HEGE SCHØYEN: Hun er revyartist, skuespiller, sanger og regissør og er gift med jazzmusiker Arild Andersen som hun har barna Line (31) og Jakob (26) med. Foto: Astrid Waller
HEGE SCHØYEN: Hun er revyartist, skuespiller, sanger og regissør og er gift med jazzmusiker Arild Andersen som hun har barna Line (31) og Jakob (26) med. Foto: Astrid WallerVis mer

Hege Schøyen

- Jeg er et veldig, veldig engstelig menneske

Hege Schøyen (59) er livredd for å gå i skogen, og blir nervøs av en helt vanlig drosjetur. Men å bli eldre, det er hun ikke redd for.

- Jeg er et veldig, veldig engstelig menneske, sier Hege Schøyen (59) og lener seg fram over restaurantbordet.

– Jeg er vel høysensitiv, som det heter nå for tiden.

– Man tenker liksom på deg som evig solskinn i et plettfritt sinn?

– Haha! You wish! 

Hege smiler. Med blått blikk, hvite tenner, fyldig manke som Malin på Saltkråkan og ferdigslitte jeans i et merke barna hennes kunne gått i. Alt ved Hege Schøyen har liksom stanset i tiden. 35 år etter at hun slo gjennom som komiker er hun aktuell i ikke mindre enn to filmer, en musikal og en tv-serie.

LES OGSÅ: Agnes Kittelsen om utseendepress og kjærligheten 

All friskheten kunne lett ha gått en på nervene. Istedenfor sitter man og unner henne alt sammen. Til og med de lange beina. Kanskje er det den selvuttalte engstelsen? Skåret i gleden som gjør at man tåler henne så inderlig vel? Som Leonard Cohen synger om: There is a crack in everything. That’s how the light gets in. 

– Jeg har så mye fantasi at jeg kan forestille meg alt galt som kan skje i hele verden. Hele tiden, sier Hege. 

Hege Schøyen var egentlig altfor finkulturelt belastet til å ende opp som Norges mest elskede revydame. Mamma Eli var regissør, onkel heter Jon Skolmen, og slekten for øvrig var full av kunstnere.  

– I starten trodde jeg bare at jeg var på gjennomreise i yrket, og var opptatt av å holde en ironisk distanse. Revy var jo noe helt fremmed. 

Første gang hun skjønte at hun var morsom var på scenen på Musikkhøgskolen. Folk lo jo. Av henne! På oppfordring fra en venninne søkte hun Teaterhøgskolen. 

– Men jeg turte ikke å møte på opptaksprøven. Jeg ringte dem og sa jeg var syk, forteller Hege.

LES OGSÅ: Marte Engebrigtsen: - Jeg har opplevd å miste kjærlighet og drømmer

Nesten like ille gikk det på eksamen på Musikkhøyskolen. Da tre år med terping på tyske lieder skulle krones med solosang foran sensor.  

– Jeg møtte ikke opp på eksamen. Selv om jeg elsker musikken, greide jeg ikke å stille meg opp og synge om en glad ørret og en uskyldig jomfru. Huff. Jeg blir helt skjelven bare jeg tenker på det. 

Hun legger hånden på brystet og drar en Schubert-lied: 

– Ich weiss, ich weiss. Nei, jeg ville begynt å ledd foran sensor. Der har du nervene mine. Jeg spurte: Kan dere ikke bare komme ned på Chat Noir, der synger jeg jo masse sanger, men det kunne de ikke. 

– Så du har egentlig ingen papirer? 

– Nei. Hvor skulle jeg hatt dem? I en perm? Haha. 

Papirløse Hege fikk sommerjobb som korist for Dizzie Tunes, og har siden meislet seg inn i vår kollektive humoristiske bevissthet med figurer som Stælken Gundersen og Bitten.

– Det er et mysterium at jeg kan si at jeg føler meg trygg på scenen, jeg som var så utrygg og sjenert som tenåring. 

Hun rister på hodet så perleøredobbene dingler. 

– Jeg burde jo følt at dette yrket var svimlende skummelt. 

Fulle hus i det meste hun har tatt i. Hvordan takler Hege Schøyen egentlig motgang?

– Svaret er sikkert «Dårlig», sier hun og ler.

– Men rent faglig har jeg ikke opplevd så mye av det. 

– Anmeldelsene har vært gode?

– Ja, men anmeldelser speiler ikke nødvendigvis hvordan en forestilling går. Det er klart at jeg har fått noen slag i trynet av anmeldere. Men det kan egentlig ikke kalles motgang. 

