– Hva? Veier sjelen fem gram? Nå må du slutte å tulle.
Else legger bestikket fra seg på Continental i Oslo. Hun har nesten spist seg gjennom 150 gram tartar, som hun bestilte kun fordi hun så Thomas Giertsen gjøre det en gang. Og siden hun ofte skulle ønske hun var nettopp Thomas Giertsen, fordi han har så kontroll, var tartaren det nærmeste hun kom i dag. Nå ligger en rå kjøttdeigrest igjen, omkranset av kapers, løk og eggeplomme. Etter en rask sjekk med kelneren om kjøttets vekt slår Else fast at hun har fortært 145 gram. Det som er igjen, må være omtrent fem gram. Journalisten påpeker at sjelen visstnok skal veie noe rundt der.
– Er sjelen en ting? spør Else.
– Ja, de har visst veid folk i dødsøyeblikket og sett at de blir lettere.
– Men det er vel ikke sjelen? Er det ikke gasser? Som siver ut når man dør?
Else ser på kjøttdeigen. Takker nei da kelneren vil rydde av. Tallerkenen blir stående, og under intervjuet vender vi tilbake til sjelens vekt nesten like ofte som vi vender tilbake til døden.
For det er noe med Else som gjerne leder tankene til livet, kjærligheten og ikke minst døden.
Ikke av utseende. Ingenting ved den sprudlende framtoningen vitner om at hun har tenkt å legge inn årene på aldri så lenge. Det er heller det at Else stadig bringer døden på bane selv. Hun greier til og med kunststykket å nevne «døden» og «gøy» i samme setning og få det til å høres helt ok ut.
– Det viktigste ved 40 er å ikke snakke så mye om det
Ta det med alder. Det nærmer seg rund dag, og med andre ord en god vinkel for et intervju med en dame som for lengst har snakket ut om morens og brorens selvmord, gitt ut bok med utskrift av sine egne psykologtimer gjennom mange år, samt laget en dyptpløyende programserie der hun i gynekologstolen konfronterer seg selv med hvorvidt hun skal ha barn.
– La oss snakke om alder, Else. Du går jo inn i dine siste uker i 30-årene.
Else ler.
– Nå sa du at jeg var på vei inn i «mine siste år». Det hørtes ut som om jeg skulle dø.
Hun spør kelneren om hvor gammel han er og påpeker at journalisten akkurat har antydet at hun står med en fot i graven.
– Det viktigste når man begynner å nærme seg 40, er å ikke snakke så mye om det, mener Else.
– Feire må man, men ikke lage det til en livskrise.
– Hvordan skal du feire?
– Nei, da blir det begravelse? Med snitter. Det er gøy. Jeg har bursdag i juli, men flytter feiringen til jul grunnet korona. Jeg vil ikke forstyrre andres helger, og femte juledag er en dag som er litt til overs, og da er jeg sikker på at alle kommer.
Else om å bli tante: Holder på å sprekke!
Sviktet en venn
Selv sviktet hun nylig en venn. Else blar opp på telefonen. Leser opp en tekstmelding hun fikk i bakkant, med stikkord som «Uheldig», «Hårreisende», «Blir trist av det», «Ikke ment som kjeft» og «Dette valget håper jeg du bruker til å ta reell lærdom av».
– Jeg prioriterte å underholde i en fremmed 50-årsdag framfor å gå på grillfest med venner, sier Else.
– Skammet du deg da du fikk meldingen?
– Nei. Men det er vel et spørsmål om hvor mye man skal jobbe. Og hva man sitter igjen med. Om jeg dør, da, så har jeg fått noen tusen for å opptre i en fremmeds 50-årsdag, men så kom det ingen i begravelsen min. Jeg ringte opp og sa unnskyld. «Du trenger ikke å si unnskyld», fikk jeg til svar. «Det skjer hver gang.»
– Gjør det?
– Ja. Overdreven tro på egen tid. Jeg prøver å rekke alt.
Hun nikker mot tallerkenen.
