SPISEFORSTYRRELSER: Da Nina begynte på videregående slo anoreksi ut. Noen måneder senere startet bulimi, og den eskalerte fort. Foto: Per-Åge Eriksen
SPISEFORSTYRRELSER: Da Nina begynte på videregående slo anoreksi ut. Noen måneder senere startet bulimi, og den eskalerte fort. Foto: Per-Åge Eriksen
Spiseforstyrrelse

- Jeg er glad jeg ikke visste hvor tøft det skulle bli

Anoreksien og bulimien slo ut da Nina hadde begynt på videregående skole. I dag er Nina både lege og pasient.

Jeg kommer rett fra fysioterapeuten, sier den sporty kvinnen, og tar trappen i tre steg. Nina Knagenhjelm (36) fra Porsgrunn har flere roller, og vi møter henne da hun har pasienthatten på. Andre dager tar hun legehatten på, og hun er svært glad i jobben sin.

– Min egen erfaring har lært meg mye. Blant annet å se helheten hos mennesket, ikke bare sykdommen, sier Nina.

Hun var bare fire–fem år da hun begynte å føle at noe skjedde med henne, noe hun ikke forsto hva var.

– Jeg husker at jeg var redd det meste av tiden, og at jeg liksom «sovnet» mens jeg holdt på med noe, men likevel fikk med meg alt. Først i voksen alder fikk jeg vite at dette var symptomer på angst og dissosiasjon.

LES OGSÅ: KK-journalist Elin Liljeros: - Jeg veide bare 36 kilo

Når Nina følte at hun «sovnet» i våken tilstand, dissosierte hun. Det vil si at hun ubevisst brukte metoder for å slippe å kjenne på de vanskelige følelsene. Inni den lille jenta var det fullstendig kaos, uro, selvhat og frykt, Nina oppfattet seg selv som om hun var født som feilvare. Dette er følelser som har fulgt henne gjennom hele livet, derfor fortsatte hun å dissosiere, for å holde følelsene på avstand.

Som tiåring opplevde hun et stadig økende hat mot sin egen kropp. I 13-årsalderen fikk Nina sine første depresjoner. Og da hun begynte på videregående, slo anoreksi ut. Noen måneder senere startet bulimi, og den eskalerte fort.

– Spiseforstyrrelser kan ramme både kvinner og menn, i alle aldre og fra alle sosiale lag. Det er fremdeles flest kvinner som rammes, men vi antar at det er flere menn som går med uoppdaget spiseforstyrrelse, sier Øyvind Rø, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og Forskningsleder for Regional seksjon spiseforstyrrelser, Klinikk psykisk helse og avhengighet.

Han forteller at felles for alle spiseforstyrrelser er en overdreven opptatthet av mat, spising, vekt og kropp, som resulterer i unormal spiseatferd. Selvbildet er i stor grad avhengig av hva men spiser og av vekten eller figuren.

– Å sulte seg kan være en måte å regulere følelsesmessige ubehag på. Følelsene kan bli mindre påtrengende, og slanketankene kan fortrenge andre, vonde tanker. I tillegg kan det gi en opplevelse av å kunne mestre noe og ha kontroll.

Rø forklarer videre at overspising også kan gi en pause fra vonde tanker og følelser. Mat kan brukes som trøst, når ting går en imot. Trening, og særlig overdreven trening, kan også være en ikke-hensiktsmessig måte å regulere følelser på.

– Vi vet at det er en arvelig komponent som gjør at noen er mer sårbare for å utvikle spiseforstyrrelser enn andre. Særlig personer med perfeksjonistiske personlighetstrekk og et svingende humør ser ut til å være utsatt, sier Rø.

LES OGSÅ: Dette kan være tidlig tegn på spiseforstyrrelse

– Jeg er glad jeg ikke visste hvor tøft det skulle bli 

– Etter en skoletur i 1999 konfronterte to av mine venninner meg med sykdommen for første gang. Jeg nektet. De forsto ikke, og jeg var ikke syk, forteller Nina. 

Det ble starten på mange runder med venninner, lærere, helsesøster og psykolog siste året på videregående, før seks år som kasteball i systemet.

– Jeg er glad jeg ikke visste hvor tøft det skulle bli, sier Nina lavt. 

– Når tanker på mat og vekt medfører forstyrret spise-atferd, er det grunn til å stoppe opp, sier Rø og legger til:

– Når ulike regler om spising påvirker sosial omgang og funksjon i dagliglivet, er man i ferd med å få spiseforstyrrelser. 

Han forklarer at svært fastlåste tanker om hva som er sunt, og mye fokus på fysisk aktivitet og økende treningsmengde også kan være tegn man bør legge merke til. Store vektsvingninger, både vekttap og vektøkning, kan være et tegn på spiseforstyrrelser.

Nina var flink på skolen, men hun hatet karakterer, stress og mas. Derfor sa hun nei til plass på medisinstudiet, og gikk et år på friluftslinje på folkehøyskole i Elverum i stedet. Det var vanskelig å bo så tett, men Nina opplevde folkehøyskolen som et fint år. Og fikk venner for livet. 

– En utfordring var måltidene. Jeg måtte spise for syns skyld, men fikk panikk, og overspiste ofte i stedet. De fleste forsto nok hva jeg gjorde på toalettet etterpå. Jeg lurte også unna mat for å ha noe tilgjengelig til enhver tid. 

Nina forteller at lærerne etter hvert ble svært bekymret for den magre jenta, og at de satte i verk spesielle tiltak som skulle sørge for at hun fikk i seg mat, men ikke overspiste. De fikk henne også inn på behandling, og bidro med kjøring dit.

– Lærerne gjorde langt mer enn man kunne forvente. Og på den måten reddet de trolig livet mitt. 

TENKE POSITIVT: – Det er viktig å fokusere på alle små seiere i hverdagen, mer på det jeg klarer, enn det jeg ikke klarer, sier Nina Knagenhjem. Foto: Per-Åge Eriksen
TENKE POSITIVT: – Det er viktig å fokusere på alle små seiere i hverdagen, mer på det jeg klarer, enn det jeg ikke klarer, sier Nina Knagenhjem. Foto: Per-Åge Eriksen Vis mer

 LES OGSÅ: -Andreas hadde anoreksi: Selvfølelsen var veldig dårlig, men spiseforstyrrelsen var noe jeg klarte. Jeg var flink til å ha spiseforstyrrelse

Stolte ikke på noen

Året etter ble Nina medisinstudent i Trondheim. Hun fulgte forelesninger, jobbet som pleiemedhjelper, hadde tillitsverv og sang i damekoret Bilyd. Hun fikk noen få, men gode venner. Nina slet med relasjoner, og var livredd for å ta kontakt utenfor skole, kor og jobb i tilfelle folk egentlig ikke ville være sammen med henne, men ikke torde si nei. Hun følte seg ikke verdig et sosialt liv.

– Takket være viljestyrken min, en standhaftig fastlege og flotte enkeltpersoner som trodde på meg, fikk jeg vitnemålet mitt i 2007. Og etter to års pause, med innleggelser og annen behandling, klarte jeg å fullføre turnustjenesten på normert tid i august 2011, forteller Nina.

Nina har opplevd å bli misforstått fordi hun fortsatte å dissosiere. Noen trodde hun var ute etter oppmerksomhet når hun plutselig «sovnet». Hun slet med konstant dårlig samvittighet, lav selvtillit og mye skam.

– Jeg lider ikke av flink pike-syndromet, og jeg er ikke perfeksjonist. Ikke er jeg opptatt av skjønnhetsidealene heller, slik mange later til å tro at alle anorektikere er. For meg handler anoreksi blant annet om ikke å ta for mye plass, og bulimi var det eneste middelet jeg hadde, som dempet angsten. Jeg hatet sykdommen, men trengte den også. 

LES OGSÅ: Ekstrem kresenhet kan i noen tilfeller være en spiseforstyrrelse

Nina poengterer at det å få hjelp, og riktig hjelp, ikke er en selvfølge, og at det kan ta lang tid. Bytte av behandlere og lite hensiktsmessig behandling kan bli en stor belastning.

– Da jeg hadde fullført turnusen, gikk luften ut av ballongen, og jeg ble raskt dramatisk dårligere. Jeg var redd, all tillit var borte, og jeg stolte ikke på noen.

De neste fire årene ble et mareritt for Nina, der alt handlet om å overleve. Hun klarte ikke å slippe behandlingsapparatet innpå seg, og hjelperne måtte jobbe hardt for å vinne tilliten hennes.

– Heldigvis var de tålmodige og klarte å forstå at avvisningen og den stadige flukten handlet om angst, forteller Nina.

Etter iherdig innsats fra hjelperne klarte Nina høsten 2015 å forstå at hun faktisk kunne stole på behandlings-teamet. Da snudde situasjonen hennes raskt.

– Endelig ble jeg trodd og tatt på alvor. Psykisk helseteam i kommunen og fastlegen skal ha hovedæren for at det gikk bra til slutt. De ga meg aldri opp.

Rø forteller at det går an å bli helt frisk av spiseforstyrrelser, men at det kan ta lang tid. Dessverre ser det ut til at et mindre antall utvikler langvarige og alvorlige spiseforstyrrelser. 

– Det er bedre prognose om man får hjelp tidlig i sykdomsforløpet før den spiseforstyrrete atferden blir til et automatisk reaksjonsmønster, sier han. 

– Ved undervekt endres måten å tenke på og kan forsterke problemene med at man blir mer opptatt av detaljer og fastlåste, rigide tankemønster. For å bli frisk er det avgjørende at personen selv kommer fram til at hun vil gjøre noe med sin situasjon. 

Professoren poengterer at personer med spiseforstyrrelser uansett bør oppsøke lege. Lidelsen kan gi kroppslige komplikasjoner som blant annet forstyrret saltbalanse i kroppen, beinskjørhet, tannskader og mangeltilstander av viktige mineraler eller vitaminer.

I dag har Nina et team med fastlege, psykiatrisk vernepleier, psykomotorisk fysioterapeut, psykolog og ernæringsfysiolog, og nøkkelen er stabilitet og samarbeid. Hun har fått diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse), noe som forklarer hvorfor hun dissosierer. Visst er det skummelt, og noen ganger snubler hun.

Det viktigste for Nina er at hjernen fungerer, hun er full av energi, skriver, leser, er leder i borettslaget, er barnevakt og omsider også på jobb som lege igjen. Og hun er frisk av bulimien. Fysisk har sykdommen gitt beinskjørhet og tannproblemer. Om hun noen gang blir frisk psykisk, vet ikke Nina. 

– Det er viktig å fokusere på alle små seiere i hverdagen, mer på det jeg klarer, enn det jeg ikke klarer. Det gjelder å sette ting i perspektiv. Klarer jeg mer i dag enn jeg gjorde for et år siden, er jeg fornøyd. Det handler ikke om frisk-syk, svart-hvitt, men om hele gråtoneskalaen. Lysegrått er bedre enn mørkegrått. Det er nå jeg lever, og om jeg kanskje ikke når målet før om 20 år, er det viktigste å ha god livskvalitet på veien. 

LES OGSÅ: Ifølge ekspertene blir de fleste friske fra spiseforstyrrelser

3 typer spiseforstyrrelser

-Anoreksi kjennetegnes med undervekt og frykt for vektoppgang.
-Bulimi har overspisingsepisoder som hovedsymptom. I tillegg atferd for å kvitte seg med kalorier/næring som framprovosert oppkast, bruk av avføringsmidler og vanndrivende medikamenter, overdreven fysisk trening eller minimalt matinntak etter overspisingsperiodene.
-Overspisingslidelse kjennetegnes med overspisingsperioder, uten at man prøver å kvitte seg med kalorier eller næring.

Det er vanlig at man kan ha symptomer på flere av spiseforstyrrelsene samtidig, og at man over tid kan veksle mellom ulike spiseforstyrrelser.

Kilde: Professor i psykiatri Øyvind Rø

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 27, 2017

Til forsiden