– Det preller av? 

– Nei, avfeier hun fort. 

– Jeg blir litt såret av dårlige anmeldelser. Alle skuespillere har anmeldelser de aldri klarer å glemme. 

– Hva er din? 

Hege slår de blå, litt undrende øynene på vidt gap:

– Hun som skrev: «Noen skuespiller blir Hege Schøyen aldri». Det synes jeg var dårlig gjort, å ta fra meg utviklingsmulighetene. Håpet. Det var vel ikke nødvendig? 

LAT ENTUSIAST: Hege og mannen Arild har leilighet i Nice.  – Det var meningen at jeg skulle bli skikkelig god i fransk. Det har jeg ikke blitt. Du kan si jeg er en lat entusiast, sier Hege Schøyen. Foto: Astrid Waller
LAT ENTUSIAST: Hege og mannen Arild har leilighet i Nice. – Det var meningen at jeg skulle bli skikkelig god i fransk. Det har jeg ikke blitt. Du kan si jeg er en lat entusiast, sier Hege Schøyen. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Mia Gundersen: Vi snakker altfor lite om hvor beintøft det er å gå igjennom et brudd

Den store kjærligheten

«Jeg har tatt på Arild Andersen», sa Hege da hun var på vei tilbake fra kafé på Moldejazzen i 1981.
 
– Jeg var stor fan av Arild, og da jeg fikk øye på ham passet jeg på å ta på ham. Og det har jeg fortsatt med!

Hege og den verdenskjente jazzmusikeren ble et par. Hun var 25 og han 36. I hvilken grad har hun merket noe til aldersforskjellen?

– Det har jeg aldri tenkt på, sier Hege.

 – Arild er så leken og tullete. Jeg syntes det var veldig tiltrekkende at han var en ordentlig mann og ikke bare en gutt. Han hadde hus, grønne planter, kunne lage mat og hadde snekret gulvene sine selv. I starten lo jeg av alt han sa. Han har så spissfindig humor, og sammen med musikk blir det en uslåelig kombo.

LES OGSÅ: Hannes ferieforelskelse var den store kjærligheten

«Andersen» står det på døren til den gule sveitservillaen, med utsikt over fjorden og peoner i hagen. Arild har øvings­lokale i andre etasje. Hege har hjemmekontor i solstolen. 

– Når jeg skal øve greier jeg ikke å geberde meg i stua. Jeg gjemmer meg bort bakom solbrillene, mens teksten dunker i hodet. Fra utsiden ser det jo bare ut som om jeg er lat. Eller jeg øver når jeg går tur.  

– I skogen? 

– Nei, er du gal! Det tør jeg ikke. Jeg vet at det er trygt, men det hjelper ikke. Jeg kan finne opp dyr som aldri har vært i en skog. En helt egen fauna som ikke eksisterer. 

Med unntak av en katt i oppveksten, har Hege Schøyen aldri hatt kjæledyr.

– Jeg er ikke så god på rutiner. Jeg får litt kløe av at noen er så avhengig av meg. At jeg må stå opp midt på natten for at noen skal tisse. 

– Hvordan gikk det da du hadde småbarn?

– Haha. Ja, det gikk jo greit. Men ikke når du skal ha småbarn og et dyr i tillegg som skal tisse. 

Datteren Line kom knappe to år etter at Hege og Arild møttes. Sønnen Jakob seks år senere.

– Jeg hadde aldri ønsket meg barn før jeg traff Arild. Men nå begynte det å rasle i eggstokkene med en gang. Jeg ble helt overtroisk. Tenkte at det var meningen, at det var han jeg hadde ventet på.

INGEN KOKK: Hun er elendig til å lage mat, bortsett fra blåskjell i kokosmelk og noen salater hun får skryt for: – Det burde finnes en rekebil som kommer på bestilling. Så kan rekene tine på veien frem. Foto: Astrid Waller
INGEN KOKK: Hun er elendig til å lage mat, bortsett fra blåskjell i kokosmelk og noen salater hun får skryt for: – Det burde finnes en rekebil som kommer på bestilling. Så kan rekene tine på veien frem. Foto: Astrid Waller Vis mer

LES OGSÅ: Cecilie Skog: Før hadde jeg alltid en uro i meg

«Vær forsiktig!»

«Hjemme hos oss er det pappa som er den morsomme», sa datteren da hun nylig ble intervjuet på radio. 

– Det var jo en hyllest til faren og ikke noe stikk til meg, forsikrer Hege.

Som mor var hun aldri den som pakket sekken og tok barna med på skogstur. Heller ikke den som la seg på gulvet og føk omkring med dem. Men hun mener hun har vært flink til å tulle og tøyse, og tror barna først og fremst vil beskrive henne som snill, og en de kan betro seg til.

– Jeg har aldri vært ordentlig sinna på ungene. Sur, men ikke virkelig sint. Men jeg er jo litt lei meg for at barna har vokst opp med at jeg har hatt migrene halve livet deres. Det er jeg altså. For at barna har sett moren sin for halv maskin gjennom hele oppveksten. 

Hege ser mot vinduet. Blir stille et øyeblikk. 

– Og jeg er veldig lei meg for at jeg alltid har sagt til barna «Vær forsiktig». Jeg vet jo at barn bør få falle og slå seg. De er veldig forsiktige, begge to, og det er min skyld. Jeg hadde dem for mye i øyekroken da de var små. Det har jeg bedt dem om unnskyldning for. 

Hege er en blanding av alvor og humor. Tyngre tema turnerer hun med underfundige skråblikk, og under humoren murrer mollmørke årer. 

– Jeg er jo en veldig alvorlig person, sier Hege.
– Ja? 
– Ja. Jeg er ikke så opptatt av å være humorist, men av å formidle. 

En av hennes mest alvorlige roller så langt er i den prisvinnende filmen «Suffløsen». Opplever hun at komikken har stått i veien for dramaroller? 

– Lite grann.

Hege tar en munnfull italiensk kalvefilet. Langer innpå for å kompensere for «utrolig høy forbrenning». Vil skåne omverdenen for en Hege på lavt blodsukker. 

– Jeg har alltid vært misunnelig på skuespillere som startet på scenen og gikk videre til komedie. De har kunnet vise et større spekter av seg selv. Veien er lenger for oss som begynte i komikken. Men uansett er komedie min spisskompetanse, og det er ikke noe å skamme seg over. Og fordelen med humor er jo at alder ikke er så farlig. Tenk på Aud Schønemann. Hun tuslet jo inn med sin lune personlighet helt til siste slutt.

Hege bestiller mineralvann med bobler. Uten sitronskive. Forteller at kvinner er mye mer opptatt av alder enn menn. 

– Jeg skjønner jo ikke hvordan jeg skal rekke å bli voksen før jeg blir gammel. Men så ser jeg et rynkete fjes i speilet og tenker: «Hvem der?». 

Hun blar på mobilen. Finner et bilde av seg selv, med stram, blank ansiktsløftet hud. 

– Det er lov til å le, smiler hun.

– Det er fra en filmrolle. De strammet meg opp med teip. På Oscar-utdelingen har alle hår som krøller seg innover ved tinningen. Det er der de fester teipen. 

I det virkelige liv, kunne hun gjort noe for å pynte på utseendet? 

– Jeg er litt lei av at kvinner alltid får det spørsmålet, sier Hege. 

– Man spør aldri menn om det samme. Jeg vil ikke sette meg på min høye hest og være nedlatende overfor kvinner som velger å gjøre det. Men foreløpig går grensen for meg ved tannregulering.

ÆRESPRIS: Stjernemøte med Wenche Foss i 2010, da Hege mottok Wenche Foss‘ Ærespris for sitt virke på scenen.  Foto: TRYGVE INDRELID/Aftenposten
ÆRESPRIS: Stjernemøte med Wenche Foss i 2010, da Hege mottok Wenche Foss‘ Ærespris for sitt virke på scenen. Foto: TRYGVE INDRELID/Aftenposten Vis mer

LES OGSÅ: Maria Mena: -Det ble en mulighet til å ta grep

Plaget med migrene

I nakken har hun en virvel som ligger på tvers. Smertene er såpass at hun har måttet slutte med håndarbeid.

– Heldigvis kan den ikke opereres, sier Hege. 

– Du vil ikke operere? 

Hun ser ut som om hun nettopp er blitt beordret til å strikkhoppe fra en bro. Eller gå alene i skogen i fullt dagslys, for den saks skyld. 

– Nei, det har jeg ikke noe lyst til.

Anfallene begynte i ungdomsårene. To og en halv dag med migrene, opp til to ganger i uken. 

– Det dunket intenst bak det ene øyet. Jeg ble nesten suicidal. Tenkte ting som: «Om jeg skjærer bort halve hodet mitt? Da må jeg jo bli bra?». 

Healing, akupunktur, smertestillende. Hege prøvde det meste. Noe lindret. Men ingenting fjernet smerten.  

