i Oslo, der folk flest dyrker sine egne kortreiste grønnsaker, står Yngvar Andersen (44) på terrassen, brun og barbeint, og kaster et spyd mot naboens hage.

Han ser lykkelig ut. Det er nemlig noe med den svitsjelyden et spyd lager idet han kaster det. Nå følger han det med øynene, der det suser gjennom lufta, i en liten kontrollert bue, før det går i bakken.

– Jeg har begynt å spille fotball igjen også – jeg elsket å trikse som liten. Nå kan jeg trikse i timevis i hagen. Det er ikke smart bruk av treningstid, men det er moro.

– Du har latt håret vokse også?

– Det er det samme med håret som med fotballen, det er litt ufornuftig. Det letteste hadde jo vært å holde det helt kort.

LES OGSÅ: Da det stormet som verst i høst, hadde ekteparet Hareide sin helt egen private kamp å kjempe

- Jeg klarte å stoppe opp kneppet før alt raknet

Noe er skjedd med Yngvar Andersen, eller «Puls-Yngvar», som mange fortsatt husker ham som, etter at han i 2006 startet opp som den høyenergiske treningsinspiratoren i NRK-programmet med samme navn, der han brant for å få andre opp av sofaen.

I 2015 ble han selv utbrent, men det har han i liten grad snakket om. Han trodde først det bare var noe som kom til å gå over, ville ikke belemre andre med det heller. Men nå vil han gjerne formidle til andre hvor viktig det er å stoppe opp i tide.

– En liten smell er mye bedre enn en stor smell. Det gjelder å unngå å havne helt i kjelleren. Jeg klarte å stoppe opp kneppet før alt raknet. Hadde jeg fortsatt i samme tempo, ville jeg blitt liggende i et mørkt rom i et år. Det kunne ha rokket ved hele fundamentet.

Det var i det herrens år 2013 at livet kjentes så utrolig på plass for Yngvar fra Luster i Sogn og Fjordane. Sammen med kona Liv hadde han fått to små jenter, Franka på to og Karla på ett år.

Samme dag som eldstejenta ble født, fikk han en sms fra «Tore på Sporet», som han selv hadde engasjert privat. «Vi har funnet faren din», sto det. Han, som hadde vært fraværende siden Yngvar var liten, bodde i hjemlandet Marokko og ville gjerne møte ham. Alt falt på plass i det møtet.

Også på jobbfronten gikk det så det suste – med fulle lister som personlig trener og en hel haug med foredrag.

Så kom vinteren. I mars falt kona Liv på ski og pådro seg en hjernerystelse så kraftig at hun ble satt ut av spill de neste to årene. Hun klarte å amme, men utover det sto Yngvar brått med hovedansvaret for jentene på ett og to år.

Han var allerede sliten da hun falt. Men nå var det bare å stramme seg opp, følge barna til barnehagen om morgenen, løpe på jobb, hente jentene og holde koken til de var i seng utpå kveldingen.

– Jeg var fullstendig utmattet, men kunne gå inn i et rom, holde et foredrag og prestere strålende i en halvtime. Så var jeg helt utladet etterpå. Jeg brente energi jeg ikke hadde.

VILLE VÆRE DER FOR BARNA:– Jeg hadde lovet meg selv aldri å la det gå så langt at jeg ikke klarte å være der for barna mine, sier Yngvar. FOTO: Astrid Waller
VILLE VÆRE DER FOR BARNA:– Jeg hadde lovet meg selv aldri å la det gå så langt at jeg ikke klarte å være der for barna mine, sier Yngvar. FOTO: Astrid Waller Vis mer

I nesten to år holdt han det gående på denne måten. Inntil den høstdagen i 2014, da han kom i snakk med naboen.

Det var en trivelig prat, bevares, men etter ti minutter om løst og fast kjentes det som om kroppen hadde løpt maraton. Aldeles utslått slepte han seg i seng og ble liggende i flere timer. Lenge hadde det vært slik at små, hverdagslige ting kostet enormt med krefter. Men nå ble Yngvar skremt.

– Jeg skjønte at jeg sto i fare for å bli liggende et år i et mørkt rom. Da tok jeg grep og ringte rundt og avlyste alle jobbavtaler det neste halve året.

– Hvordan var det å være Puls-Yngvar og ringe rundt og avlyse? Var det skamfullt?

– NEI, kommer det kontant.

– Jeg har aldri følt meg modigere og tøffere enn da jeg tok det valget! Det som var flaut, var å ta telefonene til de som hadde booket meg for foredrag, jeg lagde jo trøbbel for folk. Samtidig visste jeg at dette var så forbanna rett å gjøre, og at vi kom til å komme oss igjen.

Rent bortsett fra å få stablet seg selv på beina igjen var det viktigste å kunne være til stede for småjentene.

– Jeg hadde lovet meg selv aldri å la det gå så langt at jeg ikke klarte å være der for barna mine.

– Henger det sammen med at du selv vokste opp uten far?

Yngvar trekker litt på det, forklarer det slik:

– Vi hadde egentlig bestemt oss for ikke å få barn, fordi vi ikke trodde at vi kom til å klare å gjøre det så ordentlig som vi ville. Men så ble det å få barn et veldig sterkt ønske. Da lovet vi hverandre at vi måtte gjøre det skikkelig.

– Hva betyr det å gjøre det skikkelig?

– Jeg tror det har med kvantitet å gjøre. Så lenge det er mulig, prioriterer vi barna og familien framfor karriere. Det var også dette jeg kjente at sto i fare da jeg ringte rundt og avlyste alle avtalene.

På morgenen hadde han krefter til å være den pappaen han pleide og ønsket å være. Etter å ha fulgt barna til barnehagen, sov han i tre–fire timer. Deretter koblet han av med hagearbeid eller andre lavpulsaktiviteter som kjentes meningsfylt, og så var han igjen klar for jentene på ettermiddagen.

– Jeg klarte å være en god far i den perioden. Men jeg hadde en lang periode der jeg måtte hente fram krefter fra langt, langt nede.

LES OGSÅ: Da moren døde, flyttet motedesigner Johan Lindeberg fra New York og hjem til lille Torekov i Skåne

Etter ni måneders fravær, begynte han å jobbe igjen

Sakte, men sikkert begynte han å kjenne at det igjen fantes energi i kroppen. Han orket å høre på radio, lese bøker … og begynte å tenke en hel del nye tanker. Han hadde passert 40. Flere bekjente på samme alder hadde gått bort i kreft. I eneboligen på Tåsen satt Yngvar og lurte på om han levde det livet han egentlig ønsket å leve.

– Kall det førtiårskrise, men det var mye som skjedde som fikk tankene til å gå.

Tre måneder etter å ha avlyst alle avtaler var formen det Yngvar kaller «helt ok». Han kunne ha begynt å jobbe igjen – men valgte å la være – og bestemte seg for å ta fri det neste halve året.

– Jeg var ikke sykmeldt, men brukte av egne midler for å få det til. Jeg er på ingen måte en rik mann, men valgte å investere i den tiden for å få en ny kurs på livet. Det var et stort økonomisk offer, det var den mest potensielt innbringende tiden jeg noen gang hadde hatt, men det var det viktigste jeg kunne gjøre for helsa og for familien.

– Det var en sterk følelse av at nå begynner resten av livet. Jeg tenkte at nå skal jeg begynne å maksimere livet og leve her og nå.

«Hva var det jeg pleide å like å gjøre? Hva var det jeg syntes var gøy?» spurte han seg selv. Som ungdom ble han norsk juniormester i kule, discos og spyd. Sammen med fotball og fotballtriksing var det aktiviteter han hadde elsket å holde på med. Som personlig trener hadde han valgt det vekk, anså det ikke som smart bruk av treningstid – nå valgte han igjen å trikse med ball i timevis, og han dro til løkka ens ærend for å kaste spyd.

Våren 2015, etter ni måneders fravær, begynte han å jobbe igjen. Da høsten kom, var også kona arbeidsfør, og i desember fikk de jente nummer tre, Lucia. Da var Yngvar i sitt livs beste form.

– Det er jo den store fordelen ved å stoppe opp før det virkelig rakner. Da slipper du å starte helt fra bunnen av, poengterer han.

Det skal også sies at Yngvar ELSKER å trene. Noe han faktisk ikke gjorde så altfor mye av tidligere. Ja visst framsto han som topptrent personlig trener, men faktum var at formen var heller dvask – for å få en følelse av hvordan de hadde det, de som han trente.

– Jeg har jo gått rundt som karakterskuespiller i mange år, ler Yngvar.

– Men nå trener jeg masse fordi jeg elsker det. Jeg nyter å være god til mange ting, erkjenner sogningen, som nå har satt seg ned ved kjøkkenbordet og mumser i seg rester av quinoa med røbethummus og ultrakortreiste grønnsaker fra hagen utenfor. At han og kona er blitt vegetarianere det siste året, er også en av mange nye valg de har gjort etter de tøffe årene med sykdom.

LES OGSÅ: Da Elin så en elev bli knivstukket, stilte hun seg midt i mellom: - Jeg så at hun ikke tålte mer. Hun hang som en liten dukke i armene hans

MER TILSTEDEVÆRELSE: Det er nye tider hjemme hos Yngvar på Tåsen. Det er mindre jobbing, mer familietid, fotballtriksing og spydkasting. – Mitt nye liv er mindre rasjonelt og har mer tilstedeværelse, oppsummerer han. FOTO: Astrid Waller
MER TILSTEDEVÆRELSE: Det er nye tider hjemme hos Yngvar på Tåsen. Det er mindre jobbing, mer familietid, fotballtriksing og spydkasting. – Mitt nye liv er mindre rasjonelt og har mer tilstedeværelse, oppsummerer han. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Har blitt flinkere til å si nei

Yngvar jobber fortsatt som personlig trener og foredragsholder, men er blitt flinkere til å si nei og heller prioritere jobbene som gjør ham glad – og som han kan stå for.

– Jeg fikk et kjempegodt tilbud om å reklamere for et produkt som var latterlig godt betalt og som ville ha vært innafor å reklamere for. Nå går jeg to ekstra runder på slike forespørsler. Jeg spurte meg selv om jeg ville være fornøyd eller stolt over å gjøre det. Da ble det et nei. Det ville ha kneblet meg.

– Så vet jeg godt at jeg er kjempeprivilegert som kan ta et sånt valg. Ikke alle kan det, og det har jeg stor respekt for.

En annen stor endring var det Donald Trump som bidro til. Den novembernatta i 2016 da han ble valgt som president og det syntes som om verden umulig kunne stå til påske, fikk Yngvar og kona et akutt behov for å ta kontroll på sin egen lille verden, det vil si gjøre noe med det Yngvar omtaler som «dette helvetes kaoset og den forbanna leitinga i femten minutter hver dag – det gikk jo på sjøltilliten laus».

Mens Trump spydde ut sine tweets, gikk Yngvar og kona i gang med storrydding hjemme på Tåsen. I løpet av et års tid hadde de kvittet seg med halvparten av alt de eide. Det meste gikk til gjenbruk, men mye ble solgt, som Livs gamle Nokia-lader og Yngvars gamle spydsko i størrelse 47. På et år tjente de 100 000 kroner, og de regnet ut at tiden det før hadde tatt dem å lete, nå ga dem to timer i uka til å gjøre noe mer meningsfullt.

Erfaringene med ryddeprosjektet ble til boka «De beste tingene i livet er ikke ting: fra rotete til ryddig med færre ting», som kom ut tidligere i år.

– Poenget er ikke å ha minst mulig, men å leve bedre med mindre, sier Yngvar, som ikke er så glad i ordet minimalisme, men foretrekker det egenproduserte slagordet «mer med mindre».

Nå pusler Yngvar med tanken på å ta det hele enda noen hakk videre. «Hva trenger vi, egentlig?» har han tenkt. Hvor langt kan man komme med å dyrke egne poteter og kål, de mest matnyttige grønnsakene? Kan det frigjøre tid og penger og gi enda mer familietid og tid til ufornuftige, men livgivende ting som fotballtriksing og spydkasting?

– Det høres jo ut som om vi venter på dommedag. Men det handler ikke om hva man taper, men hva man vinner. Jeg kunne ha jobbet ekstra hardt nå, tjent inn en del penger, sikret alderdommen … Men det er uinteressant for meg å leve for det som skjer når jeg er 70. Vi går ikke og venter på katastrofen, men tror at dette er den beste måten å møte alderdommen på. Vi kommer kanskje til å jobbe til vi er 90 år. Da gjelder det å holde seg i form og vite at man bruke tiden til det som betyr noe.

LES OGSÅ: Jorun Stiansen: - Jeg er stolt av min fødemor, hun tok et vanskelig valg

Til forsiden