<strong>LIVMORHALSKREFT:</strong> 25 år gamle Ida må leve med kreftsykdommen for resten av livet. Nå har hun opprettet Instagramkontoen @kreftutenfilter for å skape mer åpenhet og vise folk hvordan hun lever livet med kreft. FOTO: Astrid Waller
LIVMORHALSKREFT: 25 år gamle Ida må leve med kreftsykdommen for resten av livet. Nå har hun opprettet Instagramkontoen @kreftutenfilter for å skape mer åpenhet og vise folk hvordan hun lever livet med kreft. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Livmorhalskreft:

- Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25

Det tok akkurat en måned fra 23 år gamle Ida ble nektet celleprøve av livmorhalsen til hun fikk diagnosen livmorhalskreft.

Publisert

- Det var vel bare meningen at dette skulle bli min jobb, å kjempe mot kreften.

Det sier Ida Øye Bjørkvold (27) og ser bort mot vinduet.

For to år siden møtte jeg henne midt i Oslo. Den da 25 år gamle jenta hadde akkurat vært og hentet ny parykk fra en salong på Frogner. Langt, nøttebrunt hår. Hun spurte om hun skalle ha den på eller ta den av. Det fikk være helt opp til henne, svarer jeg.

- Det er like uvant både med og uten. Jeg har jo aldri hatt så tjukt hår, sa hun og tok seg i hårfestet.

For hvordan er det egentlig å være 23 år og få beskjeden om at du er kreftsyk? At du er en av de uheldige som plutselig har fått en dødelig sykdom? At du aldri kommer til å bli kvitt det og mest sannsynlig vil dø av det?

Dette fikk Gjøvikjenta brutalt erfare da hun i februar 2017 tvang seg selv inn til privat gynekolog etter å ha fått beskjed fra allmennlegen om at «du er for ung til å ta celleprøve».

Sykehuslukt. Hvite vegger. Helt alene. Og ikke minst: altfor ung. «Vi har dårlige nyheter til deg» sa legen mens Ida fortsatt lå på sykesengen og ble undersøkt. Det var da de hadde funnet en stor svulst i livmorhalsen og var helt sikker på at dette var kreft, noe de kunne konstatere uten å ta en eneste celleprøve.

Alt stoppet opp

- Jeg husker nesten ikke hva som skjedde. Jeg minnes tonefallet til legen og følelsen i kroppen, men alt stoppet opp og det svartnet for øynene mine. Jeg fikk beskjed om å kle på meg, noe jeg også gjorde, men jeg gikk tydeligvis og bar på skoene mine i noe som føltes som timevis. Jeg var helt fjern.

De ovennevnte sitatene ga hun til KK under intervjuet i 2018. Vi har tatt kontakt med Ida igjen, drøye to år senere. Nå er hun 27 år og bruker fortsatt mesteparten av hverdagen sin til å kjempe mot kreften. Vi lurer på hvordan hun har det og hva som holder motivasjonen hennes oppe i en så dyster og grufull situasjon.

Hun sier at det går opp og ned. 2020 har dessuten ikke vært et godt år for Ida så langt - ikke på noen måter.

- Kreften holdt seg i sjakk helt frem til mars i år, da fikk jeg beskjeden om at kreften hadde vokst igjen. Jeg er nå under ny behandling med cellegift, sier hun åpenhjertig.

Totalt skal hun få seks kurer hver tredje uke, som er samme type behandling hun gikk på sist. Hun er nå over halvveis i denne prosessen og CT'en viser at behandlingen fungerer bra. Utover det blir hun fulgt opp på Radiumhospitalet hver tredje måned, hvor de hele tiden følger på hvordan kreften oppfører seg i kroppen.

- Vokser det, blir jeg satt på en ny cellegiftkur. Jeg får to forskjellige typer cellegift. Fungerer dette og kreften minsker, har jeg «pause» frem til neste tilbakefall.

- Hva som skjer hvis den ikke fungerer har jeg aldri spurt om, sikkert fordi jeg ikke vil ha svaret. Jeg føler ikke at jeg trenger å vite det før jeg må, sier Ida.

- Hva er det som holder motivasjonen din oppe?

- Jeg elsker livet, så livet motiverer meg. Jeg vil leve det, ikke bekymre det bort. Jeg finner i tillegg mye motivasjon i forskning, og har fortsatt troen på at de kan finne en kur for meg også! Jeg er en av veldig få som fikk denne type kreft før fylte 25, så hvorfor ikke snu uflaks om til flaks?

Tilbake til 2018

Vi går tilbake til det intervjuet hun gjorde med oss for to år siden, da hun snakket om hvordan det var å få beskjeden ethvert menneske frykter å få. Tankene til den da 23 år gamle jenta strømmet rundt i hodet, og noe av det verste var å skulle fortelle det videre til familie og venner.

«Hva sier jeg til mamma?» - den satt dypt. Og det var først da moren ankom sykehuset at det gikk opp for henne at hun fortsatt gikk rundt helt forvirret med skoene i hendene.

- Jeg sa til henne at jeg hadde fått kreft. Reaksjonen hennes husker jeg godt. Hun var sjokkert, og mente selvfølgelig at hun kunne ha fått sykdommen istedenfor meg.

<strong>VANSKELIG:</strong> Før Ida ble syk studerte hun pedagogikk, jobbet i barnehage og på skole. Hun håper å en gang komme tilbake tid. Foto: Astrid Waller
VANSKELIG: Før Ida ble syk studerte hun pedagogikk, jobbet i barnehage og på skole. Hun håper å en gang komme tilbake tid. Foto: Astrid Waller Vis mer

Fikk ny type p-piller for å løse problemet

Til tross for at ordet kreft den gangen traff henne som et ordentlig slag i magen, var Ida i utgangspunktet forberedt på beskjeden hun fikk. Før hun fikk diagnosen hadde hun i flere måneder slitt med kraftige blødninger, og hadde i tillegg googlet seg frem til livmorhalskreft på egenhånd. Alle symptomene var til stede, men da hun tok opp plagene med en almennlege fikk hun beskjed om at det var vanlig for jenter på hennes alder å ha hyppige blødninger. Det var en såkalt hormonfeil.

- Jeg fikk i første omgang tabletter for å dempe blødningene, før jeg på runde nummer to fikk en pakke p-piller som skulle løse problemet. Legen ringte også gynekologen på sykehuset, men ingen av dem trodde at det var noe farlig. Det reagerer jeg fortsatt på - spesielt siden jeg selv var så bekymret, og hadde så mange symptomer på at noe var galt.

Ida trekker frem at hun synes det er fint at systemet har innført ordningen med at alle kvinner fra 25 år og oppover blir innkalt til en årlig celleprøvesjekk, men mener det bør være mer rom for både unntak og skjønn.

HPV-vaksine til unge kvinner

- - Kvinner født i 1991 og senere har fra 1. november 2016 tilbud om gratis HPV-vaksine. Vaksinasjon må starte senest i desember 2018. Den siste av de tre dosene må være tatt innen 1. juli 2019.

Siden høsten 2009 har alle jenter i 7. klasse hatt tilbud om vaksine mot humant papillomavirus (HPV). Som for alle vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet er dette et tilbud man selv kan velge om man vil ta imot.

- Kan ikke ei på 23 få ta den prøven hvis det er det hun vil og det hun føler? Når det ligger en dyp bekymring der, så mener jeg man bør få ta det valget selv.

«Medisinen» hun fikk fungerte naturligvis ikke i det hele tatt. Og det at det er vanlig for unge jenter å ha blødninger.... det var lang tid å blø.

- Det skremmer meg skikkelig at jeg måtte oppsøke privat gynekolog selv for å bli tatt på alvor. Jeg er et levende eksempel på at det kan være for sent å vente til man er 25, sier hun.

Mer skade enn nytte

Gynekolog og leder for livmorhalsprogrammet ved Kreftregisteret, Ameli Tropé, jobber til daglig med å spre kunnskap om forebygging av livmorhalskreft. Hun kan forklare hvorfor leger til per dags dato ofte sier nei til å ta celleprøve på kvinner under 25 år.

- Å screene for livmorhalskreft på kvinner under 25 kan ofte føre med seg mer skade enn nytte. Ikke fordi at celleprøven i seg selv er noe farlig, men den behandlingen man eventuelt får om celleforandringer oppstår kan gi alvorlige bivirkninger, blant annet er det en liten risiko for spontanabort og for tidlig fødsel. Hvorfor? Fordi man ved behandlingen fjerner en liten del av livmorhalsen som skal holde igjen barnet, sier Tropé.

Helt feil

Hun sier at eventuelle celleforandringer som regel går over av seg selv hos unge, friske jenter - og at tendensen over flere år har vært at det er ytterst få av kvinner som faktisk får livmorhalskreft før de er fylt 25 år.

- Men ingenting er hogget i stein. Vi vurderer stadig ved hvilken alder som er riktigst å begynne å ta celleprøve for å finne celleforandringer som har høyere risiko for å utvikle seg til kreft. Dessuten er det viktig for meg å påpeke at en celleprøve er en screeningprøve for kvinner uten symptomer- det er ikke en måte å utrede de pasientene som har symptomer. I slike tilfeller er ikke alltid celleprøve aktuelt, men heller andre utredningsmetoder, da celleprøve er en screeningprøve beregnet på symptomfrie kvinner, understreker Tropé.

- Hvilke tanker har du om historien til Ida - og måten hun ble møtt på?

- I denne situasjonen kan det være riktig at det ikke skulle bli tatt en celleprøve, men måten hun ble avvist på er selvfølgelig helt feil. En lege skal se på pasienten, vise forståelse og ta bekymringer på alvor. Med så kraftige blødninger burde Ida ha blitt undersøkt med en gang og blitt sendt til videre utredning hos gynekolog ved mistanke om noe alvorlig - noe som det i dette tilfellet dessverre var.

Ble friskmeldt

Etter at Ida i 2017 fikk diagnosen livmorhalskreft gikk det omtrent en måned før hun fikk sin første behandling på Radiumhospitalet. I august samme år fant ikke legene lenger noen flere kreftceller i kroppen hennes, så etter endt behandling kunne hun dermed regnes som kreftfri.

- Følelsen jeg hadde da var helt ubeskrivelig! Det var deilig å komme tilbake til et normalt liv uten å måtte bekymre seg for verken sykehusbesøk, behandlinger eller medisiner. Og plutselig føltes det godt å faktisk kunne klage på ubetydelige ting som dårlige hårdager eller for mye krydder i middagen. Sånne ting betyr liksom ingenting når man er syk.

Uhelbredelig tilbakefall

Men det normale livet skulle vise seg å bli kortvarig, og lykken ble brått snudd på hodet da hun allerede 7. mars i år fikk en ny sjokkbeskjed om at kreften herjet i kroppen. Og ikke bare var den tilbake - men denne gangen for godt.

- Jeg hadde jo hele tiden kjent på en frykt for tilbakefall, og var ganske sikker på at det var kreft da jeg fikk smerter og ubehag «der nede». Det jeg derimot ikke var forberedt på var at denne typen var uhelbredelig. Det finnes ingen kur, og jeg skal faktisk leve med sykdommen for resten av livet.

- Hva betyr egentlig ordet uhelbredelig for deg?

- Nå som jeg har fått tenkt litt på hva det faktisk er, så betyr uhelbredelig for meg at det er noe jeg må leve med resten av livet, en sykdom som henger over meg og gnager - men at det er mulig å holde den i sjakk.

- Jeg kan sikkert bli 80 år en gang jeg også, sier Ida.

Nå tar Ida cellegiftkur hver tredje uke, og skal etter hvert ta CT for å sjekke om behandlingen fungerer på kroppen. Hvis kreftcellene ikke responderer på behandlingen blir det byttet ut med andre typer cellegift. Hun kan også bli satt inn i et forskningsprosjekt hvis det er noen som aktuelle for henne enten i Norge eller i utlandet. Utenom det vet hun ingenting.

Kan ikke få barn

- Forrige runde med stråling gjorde at jeg mistet muligheten til å få barn, noe jeg synes er utrolig sårt og trist. Det å få barn er noe jeg har sett frem til siden jeg var bitteliten, så dette var som å få livet snudd på hodet. Heldigvis har jeg fått god hjelp fra psykolog, sier Ida åpent.

Dette var et problem hun ikke klarte å tenke på mens hun var under strålebehandling, men som har dukket opp i tankene nå i ettertid.

- Mange på min alder får barn nå, og jeg merker det er vanskelig, men det er noe jeg må lære meg til å takle. Faktisk synes jeg det nesten gjør vondt værre når folk prøver å skjerme meg fra temaet. Jeg føler jeg har kommet dit at jeg må face det - ikke la det ligge.

- Har du noen gang vurdert adopsjon, surrogati ol.?

- Flere nevner det, men ingenting av dette er noe jeg har drømt om.

- Har du fortsatt håp, Ida?

- Ja. Mister jeg håpet så mister jeg alt. Og så er det motiverende å se hvordan forskningen utvikler seg. Moren til en bekjent av meg sa det så fint: For noen år siden døde folk av aids, i dag dør de med det. Jeg velger å se på det på den måten, og så velger jeg å ikke spørre legene sånn alt for mye om fremtiden.

LES OGSÅ: Livmorhalskreft: - Da jeg fikk svaret, visste jeg det allerede. Jeg forstod at noe var galt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer