Jannike Mittet husker følelsen av å stå på et lunt badegulv med to blå streker i hånden. To svake riss på en liten plastdings, som varslet om det liv hun så inderlig drømte om. Våget hun å håpe? Denne gangen? Å få lagt en liten kropp i armene?
Eller var det best å la være?
For vel så godt husker Jannike følelsen av å stå på et sykehusgulv og få vite at livet hun bærer i magen er dødt. Og at hun, som hele ni ganger før har fått den sjokkerende beskjeden, nok en gang må føde en liten kropp som er død.
Regnet som medisinsk avfall
– Å miste et lite barn er ikke noe av det verste man kan oppleve. Det er det verste, sier Jannike Mittet (48).
Stemmen er blid og varm, og med en energi som er litt overraskende fra en kvinne som har vært gravid hele 13 ganger, og som kun to av gangene har kommet ut av fødestua med liv i armene.
En blodprøve skulle vise at Jannicke er bærer av genfeilen trisomi 13 og 18. Hver gang hun har blitt gravid på den naturlige måten, har genfeilen slått ut, og fosteret har dødd i fjerde eller femte måned.
Ifølge medisinske retningslinjer har ikke Jannike mistet barn. Hun har hatt senaborter. Dersom et foster dør i mors liv etter 22. svangerskapsuke, eller det veier mer enn 500 gram, kalles det en dødfødsel, skriver NHI. Dør fosteret før uke 22, kalles det en senabort.
– Senabort høres ut som noe man velger selv. Jeg har forståelse for at man har trukket grensen juridisk og medisinsk, men jeg sier alltid at jeg var gravid med et barn, ikke et foster, sier Jannike.
– Jeg mistet ti barn i mors liv
Mor til tre
I dag er hun takket være fosterdiagnostikk – og assistanse fra helsevesenet, mor til tre barn, som ikke er bærere av genfeilen. Tvillingene Max og Melvin har hun fra sitt første ekteskap, og datteren Minken har hun med samboeren Roy.
Likevel, Jannike har aldri glemt dem hun mistet:
– Jeg mistet ti barn i mors liv, men fikk aldri sett noen av dem. Jeg visste ikke at jeg kunne spørre om det. De første ble sendt bort som medisinsk avfall. Sånn var det på den tiden. Heldigvis har det endret seg nå.
Hun tror kanskje de døde ble holdt borte fra henne i beste mening, for å skåne henne.
– Men jeg fikk aldri noen avslutning og aldri en grav for barna mine. Det var litt vondt. Og jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe med det
- Vi ville gi Einar mest mulig barndom i den korte tiden han hadde
Trillet kisten i barnevognen
Jannicke har jobbet som gravferdskonsulent i en årrekke, med et ekstra hjerte for barnebegravelser. Fortsatt husker hun den unge moren som var så fortvilet over å skulle begrave sitt bitte lille barn:
– Hun sa til meg at hun ikke trodde kom til å orke å se den bittelillekista bæres ut på kirkegården. Alt hun hadde drømt om var jo å være en nybakt mor som trillet tur med barnet sitt. Da foreslo jeg: «Kan du ikke trille kisten til graven, i barnevognen?».
Jannike smiler.
– Da jeg så henne gå der så høyreist med kisten sin frem mot graven, det var sterkt.
Jannike har siden gjort en slik barnevogn til en del av tilbudet ved begravelser av de aller minste. Vognen har hun selv trillet sine egne barn i da de var små, og modellen er en silver cross Balmoral fra 60-tallet, som hun i sin tid kjøpte på auksjon i England.
– Å benytte vognen koster ingenting, og jeg låner den også gjerne ut til andre byråer også, om det skulle være ønske om det, sier Jannike.
Barnebegravelser
I 2021 bestemte hun seg for å ta engasjementet for barnebegravelser enda et skritt videre. I dag driver hun og Roy det nystartede gravferdsbyrået «Adjø lille venn barnebegravelser».
– Jeg har møtt så mange foreldre som har begravet et barn, og jeg skjønte at jeg måtte følge mitt hjerte. Jeg vil så gjerne være med å gjøre en forskjell for dem, forteller Jannike.
– Heldigvis så er det ikke så ofte et barn dør. Men når det skjer, ser jeg at det er godt for foreldre som står midt oppe i sitt livs største mareritt å få god hjelp og støtte.
Eneste i sitt slag?
«Adjø lille venn barnebegravelser» er dedikert babyer, barn og ungdom, og er det eneste av sitt slag i Norge, kanskje også Europa eller verden, tror Jannike. Hun har hvert fall ikke greid å finne et lignende tilbud.
– Vi har kjøpt inn en vakker barnebårebil, som er myk og rund i kantene. Alt er spesialtilpasset barn. Pynten til seremonirommet er er mindre slik at den passer til en barnekiste, og til pynt i kirken har vi også treleker som vi pynter med vakre blomster og bånd.
Bil med sjel
Bårebilen «Lille venn» er en bil som håper den aldri får et eneste oppdrag. Den liker seg best i ro. Kanskje slumrer den under det blomstrende magnoliatreet utenfor Jannikes gravferdsbyrå.
Men likevel, det hender den må rykke ut, for å gjøre en jobb viktigere enn «Pelle Politibil» og «Thomas Toget».
– Bårebilen er veldig representativ for hva vi står for, mener Jannike.
– Den en trygg, god, unik og hjertevarm.
Dukkekiste
I arbeidet med begravelser har Jannike møtt mange barn i sorg. Som den lille jenta som hadde mistet moren sin og snart skulle gå i begravelsen hennes.
– Jeg fikk laget en liten dukkekiste, som ser ut som en vanlig kiste, som jeg ga til henne. Der kunne dukken hennes få prøveligge, og pappaen kunne ta en god prat med datteren. Jeg ville gjerne være med å forberede den lille sjelen for det hun ville møte i kirken.
Dukkekistene har hun nå fått laget femti stykker av. De skal bare monteres og males, før hun legger oppi dyne og pute, og pynter med silkeblomster.
– Søsken får gjerne låne kistene og det koster ingenting. Vi har også en egen koffert til søsken, med kiste, bøker til riktig alder, kartong og scrapbooking, så de kan lage et kort eller en tegning.
Å møte barn som har opplevd å miste noen ga også Jannike ideen til å skrive en barnebok, som hun jobber med nå:
– Det er en bok om døden som sier det som det er. Den er mykt skrevet, men ikke innhyllet i et eventyr.
12 dager etter fødselen døde lille Konrad av herpesvirus: – Det var et sjokk
Minneeske
Det er ikke første gang Jannike har engasjert seg for dem som har mistet et barn. I 2019 startet hun «Adjø bitteliten», en minneeske som sykepleieren setter på nattbordet til dem som har mistet et lite liv. «Adjø bitteliten», står det på lokket, og inni, sammen med informasjon om det å miste, ligger en sommerfugl – og et babypledd, strikket i kjærlighet av over hundre frivillige landet rundt.
– Mitt ønske er at de små tingene kan gjøre det litt mykere for sjela, sier Jannike.
I esken ligger også to små like bamser, en som kan få ligge i armkroken på den siste reisen, og en som familien kan ta med hjem som et minne. Foreldrene vil også finne også en pose forglemmegei-frø, og et lys til å tenne på merkedager. Og ikke minst, et lite hjerte til å legge i barnets hånd. Rammen, det som hjertet er skåret ut av, blir igjen hos foreldrene.
Hjertet har fått navnet «Georgs gave», oppkalt etter at av barna Jannike mistet.
– Jeg skapte minnehjertet for dem som ikke har en grav å gå til. Jeg ønsket å legge til rette for å skape minner når tiden er for kort. Jeg har begravet så mange bitte små barn gjennom jobben, og «Georgs Gave» er min måte å hjelpe de som har mistet.
Når Jannike med det nyoppstartede gravferdsbyrået nå tar engasjementet enda et steg videre, er det en drøm som går i oppfyllelse:
– Jeg har skapt en svært meningsfull hverdag for meg selv, der jeg kan hjelpe andre. Det føles så godt.
– Selv om barnet er dødt, er man like stolt
