- Jeg følte at ingen trodde på meg. Ingen tok det på alvor. Tanken jeg sitter igjen med, er at jeg burde ha stolt på at noe var galt, og at jeg kjenner kroppen min best, sier Kaja Grinde Skovrup (37).

KK besøker Kaja hjemme hos henne og familien på Høvik. Hjemmet er lyst, åpent og strøkent. Sola skinner igjennom vinduene, og på kjøkkenbenken står det nybakte rundstykker. Før bakte Kaja veldig mye, men nå skjer det ikke så ofte lenger.

- Jeg hadde et veldig aktivt liv. Jeg jobbet masse, hadde mange prosjekter på gang, startet et nytt selskap på siden, og brukte tid på venninner. Nå får jeg ikke til alt det lenger; jeg har vært nødt til å omprioritere hva jeg bruker tid og krefter på.

Livet endret seg for tre år siden da Kaja fikk diagnosen brystkreft – fire år etter at hun oppdaget symptomer.

- Jeg burde ha stått på mitt, istedenfor å bli flau over at jeg ikke ble trodd.

Smertefullt å amme

Kaja var 30 år gammel, og hadde fått sitt første barn. Hun kjente smerter dypt inne i brystet når hun ammet. At ammingen oppleves vanskelig, er ikke unormalt, og de seks-syv legene hun snakket med, fortalte henne det samme; at de aldri hadde hørt om smertene hun forklarte. De beroliget henne med at det er mye som skjer i kroppen når man ammer, og at det mest sannsynlig ikke var noe alvorlig. Hun var jo så ung.

- Jeg måtte bare stoppe med ammingen, fordi det var for vondt. Da gikk det over, men smertene kom tilbake to år senere da jeg fikk mitt andre barn. Ettersom jeg ikke ble forstått første gangen, tenkte jeg at det var meg det var noe galt med, og at det ikke var mulig å gjøre noe med det.

Kaja er en person som har hatt svært få sykedager i løpet av livet – hun har stort sett alltid vært frisk.

- Jeg har aldri brukket noe, og nesten aldri vært forkjølet. Jeg tenkte at smertene sikkert var noe forbigående, og at det kom til å gå bra, slik det alltid pleier å gjøre.

Denne gangen vedvarte smertene også etter at Kaja sluttet å amme. Hun beskriver det som å ha et veldig ømt, smertefullt og hormonelt bryst – hele tiden. Rundt samme tid fikk hun også den nedslående beskjeden om at moren hadde fått lungekreft. Moren ble raskt dårlig, og døde etter kort tid.

- Når en nær person blir alvorlig syk og dør, brenner det seg fast, og du blir minnet på hva utfallet kan bli om du ikke tar ansvar for din egen helse. Da må du faktisk la stoltheten briste, og heller sjekke én gang for, selv om du føler deg som den «masete» pasienten.

Fikk kreftdiagnosen

Morens kreftsykdom fikk Kaja til å oppsøke fastlegen. Hun sa at det måtte være noe galt – man skal ikke gå rundt med smerter i brystet hele tiden.

Legen tok en sjekk, men kjente ingen kul. Det gikk noen måneder til, før Kaja igjen kontaktet fastlege som da henviste til mammografi. Hun tenker tilbake til dagen hun tok mammografi; hun syntes at legene oppførte seg litt rart. Men hun trodde fortsatt ikke at det var noe alvorlig.

- Jeg tok mammografi på en fredag, og mandag morgen ringte de. Jeg fikk ikke beskjed om at det var noe galt over telefonen, men jeg fikk ny time raskt. Ikke engang da mistenkte jeg at det kunne være kreft.

De var nygifte og forelsket, så ble Eirik bleik og sliten

Omtrent på samme tid som Kaja fikk kreft, fikk også pappaen hennes kreft. Han måtte fjerne en nyre, men behandlingen gikk bra, og han overlevde.

- Jeg tenkte at sannsynligheten for at så mange i familien får kreft på samme tid, ikke er mulig. Det er jo helt absurd.

På sykehuset fikk Kaja beskjed om at hun hadde brystkreft. Kreften dekket et område på ni centimeter, og lå blant annet i flere av melkegangene, i tillegg til at hun hadde en kul på over tre centimeter inni brystet.

- Da jeg fikk beskjeden, var det første jeg tenkte «det går ikke, jeg har jo to små barn». Begge bestemødrene deres har dødd av kreft, skal de ikke ha noen kvinner i livet sitt? Jeg var villig til å ofre alt for å få lov til å være mammaen deres. Det setter virkelig ting i perspektiv.

Veldig viktig å ta symptomer på alvor

- At symptomene man har, blir tatt på alvor, er kjempeviktig. Å ikke bli trodd er ingen god følelse, og det kan være veldig alvorlig. Ved mistanke om kreft, skal pasienten henvises til pakkeforløp for utredning. Det er bedre å sjekke én gang for mye, enn for lite. Det kan redde liv, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross.

Coronapandemien har gått hardt utover mammografiscreeningen som tilbys alle norske kvinner mellom 50-69 år. I 2020 var det en kraftig nedgang i tilfeller av brystkreft, noe som bekymrer Kreftforeningen.

- Vi vet at antallet ikke har gått ned, noe som betyr at det finnes kvinner med uoppdaget brystkreft der ute, som ikke aner at de har kreft. Derfor er det viktigere enn noen gang at alle kvinner blir kjent med brystene sine, og kjenner etter, slik at de kan oppdage symptomer. Om kreften blir oppdaget på et tidlig stadium, er prognosen svært god.

Tøff ventetid

Kreften ble oppdaget i slutten av november 2018, men Kaja fikk ikke vite om hun hadde spredning på daværende tidspunkt. Hun forteller at ventetiden var veldig tøff for hele familien. Yngstesønnen på to år gråt mye, selv om han ikke var stor nok til å forstå alvoret. Men han merket at mamma var mye borte.

Prøvesvaret fra operasjonen kom to måneder senere; det viste seg at Kaja ikke hadde spredning, og at kreften ikke var så aggressiv. Dermed slapp hun å gjennomgå cellegift og strålebehandling.

- Det var en stor lettelse, sier Kaja med et smil.

Nå går Kaja på medisiner, noe hun skal fortsette med i 10 år.

- Medisinene har ført til at jeg har havnet i overgangsalderen, noe som medfører en del plager, men det er greit. Det er prisen å betale for å få livet i gave.

Tablettene fører til en rekke bivirkninger. Kaja har blant annet fått muskel- og skjelettplager, mørke hår i ansiktet forekommer, hormonproblemer og dårligere søvn. Det verste kom helt i starten, da hun fikk følelsen av å være nedstemt. Det er en ganske vanlig bivirkning.

- Jeg har alltid sett på meg selv som en glad og blid person, men plutselig våknet jeg om morgenen og kunne kjenne at det var noe som tynget meg. På en måte tror jeg at man blir forandret for alltid, når man har gjennomgått noe sånt, sier Kaja, og tilføyer:

- Livet er ikke som før. Det var tøft i starten; man må skape nye rutiner og bli godt kjent med «energi-regnskapet» sitt, og finne en ny måte å leve på. Jeg kan oppleve fatigue (utmattelse), og bli svimmel. Derfor må jeg være ganske hard på prioriteringene mine.

Hun ser ut av vinduet, og peker i retning hagen.

- Jeg har ikke luket i hagen i sommer. Det ser helt forferdelig ut. Men da er jeg ikke en person som luker, og det gjør ingenting, så lenge familien min er friske og fornøyde. Det er viktigere å bruke tid med dem.

Tobarnsmoren har blitt flinkere til å gjøre det hun må gjøre, istedenfor alt hun burde gjøre.

- I et middagsselskap vil du heller sitte ved siden av venninnen som er interessert, snill og har god energi, istedenfor en uinteressert venninne med perfekte negler, stylet hår og en ny kjole. Ingen bryr seg om det. Det er viktigere å ha det bra med seg selv, enn å ha med hjemmelaget kake eller den fineste vertinnegave.

Riktige prioriteringer

Kaja forteller at hun blir mer sliten dersom hun stresser eller fokuserer på flere ting samtidig. Derfor har hun som leveregel å trene litt hver dag, gjerne få opp pulsen, spise sunt og variert, sove godt og ta seg tid til å koble helt av. Hun tar gjerne en pause på 10 minutter hvor hun kobler helt av med mindfullness.

- Som «flink pike» har man lært seg å stå på, men aldri kunsten av å ikke være produktiv eller gjøre «ingenting». Det hjelper veldig.

37-åringen forklarer at den beste medisinen er trening og tid i naturen, da opplever hun mindre bivirkninger. Hun passer på å lytte til kroppen, og kjenne etter hvilket tempo hun orker.

- Livet ble ikke helt som jeg trodde. Kanskje jeg kunne tenkt meg å få et barn til, som nå ikke lenger er en mulighet. Men om man tenker på alt man har mistet, blir det veldig tungt å leve. Jeg prøver å fokusere på det positive – jeg fikk lov til å leve videre, og jeg skal leve så lenge som mulig for å passe på barna, og være den beste mammaen for dem. At jeg får litt skjegg av og til, og går med pinsett i lomma hele tiden, det kan jeg da godt leve med.

Fjernet begge brystene

For å bli frisk fra kreftsykdommen, var Kaja nødt til å fjerne det ene brystet. For mange kan det være et stort tap, og en sorg, men for Kaja var det relativt uproblematisk.

- Å fjerne et bryst, som man i grunn ikke trenger utenom amming, var ganske ubetydelig. Jeg har stor forståelse at det kan være veldig tøft for noen, men når jeg har hatt kreft så tett på, og ser hvor galt det kan gå, som i moren min sitt tilfelle, var det ganske enkelt. Man får jo også protese om man ønsker det, noe jeg har fått.

- Og du valgte å fjerne begge brystene?

- De som har en medfødt genfeil som øker risikoen for kreft, får tilbud om å fjerne begge brystene. Jeg måtte kjempe i et år for å få fjernet det andre brystet også. Jeg måtte blant utredes hos psykolog, slik at de fant ut at det ikke handlet om angst, men et reelt ønske.

- Hvorfor ønsket du å fjerne begge brystene?

- Jeg er redd for tilbakefall. For meg koster det ikke noe å fjerne begge, da jeg uansett måtte fjerne det ene. Det er et langt liv å gå og være redd, så for meg var det en befrielse.

Tuva måtte fjerne det ene brystet som følge av kreftdiagnose

Åpen om sykdommen

Kaja har vært åpen om kreftsykdommen fra hun fikk diagnosen.

- I starten var jeg usikker på hvem jeg skulle fortelle det til, men så tenkte jeg at det ikke er noe å være flau over. Det er jo ikke jeg som har gjort noe galt.

Kaja merker at folk rundt henne ofte synes det er vanskelig å snakke om, men at det blir lettere dersom hun starter samtalen.

- Mange er nok redde for å si noe feil. Jeg ønsker at praten skal være så naturlig som mulig, derfor snakker jeg åpent om det.

Kaja har møtt andre brystkreftpasienter gjennom Facebook-gruppen «brystkreftforeningen under 45», som har vært til stor hjelp for henne. Hun mener det er nyttig å snakke med andre som går igjennom, eller har opplevd, det samme.

- Det er umulig å forstå hvordan det er, om man ikke har opplevd det selv. Jeg har en venninne som har fått kreft, og det er enklere for meg nå å vite hvordan jeg kan stille opp for henne. Jeg spør gjerne om jeg kan komme innom med middag eller kan handle inn noe. Og så har jeg kjøpt en gave til henne, boka «Livet etter kreft», som er veldig fin.

Hun mener også at det bør være rom for å stille de vanskelige spørsmålene.

- Jeg turte for eksempel aldri å snakke med moren min om døden da hun var syk, eller hva hun ønsket etter at hun gikk bort. Det angrer jeg på.

- Hva kan pårørende gjøre?

- Dra innom med nybakte rundstykker, eller bare send en fin melding, hvor du skriver at du ikke forventer svar. Min erfaring er at du aldri kan gi nok kjærlighet. En kreftpasient vil nok alltid føle seg ensom, og vi må vise at personen ikke er alene, men har en stor gjeng rundt seg – det gir energi

- Vi snakket om å selge huset for å få råd til behandling

Må være obs på flere symptomer

De fleste forbinder brystkreft med den klassiske kulen i brystet. Ettersom Kaja ikke kjente noen kul, og ingen leger oppdaget det, hadde hun ikke i tankene at smertene skyldtes kreft. Hun ble også fortalt at smerter ikke er et vanlig symptom ved brystkreft.

- Mammografiprogrammet starter jo ikke før man er 50 år, så sannsynligheten for å få brystkreft i en alder av 30 år, er liten. Men det vil alltid finnes unntak. Jeg vet om en person som sjekket seg på min oppfordring, og det viste seg å være kreft. Om jeg kan redde én person, betyr det veldig mye.

Symptomer på brystkreft

Det vanligste symptomet på brystkreft, er å kjenne en kul i brystet. Derfor er det viktig å kjenne etter selv. Men det er også andre symptomer på brystkreft, som man bør være obs på:

• Synlige forandringer i huden/søkk i huden (kan for eksempel ligne på eksem, hudfortykkelse/ «appelsinhud»)
• Endret form
• Endringer på brystvorten (at brystvorten trekker seg innover eller peker i en annen retning)
• Sår som ikke vil gro
• Uklar eller blodtilblandet væske fra brystvorten

- Disse symptomene trenger ikke å være kreft, men det er greit å få det sjekket ut. Mange av dem som ammer kan oppleve at det er litt blod i melken – dette er sjelden farlig. Vi ønsker at alle som opplever symptomer over tid, for eksempel i mer enn tre uker, tar kontakt med legen, sier Ross.

Det er viktig å understreke at prognosen er god i de aller fleste tilfeller.

- De aller fleste kvinner overlever brystkreft, men det handler i stor grad at man kjenner etter selv, slik at kreften oppdages tidlig, sier Ross.