MOLLY EGELIND: – Det skjer veldig mye med en når man blir mor. Da blir man litt flinkere til å blåse i ting. FOTO: Andreas Housmann
MOLLY EGELIND: – Det skjer veldig mye med en når man blir mor. Da blir man litt flinkere til å blåse i ting. FOTO: Andreas Housmann Vis mer

Molly Egelind:

- Jeg er ikke født optimist, men jeg har jobbet veldig hardt for å bli det

I perioder har Molly Egelind bare ønsket å bli liggende i sengen å «bingewatche» tv-serier for å gjøre livet så ukomplisert som mulig. Det har vært hennes måte å takle depresjonen på.

Men kan vi ikke bare snakke om det? Det nakne, det vanskelige og det sårbare, det man ikke snakker om. I en tid da mye handler om å vise fram en polert overflate, er det ekstra fint å møte et menneske som Molly, som tør å invitere andre inn uten filter. Fordi hun har strevd i livet og vet at hun ikke er alene om det. Og Molly har en plan. Det er over sju år siden sist vi snakket sammen, og det intervjuet husker hun fremdeles godt. Hun hadde sovet i bare to timer natten før bildene skulle tas.

– Min nåværende mann og jeg var nemlig akkurat blitt sammen. Vi gikk på skuespillerskolen i Odense begge to, og vi hadde gått litt rundt grøten. Og så skulle det være fest i kollektivet der han bodde, hele skolen var der, det var skikkelig party. Jeg ventet bare på at alle de andre skulle gå, så jeg kunne være alene med ham, og til slutt ble klokken 04.00. Da alle hadde gått, satt vi i sengen hans og kysset, og alt var veldig romantisk. Så sa han: «Molly, jeg har noe jeg må vise deg», og så begynte han å finne fram lydutstyr og koble det til den store flatskjerm-tv-en sin. Det tok nesten en time! Så satte han på en episode av «Den blå planeten» med David Attenborough, fordi det var en blekksprut han veldig gjerne ville vise meg. «Molly, den heter Vampyroteuthis infernalis, er du klar over at det betyr vampyrblekkspruten fra helvete!» Jeg forelsket meg i ham der og da. Hvis du kan være så nerdete på grunn av en vampyrblekksprut, har du mitt hjerte i dine hender. Da MÅ det bli deg. Jeg var helt bustete på håret på bildene fra intervjuet den gangen. Men det var altså bare av forelskelse!

Siden har hun giftet seg med Benjamin, blitt mor til Ellinor og fått fart på skuespillerkarrieren.

– Jeg tror aldri jeg har hatt det så travelt som jeg har hatt det det siste året, men når man er frilanser, ligger det også en kjempestor ro i å jobbe og oppleve at snøballen bare plutselig begynner å rulle.

– Det er ukomplisert å ligge i sengen. Det er også ukomplisert å spise ristet brød, for da trenger man ikke å handle inn mat, sier Molly Egelind. FOTO: Andreas Houmann
– Det er ukomplisert å ligge i sengen. Det er også ukomplisert å spise ristet brød, for da trenger man ikke å handle inn mat, sier Molly Egelind. FOTO: Andreas Houmann Vis mer

– Jeg har lettere for å se det negative enn det positive

Molly sier at det hun gjør i dag, er «helt utrolig gøy», og at hun føler seg på rett sted og er tilfreds, men den reisen hun tok for å komme dit, var likevel vanskeligere enn man kanskje kunne forestille seg.

– Jeg er ikke født optimist, men jeg har jobbet veldig hardt for å bli det. Sinnet mitt er nok fra naturens side ... jeg vil ikke si dystert, men jeg har en hang til melankoli. Jeg har lettere for å se det negative enn det positive, men det har jeg etter hvert fått demmet litt opp for. Uroen er der for så vidt fremdeles, men det er mer naturlig for meg å tenke positivt nå.

Så lenge hun kan huske, har melankolien vært en grunntone i henne.

– Jeg var ikke ulykkelig som barn, men jeg var melankolsk og veldig ettertenksom og søkte innover. Jeg grublet over noen veldig store spørsmål. Hvordan verden hang sammen, hvorfor mennesker oppførte seg som de gjorde mot hverandre. Jeg hadde noen ganger vanskelig for å leke barneleker, glade leker, problemfrie leker. Da måtte jeg liksom late som om det var naturlig for meg. Jeg har hatt en følelse av uro eller av ikke å føle meg tilpass. Å dra på leirskole var det verste jeg visste. Jeg hadde hjemlengsel i to uker FØR jeg skulle dra. Det virket helt uoverkommelig for meg.

– Fikk du hjelp hjemme?

– Hm. Jeg tror egentlig jeg balte med disse tingene alene. Jeg sa det aldri høyt, men det skulle jeg ha gjort. Da kunne moren min ha sagt: «Hvis du glemmer noe, kommer vi med det. Hvis du er redd for at det skal lukte rart, kan du bare ta med deg ditt eget sengetøy som lukter som hjemme.» Men jeg nektet bare, jeg ville bare ikke, jeg ble bare så ufattelig lei meg. Og jeg tror at det var sånn allerede før jeg var i stand til å gi uttrykk for de tankene jeg hadde. De kvernet bare rundt i hodet mitt. Det kom til uttrykk ved at jeg måtte ha kontroll på alle tenkelige utfall av en situasjon for å kunne forberede meg på alle måtene det kunne gå galt på. Det er jo en veldig pessimistisk måte å gjøre ting på.

Molly er smart. En barnehagelærer oppfattet henne som «merkelig» da hun var fem år. Helt til en skolepsykolog, da Molly gikk i første klasse, fant ut at hun bare var smartere enn de andre barna og kjedet vettet av seg, så hun hoppet over en klasse. Hun fortsatte å føle seg annerledes, fordi hun var yngre enn de andre. Ifølge en Mensa-test hun har tatt, hører Molly til blant de én prosent smarteste blant befolkningen. Likevel sluttet Molly på videregående i 3. klasse etter flere forsøk på å fullføre. Hun begynte på antidepressiva da hun var 17 år.

– Første gang jeg ble deprimert som jeg husker sånn ordentlig, var da moren min var syk. Jeg følte at jeg måtte være veldig sterk og tøff for henne når hun ikke klarte å være det selv, altså rent fysisk, forteller Molly.

Moren Søs Egelind ble syk i 2005. Først av lymfekreft. Så av hudkreft. Og så ble hun ufattelig nok sparket av en hest så hardt at leveren revnet.

– Det var mye for meg å håndtere.

– Moren din hadde alltid vært den sterke?

– Ja, er du gal. Sterk som en okse! Og jeg skulle bare ha sagt: «Mamma, jeg er så redd, jeg er så lei meg, er det plass til at jeg også kan være lei meg samtidig som du er redd, mens vi alle er redde, skal vi være redde sammen?» Det kunne verken moren min, faren min, lillesøsteren min eller jeg si til hverandre engang, fordi vi alle var så opptatt av at vi måtte være så sterke. Jeg tror ikke at det var noen av oss som trakk pusten engang. Vi skulle ha rukket ut hånden til hverandre i stedet for å gå rundt og tro at vi hadde rollen som den sterke. Det var ingen av oss som ble sterkere av den rollen. I hvert fall ikke jeg.

– Jeg ville så gjerne være sterk og tøff

Molly har gått på antidepressiva «av og på i to-tre omganger». Det får oss til å lure på hvordan hun som skuespiller forholder seg til medisin som påvirker en følelsesmessig – legger litt lokk på følelsene. Hun sier kontant:

– Jeg hadde ikke en karriere jeg måtte vedlikeholde den gangen. De gangene jeg trengte antidepressiva, var det å jobbe nærmest ikke en mulighet engang. Jeg var fremdeles ung og i ferd med å finne ut av om jeg i det hele tatt skulle bli skuespiller. Så jeg tror også at en stor del av det med å bli venner med meg selv også lå i å si: Det er det jeg skal gjøre! For eksempel: Slutt å lete alle mulige andre steder for å unngå å bli sammenlignet med din mor. Det høres helt patetisk ut når jeg sier det høyt, men det var en greie for meg den gangen.

– De gangene du har gått på medisin – har det handlet om det samme problemet?

– Nei, og jeg har også gått til forskjellige psykiatere. Jeg har liksom ikke klart å forplikte meg, for plutselig gikk det litt bra igjen, og da trengte jeg jo ikke medisin … eller det sa jeg i hvert fall til meg selv, for man er jo helt klart en kulere person hvis man ikke trenger piller og terapi, synes «folk». Så det var noe jeg liksom bare måtte få overstått. Jeg brukte lang tid på å innse at jeg trengte hjelp. Jeg ville så gjerne være STERK og TØFF. Jeg vet ikke om det er sånn samfunnet vårt er innrettet, men jeg hadde i hvert fall fått en idé om at det var pinlig å gå i terapi og ta antidepressiva. Det synes jeg ikke nå.

– Er du redd for å havne der igjen?

– Nei. Det ville jo være leit, det ville være … å kaste bort tid jeg kunne ha brukt på noe annet, men jeg er ikke redd for det. Jeg har jo prøvd nærmest alle tenkelige utfall av å være deprimert og alle tenkelige utfall av et angstanfall - og jeg sitter her fremdeles. Så jeg er veldig klar over at det er en risiko for å havne der, men jeg har også havnet der såpass mange ganger at jeg ikke er redd for at det skal skje igjen, sier hun og fortsetter:

– Siden sist jeg hadde en skikkelig dårlig periode, har jeg jo hatt uker eller måneder da jeg har vært mer «blå» eller nedtrykt enn gjennomsnittet, men jeg har likevel fått verktøy nok til å kunne bestemme meg for å ta tak i meg selv. For det kan også være en litt melankolsk nytelse i det å gi seg hen til å ha det dårlig. Det er en trygghet i depresjonen, fordi man føler at «nå synes jeg synd på meg selv fordi det ikke er noen andre som gjør det». Det er en trøst i det. Man luller seg inn i en døs der ting er ukomplisert. Det er ukomplisert å ligge i sengen. Det er også ukomplisert å spise ristet brød, for da trenger man ikke å handle inn mat. Og det er ukomplisert å se de samme tingene på tv hele tiden, for da trenger man ikke ta stilling til noe. Det opplevde jeg, i hvert fall: Jeg fikk laget noen rammer for meg selv som var så lite farlige som mulig. Jeg gikk ikke på fest, jeg fikk et veldig lite liv. Et lite, men ufarlig liv. Til slutt klarte jeg ikke å være i det lenger, så lite ble det. Den graden av modenhet jeg har nå, og helt klart også det at jeg føler at jeg har et reelt ansvar overfor min datter og mannen min, gjør at livet likevel aldri får lov til å bli SÅ lite. Hvis jeg merker at det begynner å stramme seg til rundt meg, vet jeg at jeg er nødt til å ta tak i meg selv.

Sinnet mitt er nok fra naturens side ... jeg vil ikke si dystert, men jeg har en hang til melankoli, jeg har lettere for å se det negative enn det positive, sier Molly. FOTO: Andreas Houmann
Sinnet mitt er nok fra naturens side ... jeg vil ikke si dystert, men jeg har en hang til melankoli, jeg har lettere for å se det negative enn det positive, sier Molly. FOTO: Andreas Houmann Vis mer

- Kjærlighet er et valg man må fortsette å ta hvis man har lyst til å være sammen lenge

På et eller annet plan handlet det også om å skifte fokus.

– Man kommer ikke utenom at det skjer veldig mye med en når man blir mor. Da blir man litt flinkere til å blåse i ting.

Ellinor kom til verden fem dager før Molly begynte på siste året på skuespillerskolen.

– Hun var et ønsket barn?

– Ja, veldig. Det var absolutt ikke snakk om et uhell. Det var med eggløsningstest og i det hele tatt, sier hun og legger til:

– Altså, det er ikke fordi jeg tror på astrologi eller astronomi – jeg husker ikke engang forskjellen på dem – men det der med at stjernene står sånn at to mennesker som er veldig forelsket, ser hverandre dypt inn i øynene og sier: «Vi tør, og vi gjør det! Vi bare hopper ut i det.» For det synes jeg nesten er det mest angstframkallende ved alt sammen. Der kunne det lille melankolske grublergenet mitt ha fått masse bensin på bålet. Hva gjør vi hvis hun får kolikk? Hvis hun blir født for tidlig? Hvis jeg får tvillinger? Hvis jeg viser meg å være en dårlig mor? Hvis jeg ikke klarer å amme henne? Og hva om det blir keisersnitt? Men de tankene hadde jeg ikke i det hele tatt.

– Sier du at demonene forsvinner når kjærligheten kommer inn på scenen?

– Det var fint sagt.

– Men det stemmer ikke?

– Jo, det synes jeg faktisk. Det er ikke fordi det ikke har vært nok kjærlighet i livet mitt før. Men det å bli mor er bare så fundamentalt endrende. Det har det i hvert fall vært for meg. Det å skulle gi avkall på kroppen sin i ni måneder – det var jo ikke bare min kropp lenger, så: «Du kan gjøre hva du vil med den, lille baby. Vann i anklene og bekkenløsning, hva som helst.» Jeg synes ikke at det var noe særlig morsomt å være gravid. Det må jeg si. Jeg følte meg ufri i min egen kropp. Man sier jo at det ikke er noen sykdom å være gravid. Nei, det er det ikke, men det er søren meg ikke særlig gøy heller. Du har jo de kvinnene som bare har den perfekte, glødende graviditetshuden. Jeg hadde kviser på skuldrene. Det var så kjipt. Og fett hår. Da så jeg meg i speilet og tenkte: Nei, nå må noe gjøres. Så jeg klippet av meg alt håret og fikk en helt pinnkort sveis, men det funket heller ikke for meg. Haha! Og vann i anklene. Jeg fikk ikke på meg skoene mine. Til slutt måtte jeg bare gå rundt i Birkenstock-sandaler, og dem fikk jeg heller nesten ikke på meg. Så var det kvalmen. Og jeg kunne høre knoklene knake i bekkenet når jeg reiste meg fra sengen. Det var bare så kjipt. Men jeg syntes totalt sett at det var verdt det. Gevinsten i den andre enden er jo fantastisk.

Årene sammen med Benjamin har lært henne at det ikke er noe som heter å være skapt for hverandre.

– Det tror jeg rett og slett ikke noe på. Det er noe som heter å brenne like mye for det samme forholdet og ha lyst til å jobbe like mye med det. Benjamin og jeg er akkurat like forskjellige som vi er like. Det er ikke fordi livet vårt sammen er totalt uproblematisk. Nå skal det heller ikke høres ut som om vi har det dårlig sammen, vi har det fantastisk sammen. Men det skjer ikke noe fælt hvis man er uenig, hvis man diskuterer, man lærer bare mer om hverandre. Jeg kan fortsette å lære noe nytt om Benjamin til vi dør. Det håper jeg. At vi kan fortsette med å slippe hverandre så mye inn at vi kan fortsette med å overraske hverandre.

– Kjærlighet er et valg?

– Ja, det tror jeg helt klart. Og det er et valg man blir nødt til fortsette med å ta hvis man har lyst til å være sammen lenge. Det er ikke gjort ved at man gifter seg eller får et barn sammen, selv om det er to veldig viktige livshendelser og to helt ville ting å gjøre med et annet menneske. Men man blir nødt til å fortsette med å velge forholdet. For livet river mer enn nok i en fra alle andre kanter til at man kan velge å sette noe annet opp mot det livet man har. Og det med å strebe etter det ufarlige eller uproblematiske, slik at hvis det blir for mange problemer i ekteskapet, er det nok fordi man er sammen med feil person – det tror jeg rett og slett ikke på. Da tror jeg at det er fordi man har fått det så travelt eller alle mulige andre ting at man har glemt å velge hverandre.

Første gang Molly husker at depresjonen virkelig slo inn, var da moren var syk. FOTO: Andreas Houmann
Første gang Molly husker at depresjonen virkelig slo inn, var da moren var syk. FOTO: Andreas Houmann Vis mer

– Forhåpentligvis kan jeg være med på å gjøre det mer akseptert å være ustabil

Molly velger Benjamin. Kontinuitet og trygghet i tilværelsen skal man ikke kimse av:

– Spesielt hvis man som jeg er i en bransje der alt er foranderlig. Jeg må late som om jeg er alle mulige forskjellige mennesker alle mulige forskjellige steder, med alle mulige slags klær i alle mulige slags tidsepoker. Det er et veldig sprikende arbeid. Og nå har jeg funnet et anker i Benjamin som gjør at jeg finner en stor ro i å komme hjem til ham og min datter.

Hvis det skal trekkes en konklusjon på reisen fra den sårbare tenåringstiden til den noe mer avbalanserte nåtiden, er det kanskje at Molly som yngre «prøvde å helgardere seg mot livet». I dag vil hun hellere nyte det. Og Molly har en plan. Hun vil gjerne bruke erfaringene sine til å holde foredrag om å være et sårbart ungt menneske.

– Forhåpentligvis kan jeg være med på å gjøre det mer akseptert å være ustabil, ikke å ha kontroll, ikke å vite hva man vil. For jeg tror veldig sterkt at det var det som gjorde at jeg fikk det verre – jeg følte ikke at det var greit å ha det på den måten.

Molly kom til finalen i «Skal vi danse» i Danmark fjor. Da hun og dansepartneren skulle finne på freestylenummeret sitt, var hun klar for å bruke seg selv.

– Vi valgte å fortelle den delen av min historie som handler om å ha det vanskelig, og synes det er lettest å bli liggende i sengen, og hvordan den positive forandringen liksom kom fra meg selv. Det er en kjempestor styrke i bare det å bli venner med seg selv. Det prøvde vi å vise gjennom dansen, og vi snakket litt om det i programmet. Det er jeg fremdeles veldig stolt av. Instagram-innboksen min eksploderte. Unge jenter skrev: «Sånn har jeg det også. Å, det er så fantastisk at du forteller om det.» Det er også kvinner på min egen alder som skriver at de har vært gjennom en sånn periode, og at det er godt at jeg snakker om det og tør å være åpen om det. Det føltes ikke som noe jeg måtte tørre, det føltes veldig riktig for meg å gjøre det. Det er morsomt at folk velger å formulere det på den måten: Tenk at du tør å stå fram med det.

– Er det et tabu?

– Ja, det er nettopp det det er. Det ligger jo implisitt i å mene at det er modig å si at man har hatt det vanskelig. Men det er da helt greit å ha det vanskelig. Og det vil jeg gjerne være med på å formidle. Jeg vil gjerne snakke med unge mennesker som er i samme situasjon som jeg var i ‒ å ha en mor eller far som er rammet av sykdom. For jeg tror nøkkelen ligger i at vi tør å være sårbare overfor hverandre. Hvis det kan hjelpe at jeg stiller meg opp og er ærlig foran noen mennesker, koster det meg ingenting. Jeg har en håndfull jenter jeg sjekker inn med en gang imellom og hører hvordan de har det. Det er veldig givende for meg. Bare det å kunne si: «Hei, jeg heier på deg, det er rått at du i det hele tatt kom deg ut av sengen i dag.» Hvis jeg kunne formidle den hjelpen på et større plan, ville det vært fantastisk.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: