Lisa Aisato

– Jeg får aldri tilbake somrene barna løp i hagen, og jeg satt inne og jobbet

For Lisa Aisato har suksessen kostet. Og det er det mest dyrebare hun har ofret.

SUKSESSENS PRIS: Lisa Aisato visste allerede da hun var 13 år at hun ville bli illustratør. Men det har kostet. FOTO: Julie Pike
SUKSESSENS PRIS: Lisa Aisato visste allerede da hun var 13 år at hun ville bli illustratør. Men det har kostet. FOTO: Julie Pike Vis mer
Publisert

Lisa Aisato var 13 da hun plumpet ut med ordene som skulle stake ut selve livskursen. Ordene som skulle plassere henne i bokhyller i 41 land, og gjøre henne til merkevare med egen nettbutikk, og et galleri på Hvaler som har eksplodert i den grad at hun nå utvider med lokaler vegg i vegg.

For det går faktisk an å vite med hele seg at det er noe man er eslet for. At det finnes et sted som føles som hjemme, der det er godt å være. Det var derfor 13 år gamle Lisa med overbevisning sa: Når jeg blir voksen skal jeg bli illustratør.

– Jeg hadde vel plukket opp det ordet et sted.

Denne saken er hentet fra KK nr. 15 som er i salg fra fredag 23. juli.
Denne saken er hentet fra KK nr. 15 som er i salg fra fredag 23. juli. Vis mer

Halvannet år hos svigers

Lisa Aisato ler og byr på kaffe i strøkne omgivelser hjemme på Hvaler. Knapt ett år har gått siden oppussingsobjektet fra 1907 sto ferdig, og Lisa med mann og to barn kunne pakke seg ut fra et halvannet år lang hybeltilværelse hos svigerforeldrene, og endelig anse seg som ferdigoppusset.

Skjønt ferdig ...

I hagen snekrer håndverkerne pergola, og i garasjen jobber mannen Einar med å gjøre om det gamle – og etter hvert for trange – galleriet til kino for barna.

Men her inne, i det aller helligste, selve arnestedet for Lisa Aisatos underfundige illustrasjoner, her er det rolig. Det er nærmest så man kan høre vingebruset fra det egentegnede fugletapetet i stua. Forresten, helt stille er det ikke. For når Lisa setter i gang å prate, går det unna.

– Da jeg begynte på skolen hadde jeg tegnet mer enn de fleste. Jeg elsket lydbøker og radioteater, og tegnet mens jeg hørte på. Jeg fikk mye ros og fikk tegne forsiden til skolekatalogen, og lå alltid på gulvet og tegnet når mamma leste for oss.

LYKKELIG: Lisa Aisato beskriver seg selv som et happy go lucky barn. – Jeg skulle ønske jeg hadde lært med wolof, språket pappa snakker i Gambia, da jeg var liten, sier Lisa som vokste opp med norsk mor og gambisk far. FOTO: Privat
LYKKELIG: Lisa Aisato beskriver seg selv som et happy go lucky barn. – Jeg skulle ønske jeg hadde lært med wolof, språket pappa snakker i Gambia, da jeg var liten, sier Lisa som vokste opp med norsk mor og gambisk far. FOTO: Privat Vis mer

Rømte fra røyken

Lisa Aisato vokste opp på Kolbotn, sammen med søsteren Haddy, i dag kjent fra TV. Moren var fra en arbeiderklassefamilie og de eneste bøkene i morens oppvekst var de feiltrykkede bestefaren hadde med hjem fra bokbinderiet.

– Bestemor og bestefar røkte kjempemye, så mamma lå nede på gulvet og leste, som en Mathilda i Roald Dahl. Det kunne være Hemingway på omslaget og Oliver Twist inni, og hun tenkte at når hun fikk barn, ville hun gi dem det hun selv ikke fikk.

Allerede da Lisa var fem år, kjøpte moren oljemaling til henne, og på ungdomsskolen tegnet hun karikaturer av klassekameratene på løpende bånd.

– Jeg angrer jo litt på akkurat det. Om noen hadde stor nese så fikk de gigantisk nese. Jeg tenkte jo ikke på at det var slemt. Jeg ville bare at det skulle ligne.

MEDITASJON: Lisa Aisato elsker detaljene når hun tegner, og er fascinert av hvordan en liten justering opp eller ned i streken kan gi hele tegningen et annet uttrykk. FOTO: Julie Pike
MEDITASJON: Lisa Aisato elsker detaljene når hun tegner, og er fascinert av hvordan en liten justering opp eller ned i streken kan gi hele tegningen et annet uttrykk. FOTO: Julie Pike Vis mer

Lisa beskriver tre år på videregående med tegning form og farge som «helt fantastisk», sammen med likesinnede som heller ikke var bluferdige over å tegne nakne aktmodeller.

– Det jeg liker med å tegne er at jeg mister fullstendig selvbevisstheten, forklarer Lisa.

– Jeg tenker ikke på tid og sted, hvordan jeg ser ut eller hvordan andre oppfatter meg. Bare på hvor streken skal gå. Det er ikke en flukt, mer som å være på en annen planet. Jeg har aldri fått til meditasjon, men kanskje dette er min måte å koble av?

Trygg i det norske

Mamma jobbet i forlag og bokhandel. Pappa var fra Gambia, jobbet med salg, og bad fem ganger om dagen. I helgene strømmet gambisk musikk fra høyttalerne og blandet seg med duften av gambisk mat.

GOD STREK: Lisa har tegnet så lenge hun kan huske, og moren tilrettela med godt utstyr allerede da Lisa liten. FOTO: Privat
GOD STREK: Lisa har tegnet så lenge hun kan huske, og moren tilrettela med godt utstyr allerede da Lisa liten. FOTO: Privat Vis mer

Da Lisa var åtte å skilte foreldrene seg, og Lisa og Haddy var hos pappa annenhver helg. To år senere kom stefaren inn i livet deres, og faren giftet seg senere på nytt og fikk tre barn.

– Jeg fikk oppleve pappas blikk på Norge, det var en berikelse. Jeg var et happy go lucky barn, og det flerkulturelle har bare vært en gave for meg. Jeg har følt meg så trygg i det norske at jeg ikke har følt meg fremmedgjort. Jeg ble aldri mobbet eller utstøtt på grunn av utseende og hudfarge.

Hun utdyper:

– Jeg sier ikke at det handler om hvordan du tar det. Jeg vært heldig, og valgte en kunstnerisk utdannelse der det ikke er hvordan du ser ut som betyr noe, men hva du lager. Det er det jeg har lent meg på. Jeg har ikke fått høre: «Du passer ikke inn», men «Oi, så kult bilde du har laget!».

TEGNING; FORM OG FARGE: Lisa valgte kreativ videregående, ut fra talent og interesse. Hun mener det gjorde det lettere for henne å passe inn. FOTO: Privat
TEGNING; FORM OG FARGE: Lisa valgte kreativ videregående, ut fra talent og interesse. Hun mener det gjorde det lettere for henne å passe inn. FOTO: Privat Vis mer

Der Lisa i niende ble kåret til skolens mest positive elev og fikk en pakke Smil i premie, var søsteren på et dunklere sted. Haddy har siden fortalt om angst og depresjon i media. Selv ønsker Lisa ikke overskrifter ala: «Jeg har også slitt med angst!». Ikke fordi hun har gått uberørt gjennom livet.

– Det å ikke være lykkelig hele tiden, er en del av livet. Om skal man sette pris på øyeblikkene av lykke, må man også ha kontrasten. Har man hatt det strevsomt en stund, gir det også større forståelse for det å være menneske.

Mamma lå for døden

I ungdomsårene gled de to søstrene fra hverandre. Ja, faktisk fant de ikke fant tilbake til hverandre før de begge fikk barn, og fullt ut forsto verdien av en felles barndom. I dag snakker de i telefonen ukentlig, gjerne mens de jobber. Lisa ute i atelieret mens hun ferdigstiller en tegning. Halvannen time kan de ha hverandre på øret. Noen ganger blir det stille, slik det gjerne kan bli når man kjenner hverandre godt. Andre ganger går praten i ett. Andre ganger er det så man mangler ord.

Mammas sykdom kom ut av ingenting. Fra den ene dagen til den andre var moren så syk at legene ikke var sikre på om hun skulle overleve.

– Hun fikk sepsis, som er en kjempealvorlig blodforgiftning, forteller Lisa.

– Vi vet ikke hva det kom av. Fra hun ble syk gikk det tre dager til hun lå for døden. Vi trodde vi skulle miste henne, og verden gikk i grus en stund.

NÆRE PÅ: Lisa Aisatos mor ble brått syk og i løpet av tre dager holdt hun på å dø av blodforgiftning. FOTO: Julie Pike
NÆRE PÅ: Lisa Aisatos mor ble brått syk og i løpet av tre dager holdt hun på å dø av blodforgiftning. FOTO: Julie Pike Vis mer

I fire måneder var moren innlagt, og inn og ut av bevisstheten. Iblant kjente hun ikke igjen døtrene.

– Det å ikke bli gjenkjent av moren sin. Å få en så syk mor var tøft på mange plan. Det går bra med mamma nå, men hun var veldig nær ved å dø.

Lisa kan ikke få fullrost søsteren, som bor i Oslo, og tok seg av det daglige med legene.

– Når det skjer en krise er det veldig godt å være to som har samme fundament. Jeg kan lene meg på Einar, men han er ikke vokst opp med meg og moren vår. Nei, jeg er glad vi slapp med skrekken.

Møttes i fylla

Lisa møtte Einar på en bar i Oslo en natt de begge var ganske fulle. Einar jobbet inne IT. Selv satt Lisa med brutte kunstnerdrømmer bak disken i en klesbutikk, og etter å ha blitt ferdig med et forhold, var hun såre fornøyd med å være singel.

FEST: Lisa og mannen Einar på Håkan Hellström-konsert i Gøteborg. FOTO: Privat
FEST: Lisa og mannen Einar på Håkan Hellström-konsert i Gøteborg. FOTO: Privat Vis mer

– For min del var det ikke kjærlighet ved første blikk. Jeg synes han var ganske sånn ... pen. Jeg hadde fordommer mot pene gutter. De er jo ikke noe morsomme. Einar måtte jobbe litt for meg. Haha. Men etter to måneder ble jeg hysterisk forelsket, og så meg aldri tilbake.

Hun beskriver hvordan hun satt i klesbutikken og skvatt opp hver gang Einar kom inn:

– Jeg var helt ødelagt av forelskelse. Da jeg skulle gå mot han glemte jeg hvordan man går.

For å bøte på de sviktende kognitive evnene, bestemte hun seg for å lage en bok. En kjærlighetserklæring som hun tegnet på i smug bak disken. Da de reiste til Cuba for å feire 30-årsdagen hans, hadde hun boken med seg i sekken. Men Lisa var ikke den eneste med en hemmelighet i bagasjen. Noen dager inn i oppholdet, mens de lå på rygg på en stor steinhelle i en lagune og kikket på en foss, snudde Einar seg mot henne - og fridde.

– Dagen etter frieriet ga jeg ham boken, så på en måte fridde vi til hverandre. Boken heter «En bok til min elskede». Jeg kan hente originalen.

PERLE: Boken som Lisa klippet og limte og tegnet til Einar i smug. FOTO: Privat
PERLE: Boken som Lisa klippet og limte og tegnet til Einar i smug. FOTO: Privat Vis mer

Lisa spretter opp på lette føtter, og viser frem håndskrevne sider med vare illustrasjoner og ord om å våge.

Hun forteller at Einar fikk tårer i øynene. Siden spurte han om hun ikke ville gi den ut? Kanskje sende den til et forlag? Kanskje andre også hadde glede av å lese den?

Og slik begynte historien om Lisa Aisato, illustratøren.

– Det var den aller første boken min, og da jeg så den i hyllene på Oslo City var jeg så stolt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var helt alene og hadde ingen å vise den til, så jeg loket rundt, og plasserte boken foran andre i hyllene og ville bare rope.

Hun ler.

– I dag er jeg veldig avslappet når jeg har en bok ute. Men det var Einar som fikk meg til å satse. Han sa vi kunne leve på hans lønn i to år, og det var det rommet jeg trengte. Jeg vet ikke om jeg ville vært illustratør uten Einar.

KJÆRLIGHETSERKLÆRING: De originale tegningene i Lisas aller første bok, som hun skrev til Einar, men som siden ble gitt ut. FOTO: Privat
KJÆRLIGHETSERKLÆRING: De originale tegningene i Lisas aller første bok, som hun skrev til Einar, men som siden ble gitt ut. FOTO: Privat Vis mer

Hus på impuls

Åtte måneder etter at de møttes, giftet Lisa og Einar seg på ambassaden i Berlin, etterfulgt av et tyngre tysk måltid. Egentlig skulle det bare være de to, men som moren sa: «Dattera mi blir ikke gift uten meg!».

Paret bodde i leilighet på Tøyen frem til Lisa ble gravid. Nå kjøpte de seg hus på Kråkerøy. Egentlig var de glade i huset på Kråkerøy, og brukte sju (!) år på å pusse det opp. Men alt skulle endre seg en søndag de gikk tur på Hvaler, i Einars hjemtrakter.

– Vi så det nydelige huset og tenkte at det hadde vært et fint sted å bo. Og etter en privat visning forelsket vi oss helt, forteller Lisa.

HJEMME: Lisa og mannen Einar hjemme på Hvaler. Lisa tror faktisk ikke hun hadde vært illustratør, hadde det ikke vært for Einar. FOTO: Privat
HJEMME: Lisa og mannen Einar hjemme på Hvaler. Lisa tror faktisk ikke hun hadde vært illustratør, hadde det ikke vært for Einar. FOTO: Privat Vis mer

Manisk rundt deadline

Barna Aurora og Alfred var kommet med to års mellomrom. Lisa hadde permisjon da de var små, men beholdt jobben i Dagbladet Magasinet, med ukentlige leveringer over temaer som samliv, skole, familie og psykisk helse. Lisa minnes en stressende tid, der hun jobbet ustanselig. I dag mener hun at hun er blitt flinkere til å skille mellom jobb og privatliv.

– Før gikk det mer utover Einar og ungene, men jeg blir fortsatt litt manisk når deadline nærmer seg. Da jeg laget «Til ungdommen» og «Snøsøsteren» parallelt, var jeg ikke til stede for familien min i det hele tatt.

– Ikke?

– Nei. Når sønnen min fortalte hva de hadde gjort på skolen, så satt jeg bare og tenkte på hvordan jeg skulle løse en illustrasjon. Det er ikke noe kult.

Hun beskriver en tid med mye dårlig samvittighet, og at Einar var den som la ungene hver kveld:

– Vi var som et AS, og ikke kjærester. I dag er det mye bedre. Jeg har mye lavere puls og skuldre. Barna merker at jeg er mer til stede. Jeg tar meg bedre tid og leser mer på senga for dem.

Hun smiler:

– Det er deilig at barna er store nå. Mannen min vil ha et barn til, men jeg vil heller bruke enda mer tid på de to vi har, og så vil jeg jobbe. Å tegne for meg er som å komme hjem.

PÅ REISE: Lisa og Einar sammen på barnebokmessa i Bologna i 2017. FOTO: Privat
PÅ REISE: Lisa og Einar sammen på barnebokmessa i Bologna i 2017. FOTO: Privat Vis mer

Begrenset med motiver

Lisas atelier er lyst med store vinduer ut mot hagen. På leksebord ved siden av pulten slår barna seg ned med henne etter skolen. Lisa liker selskapet, men likevel, når hun er i selve idefasen, trives hun best alene. Hun tegner seks til åtte timer hver dag. Mest av lyst, men også fordi deadlines puster henne i nakken. For tiden holder hun på med den tredje boken til Linn Skåber.

– I et intervju på direktesendt TV en gang sa programlederen: «Lisa, alt du tar i blir til gull». Han mente det selvsagt godt, men jeg merket at jeg ble litt provosert. Det høres ut som om man ikke jobber, og bare risler det ut og at det ikke koster deg ikke noe. Men det er masse motstand også. Da jeg startet i 2008 tenkte jeg at det blir lettere med åra, men det har blitt vanskeligere. Jeg har mer selvtillit på at jeg kan lage noe, men samtidig er jeg mye mer selvkritisk.

– Tenker du at man kanskje bare har et visst antall motiver i seg?

– Ja! Litt. Det var grunnen til at jeg sluttet i Dagbladet. Jeg klarte ikke å fornye meg. Det ble mye variasjoner over samme tema. Jeg leverte en tegning i uka i 11 år.

Hun skjærer en grimase.

– Det er masse bilder jeg ikke er strålende fornøyd med. Både i bøkene og Dagbladet. Men så har man en deadline og må la det passere. Kanskje må jeg bare akseptere at jeg har et visst antall motiv i meg og at jeg lager variasjoner over dem.

PÅ ØRET: Lisa favorittsyssel er å høre på podkast, og en av de siste lytteropplevelsene er en om bigamisten Quisling, som hun og Einar hørte på sammen sa de kjørte åtte timer til Trondheim. FOTO: Julie Pike
PÅ ØRET: Lisa favorittsyssel er å høre på podkast, og en av de siste lytteropplevelsene er en om bigamisten Quisling, som hun og Einar hørte på sammen sa de kjørte åtte timer til Trondheim. FOTO: Julie Pike Vis mer

Barna med på drodling

Hun tar gjerne barna med på idedrodling. Tittelen på «Snokeboka», for eksempel, det var Auroras ide. Ellers bruker hun Einar mye til å kaste ball.

– Einar burde jo egentlig stått som medforfatter, men han mener navnet mitt er en merkevare. Det heter at bak hver mann står en kvinne, men jeg har Einar da, som løftet meg gjennom livet når jeg synes det er vanskelig. Vi er veldig forskjellig. Han elsker Excel-ark og sånn, men vi utfyller hverandre perfekt.

Etter 20 år i IT bestemte Einar seg for å bli møbelsnekker, men så eksploderte Lisas nettbutikk, og nå jobber han med kona på heltid og er sjef for tre ansatte på galleriet.

– Jeg synes det er skikkelig koselig å jobbe så tett. Så lenge jeg får ha rommet mitt, sier Lisa.

Ofret mye

Hun har skrevet sju egne bøker, illustrert over 40 andre, og har vært nominert til eller vunnet over 30 priser nasjonalt og internasjonalt. Er hun overrasket over suksessen?

– Ja, på en måte, men jeg har jobbet veldig mye og det er hyggelig at det bærer frukter. For jeg føler jo jeg har ofret mye.

– Hva har du ofret?

– Tiden med familien for eksempel, sier Lisa og lar blikket vandre ut vinduet.

– Jeg får jo aldri tilbake de somrene jeg har jobbet og sitter inne for meg selv, mens barna var seks-sju år gamle og løp rundt i hagen. Den tiden får vi aldri tilbake.

– Huff ... sier journalisten og påpeker smerten i det.

– Ja, det er litt sånn ... sier Lisa.

– Min største dårlige samvittighet er at jeg i perioder har vært veldig mye fraværende. Men i dag er jeg en mye mer tilstedeværende mor.

Lat og bedagelig

Hun mener korona har vært litt fint for deres familie. Selv har hun reist mindre, og overnattet mindre i leiligheten i Oslo. Riktignok måtte de stenge galleriet en stund, men jevnt over tror hun det er mye å lære av unntakstilstanden:

– Vi er mye mer sammen. Bare det å spille brettspill sammen, det er jo dritkoselig. Jeg er ikke en sånn friskus som drar på telttur med barna eller går på ski fra hytte til hytte. Einar tar seg av det. Jeg er mer bedagelig og litt lat, og synes det er litt styr å pakke tursekken.

Elsker dragshow

Når mann og barn er borte, skjenker Lisa seg et glass vin og setter seg med sin guilty TV-pleasure over alle: RuPaul’s Drag Race.

– Jeg har sett alle sesongene og blitt kjent med karakterene. Mange kommer fra familier der det ikke er greit å være homofil, og hvert fall ikke greit å drive med drag. Når jeg trenger selvtillit, får jeg kick av å se dem gå på catwalken. Det er så smittsomt og så mye å lære av det. Jeg griner og ler og blir fylt av en lykkefølelse.

Ellers får hun ikke inspirasjon fra naturen på Hvaler, slik man kanskje skulle tro, og hun blir alltid litt flaut når journalister spør.

– Jeg sitter jo bare og ser ned i blokka mi, uansett. Jeg blir inspirert av å være alene og jobbe. Jeg hører på lydbok mens jeg tegner og abonnerer på sikkert hundre podkaster. En av mine favoritter er Secret Room, om folks mørkeste hemmeligheter.

– Hvordan tror du livet hadde vært om du ikke hadde familie? Hadde du sklidd ut og blitt en eneboer?

