Nina Berg slet med en sterk skamfølelse. – Datteren min så meg aldri full, og jeg drakk ikke ofte. Men det er jo ikke noe bra for et barn å ha en forelder som ikke tar vare på seg selv, sier hun. FOTO: Christina Uhlin
Nina Berg slet med en sterk skamfølelse. – Datteren min så meg aldri full, og jeg drakk ikke ofte. Men det er jo ikke noe bra for et barn å ha en forelder som ikke tar vare på seg selv, sier hun. FOTO: Christina Uhlin Vis mer

Alkoholmisbruk:

- Jeg drakk til alt ble svart

Nina prøvde å skjule alkoholmisbruket sitt for både seg selv og omgivelsene. Men da hun en dag våknet opp i en åker, hadde hun fått nok.

Publisert

Lenge levde Nina Berg (50) et dobbeltliv. På den ene siden var hun den viltre jenta som likte å feste, på den andre siden var hun en ambisiøs ung mor som sa opp jobben på sykehjemmet i Malmö for å lese til artium for å skape et trygt miljø for seg selv og den lille datteren Linnéa. Som 24 år gammel nyseparert alenemor drømte hun om en lys framtid med en god utdannelse i arbeids- og organisasjonspsykologi fra Lunds universitet og en meningsfull jobb.

For omgivelsene virket hun som en glad, engasjert ung mor som aldri gikk glipp av et foreldremøte, som trente, laget sunn mat og bakte og arrangerte bursdagsselskap for datteren. Men inni Nina var det kaos.

– Det kostet utrolig mye energi å bite tennene sammen og gjøre det som var bra. Jeg kjempet knallhardt for å opprettholde fasaden som smart, vellykket og normal, og ikke en utagerende gærning som drakk som en svamp.

– Datteren min så meg aldri full, og jeg drakk ikke ofte

Det ingen visste, var at Nina festet hardt og levde et vilt natteliv de helgene datteren var hos faren eller mormoren.

Ute på klubbene i Malmö var Nina alltid den som drakk for mye, mistet alle hemninger og gjorde merkelige og farlige ting.

– Jeg gikk aldri hjem etter noen glass. Det sluttet alltid med at jeg ble fullest av alle, gjorde ting jeg skammet meg over, og som jeg aldri ville gjort i edru tilstand. Som regel drakk jeg til det svartnet for meg, og når jeg våknet, husket jeg ikke hva som var skjedd kvelden i forveien.

Dagen etter kunne hun våkne med fylleangst.

– Ofte var jeg så bakfull at jeg ikke klarte å røre meg. Hjernen lette febrilsk etter minner fra kvelden før. Jeg kunne ligge til klokken to–tre på dagen og vri meg og ha skikkelig angst. Så tok jeg noen smertestillende og en dusj.

Hvis det var lørdag, dro hun ut på byen igjen.

– Jeg kunne ikke ha det gøy uten å ta den helt ut, være ute hele natten på nattklubber og nachspiel. Jeg hadde dårlig råd og sjarmerte menn på barer og klubber for å bli påspandert drikke. Noen ganger ble jeg med dem hjem, og av og til stakk jeg av før det skjedde noe.

Nina var 14 år da hun drakk seg full for første gang. Og hun likte følelsen.

Jeg hatet kroppen min, og med alkoholen kunne jeg flykte fra følelsen av å være stygg, tjukk og dum.

Etter det drakk hun seg fra sans og samling stadig oftere.

– Alle drakk, det var ikke noe rart å gjøre det, det ble sett på som kult. Jeg drakk øl, vin og shots og festet hver helg.

Det eneste oppholdet fra alkoholen hadde hun da hun ble gravid.

– Men så fort jeg var ferdig med å amme, begynte jeg å drikke igjen.

Fyllefestene og blackoutene var tilbake med en gang. Men Nina fikk det mye verre nå som hun var småbarnsmor. For hvilken mor gjør sånne ting?

– Datteren min så meg aldri full, og jeg drakk ikke ofte. Men jeg utsatte meg for fare, og det er jo ikke noe bra for et barn å ha en forelder som ikke tar vare på seg selv. Jeg tenkte ofte på hvilke signaler jeg sendte til henne som forelder når jeg var bakfull og hadde angst. Jeg skammet meg sånn over meg selv.

- Innerst inne visste jeg at jeg hadde et problem

Etter skilsmissen fra barnefaren fortsatte Nina å leve dobbeltlivet sitt. Festingen ble enda mer destruktiv. Året hun fylte 28, kaller hun «det svarte året». Mens venninnene roet ned og etablerte seg, vanket hun i kriminelle gjenger på illegale klubber. Hun hadde begynt å ta amfetamin og andre tabletter når hun drakk.

– Det var mest fordi det var gøy. Jeg var ofte så full at jeg gikk over alle grenser. Jeg som egentlig var sterkt imot narkotika, hadde nådd bunnen.

Hun kunne våkne opp på fremmede steder uten å huske noe som helst fra natten før.

– Det var ekstremt ubehagelig ikke å vite hva jeg hadde gjort. Jeg kunne våkne av merkelige telefonoppringninger og ikke vite hvem som ringte eller hva de ville meg. Det var veldig ubehagelig.

I ukedagene var alt normalt. Hun trente, studerte og syklet med datteren til biblioteket og til sjøen for å bade. Men hun var ofte trøtt og irritert og kunne bli sint for småting.

– Jeg følte meg trist og syntes det var helt jævlig det jeg gjorde mot meg selv. Innerst inne visste jeg at jeg hadde et alkoholproblem. Men jeg var aldri beruset sammen med Linnéa, da var det bare deilig å slippe å drikke.

- Terapien ble redningen for meg

Det var på skolen hun tok det første skrittet mot den lyse framtiden. Hun innledet et forhold til en klassekamerat som var tørrlagt alkoholiker.

– Han fortalte om sin egen avhengighet og sa at det virket som om alkohol var viktig for meg. Jeg kom til et punkt der jeg følte at jeg ikke lenger orket å holde fasaden. Jeg trengte hjelp.

En solrik lørdag i april gikk hun spent og nervøs inn på et AA-møte i Malmö.

– Jeg kunne kjenne varmen strømme mot meg. «De er som meg», tenkte jeg. «De fikser ikke å drikke, de heller.» For første gang på lenge følte jeg meg normal.

I starten var alt bra. Nina var «nyfrelst», tørrlagt alkoholiker. Etter det første 12-trinnsmøtet svevde hun på en rosa sky. Livet var herlig å leve. Hun sto opp tidlig om morgenen, fulgte datteren til barnehagen, dro på trening og nøt å være normal. Hun fikk toppkarakter til artium. Drømmen om livet hun ville leve, rykket stadig nærmere.

– Men jeg var skjør som edru og gikk på to møter om dagen for å klare å stå imot suget.

– Jeg kjempet knallhardt for å opprettholde fasaden som smart, vellykket og normal, sier Nina Berg. FOTO: Christina Uhlin
– Jeg kjempet knallhardt for å opprettholde fasaden som smart, vellykket og normal, sier Nina Berg. FOTO: Christina Uhlin Vis mer

Etter ni måneder kom tilbakeslaget. Nina fikk sitt første panikkangstanfall.

– Jeg var på vei for å legge meg da tak og vegger plutselig kom ramlende mot meg. Jeg ble redd for meg selv. Tenk om jeg er i ferd med å bli gal på ordentlig!

Nina tok en taxi til psykiatriakutten i Malmö. Etter ti minutter hos legen sto hun ute på gaten igjen, midt på natten, med en timeavtale hos alkoholklinikken uken etter.

– Legen spurte om jeg ønsket å ta livet av meg. Selvfølgelig ville jeg ikke det! Jeg hadde jo en seks år gammel datter! Jeg kunne jo ikke bare forlate henne. Jeg har aldri følt meg så alene. Jeg hadde vært så dum at jeg hadde innbilt meg at jeg skulle bli møtt med menneskelig varme.

Den natten kom vendepunktet på veien mot å bli frisk følelsesmessig. Nina bestemte seg for å ta tak i avmaktsfølelsen og ensomheten som boblet opp i henne etter at hun hadde sluttet å drikke. Ved hjelp av psykoterapi begynte hun å jobbe med det følelsesmessige kaoset inni seg.

Terapien ble redningen for meg, i tillegg til AA. Jeg fikk hjelp og verktøy for å forstå, tilgi og være glad i meg selv. Jeg begynte også med affirmasjoner (positive fraser man gjentar for seg selv, red.anm.) og fikk det sakte, men sikkert bedre.

Edru i 13 år

Så gjorde Nina det hun aldri hadde trodd at hun skulle gjøre. Hun begynte å drikke igjen. Etter seks år som edru, da hun var 33 år gammel og ferdig utdannet innenfor arbeids- og organisasjonspsykologi.

– Jeg hadde det jo så bra. Jeg var lei av AA og lengtet etter å være vanlig igjen, å kunne ta meg et glass vin av og til. Jeg hadde gått i terapi og tenkte at jeg var ferdig behandlet. Men jeg var naiv. Jeg tåler ikke alkohol, sånn er det bare.

Det gikk ikke lang tid før alt ble svart. Tilbakefallet varte i et år. Så tok hun seg sammen.

– Da jeg en morgen våknet opp i en åker utenfor Malmö uten å vite hvordan jeg hadde havnet der, fikk jeg nok.

Hun hadde møtt kjærligheten, en mann som bokstavelig talt reddet henne.

Han så meg på dansegulvet og sa «du hører ikke hjemme her». Selv trivdes han best hjemme i sofakroken, og han drakk ikke. Da ble det også lettere for meg å slutte å drikke. Det var en befrielse.

I dag har hun vært edru i 13 år. I høst kom boken hennes, «Låt fasaden rämna». Hun har startet foretaket «Nina Berg ‒ et spark i röven» for å hjelpe mennesker med å leve rusfritt og bryte med destruktive mønstre. Hun holder foredrag for bedrifter og på behandlingsinstitusjoner.

– Det at jeg er tidligere misbruker, gjør at folk får tillit til det jeg sier. Et spark i ræva viser med glimt i øyet hva det handler om. At man må ta seg sammen. Det er mulig med et lite skritt om gangen.

Nina har det bedre enn på lenge. Hun trener regelmessig og er smertefri. For to å siden deltok hun i gateløpet «Milen» i Malmö.

Treningen har hjulpet meg med angst og spenninger i kroppen, og jeg sover bedre enn på lenge. Gode vaner gir struktur i livet. Jeg synes ikke lenger at det er vanskelig å stå imot destruktive vaner som alkohol og godteri. Jeg er glad i meg selv og vil ta vare på helsen min.

Hun er takknemlig for at hun har klart å være edru det meste av datterens liv.

– Målet har alltid vært å gi henne bedre forutsetninger enn jeg selv fikk. I dag er hun voksen, og hun er helt klart blitt påvirket av at jeg har hatt det dårlig og hatt angst og mislikt meg selv. Men vi har et godt forhold og kan snakke om alt.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer