SOLBJØRG HØJFELDT: – Jeg kunne ikke engang gå i en begravelse til en jeg ikke kjente særlig godt uten å bli fullstendig oppløst i tårer, sier Solbjørg Højfeldt om de årene da hun var så ulykkelig. FOTO: Carsten Seidel
SOLBJØRG HØJFELDT: – Jeg kunne ikke engang gå i en begravelse til en jeg ikke kjente særlig godt uten å bli fullstendig oppløst i tårer, sier Solbjørg Højfeldt om de årene da hun var så ulykkelig. FOTO: Carsten Seidel
Solbjørg Højfeldt:

- Jeg fikk aldri lov til å reagere på å ha mistet min mor

Hun hadde alt på stell og tilsynelatende et vellykket liv. Likevel var Solbjørg Højfeldt dypt ulykkelig. Hun sporer det tilbake til da hun mistet moren sin bare seks år gammel.

Sånn vil jeg også se ut når jeg blir 71! Det er det første jeg tenker da Solbjørg Højfeldt kommer inn døren iført stråhatt og det smilet man kan se hos enkelte mennesker som er helt trygg i seg selv. Derfor vil jeg vite alt om hva hun gjør for å holde seg så ungdommelig.

– Ikke en dritt. Jeg røyker og drikker og går ut med gutter, lyder det lakoniske svaret.

Så vi finner fram sigarettene med en gang, og fyrer opp hver vår. Det er imidlertid bare av og til at hun røyker, understreker Solbjørg, men hun er et ganske dårlig eksempel å trekke fram hva angår anstrengelser for å holde seg godt – bortsett fra at hun holder seg i form med gåturer og tøyeøvelser, sier hun.

– Jeg har ikke fått sprøytet noe inn i ansiktet eller andre steder – naturen må liksom få gå sin gang. Og hvis det kom et krav om det på en film, ville jeg sagt nei. Faktisk har jeg akkurat lest noe veldig skummelt: En undersøkelse viser at folk som får sprøytet Botox inn i ansiktet, mister evnen til å avlese mimikken til andre mennesker. Botoxen lammer jo musklene, og hvis du ikke kan være motorisk i ansiktet selv, kan du heller ikke gjenkjenne mimikken hos andre. Ganske skremmende.

En av de tingene hun gleder seg til, er faktisk å få lov til å bli eldre.

– For jeg har jo i en viss forstand skullet leve av utseendet mitt, så jeg tenker at det egentlig blir veldig fint å få lov til å slippe å tenke på det hele tiden.

LES OGSÅ: Forfatter og journalist Namra Saleem sa opp jobben i NRK for å lære unge å bruke stemmen sin

– Nå om dagen er det jo sånn at vi ikke vil høre snakk om at vi er blitt gamle, sier Solbjørg. FOTO: Carsten Seidel
– Nå om dagen er det jo sånn at vi ikke vil høre snakk om at vi er blitt gamle, sier Solbjørg. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

- Følelsen av å være ulykkelig vendte tilbake med jevne mellomrom

Det er halvannet år siden hun bestemte seg for å avslutte karrieren som teaterskuespiller, men først i mai i år kunne hun endelig tre ned fra scenen med sin egen forestilling «Kvinden ved 1000 grader» – som et vakkert punktum etter en 45 år lang karriere på de skrå bredder.

Solbjørg Højfeldt legger ikke skjul på at det har vært tøft – også fysisk. Hvis man tror en skuespillers jobb kun består av å komme valsende inn på scenen og framføre replikkene sine, må man tro om igjen.

– Jeg har jobbet på små scener, store scener, eksperimenterende scener – jeg har vært alle steder, i høye hæler og kravlende rundt på kne, og det kjenner jeg godt i dag. Det er så mange ting i dette faget som folk ikke tenker over; for eksempel at vi faktisk er et serviceorgan som folk skal ha fri for å kunne komme og se. Så det koster helger og kvelder og reiser og tid med familien, og det har alltid vært så sikkert som amen i kirken at Henning og jeg aldri har vært synkrone. Hvis han hadde premiere, var jeg akkurat ferdig med en forestilling, og omvendt.

Solbjørg Højfeldt er på et godt sted i livet i dag, synes hun. Hun har ro i sjelen. Det hadde hun ikke for drøye ti år siden. I årene fram til hun fylte 60, opplevde hun en uforklarlig utbrenthet som resulterte i at hun måtte gå til psykolog i en lengre periode.

– Det å våkne om morgenen og være dypt, dypt ulykkelig uten å vite hvorfor. Verdens flotteste mann ligger ved siden av deg, i rommet ved siden av ligger de skjønneste barna, jeg har en jobb, livet mitt er godt sett utenfra, jeg burde være glad. Men følelsen av å være ulykkelig vendte tilbake med jevne mellomrom, og det var særlig ille om våren, da gikk jeg helt inn i meg selv. Jeg overreagerte på enkelte ting. Hvis du ikke kan styre reaksjonen din dit den hører hjemme, begynner du å gå løs på omverdenen, og det går utover de nærmeste.

– Hvorfor var du så ulykkelig?

– Jeg mistet moren min da jeg var seks, og det lå en masse ting der, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på det. Men det ble tatt noen gale hensyn til meg som barn ved ikke å snakke om det. I det ene øyeblikket var hun der, så var hun plutselig ikke mer, og jeg skulle bare glemme alt om det og fikk aldri vite noe. Så jeg fikk aldri lov til å reagere på å ha mistet min mor. Men psykologen min var veldig flink til å få kanalisert tingene dit hvor de hørte hjemme, og den intensive behandlingen gjorde underverker. Til og med Henning sa at det var et nytt menneske som kom ut på den andre siden. Men det var tøft. Sånne ting er ikke noe man får i gave, forteller Solbjørg Højfeldt, som før det hadde prøvd å få hull på mørket inni seg flere ganger uten å lykkes.

– Det var vanskelig å få stukket hull på alene, og tristheten var uforståelig for meg. I mange år gikk jeg derfor og tenkte: «Ja ja, du har det jo bra, du har et misunnelsesverdig liv, nå får du gi deg …» Helt til jeg ble så gammel at jeg tenkte at det bare var noe tull! Jeg orker ikke å bruke den siste tredjedelen av livet mitt på å ha det sånn som dette. Jeg kunne ikke engang gå i en begravelse til en jeg ikke kjente særlig godt uten å bli fullstendig oppløst i tårer. I stedet for å ha medfølelse med andre mennesker, følte jeg smerten deres, det var uutholdelig. Det var en ubalanse i meg, og når det er det, er det vanskelig å få selvtilliten til å sitte.

I flere år gikk Solbjørg til Body Self Development System-behandling.

– Tingene ville ikke smelte sammen til en helhet før jeg begynte å gå til psykolog samtidig, den blandingen ga et godt resultat. De store smertene jeg hadde i nakken og ryggen gikk også bort – det var den psykiske smerten som var årsaken til dem. Det kostet en formue, men det er de beste pengene jeg noen gang har brukt.

LES OGSÅ: Skuespiller Birgitte Hjort Sørensen blir stresset av sosiale medier. Nå sjekker hun Facebook bare en gang i måneden

Solbjørg har vært buddhist i mange år. – Det har mange ganger hjulpet meg gjennom vanskelige perioder, sier hun. FOTO: Carsten Seidel
Solbjørg har vært buddhist i mange år. – Det har mange ganger hjulpet meg gjennom vanskelige perioder, sier hun. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

– Det høres merkelig ut, men jeg kunne ikke slutte å se på ham

Hun er født på Frederiksberg, men da hun var 14 flyttet hun til Frederikshavn sammen med faren og hans nye kone, som Solbjørg i dag kaller sin mor. Det var litt av et kultursjokk. I provinsen ble man forlovet når man var 18 og gift når man var 21, og Solbjørg var ikke noe unntak.

Hun møtte en mann som studerte til å bli maskiningeniør, og var gift med ham til hun ble 29. Alle de andre jentene i klassen ville bli flyvertinne eller modell, men det gadd ikke Solbjørg. Hun ville bli lege. Problemet var bare at hun var så utrolig lei av å gå på skole, så hun slapp tanken på den hvite frakken og utdannet seg til laborant i stedet.

– Jeg hadde også en drøm om å bli skuespiller, men fikk aldri ut fingeren og forfulgt den – ikke før det kom en såkalt aspirantordning på Aalborg Teater, hvor jeg ble tatt opp.

Hun så Henning første gang da hun var 26. Han gjestespilte på teateret, og da hun så ham på scenen, var det noe inne i henne som falt fullstendig på plass.

– Det høres merkelig ut, men jeg kunne ikke slutte å se på ham, og jeg kunne ikke høre hva de andre på scenen sa. Det eneste jeg satt og tenkte, var: Det der er mannen min. Det er min mann!

– Hvor kom det fra … du var jo gift?

– Jeg aner ikke! Men siden har jeg vært hos en klarsynt som sa at Henning og jeg kom til å holde sammen hele livet, og det måtte vi også, for ellers måtte vi bare begynne på nytt senere uansett. Det var da en merkelig ting å si, tenkte jeg, men jeg skjønte at hun mente at det ikke kom til å bli problemfritt og ren lykke hele veien, noe det heller ikke har vært. Det er tøft å være to kunstnere i et forhold.

Det skulle gå over ti år før Solbjørg fikk mannen sin. De møtte hverandre, men begge var i et annet forhold, og det var «en litt rotete greie», som Solbjørg beskriver det.

I dag har de vært gift i 33 år, så det ser ut til at den klarsynte hadde rett. Kjærligheten deres har vært sterk nok til å tåle de utfordringene de har hatt på hver sin kant, også depresjonene Henning Jensen har vært åpen om at han lider av.

– Jeg har nok alltid tenkt at jeg hadde en sterkere psyke enn Henning, og at vi derfor kom til å klare det. Det er klart at det har vært slitsomt og tæret på kreftene. Men det er også noe som har gjort forholdet mellom oss sterkere.

– Det er blitt mye lettere med årene, man blir jo hele tiden klokere på hva de depresjonene handler om, og Henning vet godt hva han skal passe seg for. Stress er for eksempel en enormt utløsende faktor, så det har han prøvd å unngå. En depresjon starter jo et sted, og så er den en spiral som går nedover og nedover. Du lukker deg mer og mer inn i deg selv, og til slutt ser du ingenting. Mens buddhismen, som jeg praktiserer, er helt motsatt: Du åpner deg og ser ut på verden. Jeg kan merke på Henning at det hjelper hvis jeg klarer å flytte fokuset hans. Da glir alt liksom lettere.

– Er du buddhist?

– Ja, det har jeg vært i mange år. Sønnen min Otto gikk på skole med to japanske gutter, og jeg ble kjent med moren deres. De var buddhister. Moren til guttene tok meg med, og jeg likte det veldig godt – folk var så glade. Det handler i bunn og grunn om å hjelpe hverandre og jobbe for fred i verden. Da jeg begynte å lese om det, tenkte jeg at det var jo helt innlysende.

– Hvordan da?

– Buddhismen sier at alt er laget av de samme byggesteinene – bladene på trærne, dyrene, deg selv. Og jo mer vi ødelegger, desto mer blir vi ødelagt selv. Det er logisk for meg, det gir mening. Levereglene går ut på å ville noe godt for andre og deg selv, og det har mange ganger hjulpet meg gjennom vanskelige perioder, forteller Solbjørg Højfeldt.

LES OGSÅ: For tre år siden fikk Jane beskjeden som endret alt: - Det er Thomas. Han er falt om, han fikk visst hjertestans

– Livet er jo ikke én lang rett strek. Det er opp og ned og opp og ned, sier Solbjørg. Etter at hun fylte 60 har streken pekt oppover for henne. FOTO: Carsten Seidel
– Livet er jo ikke én lang rett strek. Det er opp og ned og opp og ned, sier Solbjørg. Etter at hun fylte 60 har streken pekt oppover for henne. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

- Jeg kan gå forbi ditt eget speilbilde og tenke: WHAT?!

Det var egentlig først da hun fylte 60 at hun begynte å tenke på det med alderen. Så seg i speilet, og begynte å legge merke til at hun ikke var en ung kvinne lenger.

– Kjenner du igjen det der med å gå forbi ditt eget speilbilde og tenke: WHAT?! Man kan bli helt forskrekket fordi bildet ikke svarer til det bildet man har av seg selv. Jeg har hørt mange ordentlig gamle damer på over 90 si at de fremdeles føler seg som unge jenter, men i en gammel kropp. Det er den ungdommelige drivkraften som gjør at vi kan bli sinte, få smaken på noe, få lyst til å anlegge en hage og fremdeles være nysgjerrige på livet. Man blir ikke gammel på ordentlig før man gir slipp på alt det.

– Tror du man kan leve i fred med alderen sin?

– Hm … det vet jeg ikke. Vi opplever jo den første delen av livet som en rekke av milepæler vi skal nå, og så blir det en slags oppbremsing, og så kommer det en utfasing. Men nå om dagen er det jo sånn at vi ikke vil høre snakk om at vi er blitt gamle. Mange eldre mennesker farter rundt og har det mye travlere enn de noen gang har hatt det.

– Vi lever i en verden der vi har tilgang til så enorme mengder informasjon, ting blir mer og mer fryktelige rundt omkring i verden, og du skal forholde deg til alt sammen. Så den angsten du går og bygger opp, og som du før kanskje kunne glemme litt, den blir du bombardert med konstant. Og det er som om jo mer vi har adgang til, desto mindre levedyktige blir vi. Vi blir dårligere til å leve livet med alle de opp- og nedturene det har. Man får altfor raskt en eller annen diagnose, og annenhver gutt som roper litt for høyt, har ADHD.

– Men livet er jo ikke én lang rett strek. Det er opp og ned og opp og ned. Og hvis det ikke var det, ville vi heller ikke finne glede i det gode. Men vi har altfor mange muligheter til å sitte og pille oss i navlen, så vi mister oversikten over hvordan andre mennesker har det. Vi har veldig vanskelig for å flytte fokus fra oss selv.

Det var også da hun ble 60 at Solbjørg Højfeldt stakk hull på alle de tingene hun ikke hadde fått stukket hull på tidligere i livet.

– Jeg tok virkelig til meg det japanske ordtaket om at når man blir 60 blir man gjenfødt, men med den erfaringen man allerede har i livet. Det føltes godt å tenke på, syntes jeg. At man skal gjøre alle de tingene man ikke har turt å gjøre tidligere, de tingene man var litt redd for, i tidsrommet fra man fyller 60 til man blir 70. Så jeg kastet meg ut i alt mulig.

– Hva gjorde du?

– Jeg reiste til Island for å møte en forfatter jeg overhodet ikke kjente, og spurte om jeg kunne få bruke boken hans til et teaterstykke. Det var «Kvinden ved 1000 grader», som jeg framførte som en monolog. Jeg dro alene til New York, noe som virkelig var en bøyg, fordi jeg aldri har reist alene. Det var en fin tur, selv om jeg savnet noen å dele opplevelsene med, men det var en demon jeg bare måtte overvinne.

– Jeg begynte å skrive. Jeg har alltid vært dårlig til å uttrykke meg skriftlig, så det ville jeg også gjøre noe med. Jeg har noe liggende nå som jeg ikke kan fortelle så mye om, men som jeg gjerne skulle få gitt ut som bok en dag. Jeg gikk i terapi i en lang periode, og jeg skaffet meg et donorkort, noe jeg er veldig glad for, for da overlater jeg ikke til de etterlatte å finne ut av hva som skal skje med meg når jeg er død. Nå grubler jeg ikke lenger over døden, og hvordan det skal foregå. Så alt i alt fikk jeg ryddet opp i alt. Nå kan jeg legge alt fra meg og bare … leve.

LES OGSÅ: «Eat, Pray, Love»-forfatteren forlot mannen for sin beste venninne: - Jeg har ikke tid til å fornekte det, jeg elsker henne

Til forsiden