Tiril Sjåstad Christiansen:

– Jeg fikk en identitetskrise

Programleder Tiril Sjåstad Christiansen hadde aldri trodd at hun skulle si at hun var deprimert – ikke før i fjor.

Tiril mener at det er stor forskjell på å få barn nummer én og barn nummer to. – Første gang tenker man: «Hva kan jeg spise? Hva kan jeg ikke spise? Hva er farlig?» Så får du nummer to, og da er det mer sånn: «Blåmugg? Ja, jeg kan jo ta lite grann. Det kan umulig skade.» FOTO: Astrid Waller
Tiril mener at det er stor forskjell på å få barn nummer én og barn nummer to. – Første gang tenker man: «Hva kan jeg spise? Hva kan jeg ikke spise? Hva er farlig?» Så får du nummer to, og da er det mer sånn: «Blåmugg? Ja, jeg kan jo ta lite grann. Det kan umulig skade.» FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Jeg har alltid hatt god selvtillit, ­uansett kropp og vekt, og har aldri vært kroppsfokusert, sier Tiril ­Sjåstad Christiansen (27). Smilet er energisk under en kort frisyre, som på en velfønet dag kan minne om den til prinsesse Diana. Ellers er hun akkurat like duggfrisk og sjarm­erende som på tv.

– Jeg har hatt litt muffinsmage og ­valpefett, som pappa kaller det, men jeg har ­aldri tatt meg selv så høytidelig. Men da jeg ble ­gravid, var min første tanke: «Hva ­kommer de til å si? Kanskje vil de ikke ha en gravid programleder på tv?» Jeg tror mange gravide tenker slik: «Å nei. Når skal jeg si det? Jeg vil ­vente lengst mulig. Kommer jeg til å miste jobben?» ­Sånne tullete ting.

Da KK møter programlederen, har hun nettopp vært på TV 2 og prøvd klær. Og ikke hvilke som helst klær. Når «Farmen kjendis» ruller over skjermene vinteren 2023, er det ledet av en gravid Tiril med voksende mage utover sendingene. Ja, faktisk er det så knappe marginer at hun håper barnet ikke kommer midt under inn­spillingen.

– Folk tror man automatisk må jobbe mindre når man er gravid. Man blir fort sykeliggjort, og det er jeg veldig motstander av. Man skal selvfølgelig ha respekt for dem som sliter og har vondt, men selvfølgelig kan jeg jobbe som programleder selv om jeg er gravid. Det er null stress. Men man ser ikke veldig mange gravide på tv, selv om det er det mest naturlige i verden. Å være ­gravid på tv bør ikke være noe ­problem.

– Jeg gikk på gravid-yoga og fødselskurs, men på føden husket jeg ingenting. Mitt beste råd er å ikke ha noen forventninger. Mange er skuffet etter å ha blitt frarøvet fødselsopplevelsen de hadde ønsket seg. Det er bedre ikke å ha noen forventninger, sier Tiril Sjåstad Christiansen. Omslagskjole fra Cras, øreringer fra Ole Lynggaard, ringer fra Dulong. Gullkjede er privat. FOTO: Astrid Waller
– Jeg gikk på gravid-yoga og fødselskurs, men på føden husket jeg ingenting. Mitt beste råd er å ikke ha noen forventninger. Mange er skuffet etter å ha blitt frarøvet fødselsopplevelsen de hadde ønsket seg. Det er bedre ikke å ha noen forventninger, sier Tiril Sjåstad Christiansen. Omslagskjole fra Cras, øreringer fra Ole Lynggaard, ringer fra Dulong. Gullkjede er privat. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Jeg hadde så identitetskrise i fjor

Da Tiril ble født på Geilo i 1995, var det inn i en idrettsfamilie der førsteplasser og medaljer var noe man snakket om rundt middags­bordet. Bestefar deltok i OL i ­alpint, broren er ski­skytter, og storesøster og mamma alpinister. Som 16-åring flyttet hun på hybel på Lillehammer. Og det var her, på topp­idretts­gymnaset at freestyle­kjøreren ble ­båret på gullstol, slik idrettshelter in spe skal. Snart hadde hun 250 reisedøgn i året, med fullt apparat av trenere, fysioterapeut og medietrenere som lærte henne å si de rette tingene til journalistene.

