Natt til 6. februar gikk livet til utallige tusen mennesker i grus da et kraftig jordskjelv og flere etterskjelv rammet Syria og Tyrkia. Per i dag er 44 000 mennesker bekreftet omkommet, skriver NRK. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har beskrevet skjelvene som den verste naturkatastrofen i den europeiske regionen på hundre år.
En som har mye erfaring fra å jobbe i jordskjelv-rammede områder er Lindis Hurum, generalsekretær i Leger uten grenser Norge. Hun forteller at det er vanskelig å forstå hvor altomfattende og alvorlig denne katastrofen er, også for de som er rammet selv, tror hun.
- Jeg har tenkt en del på det å reise ned dit. Hadde jeg ikke hatt den rollen jeg har nå, hadde jeg nok vært på lista over de som skal ned dit, siden jeg har den erfaringen fra å jobbe i jordskjelv-rammede områder. Så jeg kjenner at det absolutt er voldsomt og vanskelig også for meg. Men vi har flere team som gjør så godt de kan og gjør alt de kan for å hjelpe, forteller hun.
Krise på toppen av krise
Hun var selv på Haiti og jobbet etter at landet, som et av de fattigste i verden ble rammet av er skjelv på 7,3 på Richters skala i 2010. Over 300 000 mennesker ble anslått omkommet som følge av det.
Lindis forteller at det er noen helt andre utfordringer som både i rammede og hjelpearbeiderne står overfor i etterkant av skjelvet i Tyrkia og Syria. For i det krigsherjede Syria er for det første minusgrader og i tillegg er det vanskeligere for hjelpeorganisasjoner å komme inn i landet.
- Jeg ler for å ikke gråte, for det er så enormt å ta innover seg. For menneskene i Syria er dette en krise på toppen av en krise. Innbyggerne i Syria har vært drevet på flukt i sitt eget land de siste 12 årene. Selv om vi mennesker har en ufattelig evne til å tilpasse oss og finne håp i uholdbare situasjoner, skjønner jeg at det er lett å miste motet her.
Når et jordskjelv inntreffer, er det avgjørende at det kommer hjelp innen en uke, for at så mange som mulig skal hentes ut i live og for å gi de som har fått akutte livstruende skader medisinsk hjelp.
I Syra tok det 10 dager før det ble åpnet flere grenseoverganger, forteller Lindis. I dag er det to uker siden det katastrofale skjelvet og nå er vinduet lukket for Syria. Men konsekvensene vil fortsette å komme. Lindis forteller at vi må forstå at selv om at det vi får se i nyhetene ofte er spektakulære historier om enkeltmennesker som blir reddet ut, er det mindre synlige, men like farlige situasjoner for alle som er i området.
- De som har diabetes og som dør fordi de ikke får medisinene sine, de som mister hjemmene sine, som dør fordi det er minusgrader ute, de som får forurenset drikkevannet sitt og dør av kolera på grunn av skittent vann.
Det er ikke første gang, og sikkert ikke siste gang at hun kjenner på følelser knyttet til den jobben hun gjør. Og selv om hun er vant til å jobbe i risikofylte områder, har det vært enkelte hendelser som har satt mer spor enn andre.
Hun var morens nærmeste pårørende: - Jeg sitter igjen med en god følelse
Falt om på gata
Desember 2017: Lindis Hurum går rundt i Oslos gater. Kanskje ser hun etter julegaver, kanskje prøver hun bare å ikke tenke på hvordan hennes siste oppdrag endte. For hun sliter med mareritt, flashbacks og høy puls.
En mann kommer gående i mot Lindis. Dunkle desemberlyset faller på mannens skikkelse, og hun ser at han kommer bærende på et gevær. Med ett er hun tilbake i Den Sentralafrikanske Republikk. Ser de aggressive mennene, hører slipingen av macheter.
Og så, som den gangen - treffer hun bakken.
– Da jeg kommer til meg selv der på fortauet, er jeg kok-varm. Det står flere mennesker rundt meg og det viser seg at mannen jeg hadde sett, ikke hadde gevær, men bar på et par ski.
Så hvorfor falt Lindis? Det viser seg at hjernen hadde skrudd seg av, som en beskyttelesmekanisme; for å spille død, og hun besvimte. Lindis forstår nå at hun trenger hjelp til å hanskes med traumene.
I 16 år var Lindis Hurum alltid på farten mellom katastrofeområder, epidemiutbrudd og krigssoner. Så kjente hun at det var på tide med en pause. Hun søkte ny jobb innad i organisasjonen. Høsten 2021 ble hun dermed generalsekretær i Leger Uten Grenser Norge. Hun er den første norske i sin stilling, med en uvanlig, omfattende erfaring fra feltarbeid.
- Jeg så tegnene tidlig, men feide dem under teppet. Så kom det første slaget
Kan bli forbanna
På kontoret til Lindis dekker fargerike tepper lenestolene og ellers er det bemerkelsesverdig hvor hjemmekoselig en firkant av glass, midt i et kontorbygg, kan være. Sweet chili-te på pulten, et bilde med innrammede sommerfugler opp mot veggen, en retro stå-lampe i kroken. Og på veggen: Et innrammet broderi som hennes oldemor broderte i 1913: «Et mildt svar demper vrede», står det.
Lindis liker forøvrig ikke klisjeer. Vil ikke være «hvit helt i felt». Og hun vil ikke bli tatt bilde av til denne reportasjen mens hun for eksempel stirrer tankefullt ut over sjøen.
Ikke bare leger
En gang i tiden jobbet Lindis som TV-produsent for programmer som Vil du bli millionær og Gullruten. Hun hadde deadlines, godt betalt og ville sikkert fortsatt jobbet i underholdningsbransjen, dersom hun ikke fikk sin første tur til Afrika. Turen var i forbindelse med et samarbeidsprosjekt mellom Plan Fadder og TV 2 i Senegal. Møtet med Senegal forandrer Lindis og gjør til syvende og sist at hun bestemmer seg for å søke jobb i Leger Uten Grenser.
Etter et informasjonsmøte med organisasjonen forsto hun at man ikke må være lege for å gjøre nytte for seg i Leger Uten Grenser.
– Jeg har jo senere forstått at det er en sammenheng mellom oppveksten min og det livet jeg har valgt i Leger Uten Grenser.
Lindis vokser opp i en kjernefamilie med besteforeldrene i nabohuset. For foreldrene leser hun opp skolestilene og fortellingene sine. Og så ofte hun kan er hun på besøk hos mormor og morfar.
Hos besteforeldrene bor også onkel Tom. Ikke før Lindis blir ganske stor, tenker hun over at han er annerledes enn hun er selv på noe vis.
– Det var en tid hvor det var vanlig at mennesker født med Downs syndrom ble satt bort på institusjoner, men det nektet mormoren min å gjøre. Vi hadde de samme pliktene og det gav meg et grunnlag for å tenke at vi var like.
Lindis var dessuten bestefar-jente. Hun forteller at hun husker han som en tynn mann med store øreflipper, som hun pleide å kose med. Han luktet tobakk og plystret hele tiden.
- Masken jeg gikk med i så mange år gjorde meg utbrent
«Ingen helt»
En dag, hun husker ikke hvor gammel hun var, sier morfar til henne: «Kom, så skal jeg vise deg noe.»
Han tar med datterdatteren inn på soverommet sitt, og det var ikke et sted barna pleide å oppholde seg. Spent blir hun med han bort til nattbordet, han er hemmelighetsfull mens han drar ut en skuff og flytter til side bunken med helsetrøyer som han alltid brukte om sommeren.
Han tar ut en eske som han åpner. Inne i den ligger en medalje. Lindis forsto ikke hvorfor han ikke brukte den til vanlig.
«Hvorfor fikk du den?»
«Fordi jeg skjøt kanon under krigen.»
Han sto på Oscarsborg festning 9. april 1940. Han var med på å senke det tyske krigsskipet «Blücher».
Det at bestefaren viste seg å være en krigshelt sådde kanskje en spire i Lindis allerede da. Men han snakket aldri høyt om det, for morfar selv så ikke på seg selv som en helt.
Tvert imot fortalte han Lindis at han ikke synes man skal få medalje for å drepe. Han hadde hørte unge gutter fra det tyske skipet skrike idet de kastet seg over bord.
«Det kunne like gjerne vært meg», sa han til henne.
Lindis tenker tilbake på morfaren som en som valgte å se seg selv i den andre, og med årene fikk hun bruk for den ydmyke holdningen fra bestefaren. På oppdrag i kriserammede land har det å møte lidende mennesker med forståelse og respekt, vært helt elementært.
LES OGSÅ: Rykket ut til Gjerdrum: - Jeg visste at mennesker var savnet
Lyden av macheter som kvesses
2017: Det er midnatt i feltleiren til Leger Uten Grenser i Den Sentralafrikanske Republikk. Det er et land som ligger ganske så midt i Afrika, grenser til blant annet Kongo og Sør-Sudan.
Lindis har vært flere perioder på jobb i landet, som er et av verdens fattigste og farligste - på grunn av krig og indre konflikter mellom folkegrupper.
Så langt har Leger Uten Grenser vært skånet for angrep. Organsiasjonen har gjennom årene holdt løpende kontakt med begge sidene av konflikten uten å ta parti for å vise at de er en uavhengig organisasjon og at de må ha lov til å hjelpe mennesker i nød. Men en natt på hennes tredje oppdrag endrer alt seg.
Ti maskerte menn bryter seg inn i leiren.
Med en Kalashnikov rettet mot hodet blir Lindis ført inn på rommet der safen deres befinner seg.
– Når jeg snakker om det nå, får jeg hjertebank, men der og da var jeg helt rolig.
Hun åpner safen. Tenker at hun vil gi dem alt de vil ha for ingen verdier er mer verdt enn liv. Dersom hun gjør som de sier, ikke provoserer, men heller forholder seg rolig, vil det gå bra. De kommer til å dra. Hun er trent til å håndtere slike situasjoner og agerer på autopilot. Men så tar hendelsen en uventet vending.
Da Martine fikk svaret fra legen kom sjokket og tårene
«Om jeg skulle bli voldtatt først»
Mennene drar ikke. Sterke hender tar tak i Lindis og hun blir kastet ned i bakken på magen. Hun hører at de kvesser macheter, store kniver som også blir kalt «den fattige manns sverd».
Hun får dødsangst. Er helt sikker på at hun skal dø.
Deretter frakter de henne med inn i en av Leger Uten Grensers egne biler og kjører av gårde. Lindis er fortsatt helt sikker på at hun skulle dø.
Hun husker ikke særlig mye fra bilturen. Men plutselig, bare etter noen kilometer, stopper bilen. Mennene forsvinner like fort som de dukket opp. Det tar en liten stund før Lindis og sjåføren forstår at de virkelig er borte. De bestemmer seg for å ta sjansen på å kjøre tilbake til leiren.
– Det var bare spørsmål om når jeg skulle dø, hvor vondt det kom til å gjøre. Og om jeg skulle bli voldtatt først. Lindis Hurum
I ettertid har hun tenkt de brukte henne som mulig menneskelig skjold. At de kunne ha brukt henne som et forhandlingskort dersom de ble stoppet av noen.
Hun bestemmer seg for at de må evakuere så fort det blir lyst. Angrepet forteller dem nemlig at avtalen de har med partene, ikke lenger blir respektert.
– Jeg vet ikke hvem mennene var, men jeg vet at de var ute etter pengene, ikke livene våre. Hvis ikke hadde jeg ikke sittet her i dag. De hadde en plan og en strategi de fulgte. Det er bare litt vanskeligere for meg å leve med det etterpå.
Å velge noens liv over andres
Hun forteller at i en slik jobb blir det mest absurde fort relativt hverdagslig. Men den siste hendelsen gav henne posttraumatisk stress. Fordi hun var helt sikker på at hun ikke ville komme levende fra det.
– Jeg har lært at sånt setter spor i lillehjernen, enten du vil eller ikke, sier hun.
For Lindis ble det et dobbelt traume der. Byen de skulle dra fra hadde lenge vært et utrygt og lovløst sted. Og Leger Uten Grenser var den eneste organisasjonen som var igjen der. Angrepet førte til at de måtte forlate sykehuset de drev og pasientene som var avhengige av dem for å overleve.
Hun og kollegene ble nødt til å fortelle pasientene at innen få timer ville det ikke være noen leger igjen, og det fantes ingen andre sykehus å dra til. Flere av pasientene døde den samme dagen Leger Uten Grenser dro. Lindis kjente noen av dem.
– Idet jeg bestemmer meg for at vi skal dra, velger jeg mitt og kollegers liv fremfor andres liv. Og jeg mener det er riktig, men det er fortsatt vanskelig å leve med.
Etter angrepet og den hastige evakueringen i 2017 kommer hun hjem til Oslo, eller «Legoland» som hun kaller det på grunn av sine oppvarmede fortau og overflod- det motsatte av hva hun evakuerte fra.
Og når hun kommer til seg selv, liggende på et fortau i Oslo en desemberdag, skjønner hun med en gang at angrepet har satt spor på en måte hun ikke har kontroll over.
I ettertid har hun fått god og kyndig psykologhjelp for å få det posttraumatiske stresset under kontroll. Som sjef er hun derfor veldig opptatt av at man skal snakke om det man opplever i felt.
- Søstrene mine sier at jeg får viljen min hver gang, men det er fordi jeg jobber for det
Det verste oppdraget
Hun er ikke ensidig positiv til å fortelle om opplevelsene fra oppdragene. Hun sier hun ved å fortelle om fattigdom, sult og angrep med macheter er med på å underbygge et narrativ om afrikanske land om at de er gærne og onde der. Hun tenker at de er akkurat like gærne og onde som oss.
– Jeg har lest og tenkt mye på ondskap og har kommet frem til at skillet mellom ond og god ikke går mellom «dem og oss». Det går tvers gjennom hvert menneske.
Leger Uten Grenser var også nesten den eneste organisasjonen som var villig til å sette opp humanitær respons i Liberia da Ebola-epidemien brøt ut i 2014. Uten å virkelig kunne hjelpe noen, for mennesker døde på rekke og rad og det fantes ingen kur. Hun beskriver det som det verste oppdraget hun har vært på.
– Etter hvert slutter ruteflyene å gå, ambassaden stengte og alle evakuerte egentlig. Det virket som planen var at man bare skulle stenge ned landet og åpne igjen når epidemien er over. Med andre ord: Når de aller fleste er døde. Sånn føltes det. Mørkt, mørkt, mørkt.
Da epidemien kom ut av kontroll, forsto hun at de ikke kunne ta risikoen ved å være der når de ikke kunne redde liv. Hun var leder for et team på fem, og de bestemte seg for å avvikle. Og heller komme styrket tilbake. Men i siste øyeblikk ombestemte hun seg og hele teamet ble værende. De ønsket å vise befolkningen at de ikke var helt overlatt til seg selv.
De kunne ikke gjøre noe annet enn å isolere de syke og gi dem væske frem til de døde av viruset. Dessuten hadde de ikke nok plass til alle de syke og mange ble liggende døende igjen på fortauet utenfor isolasjonsteltene. Men midt i den håpløse situasjonen skjedde noe annet:
– De som bodde i nærheten av sentret kom og hang ballonger på gjerdet. På ballongene sto det «thank you», «hope», «God bless you». Så sang de takkesanger og klappet. Da gråt vi alle. Og jeg skjønte at vi gjør mye mer enn å bare redde liv. Vi gir folk håp bare ved å være der.
Sett mange dø alene
I en artikkel i Aftenposten noen år tilbake sier Lindis at hun ikke er redd for noe, bortsett fra å dø alene. Men er dette fortsatt tilfelle?
– Jeg har sett ganske mange dø alene, så det er jeg redd for. Jeg har flere ganger vært den siste noen ser før de dør. Ingen vil at den siste de ser skal være en fremmed.
Nå er jeg så heldig å ha veldig mange nære venner, en storebror og en kjæreste, så hvis jeg skikker meg greit fremover så tror jeg ikke det vil bli sånn.
– Du har sett mange dø. Er det noe som følger deg?
– Jeg bærer jo på det, men det er ikke noe jeg tenker på veldig ofte. Bare når jeg blir minnet på det og når det skjer igjen.
– Det mennesket jeg har sett dø, som gikk mest inn på meg, er åpenbart faren min. Lindis Hurum
Faren hennes døde av Parkinson i 2017.
– Det er en forferdelig sykdom. Vi hadde en lang ventesorg og vi visste at det bare var en utvei der. Han hadde vondt så lenge at det også ble en dobbelthet i at man ikke vil at han skal bli borte for alltid, men samtidig vil man ikke at han skal ha det vondt lenger.
Men hun er glad for at hun var der og at han var klar over at hun var der og at hun rakk frem i tide.
Den siste tiden faren lever er hun mye hjemme. Hun skriver bok om fire av oppdragene sine for Leger Uten Grenser.
Igjen leser hun fortellingene sine høyt for faren. Han hører på, kan ikke lese selv lenger, men gir tilbakemeldinger. Akkurat som da hun var barn.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Da Janka fikk denne kommentaren, skulle hele livet forandre seg
Da ekteparet kjøpte feriehus i Nord-Norge, så de ikke for seg dette utfallet