– Det kan godt hende, sier Lisa oppriktig.

– Jeg kan godt gå flere dager uten å dusje nå også. Haha. Da Einar tok med barna på tur fra torsdag til søndag, skulle jeg jobbe. Jeg hadde ikke noe struktur, og lagde ikke middag noen av dagene, og spist bare knekkebrød siden jeg var alene. Men på dag to begynte det å bli kjedelig, og tredje dagen trommet jeg med fingrene: Kommer de ikke hjem snart? I teorien er det deilig å være alene, men litt stusselig i lengden.

– Du har godt av en korrigerende kraft fra yttersiden?

– Ja! Kan jeg drikke vin klokka ett? Sånne ting. Det er jo ikke helt sunt.

INTERNASJONAL SUKSESS: – Jeg blir ikke veldig rik av å gi bøker utenlands, altså. Bøkene selges jo for en mye lavere pris, og prosentene jeg får en enda lavere. Men det er morsomt at folk i hele verden leser bøkene mine, sier Lisa Aisato, som er utgitt i hele 41 land. FOTO: Julie Pike
INTERNASJONAL SUKSESS: – Jeg blir ikke veldig rik av å gi bøker utenlands, altså. Bøkene selges jo for en mye lavere pris, og prosentene jeg får en enda lavere. Men det er morsomt at folk i hele verden leser bøkene mine, sier Lisa Aisato, som er utgitt i hele 41 land. FOTO: Julie Pike Vis mer

Glefset mot mannen

Lisa snakker fort og ler ofte. Hun virker som om hun er glad for å ha fått selskap i dag. Men la oss ikke helt skue hunden på hårene.

– Jeg er en som blir mer tappet av å være sammen med folk enn at jeg får påfyll. Jeg får fire venninner på overnatting på fredag, fra Oslo og Askim og det blir kjempestas. Men de kan ikke være en uke. Da blir jeg på felgen. Jeg kunne ikke vært på vennetur i 14 dager. Jeg må kunne trekke meg tilbake.

Hun beskriver seg som tålmodig, så lenge hun ikke blir avbrutt altfor mange ganger. Særlig i idefasen. Som i går, da Einar var ut og inn av huset og holdt på med sitt.

– Da glefset jeg mot ham og ble litt skarp i kantene. Men jeg ba om unnskyldning, da.

Takler ikke skryt

Folk fra hele verden kommenterer under bildene hennes på Instagram, og egentlig har Lisa Aisato all grunn til å klappe seg på skulderen og ta en hvil på sine laurbær. Så enkelt er det ikke.

– Jo mer ros, desto mer prestasjonsangst får jeg, forteller Lisa.

– Jeg prøver å gi litt faen, men greier det ikke. Det er hyggelig med ros, men jeg klarer ikke å ta det til meg. Positive kommentarer på sosiale medier er veldig koselig, men hvis jeg en sjelden gang får noe negativt, er det alltid det jeg sitter igjen med.

For tiden jobber hun med en bok som betyr ekstra mye. Datteren til forfatter Mariangela DiFiore fikk leukemi som treåring, og i lang tid bodde familien på sykehuset. Nå har Lisa og DiFiore sammen laget boken som Mariangela ønsket at datteren skulle hatt da hun lå på sykehuset. «Å ri på enhjøringer» kommer ut i september 2021 og Lisa skjenker sin del av inntektene til barnekreftforeningen.

– Det var ganske sterkt å se de vakre små barna uten hår, som gikk på cellegift. I illustrasjonene forsøker jeg å løfte barna ut av sykehuset og inn og ut av en fantasiverden med lek og farger. I en scene snakker barna om en sjørøver som dør. De har apparat i nesen og drypp i armen, og jeg har tegnet havet og sjørøverskipet som kommer inn på sykehusrommet.

I pappas slott

Lisa er tante til fire. Til Haddys datter Maria, til halvsøsterens datter i Gambia, og til to på Einars side. Hun er lei seg for å ikke være til stede like mye som hun kunne ønske, men forsøker å bidra med å gi bøker, og det hender hun har Maria på overnatting. Navnetradisjonen i Gambia er å kalle opp, og i slekta har de både lille-Haddy og store-Haddy. Selv har Lisa ikke kalt opp sine. Det ble Aurora og Alfred fordi hun syntes navnene er så fine.

I 2015 besøkte hun farens hjemland for første gang, der han bor deler av året som pensjonist. De var en stor gjeng: Lisa, Einar og barna, moren og stefaren, og faren til Einar og kona hans. Aurora mente bestefars hus, med sju bad, lignet slottet til prinsesse Jasmin i Aladdin.

– Det er stort, men ikke stort, altså, forsikrer Lisa.

– Men det har samme farge. Pappa har brukt mange år på bygge det. Det var fint å se pappa i sitt hjemland. Han var veldig annerledes. Her hjemme er han veldig lun og trygg og ikke den som roper høyest, men i Gambia blomstret han veldig og var mye mer snappy og glad.

Nei til undertøy i USA

Lisa viser oss rundt i galleriet på bryggekanten på Hvaler, hvor hun selger trykk, gavekort og bøker. En av de ansatte spør om hun kan signere et bilde. Vanligvis håndsignerer hun ikke lenger de rimeligere digitaltrykkene, bare nummererte kunsttrykk. Det blir fort mange forespørsler som tar fokuset bort fra å tegne. Men i dag gjør Lisa et unntak. Hun tror det mest eksotiske landet hun er på trykk må være Iran, der hun nylig vant en pris. Ellers er hun ute i både Myanmar, India, Kina, Tyrkia og Korea.

Til høsten kommer «Livet illustrert» ut i USA, men en stund hang det i en tynn tråd. Det amerikanske forlaget ville nemlig kle undertøy på to nakne figurer. Lisa nektet plent.

– I Russland ville de ta bort sidene der to jenter og to gutter kysser. Homofili, vet du. Jeg sa nei, men så kom det et annet forlag, og da fikk boken 18-årsgrense. Ha ha. Hvert land har sine greier.

HOPP OG SPRETT: Lisa Aisato har aldri vært den lekne typen som blir med barna på rollespill med kostymer eller leker med dukker. Men hun hopper gjerne på trampoline, spiller litt fotball, perler eller danser. – Jeg er heldig å ha fått to barn som er vanvittig morsomme. Jeg visste ikke at det er så gøy å ha barn. FOTO: Julie Pike
HOPP OG SPRETT: Lisa Aisato har aldri vært den lekne typen som blir med barna på rollespill med kostymer eller leker med dukker. Men hun hopper gjerne på trampoline, spiller litt fotball, perler eller danser. – Jeg er heldig å ha fått to barn som er vanvittig morsomme. Jeg visste ikke at det er så gøy å ha barn. FOTO: Julie Pike Vis mer

Den internasjonale nettbutikken er snart klar, med Einar ved roret. Lisas bilder har til og med blitt til puslespill, og i oktober, når «Snøsøsteren» skal bli den store juleforestillingen på Det Norske teater, er Lisa med å bestemme scenografien.

Lykke i regnet

Hun tar oss med mellom bildene i galleriet. Mellom angst og kjærlighet, troskap og svik, mellom barn som er innafor og de som ble veid og funnet lette. Mellom bøllete barn og tigermødre, mellom alderdom og barn i sommerregn. Mellom tro, håp og kjærlighet. Vi ber henne velge bildet hun liker best, det hun er mest fornøyd med, når prestasjonsangst og tidsfrister er skrellet vekk.

Lisa stanser ved jenta i regnet. Der alle rundt henne har mistet ansiktene under paraplyer, står jenta med ansiktet vendt mot himmelen. Våt til skinnet i sommerkjolen, lykkelig og fri.

Vi spør Lisa hvordan det føles, å ha blitt nettopp den hun lovet seg selv da hun var 13 år. Lisa smiler.

– Det er litt kult. Tenk at jeg har tre fantastiske damer som jobber bare med mine bilder. Og så Einar, da. Det hender jeg tenker at nå har det peaket. At nå har alle kjøpt nok bilder og bøker, og er dritt lei streken min, så herfra går det bare nedover. Men foreløpig går det bra.

– Har du noen plan B, om det mot formodning skulle skje?

– Ikke for meg, sier Lisa.

– For de ansatte må vi jo i så fall finne på noe. Men ikke jeg. Jeg skal tegne. Alltid. Om ikke annet så bare for meg selv.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer