Hun kom til Norge som femåring, etter å ha levd den første delen av livet i Øst-Berlin og Sharjah i De forente arabiske emirater. Der vokste hun opp sammen med foreldrene sine. Hun gikk på førskole, lærte seg alfabetet på både engelsk og arabisk, og ble vant til et ­klima som er langt varmere enn det hun kjenner til i dag.

Utover det husker Rima bare bruddstykker fra de første årene. Små glimt fra gatene, luktene, språket og hvordan folkene var. Skoleuniformen, derimot, den har brent seg fast i minnet.

– Jeg husker godt hvor viktig det var at hele antrekket skulle være på plass. En dag glemte jeg slipset mitt – da fikk jeg refs!

Som statsløse palestinere var det ingen steder familien kunne kalle hjem. Det som tidligere hadde vært deres hjem, fikk de ikke lov å returnere til.

- Jeg så for meg å føde i Antibac-køen utenfor sykehuset

Etter flere år under den blodige borgerkrigen i Libanon fikk foreldrene et studiestipend til Øst-Berlin. Der ble Rima født. Da studietiden var over, reiste de videre til familie i Sharjah, men der ble de ikke lenge, for der ble de behandlet som annenrangs borgere.

Det var ikke et liv de ville gi sine barn. Til slutt søkte de asyl i Norge. Familien visste ikke hvor lenge de kom til å bli her. Alt de visste, var at de skulle bo på asylmottak før de forhåpent­lig­vis etter hvert kunne flytte til et eget sted.

Allerede på denne tiden, da Rima var fem år gammel, satt hun stadig foran foreldrene sine med en bunke papirer og brukte ­deodoranten som mikrofon og lot som hun leste nyheter på tv.

Oppriktig interessert, nysgjerrig og med et formidlingsbehov som har ligget latent siden hun var barn, var det kanskje ingen overraskelse at Rima Iraki (37) ble programleder på «Dagsrevyen».

– Jeg tenkte mye på hva jeg ville bli da jeg ble stor. Det skal sies at jeg faktisk var innom både frisør, politi, advokat og fly­vertinne. I hvert fall fram til noen fortalte meg at man måtte ha en viss høyde for å bestå sikkerhetskravene på fly. Etter det la jeg de planene på hylla.

Hun ler.

– Der kom ikke jeg og mine 150 centimeter inn. Det er jeg glad for nå, da, for det er utrolig givende å jobbe med journalistikk og nyheter.

– Jeg så jo annerledes ut og snakket et annet språk hjemme

La oss gå tilbake til det første møtet med Norge og til­værelsen på asylmottak. Der var det mange inntrykk å hente for et lite barn. Det var mange mennesker, en helt ny ­hverdag, en ny kultur, og det var kjøttkaker, ­poteter og brun saus.

– Matsalen var spennende. Der ble det servert ekte norsk mat, noe helt annet enn det jeg var vant med. Jeg fikk også mange venner der.

Rima trekker fram den enorme gleden som spredte seg blant alle barna da det var åpningsfest for det nye leke­rommet på asylmottaket.

– Og alt var fra Ikea! Ikea var skikkelig stas, smiler hun.

I ettertid har hun tenkt mer på hvordan denne opplevelsen var for foreldrene hennes. De måtte lære seg et helt nytt språk, bli kjent med en helt ny kultur og bo på et asylmottak i voksen alder.

– Det må ha vært veldig tøft å starte på scratch i så voksen alder. De bekymret seg mye for fram­tiden. Men jeg er så uendelig takknemlig for at jeg aldri trengte å bekymre meg for ­disse tingene. De lot meg være barn, og jeg hadde det jo helt topp.

Etter hvert som tiden gikk, kanskje noen måneder, flyttet Rima, lillebror og foreldrene til Lørenskog, der faren fikk jobb på sykehuset Ahus. Senere fikk Rima også en lillesøster.

– Dette er et rart minne, men en typisk norsk ting er å si «ja» på innpust, slik at man får en veldig lys stemme. Noe av det første jeg reagerte på, var at en dame sa det. Da tenkte jeg bare: «Hva er galt med denne kvinnen? Hun snakker så rart.» Men jeg skjønte fort at hun var helt normal, og etter hvert tok jeg meg selv i å si «ja» på samme måte.

Hun skled fort inn i det norske miljøet, lærte seg norsk allerede før hun begynte på skolen, fikk venner og ble godtatt av klassevennene selv om hun følte seg annerledes.

– Jeg så jo annerledes ut og snakket et annet språk hjemme, men akkurat det er noe jeg har tatt med meg videre i oppveksten. Det har formet meg veldig som person – nå ser jeg på det utelukkende som en styrke.

Det har lært henne at det ikke er noe galt i å skille seg ut eller å stå for noe annet enn det andre gjør.

– Har du noen gang opplevd rasisme?

– Jeg har vært heldig, og jeg føler meg så takknemlig for de trygge rammene jeg har hatt rundt meg, men jeg er blitt kalt både «jævla utlending» og «pakkis».

Rima trekker også fram en annen episode hun var vitne til som barn. Den dagen lekte hun med en venninne som også har en annen etnisk minoritetsbakgrunn. Denne jenta hadde en diskusjon med en annen jente, så kom det ­plutselig en dame bort og sa til den andre jenta: «Ikke ta imot kjeft fra en utlending.»

– Da var jeg et barn, men akkurat den setningen har virke­lig satt seg hos meg. Det at et barn kaller noen andre for utlending – det kan man avfeie eller kalle en rampestrek. Når en voksen kvinne kommer og sier det til et barn, er det sårende.

Flink pike-syndromet

Rima er liten av vekst, men finner likevel alltid en naturlig lederrolle der det trengs. Elevrådsleder på ungdoms­skolen. Russepresident på videregående. Å holde et foredrag foran en større gruppe eller opptre på en scene foran et fullsatt publikum har hun aldri hatt noen problemer med.

– Jeg likte det godt. Jeg var ikke redd for å drite meg ut, og jeg fikk kommentarer fra venninner om at jeg har overført det til dem. Jeg skal ikke si at jeg ikke likte å være den fornuftige heller. Helt siden jeg var et lite barn, har jeg hatt litt av det såkalte flink pike-syndromet.

– Har du fortsatt det?

– Mindre med årene, men det tror jeg handler mer om at jeg er blitt tryggere på meg selv. Behovet for anerkjennelse er ikke det samme. Samtidig ­liker jeg jo fortsatt at ting ­gjøres ordentlig.

For Rima handler det om profesjonalitet og godfølelsen etterpå. Ta «Dagsrevyen»­-jobben som eksempel:

– Driver jeg med venstrehåndsarbeid der, tar jeg ikke ­jobben alvorlig. «Flink pike-­syndromet» er liksom blitt så ­negativt ladet, men det kommer jo an på hvordan man ser det?

Som tidligere programleder på morgensendingene på NRK i mange år er hun godt vant til grytidlige morgener. Og hun møter duggfrisk og blid opp til intervju en fin høstmorgen.

Rima innrømmer raskt at hun allerede har rukket å drikke både to og tre kopper kaffe før hun dro inn til byen klokken 08.00. Kaffen er visstnok hemmeligheten, og helst skal den være kruttsterk og svart med en ørliten skvett havremelk i.

– Jeg husker jeg leste et sted at kaffe er blant de tingene J-Lo ikke drikker for å bevare den unge kroppen sin. Jeg mener … kaffe eller rynker? Kaffe for alle penga, sier jeg!

Hun blir plassert i sminkestolen. Rima sier hun liker å pynte seg til hverdags, men går ofte for en mer basic look. «No make-up make-up», som hun sier.

– Jeg elsker glød. Det er vel den nye blå øyeskyggen, er det ikke det? spør hun makeup-artisten av ren nysgjerrighet.

– Hva er det beste med å jobbe med nyheter, da?

– Først og fremst at jeg føler jeg har en jobb med mening. Nyheter handler om folks liv og hverdag – om det som ­berører og påvirker dem. Jeg liker å formidle de historiene. Å forklare ting som er komplisert, belyse sider ved en sak som folk ikke har tenkt på før. Og så er det fint å føle at man er der under store begivenheter som går inn i historie­bøkene, som for eksempel da Norge stengte ned 12. mars. Det var veldig spesielt å stå på «Dagsrevyen» og formidle det.

Hun synes at det er givende å snakke med nye mennesker hver dag. Alt fra en 13-åring som forteller hvordan han har håndtert mobbing på skolen, til statsministeren som skal svare på hvordan de skal håndtere koronaen.

KK møter 37-åringen for å overrekke henne prisen som «årets banebryter». Den har Rima fått for sin stødige, profesjonelle, varme og inkluderende ledelse av historiens første id-sending på NRK, «Festen etter Fasten».

Dette var den første sendingen i sitt slag på europeisk tv og betød mye for veldig mange. Og Rima ble gjennom å lede ­denne sendingen en viktig pådriver for inkluderende mangfold.

Hun trekker selv fram dette programmet som et av ­høydepunktene hun har opplevd på jobb. Hun beskriver programmet som historisk, morsomt og annerledes. Og ­veldig, veldig viktig.

– Historisk fordi kringkastingsrådet aldri har fått så ­mange positive tilbakemeldinger før – det synes jeg er veldig fint, sier hun og fortsetter:

– Jeg tror «Festen etter fasten» var veldig riktig, spesielt i år, da mangfold for alvor er kommet på dagsorden, også her hjemme. Flere ser viktigheten av å få mennesker med ulik bakgrunn inn i styreverv, på forsiden av et ­magasin, som barne-tv-programleder, i idretten. Og jeg tror «Festen etter fasten» bidro til at mange med flerkulturell bakgrunn fikk kjenne på at deres hverdag ble speilet.

– Spørsmålet er: Hvilken halvgammel dame vil jeg være?

- Vi har fortsatt et stykke å gå

Programmet var et prosjekt som er blitt jobbet med i flere år. Damen bak hele konseptet, Vivi Stenberg, har ifølge Rima hatt denne ideen helt til noen på halvveis spøk sa: «Kan vi ikke lage ramadan minutt for minutt?»

Selve målet med sendingen var å lage et underholdningsprogram der man fikk fram hva id egentlig er og at det skulle passe for seere som både er etnisk norske og for dem med flerkulturell bakgrunn.

De ønsket å oppmuntre folk til å tørre spørre hva naboen gjør på id, samtidig som de ville speile minoritetsbefolkningen, som ofte kan føle at de ikke er like representert i mediene.

– Det er et viktig demokratisk prinsipp at alle er inkludert. Det var ikke så lett å treffe en så stor målgruppe, men jeg føler at vi traff.

Da hun fikk spørsmål om å lede programmet, følte Rima seg først og fremst beæret, senere en smule nervøs.

– Nervøsiteten kom fra den store fallhøyden. Dette var noe helt nytt og noe som vi ikke hadde noe erfaring med – da kan det jo gå skikkelig dårlig. Men teamet jeg jobbet med, var så bra – det var mye ulik erfaring og mye humor. Så vi hadde det veldig gøy underveis.

– Hva er dine fineste id-tradisjoner?

– For meg betyr id familie, kos og mat. Egentlig som den norske jula. Familien samles, barna får gaver, og vi spiser mer enn vi bør. Lammekjøtt og libanesisk meze (tapas) er tradisjon.

En NRK-sending har aldri før fått så mye engasjement som det «Festen etter fasten» førte til – verken i forkant eller i ­etterkant. Også Rima har fått smake på både ris og ros.

– Noen har ment at dette programmet var en glorifisering av islam og islamsk tradisjon, mens andre var overbevist om at det var et stort steg i riktig retning.

– Hvordan har det vært å ta imot så mange meninger?

– Jeg synes at det er kjempebra med tilbakemeldinger, og jeg kan forstå skepsisen rundt programmet. Plutselig skulle vi presentere noe som framsto som unorsk – det kan være skummelt for mange. Det var vi bevisst på å møte og være lydhøre for. Samtidig var det en del kommentarer som kom inn, som var drøye. Direkte rasistiske og usaklige.

Hun trekker fram én av ­kommentarene som kom, som et ­eksempel, der en person ­mente at de flerkulturelle ­programlederne i NRK ikke burde tjene mer enn 300 000 i året.

– En gruppe mennesker som jobber like mye som alle ­andre og som gjør den samme jobben? Det er rasisme. Jeg lar det ikke gå inn på meg. Men hvilke signaler sender det ut til folk som ser ut som meg? Som er yngre og som ikke har den samme erfaringen eller er like herdet som meg? Det ­synes jeg er synd.

Hun fortsetter engasjert:

– Men det viser bare viktigheten av å fortsette å speile det mangfoldet vi har i Norge. Målet er jo at det skal bli så normalisert at en person med en mørkere hudfarge skal bli en del av det som anses som normalt. At man ikke ­legger merke til det, at jeg ikke trenger å snakke om min bakgrunn i intervjuer eller at «Festen etter fasten» ikke er nødvendig. Der har vi fortsatt et stykke å gå.

Under planleggingen av programmet var de opptatt av at dette ikke skulle være et religiøst program, ei heller en ­sending der de satt foran kamera, tok fram papirene sine og introduserte med: «Nå skal vi fortelle dere nordmenn hvordan …»

Rima tror mange av kritikerne ble overrasket da ­sendingen gikk på tv.

– «Show, don’t tell» var litt av visjonen vår. Det er jo litt det samme som at man ikke sitter og diskuterer teologi i «Kvelden før kvelden». Det var gjestene våre som skulle speile mang­foldet, og det mang­foldet følte jeg at vi fikk fram ved å bruke underholdning som middel. Vi tror og ­håper at det kan bli starten på en slags ­bro­bygg­ing mellom etnisk norske og de med minoritets­bakgrunn.

– Og så er det viktig å understreke at man ikke trenger å være spesielt religiøs for å feire id. For mange handler det om tradisjoner.

Som journalist og programleder innrømmer hun at det er lett å bli litt yrkesskadet. Det er tidkrevende å følge med på alt til enhver tid – heldigvis er hun blitt flinkere til å legge det mer fra seg når hun har fri. I hvert fall nesten.

– Jeg oppdaterer meg selvfølgelig, men dablir det mer ­lesing av nyheter slik som «vanlige folk» gjør.

Hun trekker fram et typisk eksempel på hvordan folk tror nyhetsankere er: seriøse til enhver tid, null humor og kun opptatt av «de viktige tingene».

– Det stemmer ikke! Jeg er jo selvfølgelig ­seriøs og ­alvorlig, men jeg liker også å ha det gøy som alle ­andre. Vi har også guilty ­pleasures. Jeg liker for eksempel å se på det «The Kardiashians».

Når det gjelder jobben, sier Rima at hun ­faktisk er interessert i alt av nyheter.

– Når man følger utviklingen, så blir alle saker interessante. Og så er det noe med det rødlyset – direktesendingslyset. Det har lært meg å takle utfordringer på en bedre måte.

Tekniske feil skjer, manus forsvinner, og plutselig må man ta utfordringer på strak arm – det gjør faktisk noe med deg som person.

– Hvordan da?

– Man settes stadig på prøve, og man gjør dessverre feil iblant, men så retter man det opp. Og jeg beroliger meg selv med at «slapp av, det er ikke hjernekirurgi det her».

– Du var den første programlederen i «NRK Dagsrevyen» med minoritetsbakgrunn da du hadde din første sending i 2014. Hvordan ble det tatt imot?

– Det var ikke et tema i det hele tatt, i hvert fall ikke som jeg merket. Tvert imot så føler jeg at i den jobben jeg har som journalist, så har det å ha en annen bakgrunn vært en styrke. Evnen til å se ting fra et annet perspektiv, kunne et språk som ikke veldig mange andre kan, ha et nettverk.

- Det er så viktig å vise barn der ute at det ikke er én måte å leve et liv på

Rima ser på året 2020 som et vendepunkt når det ­gjelder mangfold og inkludering. Black Lives Matter-­bevegelsen har gjort mange her hjemme bevisst på hvor ­viktig det er å speile minoriteter.

– Det er ikke lenger noe man ønsker å gjøre for å være politisk korrekt, men for å forhindre utenforskap.

Samtidig påpeker Rima at mangfold også inkluderer flere enn dem med en annen etnisk minoritetsbakgrunn.

– Det handler ikke bare om dem som er brune i huden. Det gjelder rullestolbrukere, homofile. Det er så viktig å vise barn der ute at det ikke er én måte å leve et liv på.

– Er du bevisst på dette når du oppdrar dine barn?

– Veldig. Døtrene mine og jeg jobber mye med at barn er annerledes, at man ikke trenger å være lik alle andre for å være gode. At det må være lov å mene noe annet enn din venninne, at man ikke trenger å gå på samme idrett som beste­venninnen.