– Det er mye rått kjøtt. Men jeg likte han servitøren. Jeg tror at han kunne sagt hva som helst til meg, og så hadde jeg gjort det. Haha. Det hørtes veldig sånn «50 Shades of Grey» ut.
- Sorg over at livet ble som det ble
Elses suksessforestillinger «Kondolerer» og «Gratulerer» tar utgangspunkt i morens og brorens selvmord, og Else høstet strålende kritikker for sin hjerteskjærende komikk og dype vemod. Selv tror hun aldri at hun har vært deprimert. Det var heller frykten for å bli det som sendte henne til psykolog i voksen alder.
– Jeg var ganske mye lei meg, og hadde en sorg over at livet ble som det ble. Det var broder’n som ville at jeg skulle gå til psykolog. Jeg hadde denne redselen i meg for å bli kjempelei meg. Jeg husker jo at mamma ble veldig dårlig i perioder, og så døde hun. Det førte jo til at alle følelsene jeg hadde, ble veldig alvorlige. Om jeg var lei meg eller sov til klokken to en dag, tenkte jeg: «Nå skjer det. Nå dør jeg.» Den evige evalueringen av eget liv var ganske slitsom.
Hun legger til:
– Men om jeg ikke har opplevd det fram til nå, så skjer det mest sannsynlig ikke. Å bli deppa, altså. Alle skal dø. Dessverre.
Elses beste barndomsminner er å komme hjem til Jessheim fra hytta i Bamble på sensommeren, sette fra seg tingene i gangen, som luktet litt innestengt, og løpe bort til bestevenninnen Vera for å høre hva hun hadde gått glipp av i løpet av sommeren.
– Man trodde jo at man skulle komme tilbake fra ferie som en ny person, men man gjorde aldri det, sier Else.
– Jeg har faktisk Vera å takke for at jeg jobber med humor i dag. Hun var så lettflirt og lo så mye at jeg trodde at jeg hadde en gave. Vi satt på rommet hennes i midttimen og hørte på musikk og ringte inn til radiokonkurranser.
Else forteller om utslagsspørsmålet. Fem premie-pizzaer var i ferd med å materialisere seg.
– De spurte om etternavnet til den svenske kongefamilien, og jeg ba om en ledetråd. «Det begynner på B», sa de, og jeg svarte «Bergström», men så var det Bernadotte. Jeg ble så megaflau da det var feil.
Hun får vann på mølla:
– Jeg ringte også inn falske meldinger til Siv Stubsveens «Kjærlighet uten grenser»: «Kjære Else. Håper du har hatt en fin sommer. Savner deg. Hilsen Trond.»
Else rødmer og begraver ansiktet lattermildt ned i halsåpningen. Etter en stund kommer hun opp igjen:
– En annen gang fant vi på en kjæreste til Vera som het Jørgen, som vi snakket om på skolen. Og så brukte vi å chatte på tekst-tv. Vi snakket med to gutter fra Holmlia, men da vi møtte dem, viste de seg å være to voksne menn.
Han ene klappet seg på kneet og sa: «Sett deg her, du vesla», og spurte om vi hadde noe å snorte. Else Kåss Furuseth
– Jeg ante ikke hva det betydde, så jeg ga ham en hodepinetablett. Og så gikk de. Men det gikk jo bra, da.
– Jeg har noen grenser, noe annet er løgn
80-tallets bob var ikke for alle. Riktignok var tiårets fremste kjennetegn androgynitet, men for Else fikk den maskuline hårklippen en utilsiktet effekt. Da danselæreren tok henne for å være gutt, våget hun ikke å si fra på flere uker, og enda verre gikk det da hun skulle på do på Oslo City og dovakten ropte høyt over hodene på alle i køen: «Er du gutt eller jente?»
– Jeg ville bare dø, sier Else.
– Jeg måtte svare tre ganger at jeg var jente, som et privat 8. mars-tog.
Hun viser fram handleposen med gullgladiatorsandalene hun nettopp har impulskjøpt. Hun aner ikke om hun kommer til å få bruk for dem på ferien i nordlandshuset hun og vennene har leid i Lofoten i sommer.
– Noe av det vanskeligste med å dø er jo alt rotet som blir igjen etter deg og som noen må ta seg av. Nylig hadde jeg Synnøve Skarbø hjemme hos meg og ryddet til programmet sitt. Etter det har jeg begynt å se på leiligheten min som et dødsbo.
Hun holder opp en sølvveske:
– Før jeg kjøper noe, spør jeg meg selv: «Denne er jo veldig fin, men vil noen ha den etter meg når jeg er død?»
– Du ser på det du eier, i et dødsperspektiv?
– Ja. Det blir jo lettere for dem som er igjen å slippe å ringe rundt og spørre om folk vil ha tingene mine. Og samtidig er det en teknikk jeg prøver for ikke å drukne i ting. Men de gullgladiatorsandalene trengte jeg.
Klage på diksjon
Hun uttaler gladiator som i gladiatoj, og ble ikke fornærmet over klagene som kom på diksjonen hennes etter at hun og søsteren Cecilie ledet «Reiseradioen» på NRK.
– Jeg hadde sagt på radioen at jeg jobber kontinuerlig med artikulasjonen. Og så var det nettopp den setningen jeg fikk klage på. At setningen var for uartikulert.
– Blir du såret når noen klager på noe du ikke kan noe for?
– Nei, nei, nei. Ikke i det hele tatt. Det er litt det samme som å klage på en drosjesjåfør for at han ikke kan veien til Nationaltheatret. Det er lov.
Kodeordet på porttelefonen hennes er «Pikk», og hun sovner gjerne til musikk fra spillelister med navn som «Jula er ei hore og mora di feirer’n». Ser man på cv-en til Else, kan man får inntrykk av at hun gjør hva som helst for å få folk til å le. At ingen tema er for alvorlig, selv ikke selvmord. Hun rister på hodet:
– Jeg har noen grenser, noe annet er løgn. Og om man gjør alt for latter, er det ikke noe gøy. Om du prøver for hardt. Det er jeg blitt fortalt. Det er en kunst å balansere det og få det til å se ut som om man bare rister noe ut av ermet. Men det krever høy innsats for å bli vellykket. Det må være litt vondt for å bli morsomt.
Hun korrigerer seg selv:
– Eller, om det gjør vondt, bør det i hvert fall være gøy. Om ikke er det ikke verdt det. Da jeg løp gjennom kontorlandskapet med trillekoffert og blomsterbukett en gang, ropte Atle Antonsen etter meg: «Løp, løp, så kjenner du ikke at du er ensom.»
– Det var sterkt?
– Nei. Det var jo gøy. Og litt sant, sier Else og legger til:
– Jeg referer mye til mannlige komikere, merker jeg. Det er mest fordi jeg vil ha selvtilliten til mann 50 pluss som voier gjennom byen uten hår, men med blodgiversekk og er sånn: «Her er jeg, verden!»
- Det var som en 360 fuck you fra kroppen sjøl
I panna har hun en aldersrelatert pigmentflekk, og på baderomshylla en avokadokrem med stamceller i. Likevel, å bli 40 er bare en epoke, mener Else.
– Det er ikke så sabla stor forskjell på å bo alene i en leilighet når du er 30 eller 40. Og om man er veldig opptatt av å se etter endringer på utseendet, så blir det jo veldig snork, da.
– Hvor mye tid bruker du på å tenke på utseendet?
– Jeg skulle tenkt litt mer?
Else ler.
– Søstera mi sa: «Om jeg var deg, ville jeg tenkt litt mer på bryn.» Jeg husker at jeg våknet opp i Bergen etter Stevie Wonder-konsert og oppdaget at jeg hadde fått litt skjegg over natta. Det var som en 360 fuck you fra kroppen sjøl. En jævel som presset seg ut. Så nå er jeg spent på hva jeg våkner opp med når jeg er 40.
En venn ringer. Han samme som lekset opp for henne om grillfesten. Else forteller at hun nettopp har sitert tekstmeldingen hans i intervjuet. Hun ber ham om et ærlig svar på hvordan hun egentlig forholder seg til alder.
Hun snur seg mot journalisten:
– Han svarer: «Du fortrenger alder og later som om det ikke er en greie. Men alle vet jo at det er en greie.»
B-mor på laget
Farmor Inger Johanne er 96 år. Hun bor i egen leilighet, tar trikken gjennom byen – for å se på byen – og går med rumpetaske i gull.
– Vi er som kråka begge to, glad i alt som glimrer. Men hun er en sånn som kan si til meg at det er litt uheldig med horisontale striper, sier Else, med ekstra trykk på litt.
– Hun liker best å bli omtalt som B-mor. Etter at mamma døde, bodde hun hos oss i perioder, og i mange år kom hun til oss en gang i uken fast og kjørte oss til øvelser og laget middag.
Jeg følte aldri at bestemor ikke hadde tid. Jeg tror pensjonistene i dag er mer opptatt av me-time? Else Kåss Furuseth
Else smiler.
– Her om dagen fortalte bestemor meg en historie fra 1939, fra før krigen. Hun brukte å stupe fra livbåtene på Nesodden-ferga sammen med mannskapet om kvelden, selv om det var forbudt. Jeg skjønner at jeg er veldig heldig som har henne.
- Jeg forandret meg som kjæreste
Tror hun er religiøs
Når Else hører på Bjørn Eidsvåg, kan hun fort begynne å tro at hun er religiøs. Helt til hun hører på Rolling Stones eller Leonard Cohen, og får akkurat den samme følelsen. På spørsmål om hva hun tror venter på den andre siden, må hun tenke seg om. Tror egentlig ikke det er noe der.
– Men jeg tror at jeg kanskje kommer til en sky, og der er mamma, og vi spiser sjokolade. Og om det er sånn, er det jo ikke noe å grue seg til.
Hun legger til.
– Det er et fint bilde, i hvert fall, men kanskje mer noe å skrive på Instagram enn noe å tro på? Men om jeg møter igjen alle de døde, da er det jo null stress. Da er det som en reunion, bare at man slipper presset, for ingen behøver å si hva man jobber med eller hvor mange barn man har fått.
– Vil jeg ha barn alene?
«Kåss til kvelds» ble i 2020 nominert til Gullruten for beste underholdningsprogram, serien «Else om: barn» i kategorien beste dokumentarserie, og Else vant prisen beste underholdningsprogramleder. Da hun laget «Else om: barn», ble hun så revet med av fødselen hun akkurat hadde vært med på, at hun spurte drosjesjåføren om han kunne befrukte henne.
– Det ble en ganske lang taxitur, for å si det sånn, sier Else og blar på telefonen.
– Den babyen ble ett år i går. Jeg fikk melding fra moren, som kalte det sitt livs største opplevelse. Å føde, altså. Hva er det man sier? Det setter ting i perspektiv.
– Selv konkluderte du med at du ikke ville ha barn. Som singel, har det endret seg, etter den nye lovgivningen om eggdonasjon?
Else rister på hodet.
– Det er veldig bra at loven er endret og at barna som blir født gjennom eggdonasjon, anerkjennes. Det skulle bare mangle. For meg handlet det mer om: «Vil jeg gjøre dette alene?»
Hun forteller at hun har vært sammen med barna til venninnene i helga. At hun ser på seg som en tante.
– Jeg vet ikke hvor viktig jeg er for de barna, men de er hvert fall veldig viktige for meg. Det som gjør at du lever lenger, er relasjoner til andre folk. Og de relasjonene trenger jo ikke å være til dine egne barn.
Da Linda gransket familiehistorien, oppdaget hun morens skjulte fortid
Blir tante - på ordentlig
I begynnelsen av august delte lillesøster Cecilie Kåss Furuseth den glade nyheten om at hun venter barn med kjæresten Anthony Harrison. Hvilke tanker gjør Else seg om å bli tante, på ordentlig?
– Det passer meg som fot i hose å få snylte på deres familieliv, som en slags slapp tilkallingsvikar, sier Else med en latter.
– Det alvorlige svaret er at jeg er så glad på deres vegne at jeg holder på å sprekke! Om Cecilie blir halvparten så god mor som hun er søster, blir dette sabla fint.
Med tanke på fødselskompetansen hun opparbeidet seg under tv-serien, har hun planer om å bli med på fødselen? Else avviser det på det sterkeste:
– Nei, gud. Nei! Det er det ene kvarteret pluss, pluss Cecilie skal slippe å høre på plapringen min. Hun skal få en pause fra meg mens hun føder.
Ifølge Else ble faren så glad da han fikk vite at Cecilie venter barn, at han gikk til det skritt å sende en solbrillesmiley:
– Menn i 60-årene velter ikke akkurat av stolen, og deres største kompliment er å legge på en solbrillesmiley. Da er det god stemning. Og B-mor og jeg har allerede kjøpt gulljoggesko i den minste størrelsen, sier Else.
Hun har begynt å ryddet ut av gjesterommet i leiligheten, for å kunne passe den lille. På spørsmål om hvordan hun blir som tante, svarer Else:
– Jeg skal være bakkemannskap om de trenger hjelp.
Hun legger til:
– Men jeg må sikkert opp til audition for å vise meg verdig som barnevakt!
- I begynnelsen visste vi ikke om det gikk bra
- Jeg elsker meg sjøl, men jeg er mest opptatt av å elske andre
Vennegjengen er en blanding av småbarnsfamilier og single. Else har lagt merke til at menn på hennes egen alder begynner å velge yngre kvinner. Selv kan hun virke som en selvuttalt evig singel. Hva skal egentlig til for å komme gjennom til henne?
– Komme gjennom til meg? Det er jo ikke noe palass der man må stå og banke på, og der jeg står på toppen.
Men det er sikkert noe jeg må gjøre annerledes. Else Kåss Furuseth
– Det er som da jeg skulle levere AD-oppgave på Westerdals. Jeg hadde laget magasinsider og brukt hele natten. Dette blir bra, tenkte jeg. Men sensor sa: «Det er akkurat som om du er på vidda. De andre sitter foran peisen, men du sirkler rundt hytta og finner faen ikke døra inn.»
Hun forteller om da hun var gjest i podkasten til Ida Fladen, og redaksjonen ringte rundt til Elses guttevenner for å høre hva hun burde gjøre annerledes for å få kjæreste:
– Jeg skjønte at redaksjonen kom til å klippe bort de brutale svarene. Jeg vet at det ikke er lov å si, men handler det ikke litt om framtoning òg, da? Jeg burde vært litt heitere. Ikke sånn å forstå at jeg mener at man må endre utseendet for å få seg en kjæreste, men det ville kanskje gjort noe med selvfølelsen?
– Hvordan vil du beskrive selvfølelsen?
– Noen ganger er den urovekkende god. Noen ganger har jeg lav selvinnsikt og overdreven selvtillit. Men selvfølelsen er ganske varierende.
– Du snakker deg gjerne litt ned? På samme måte som guttevennene dine gjorde i podden?
– Det er liksom forbudt å snakke seg ned, men jeg synes ikke at det er så farlig. Misforstå meg rett: Jeg elsker meg sjøl, selv på mitt mest ræva.
– Men jeg er mest opptatt av å elske andre. At vennene mine ga meg en filterløs tilbakemelding, syntes jeg var spennende fordi det nesten var over grensen. Og ingen dømmer meg strengere enn meg sjæl. Men det er jo veldig digg å bo alene. Helt fra jeg var 20, har jeg tenkt at livet er et mellomstopp. At det ikke har begynt ennå. Men nå har jeg skjønt at det ikke er et mellomstopp. Det er mye bra ved å bo alene. Det er ikke nest best. Jeg har ingenting å klage på.
På spørsmål om hun har lyst på kjæreste, svare Else:
– Jeg tenker lite på det.
– Er det et ærlig svar?
– Jeg tror det. Jeg vet ikke helt hvordan man gjør det. Jeg er litt på vidda.
Hvilke egenskaper er det som kan få henne til å stoppe opp ved et annet menneske? Hva kan få henne til å snu seg på gata? Else drar på det. Har egentlig ikke for vane å snu seg etter noen på gata.
– Jeg har hatt kjæreste, og hun var fantastisk, og jeg elsket å ha noen å spise «høstspagetti» med. Når jeg har vært forelsket, har det ofte vært koblet til noe gøy vi har gjort sammen. Det er viktig for meg at det er gøy. At du føler at alt er greit. Og frihet, i betydningen at man får være den man er.
At man føler seg trygg. At vedkommende er litt large. At det ikke er så farlig. - Else Kåss Furuseth
Hun stanser et øyeblikk.
– Du vet at jeg nettopp beskrev noen som er akkurat som jeg sjøl drømmer om å være? Med andre ord kan jeg ha det akkurat som jeg har det. Med avslappet stemning. Kanskje jeg skal gjøre sånn som jeg har hørt at noen gjør? Å gifte meg med meg selv på 40-årsdagen?
Hun får en lys idé:
– Kanskje vi kan ha brudekjolecover på KK?
Hun gjør noen googlesøk på telefonen. «Gifte seg med seg selv», og leser opp at selv-ekteskap er en trend i USA:
– Erica (36) giftet seg med seg selv. «Jeg føler meg sterk, glad og lykkelig.» Huff, nå kommer det triste. Etter at hun skilte seg, begynte hun å drikke: «Jeg røkte og var overvektig.» Men selv om Erica er alene, betyr det ikke at hun unngår å investere i forholdet. Hun inviterer seg stadig med ut på date.
Else blar videre.
– Her er fitnessinstruktør Laura fra Italia. Hun har også hatt solo-bryllup, og budskapet hennes er å elske seg selv: «Min lykke avhenger ikke av en mann.» Akkurat det budskapet står jo ganske støtt i vår kultur allerede, sier Else.
– Men det kunne blitt et kjempegøy cover!
Hun spør om vi kan ringe redaktør Ingeborg Heldal for å lufte ideen. Snart suser skjermdumper av Carrie Bradshaws både første og andre brudekjole gjennom luften:
– Dette er gøy! sier Else og legger til:
– Men hvordan kan vi gjøre det uten at det blir tristesse? Det må være fashion, med en ekte, kul brudekjole. Det må ikke være ironisk.
Rykker ut som brud
Hun forteller at hun ofte går i morsomme brudekjoler på fest, og har en 80-talls hengende klar i gangen, så hun når som helst kan «rykke ut som brud». Da Henriette Steenstrup giftet seg i fjor, ba hun Else pent om ikke å kle seg i brudekjole.
– Men da klokka dro seg mot midnatt, måtte jeg skli inn i brudekjolen. På noen bilder av brudeparet ser du meg i brudekjole i bakgrunnen.
– Om vi tar den helt ut: Hva skulle dine wedding vows til deg selv være?
– Å, det må jeg komme tilbake til. Men det må være ordentlig LOL.
– Noen stikkord som faller deg inn?
Else ser skrått ut i luften:
– «Kjære Else. Jeg lover å ta like godt vare på deg som om du var et annet menneske. Og jeg lover å få deg selv til å le minst en gang om dagen.» Men jeg skal komme på noe morsommere.
Noen dager etter intervjuet ringer vi Else og gjør henne oppmerksom på at sjelen ifølge tidligere nevnt forskning skal veie 21 gram. Ikke fem, som før antydet.
– Såpass, ja, sier Else.
– Jeg er ikke veiet og funnet for lett?
Styling: Line C. Lislerud
Hår og makeup: Mette Johrde
Takk til: White by green for lån av styling og location