– Jeg har nesten spilt mer teater med migrene enn uten. For det er jo ikke sånn at jeg har noen vikar.

Hun tegner ut i luften og ler: 

– «I dag spilles Hege Schøyen av Ruth Larsen». Det positive er at jeg har lært meg å ikke stresse. Men samtidig føler jeg meg veldig svikefull fordi jeg har måttet avlyse så mange avtaler med venner. 

– Heldigvis brant migrenen ut da jeg kom i overgangsalderen.

Hege lyser opp: 

– Det er merkelig at det er så usexy å snakke om overgangsalderen. Det er jo det mest fantastiske som har skjedd meg. Å slippe menstruasjon og migrene! Jeg er blitt ti år yngre av det. Men overgangsalder og menopause høres så kjipt ut. Kan man ikke begynne å kalle det noe annet? «Den nye alderen», for eksempel?

Flyalarmen går utenfor. Hege sjekker telefonen. Finner ikke noe urovekkende. Takker høflig nei til å få nyhetsvarsler. 

– Jeg er engstelig nok som det er, om ikke NRK skal fortelle meg om alle ras rundt i verden. 

Hun koketterer ikke med sin uro. I taxien på vei til fotoopptak ber hun sjåføren kjøre forsiktig. Gjentar oppfordringen ved hver eneste silkemyke oppbremsing. «Oi, oi, oi» sier Hege og klamrer seg til dørhåndtaket. 

– Jeg tror alltid at alt kommer til å gå galt. Det er en dårlig egenskap, men samtidig rester av noe lurt, sånn evolusjonsmessig. Noe som fikk folk til å overleve. Men hos meg er det nok overutviklet. 

– Hvor går grensen mellom bekymringer og tvangstanker? 

– Det er et godt spørsmål. 

Hun nikker. 

– Jeg må jobbe med meg selv hele tiden og si at det kan gå bra også. Og jeg sørger for å ha venninner som er mer optimistiske enn meg. En av dem setter alltid ting i perspektiv: «Tenk på hvordan det var å leve i middelalderen». Jeg prøver å tenke som henne. At du er frisk helt fram til du er syk.  

Den dagen for et halvt liv siden, på opptaksprøven for Teaterhøgskolen. Da hun løy på seg at hun var syk. Har hun tenkt på om ting kunne vært annerledes, dersom hun faktisk hadde møtt opp?

– Nei. Jeg er veldig glad for at jeg valgte min vei.

Hege rister på hodet. Med ettertrykk.

– Men i dag ville jeg neppe kunne blitt artist. Å gå på audition og hevde meg i konkurranse med alle de som vil stå på scenen nå. Nei, det hadde jeg ikke klart. 

«Stælken Gundersen» med Grethe Kausland som «Knerten» i 1990. Foto: Jan Greve / NTB scanpix
Hege som Frøken Norge i «Hjertelig hilsen» på Dizzie Showteater i 2003. Foto: Jan Greve / Scanpix Foto: Jan Greve/NTB scanpix
Fra showet "Hjertelig hilsen" på Dizzie Showteater med Hege Schøyen (t.v.) og Kjersti Holmen. Foto: Jan Greve/NTB scanpix
Pikant møte med mangeårig makker og venninne Kjersti Holmen i «Hjertelig hilsen» på Dizzie Showteater i 2003. Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix
Radarparet Hege Schøyen og Øivind Blunck, som henholdsvis Bitten og Reidar i «Bare gode venner» fra 1992. Foto: Jan Greve/NTB scanpix
Fra forestillingen"Bare gode venner" på "Dizzie Showteater" i 1992. Foto: Jan Greve/NTB scanpix
Revyartisten Hege Schøyen i revyen "Fast følge" på Dizzie Showteater i 1992. Foto: Aftenposten

Hege Schøyen:
Aktuell med Filmen «Det norske hus» av Jan Vardøen, konsertversjonen av Benny Anderssons og Björn Ulvaeus’ «Kristina fra Duvemåla» på Lillestrøm Teater, advokatserien «Aber Bergen» på TV3.
Priser: Leif Justers ærespris, Leonard-statuetten, filmkritikerprisen,  Wenche Foss‘ ærespris og Komiprisen. Dessuten «Best actress» på en rekke internasjonale filmfestivaler for filmen «Suffløsen».

redaksjonen@kk.no Hår/sminke: Tone Skipa Styling: Nadine Monroe Denne reportasjen står også i KK nr 29, 2016

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: