Skuespiller

«Jeg er ikke god nok, de vil jo ikke ha meg»

Etter flere år med avslag, hadde Tiril Heide-Steen et vendepunkt.

SKUESPILLER: Tiril Heide-Steen har villet bli skuespiller så lenge hun kan huske. Foto: Ole Herman Andersen / Det Norske Teateret.
SKUESPILLER: Tiril Heide-Steen har villet bli skuespiller så lenge hun kan huske. Foto: Ole Herman Andersen / Det Norske Teateret. Vis mer
Publisert

Tiril sitter på bussen og gråter, en ettermiddag i 2007. Hun er sytten år, og akkurat røket ut av audition som Liesel von Trapp i en oppsetning av Sound of Music på Edderkoppen Teater.

Hun hadde håpet, nesten forventet at hun ville få rollen. For hun passet jo perfekt! «Bare gled dere til premieren», skulle hun si da hun kom hjem, men så ble hun stående og lytte etter navnet sitt som aldri ble ropt opp.

«Er jeg god nok? Lurer jeg meg selv?» tenker hun, og gruer seg til å fortelle den dårlige nyheten til faren, som er sengeliggende med kreft.

Hva vil han tenke? Hva vil han tro om henne?

Tiril er redd han skal bli like trist som henne. Redd for at han skal bli flau, og tenke at hun bringer skam over familienavnet.

Sceneundertøy

– Dette er garderoben min!

– Bare din?

– Nei, nei, jeg deler den med tre andre skuespillere.

KK er bak scenen på Det Norske Teatret, januar 2024. Møter 34-år gamle Tiril mens hun skifter ut av jeans og en hvit skjorte, inn i det hun kaller sceneundertøy og en morgenkåpe.

– Jeg tar på meg undertøyet før jeg får på sminke og parykk, sier hun.

– Så jeg slipper å dra så mye over hodet.

Kjolen skal på senere, for først om to timer skal hun på scenen som Anna i teaterets oppsetning av «Frost». En stor rolle, forklarer Tiril. Mye sang, masse tekst og hurtige skift.

– Og det er en uke siden sist jeg spilte. Det er litt lenge, så nå prøver jeg å huske alt, og er redd for å gjøre noe feil.

Et teaterbarn

Som datter av den avdøde og folkekjære skuespilleren, Harald Heide-Steen jr., fikk Tiril ta del av denne verdenen allerede som barn. Hun husker luktene i foajeen og på hovedsenen, hvordan hun ville være med faren på jobb hele tiden, at hun ropte: «Hei, pappa» fra salen da han spilte i Karlsson på taket.

Hun husker også hvordan de på maskeavdelingen lagde fletter på henne mens faren satt i sminken, og at hun tenkte på hvor utrolig magisk dette stedet var. Hvordan hun også ville være med på eventyret.

Men ikke alle minnene er gode. Som da hun var atten år og ryddet ut av garderoben til faren etter at han døde. Tok ned bildene, og pakket sammen tingene fra et helt yrkesliv sammen med moren og broren. I flere år etterpå orket hun ikke se et eneste stykke på dette teateret.

– Det er litt emosjonelt for meg å være her, sier hun, peker innover gangen hvor farens garderobe lå.

– Men samtidig så føler jeg meg også litt nærmere han på en måte.

Er jeg ikke god nok?

Hun spilte i barneteater og begynte å dubbe filmer allerede som syvåring. Etter ett år på teaterlinja ved Romerrike Folkehøgskole, søkte hun Teaterhøgskolen (KHiO) og Bårdar, proppfull av håp og selvtillit.

Hun fikk nei begge steder, men det var spesielt avslaget fra Bårder som sved. For her kom nesten alle som søkte inn, så hvorfor ikke hun? Hun hadde jo masse å komme med, kunne både synge og spille teater. Det hadde hun trodd i hvert fall. Eller hadde hun levd på en løgn? Hadde de som oppmuntret henne løyet?

«Shit, hva gjør jeg nå?» tenkte hun og gråt i flere dager.

«Er jeg ikke god nok? Må jeg bli noe annet? Er det ikke håp likevel?»

– Jeg var trist lenge.

Tiril ler.

– Ja, nå kan jeg le av det, for jeg har forsonet meg med det.

– Hvorfor gidder jeg dette?

I fjerde etasje ligger sminken. Et rom med store speil, sterkt lys, sminke og parykker. Tiril setter seg i den ene stolen, mens sminkøren ruller håret hennes sammen i spenner, så det ligger flatt under parykken.

FULL DAG: Tiril har vært på prøver til en annen forestilling tidligere på dagen, før forestillingen i kveld. – I dag er det litt ekstra, men det er ikke alltid sånn. Foto: Nora Lindtner.
FULL DAG: Tiril har vært på prøver til en annen forestilling tidligere på dagen, før forestillingen i kveld. – I dag er det litt ekstra, men det er ikke alltid sånn. Foto: Nora Lindtner. Vis mer

Hun forteller videre om skuffelsene, hvordan det er å legge frem hjertet sitt til en skole eller jobb som ikke vil ha det, uten å vite hvorfor. For hele fem ganger har hun søkt KHiO, men også Artisten i Göteborg, Griegakademiet i Bergen, og jazzlinja i Trondheim. Hver gang ble det nei.

Hun har vært mye lei seg, for lenge gikk avslagene i ett med identiteten hennes, hva hun følte seg verdt. Fikk hun nei var det samme som å si at hun var dårlig, og hver gang tvilte hun på om hun passet i bransjen.

«Hvorfor gidder jeg dette, når ingen har bedt meg om det?» har hun spurt seg selv mange ganger.

«Jeg er ikke flink. Jeg er ikke god nok, de vil jo ikke ha meg.»

Men så går det noen dager. Tiril leser om en ny audition, hører om et nytt stykke som skal settes opp, og håpet tennes igjen.

Bar bakke

Skuespillere kommer og skuespillere går inne på sminken. Det er et tett tidsskjema før kvelden. Etter håret er lagt i spenner, og Tiril har fått en nylonstrømpe over hodet, legges sminken. En klassisk skjønnssminke, som skal gjøre henne til Anna. Det hele ferdigstilles med den rødhårede parykken.

AVSLAG: Det er vanskelig å trekke frem et avslag, for det har skjedd så jækla mange ganger at jeg ikke har fått den jobben eller den skoleplassen. Foto: Nora Lindtner.
AVSLAG: Det er vanskelig å trekke frem et avslag, for det har skjedd så jækla mange ganger at jeg ikke har fått den jobben eller den skoleplassen. Foto: Nora Lindtner. Vis mer

Hun lot seg aldri knekke, og til tross ingen formell utdannelse, har Tiril spilt i flere produksjoner hos blant annet Riksteatret, Kruttårnteateret, Brage Teateret og Teateret i Innlandet. Hun har også hatt løpende tilbud om å dubbe filmer, og er stemmen til Tingeling, Havkatt i Gabbys Dukkehus og Marshall i Paw Patrol, for å trekke frem noe.

Men så var ett år hvor hun sto på bar bakke. Etter åtte avslag fra ulike auditions, og ingen jobb i sikte begynte hun på kulturledelse på BI i 2016. Hun var lei av å måtte vente på å bli valgt, istedenfor ville hun jobbe for å bli kulturleder.

– Det er vel den nærmeste jeg noen gang har kommet en plan B, sier hun.

– For jeg har satset alt for å bli skuespiller. Har aldri kunnet tenke meg en annen jobb, og aner heller ikke hva det skulle vært.

- Et lappeteppe-liv

Det utdannes rundt 100 nye skuespillere hvert år fra norske skoler, ifølge Anne Kokkinn, nestleder i Norsk Skuespillerforbund.

- Det er en enorm økning fra de siste tjue årene, da det stort sett bare var de 10 elevene som gikk ut av KHiO hvert år. Nå er det langt flere norske skoler som tilbyr skuespillerutdannelse.

NESTLEDER: For å lykkes må man også ha timing og flaks, mener Kokkinn. Men også være flink til å ta kontakt med castere og regissører og gjøre dem oppmerksom på at man finnes. - Så bør man å si ja til tilbud, for dette kan generere nye jobber, legger hun til. Foto: Gisle Bjørneby.
NESTLEDER: For å lykkes må man også ha timing og flaks, mener Kokkinn. Men også være flink til å ta kontakt med castere og regissører og gjøre dem oppmerksom på at man finnes. - Så bør man å si ja til tilbud, for dette kan generere nye jobber, legger hun til. Foto: Gisle Bjørneby. Vis mer

Dermed blir det også flere om beinet, og det å leve som skuespiller et helt karriereliv er utfordrende, forteller nestlederen. For det finnes bare 152 faste skuespillerstillinger på institusjons- og regionsteatrene i Norge, som betyr at de fleste skuespillere i dag jobber oppdragsbasert. De vet med andre ord ikke alltid når neste jobb dukker opp, og det krever et stort pågangsmot, engasjement og vilje å stå i en slik situasjon over mange år.

- Når det er sagt har skuespillere et bredt nedslagsfelt. Det er mye de kan gjøre, men de fleste må være villig til å leve et slags lappeteppe-liv med lite trygghet, sikkerhet og forutsigbarhet.

Selv om det kan være en fordel med formell utdannelse, påpeker Kokkinn at det finnes mange selvlærte skuespillere i dag, akkurat som Tiril. Noen blir kanskje oppdaget gjennom film eller TV, og glir inn i bransjen uten annen erfaring.

- For tjue år siden var lettere å lykkes om man hadde gått på KHiO, eller Teaterhøgskolen som det het den gangen. Ikke bare fordi det er en god skole, men også fordi det var de som ble sett. Nå er det vanskeligere for alle å bli sett, og det finnes ingen oppskrift.

En video, som i skrivende stund har over 16 millioner visninger på Tiktok, viser den brasilianske modellen Layyons rett etter at hun har gått fra å ha brune til å ha blå øyne. Øyelegen fraråder prosedyren. Reporter: Christina H. Korneliussen. Video: Youtube / Kerato. Tiktok / @new_color_flaakr Vis mer

Slag i slag

– Er det innafor å ta seg en vaffel, eller? Det er jo fredag.

Ferdig sminket og med lange, røde fletter over en rosa morgenkåpe, tar vi heisen opp til kantinen i fjerde etasje. Tiril skal ta seg en matbit en time før forestilling.

Utdannelsen på BI ble aldri noe av. Etter tre måneder ble hun oppringt av Det Norske Teatret, farens gamle arbeidsplass. Hun ble tilbudt rolle i både «Halve Kongeriket» og «Tenk om».

Tiril kunne nesten ikke tro det. De valgte henne, en frilanser uten utdannelse. Hun var i ekstase da, tenkte at alle avslagene og alle tårene var verdt det.

Siden den gang har hun vært tilknyttet dette teateret, og er utover rollen som Anna, aktuell med stykket, «Nære Relasjoner», og musikalen, «Spynorsk», som har premiere på teateret denne våren.

– Det går slag i slag nå, men det går litt sånn, sier Tiril og tegner bølger med hendene.

For hun er fortsatt frilanser, og har foreløpig bare jobb til sommeren.

– Men jeg skjelver ikke i buksene, sier hun.

PLATEKONTRAKT: Ved siden av teateret holder Tiril på med en jazzplate hvor hun har oversatt og gjendiktet gamle standardlåter fra 1920-50-tallet til norsk. Foto: Nora Lindtner.
PLATEKONTRAKT: Ved siden av teateret holder Tiril på med en jazzplate hvor hun har oversatt og gjendiktet gamle standardlåter fra 1920-50-tallet til norsk. Foto: Nora Lindtner. Vis mer

For 34-åringen er mer etablert nå. Har dubbing på siden og muligens et nytt prosjekt hun foreløpig ikke kan si noe om. Samtidig holder hun på å ferdigstille en jazzplate og har fått platekontrakt hos Grappa Musikkforlag.

– Det har lenge vært mitt drømmeprosjekt, også er veldig befriende å starte noe eget. Så fremover vil jeg også fortsette med å skrive og lage musikk.

Synlighet

Det er vanskelig å få en fot innenfor Det Norske Teatret om man ikke har gjort noe før, ifølge ensemblekoordinator Heidi Jor.

- Derfor er formell utdannelse en fordel fordi det gjør at man blir lagt merke til tidligere, sier hun til KK.

- Jeg pleier å reise ut og se på studentene ved institusjonene i Oslo før de er ferdig med skolen. Men det er ikke et krav, og vi har også funnet unge mennesker som har gjort seg synlig på TV eller film.

ENSEMBLEKOORDINATOR: - Ettersom alt spilles på nynorsk, vil vi også ha skuespillere som klarer å bruke nynorsken med sin egen dialekt, fremfor at dette blir et hinder, sier Heidi Jor. Foto: Petter Onstad Løkke.
ENSEMBLEKOORDINATOR: - Ettersom alt spilles på nynorsk, vil vi også ha skuespillere som klarer å bruke nynorsken med sin egen dialekt, fremfor at dette blir et hinder, sier Heidi Jor. Foto: Petter Onstad Løkke. Vis mer

Det Norske Teatret er en attraktiv arbeidsplass, forteller Jor, noe som gjør at de ofte rekrutterer skuespillere fra andre teatre som allerede har opparbeidet en viss synlighet.

- Vi ser gjerne etter folk som kan brukes til store musikaler, men som også er gode nok til å spille dramatiske tragedier uten musikknumre. Det er altså en fordel å ha en faglig tyngde i begge leirer, slik som Tiril.

Når de skal rekruttere skuespillere hører de dessuten med instruktører om hvem de ønsker å jobbe med, og da er det positivt om man har rykte på seg for å være en god lagspiller som bringer noe positivt inn i en gruppe.

Nytt fokus

En halvtime før forestilling blir lyset skrudd på over hovedscenen.

«Lydsjekk. Vi starter med åpen dør. Espen og Tiril,» spraker en mannsstemme over høyttalerne.

Foran en tom sal stiger Tiril stiger ut på scenen. Morgenkåpen er erstattet med en grønn kjole.

«Eg har fått så mange dører i fleisen til no, men brått så møter eg på deg», synger hun med fullt orkester til den gjenkjennelige melodien til Disneys, «Alt blir en Åpen dør.»

GLEDER SEG: – Jeg er nervøs, men gleder meg også. Jeg elsker å være på hovedscenen med fullt orkester.
GLEDER SEG: – Jeg er nervøs, men gleder meg også. Jeg elsker å være på hovedscenen med fullt orkester. Vis mer

Hun blir ikke like lei seg lenger. Får hun et avslag er det mer sånn: Ja ja, men nå må jeg hjem og lage middag.

Hun har blitt eldre, føler ikke hun må bevise seg hele tiden. Jobb og person er mer atskilt.

– Jeg rekker ikke å sette meg ned å gråte, det er andre som krever oppmerksomheten min.

Tiril snakker om mannen og de to barna hun har fått. De er viktigere nå. Det er de som har hovedfokuset hennes.

– Jeg må ha en balanse, ofrer ikke alt lenger for jobben. Og nå kan jeg heldigvis velge litt mer.

Litt talent og flaks

Før gruet hun seg til den dagen da hun ville måtte innse at hun ikke kunne bli skuespiller. Enten fordi hun ikke hadde nok inntekt, fikk nok jobber eller rett og slett fordi hun ikke taklet flere avslag.

Nå er den følelsen helt fjern, for skuespill er det hun lever av, og det har hun gjort i mange år. Likevel tar hun ingen jobber for gitt, vet ikke hva hun gjør om ett år. Det kan hende hun står på bar bakke igjen.

Tiril ler når vi spør om hun har noen råd til andre som vil bli skuespillere.

– Da bør du... sier hun med tilgjort dypere stemme.

– Nei, jeg vet ikke, man må bare jobbe på. Ha litt talent, litt flaks og ikke gi seg. Se fremover, ta masse jobber selv om det ikke er skuespiller-drømmejobben, for kanskje du møter noen som kan ta deg med til et senere prosjekt.

– Hva hvis datteren din vil bli skuespiller?

– Da sier jeg: kjør på.

– Gjør du det?

– Ja, jeg synes alle som vil bli skuespillere skal prøve. For det finnes ikke noe morsommere enn det her, det er verdens kuleste jobb.

Tilbake til 2007

«Hvordan gikk det?» Spør faren når Tiril kommer hjem, den ettermiddagen i 2007.

Hun har grått hele veien, er flau og vil skjule skuffelsen.

«Nei, det gikk ikke så bra», sier hun, prøver å holde tonefallet lett.

– Jenta mi, sier faren.

– Du er den beste og godeste jenta i verden, og du kommer til å få så mange roller, atte!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet