ET LØVETANNBARN: - Barn skal ikke ha det sånn, sier Marie Høvik Helgerud (22) om det å være barn av en rusmisbruker.  Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
ET LØVETANNBARN: - Barn skal ikke ha det sånn, sier Marie Høvik Helgerud (22) om det å være barn av en rusmisbruker. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

Barn Av Rusmisbrukere

- Jeg brukte mye tid på å være redd. Barn skal ikke ha det sånn

Marie Høvik Helgerud (22) opplevde omsorgssvikt.

ALLERS.NO: - Jeg savnet trygghet og faste rammer, sier Marie Høvik Helgerud (22), som er aktuell med boken «Løvetannbarn».

Her skriver hun om en oppvekst med foreldre som hadde mer enn nok med seg selv.

Marie savner dem, men er også lettet over at de er borte. Det fulgte mye usikkerhet med foreldrene.

Marie ser på seg selv som et løvetannbarn – en som har klart seg mot alle odds.

- Du kan skape deg et godt liv, selv om utgangspunktet ditt er dårlig, sier hun.

Nå holder hun på å utdanne seg til ambulansearbeider, og hun jobber på sykehjem ved siden av.

LES OGSÅ: Mormor reddet Hanne da mamma ruset seg

Et annerledes hjem

Vi møter Marie i rekkehusleiligheten på Spikkestad. Hit flyttet hun sammen med kjæresten Thomas (24) for to år siden. Hjemmet er strøkent, og Marie innrømmer at det å ha orden, har vært en «greie» for henne.

- Kjæresten min sier: «Alt trenger ikke å være perfekt hele tiden.» Han synes jeg er håpløs til tider.

Foreldrene til Marie var skilt, men fant stadig vekk tilbake til hverandre. De klarte ikke å leve verken med eller uten hverandre.

Marie var ikke gamle jenta da hun skjønte at ting var annerledes hjemme hos dem. Det sto alltid ølbokser på bordet.

Moren drakk hver dag. Hun snøvlet. Gjorde datteren flau foran venner. Etter hvert sluttet Marie å ta med venner hjem.

– Jeg skammet meg.

LES OGSÅ: - Jeg møtte opp som full nisse på julaften

Edru og normal

Innimellom var det flik av håp. Stunder hvor moren var edru og normal. Men det varte aldri.

Lenge før Marie forsto at rusmisbruk er et utbredt problem som angår mange, følte hun seg så alene. Hun trodde hun var den eneste i verden som hadde det sånn.

 HÅPET I DET LENGSTE: Innimellom var det flik av håp. Stunder hvor moren var edru og normal. Men lykken var kortvarig, forteller Marie.  Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
HÅPET I DET LENGSTE: Innimellom var det flik av håp. Stunder hvor moren var edru og normal. Men lykken var kortvarig, forteller Marie. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen Vis mer

- Det er tungt å bære en slik bør, sier Marie.

- Til andre som har opplevd eller som opplever det samme: Du er ikke alene, sier Marie.

Om sommeren pleide moren å ta med seg Marie på stranden for å gjøre noe hyggelig. Men lykken var kortvarig, for det tok aldri lang tid før hun ble full der også.

- Fordi det var ferie unnskyldte mamma seg med at det måtte jo være lov å skeie ut.

Hjemme hos andre innså Marie hvordan et hjem egentlig skulle være. Der spiste familiene mat sammen hver dag.

- Hjemme hos oss var det for det meste boksemat. Jeg satt mye alene foran tv-en, minnes hun.

LES OGSÅ: Rikkes mamma drakk seg i hjel

Pappa svarer ikke

«Kommer du og henter meg i morgen?» Marie er 13 år og snakker med faren i telefonen. Hun hører at faren er trøtt. «Vi kan snakkes mer i morgen», svarer han.

Neste dag dukker han ikke opp. Marie ringer og ringer. Hun gleder seg til å dra til faren. Han har en god periode, og moren en dårlig. Så kommer beskjeden.

Pappa er død. Han har tatt sitt eget liv. Maries verden raser sammen. Hvem skal ta vare på henne nå?

LES OGSÅ: Derfor er menn mer utsatt for selvmord

Etter noen usikre uker ringer onkel Ståle, broren til Maries mamma. «Hvordan har du det?», spør han. «Bra», svarer Marie. Hun svarer alltid det. «Du har vel egentlig ikke det», svarer han tilbake.

Onkelen har forstått det Marie ikke vil innrømme: At hun sliter. Samme kveld kommer han og henter Marie.

Han snakker med søsteren, som bare gråter, men som innser at det er til det beste at datteren flytter.

Endelig en familie

- Å komme dit var det beste som kunne skje meg. Endelig fikk jeg en familie - noen å spise middag med, slik jeg hadde drømt om.

Da tante Marianne og onkel Ståle hentet Marie, var det en stor lettelse - også for dem. Der og da tenkte de ikke på de praktiske tingene som måtte ordnes. Det viktigste var å få Marie inn i trygge omgivelser.

- Da kunne vi sove om natten, alle sammen, sier Marianne Storli (44).

LES OGSÅ: Mine, dine og vårt barn

STØTTESPILLERE: Marie kom til onkel og tante da hun var 13 år gammel. Der var det trygt. Fra venstre: Marie, Ståle (onkel), Thomas (20), Marianne (tante) og Tonje (14). Foto: PRIVAT
STØTTESPILLERE: Marie kom til onkel og tante da hun var 13 år gammel. Der var det trygt. Fra venstre: Marie, Ståle (onkel), Thomas (20), Marianne (tante) og Tonje (14). Foto: PRIVAT Vis mer

Hos tante og onkel fikk Marie lov til bare å være et barn. Når hun var sammen med barna deres, lekte hun på deres nivå.

- Det var deilig å forholde seg til noe annet enn bekymringer, forteller Marie.

Det ble mange utfordringer med moren til Marie, men det beste var at de to fikk opparbeidet seg et godt forhold før hun gikk bort, sier tante Marianne, som sammen med Maries onkel ble oppnevnt som verge.

- Jeg tror sorgene og gledene vi har hatt sammen har gjort oss alle sterke. Marie beviser hver eneste dag at hun er en sterk jente med bein i nesa. Vi er veldig stolte av henne, sier tanten.

Fikk kreft

Da Marie flyttet, gikk det nedover med moren. Hun havnet i et tøffere miljø og begynte med dop.

Marie var mye sint på moren etter at hun flyttet fra henne. I telefonen gråt hun og ba moren skjerpe seg.

- Det måtte da gå an å ta seg sammen - om ikke for meg, så for eventuelle barnebarn hun en dag ville få.

Men avhengigheten til rusen var sterkere enn viljen til å slutte.

Da Marie var 16, kom en ny nedtur. Moren fikk påvist kreft. Prognosene var dårlige. På grunn av alkoholmisbruket kunne hun ikke få behandling.

Kroppen var ødelagt og ville ikke ha tålt det. Da moren innså hvilken vei det bar, bestemte hun seg for å ta igjen det tapte med datteren. Hun tok seg sammen og bestemte seg for ikke å ha noe uoppgjort den dagen hun døde.

LES OGSÅ: Hvordan trøste en som vet hun skal dø?

- Hun sa at jeg var det eneste hun hadde gjort bra i livet. Det var sterkt.

Noen dager før Maries 18-årsdag, døde moren.

- Jeg føler jeg fikk gjort opp med mamma før hun døde. Jeg bærer ikke nag til henne.

Det var Marie som arrangerte og planla begravelsen.

- Jeg ville gi mamma en fin avslutning. Jeg valgte sanger, holdt tale og fikk en i klassen min til å spille gitar.

Terapi å skrive

Tidlig begynte Marie å skrive om erfaringene sine i form av dagboknotater. Hun fortalte moren på dødsleiet at hun en dag ønsket å skrive bok. Moren håpet at hun skulle få oppleve å lese den.

- Mamma var ikke begeistret for bokideen min i starten, men da hun skjønte hvor viktig det var for meg, godtok hun det.

LIVET SMILER: Marie er aktuell med boken «Løvetannbarn». – Å være åpen er det som har hjulpet meg videre, sier hun. Her er hun med kjæresten Thomas, som hun har vært sammen med i fire år. Foto: Privat
LIVET SMILER: Marie er aktuell med boken «Løvetannbarn». – Å være åpen er det som har hjulpet meg videre, sier hun. Her er hun med kjæresten Thomas, som hun har vært sammen med i fire år. Foto: Privat Vis mer

Underveis i skriveprosessen var Marie mye sint. Hun forsto ikke hvorfor.

- Så skjønte jeg det. Det var jo temaene jeg skrev om, som gjorde meg opprørt. Å skrive har vært terapi og hjulpet meg videre.

- Jeg dveler ikke ved fortiden og er ikke bitter på foreldrene mine.

Å miste begge foreldrene i ung alder har gitt en sorg over alt som kunne ha vært - hvis ting hadde vært annerledes.

- Jeg brukte mye tid på å være redd og engste meg i barndommen. Barn skal ikke ha det sånn.

Marie håper noen kan dra nytte av hennes erfaringer. Det gjør historien verdt å dele.

- Uansett hvor tøft noe kan virke, ikke gi opp. Livet blir bedre.

Kjenner du noen som trenger hjelp?

Føler du deg alene, med et lignende problem så finnes det hjelp der ute. Barn av rusmisbrukere (BAR) er en bruker- og interesseorganisasjon for barn i alle aldre som opplever foreldrenes rusbruk som en belastning. Her kan du få gode råd.

BAR jobber for å:

  • Ivareta barneperspektivet med bakgrunn i representantenes erfaringer som barn av foreldre med rusmisbruk.
  • Synliggjøre mennesket og barnet bak rusmisbrukerfasaden og de ressursene og mulighetene som ligger der.
  • Styrke barn av rusmisbrukere sine rettigheter.
  • Synliggjøre barn av rusmisbrukere som en ressurs.
  • Jobbe imot endringer i lovverket som gjør rusmidler (alle) mer tilgjengelig.

 

Tante Marianne Storli (44) og onkel Ståle Høvik (47) har gitt sin godkjennelse til at Marie forteller historien om moren.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: