I fjor sommer skrev tre kjente menn hver sin kjærlighetserklæring til kvinnen i sitt liv i KK.En av disse var kunstner og komponist Jono El Grande (Jon Andreas Håtun) - som har vært sammen med NRK-profilen Anbjørg Sætre Håtun siden 1999 og gift siden august 2000. De siste 10 årene har brystkreften hennes bundet dem enda tettere sammen, men tirsdag i forrige uke måtte Anbjørg gi tapt for sykdommen. Den tidligere «Puls»-programlederen, forfatteren og inspiratoren for mange tusen kvinner ble bare 41 år. Torsdag 30. januar begraves Sætre Håtun i Vestre Aker Kirke, skriver Nrk.no. I en siste hyllest til Anbjørg - kjærlighetsgudinne, Årets KK-kvinne, inspirator og rollemodell for mange, republiseres Jon Andreas Håtuns kjærlighetserklæring her på KK..no.

Les hele kjærlighetserklæringen nedenfor:

Kona mi er universets mest sprengvakre prakt av en kjæreste. Hvert år, den 20. september, feirer vi hennes deltakelse på Jordens bane rundt solen. Men vi feirer også som om det var omvendt: At det er hun som er det strålende kraftsentrum verden dreier seg om. Solen er sekundær i hennes nærvær.Anbjørg er et vandrende naturfenomen, et medisinsk under av gode vibrasjoner! Jeg overdriver ikke når jeg sier at hennes blikk spraker og glitrer som trilliarder galakser essenskonsentrert ned i hver pupill! Hun holder liv i meg, og uten henne er jeg kanskje en fortapt astronaut uten moderskip i tomt rom. Jeg blir stolt av alt hun får til. Anbjørg er en sann visjonær. Hun får andre mennesker til å stråle ved selv å stråle og øse av sin godhet og klokskap. Som når hun lytter til sine venninner, både til deres utfordringer, men også deres råd, eller som når hun holder foredrag, helt i kraft av seg selv på podiet der hun får tusener av mennesker som er tynget av å ha opplevd eller av å oppleve smerte til å blusse opp i letthet av håpet hun gir dem. Jeg er stolt av henne fordi hun får fanbrev og femsifrede antall følgere som bifaller de vise ordene og de følelsesforlokkende bildene hennes på Instagram – som en klok kontrast til alt det overflatiske der ute – og fordi hun starter debatter og påvirker samfunnet til å bli et bedre sted å være. Hun ser muligheter til å tenke konstruktivt for seg selv og andre i både det gode og det vonde. Og sånn sett beundrer jeg hennes evne til å mane fram og gi seg selv – og meg – håp, når livet av og til virker totalt Sisyfos-urettferdig – du vet, Sisyfos, han som ble dømt til å dytte en kjempestein opp på et fjell, hvorpå steinen ble dyttet ned igjen da han endelig nådde toppen og han måtte dytte steinen enda en gang opp, få så å få den skubbet ned enda en gang, på samme vis, igjen og igjen, i evig tid – sånn føles livet av og til for oss. Og Anbjørg har rost meg for at jeg har gitt henne mye kjærlighet i disse stundene. Samtidig gir hun meg det samme. Ofte er jeg den som får oss til å le og glemme at vi står midt i steindyttingen, mens hun er den som forteller oss med overbevisning at vi ikke skal dytte for alltid. Av og til bytter vi disse rollene. Og ved å utfylle hverandre slik, er det ekstra godt å leve med Anbjørg. Jeg har lært masse av henne. I løpet av våre 14 og et halvt år – eller drøye 5252 dager, eller 126 048 timer, eller 7 562 880 minutter, eller 453 772 800 sekunder – sammen, har jeg vokst med henne til å bli et bedre menneske, slik hun kanskje også har gjort det samme på sin måte med meg.Vi er hverandres vert og parasitt på samme tid. Eller vekstvilkår og vekst om man vil. Hun gir livskraft til meg som om jeg hadde mine røtter grodd inn i henne, mens liksom hun har sine røtter i meg og næres av det samtidig. Vi begge gir og trenger å få i en perfekt symbiose. Anbjørg er eksistensielt sexy og hun vet jeg får en 80-prosenter ved bare florlett berøring av hennes utsøkte hud. Hun har universets godeste hender, hender som er fylt av en godhet som kan friskgjøre en forkvaklet sjel med et ørlite stryk over pannen. Dette gjelder også i overført betydning; hele hennes vesen er velgjørende for en oppkavet omverden. Det finnes mange navn for kvinneskikkelser, men altfor få som er mer enn normalt positive. Ordbøkene strekker ikke til når man skal hylle Anbjørg. Men med sin livskraftseggende tilstedeværelse oppildner hun meg til å synge ut superlativer fra kjærlighetsmagerota, hvorpå det velter velfortjente hedersnavn fram: «Guddommelige urkvinne! Evige vårtegn! Sublime elskovsdrøm! Åndelige delikatesse! Vandrende Skjønnhetssymbol! Inspirator for Venus! Tidløse forbilde for alt vakkert! Honning for hjertets smaksløker! Grasiøse gledesnymfe! Fabuløse feromonfremkallergudinne! Inkarnasjonen av ren godhet! Madam makeløs! Overdådige nytelse av en kvinne! Paradisiske overflod av feminin herlighet! Universets lykksalige midtpunkt ...»Jeg kan holde det gående inn i evigheten – og det er nettopp det jeg gjør med denne kvinnen. Jeg elsker henne for alltid!