– Toppidrett er jo ikke det virkelige livet. Og det varer bare en kort periode mens man er aktiv, og så er det over. Det er som en slags sekt. Vi reiser og bor sammen, og det er så viktig, det man driver med. Det fikk jeg kjenne på da korsbåndet røk før OL. Livet mitt var jo over!

– Man blir vel løftet av apparatet også?

– Ja, mediene hyller idrettsheltene, og det å være god i idrett verdsettes så høyt. Og når man gir seg eller må slutte på grunn av skader, får man kjenne på det.

Vinnerinstinktet tok henne til topps, med gullmedaljer i X Games, et utall NM-medaljer og verdenscupseier ­sammenlagt. Tiril forteller om tiden etter at hun la opp i 2018. At hun for første gang i sitt energiske, endorfin­fylte liv følte seg nedtrykt:

– Jeg hadde så identitetskrise i fjor. Det hadde vært korona, jeg hadde lagt opp og fått barn og tenkte: «Hvem er jeg nå?» Jeg trodde aldri jeg skulle bruke ordet deprimert om meg selv, men nå tenkte jeg: «Fy fader, hva skal jeg drive med? Hvorfor er vi skapt?» Man blir jo helt crazy. Da Vega begynte i barnehage og jeg skulle få livet mitt tilbake, spurte jeg meg selv: «Hva er egentlig mitt liv? Hvem er jeg når jeg ikke er mamma?» Jeg fikk helt panikk. «Hva er jeg god til? Bryr folk seg egentlig om meg lenger?»

Hun ler.

– Jeg sier det til broren min som er aktiv fortsatt: «Jeg gleder meg til å bli kjent med deg når du legger opp.»

– Det hender at jeg spør meg selv: «Hvorfor gjør jeg dette? Alle prosjektene og alt det kreative. Er det for å få bekreftelse?» sier Tiril. Singlet og bukse, begge fra Cras, ringer fra Dulong og øredobber fra Jane Kønig. Parasoll fra Skeidar. FOTO: Astrid Waller
– Det hender at jeg spør meg selv: «Hvorfor gjør jeg dette? Alle prosjektene og alt det kreative. Er det for å få bekreftelse?» sier Tiril. Singlet og bukse, begge fra Cras, ringer fra Dulong og øredobber fra Jane Kønig. Parasoll fra Skeidar. FOTO: Astrid Waller Vis mer

– Jeg tenkte bare: «Å, herregud! Hvem er den kjekkasen der?»

Tiril har mer enn disiplinen å takke idretten for. Faktisk hele det fine familielivet med Stian og datteren Vega. Hun forteller om OL-samlingen og den kjekke karen hun ­plutselig fikk øye på. Selv var hun ute av drift med kors­båndsskade, og skulle holde et foredrag, men nå greide hun ikke å la være å stirre.

– Jeg tenkte bare: «Å, herregud! Hvem er den kjekkasen der?» Det var kjærlighet ved ­første blikk. Jeg var helt betatt og så bort på bordet hans hele tiden, og han så bort på meg, og vi fikk øyekontakt. Det var så spennende.

Den påfølgende minglingen avslørte to vesentlige ting: at ­Stian var osteopat på snow­boardlandslaget, og at han var fra Grimstad. Tiril kjørte på med farmoren sin i Grimstad og alt de hadde til felles:

Til slutt spurte jeg om han som osteopat ikke ­kunne gi meg behandling på hotell­rommet.

Tiril blunker.

– Nei, det kunne han ikke! Haha!

– Ja, du gikk så langt?

– Ja, jeg er ikke blyg!

En uke senere møttes de igjen, på et sponsorevent. Og da Tirli ankom «fashionably late», gjorde hun et halvhjertet forsøk på å spille kostbar. Hun forteller om endeløs flørting og om utestedet de gikk på den sammen kvelden, der Stian faktisk ble kastet ut:

– Jeg tilbød meg å følge ham hjem, og siden har vi egentlig bodd sammen. Vi var stupforelsket i hverandre fra første dag. Og her sitter vi fem år senere og har hus, hage, bikkje, bil, ett barn og ett på vei. Og er forlovet. Så det er gått i Tiril-tempo, rett og slett.

Hun heter bare Tiril på Instagram, uten underscore ­eller noen tall-vedheng. Er det muligens takket være ­Tiril-tempo? At hun var rask på labben?

– Nei, nei, nei! forsikrer Tiril.

– Det var et management jeg hadde i USA som kjente dem på Instagram, og som spurte om ikke jeg kunne få @Tiril. Og da kjøpte de ut navnet fra den som eide det, sånn at jeg fikk det.

Tiril sammen med samboer Stian Lauritzen på den røde løperen. FOTO: NTB
Tiril sammen med samboer Stian Lauritzen på den røde løperen. FOTO: NTB Vis mer
Programlederen har en stor karriere med ski på beina bak seg. Her fra OL i 2018. FOTO: NTB
Programlederen har en stor karriere med ski på beina bak seg. Her fra OL i 2018. FOTO: NTB Vis mer

- Jeg elsker utfordringer

Det går forresten i Tiril-tempo på mange områder. Som håndarbeidsprosjektene hun stadig setter i gang med, både hekling og strikking:

Jeg er en utålmodig sjel som er glad i å ha masse prosjekter. Men jeg er kanskje litt dårlig på å fullføre til tider og mister litt piffen i underveis. Det viktigste er liksom prosessen. Men så liker jeg å få resultat også, for jeg er et konkurransemenneske. En vinnertype som helst skal være best i alt. Men det går veldig fort fra «det skal jeg ­gjøre», og dagen etter er det noe annet. Men det har jeg etter pappa. Mamma bare ler av oss når vi to setter i gang med alle businessideene våre.

– Aner vi tegningen av en tålmodig samboer også?

– Ja, ekstremt. Stian er bærebjelken i Tiril sitt hue. Han er alltid tålmodig og snakker ikke ned mine gale ideer. Han er positiv, selv om han vet at det går over om noen få dager. Det er jo fantastisk. Jeg trenger den energien i det kreative livet jeg lever. Der og da kan mange ideer virke som en Gullrute verdt, men så dukker det opp noe annet, og så skjønner du at det kanskje ikke var så bra, og så går du videre.

Som barn drev hun med sang, dans, fiolin, torader, kulturskole, piano, håndball, fotball, snowboard og free­style, for å nevne noe. På spørsmål om idrett var et krav i den aktive familien, svarer Tiril «Absolutt ikke!» Hun husker hesten Sunny hun kjøpte for konfir­ma­sjons­pengene, og mamma og hun som kjørte rundt på stevner sammen:

Da jeg skulle prøve ­hesten første gang, steilet, ­sparket og bukket den, og jeg visste bare at det er ­hesten min! Jeg elsker utfordringer.

Tiril red Sunny gjennom ungdomsskolen, og da hun ­flyttet til Lillehammer, beholdt mamma hesten helt til den var 24 år. Selv hadde Tiril helst gått på en videregående der hun kunne drevet med alle aktivitetene, inkludert ridning, og blitt best i alt. Men nå var hun på freestylelinja, der hun raskt parkerte den store andelen gutter i «friend zone».

– Jeg var aldri en sånn kjærestejente. Bare kompis.

– Når fikk du din første?

– Det er Stian. Han er min første kjæreste, sier Tiril og smiler.

Jeg husker at han syntes det var litt skummelt, for han er sju år eldre enn meg og sa allerede tidlig at han ville ha barn. Jeg tror det var etter første natten vår sammen, den morgenen, og han spurte: «Vil du dette?» Da hadde vi kjent hverandre i to dager. «Ja», sa jeg. «Dette er ikke en one night stand. Dette er dønn seriøst fra meg.» Og da bare «commited» vi, begge to.

Denne saken er hentet fra KK nr. 13 som er i salg fra fredag 24. juni.
Denne saken er hentet fra KK nr. 13 som er i salg fra fredag 24. juni. Vis mer

Kjenner på frykten for å gro fast

Da Tiril ble gravid, bodde paret i Oslo. Men var det her de ville bo og la barna vokse opp? Snart sto valget mellom Geilo og Grimstad, og paret landet på Stians hjemby.

– Det er så deilig med Stian og meg, for vi har ikke noen plan. Det eneste som er satt i livet vårt, er oss, resten tar vi på sparket. Det er vårt motto. Eller mitt, sier Tiril med en latter.

Under innspillingen av «Farmen» er hun i Oslo fra mandag til torsdag og hjemme i helgene. Etter å ha fartet verden rundt fra hun var 14, hender det at hun kjenner på frykten for å gro fast.

– Jeg har litt vanskelig for å slå meg til ro. Jeg kjenner litt på frykten for å si at det er her vi skal være. Jeg greier ikke å si at noe er endelig. Om jeg skulle tenke at det er i dette huset i Grimstad jeg skal være resten av livet, ville jeg jo blitt deprimert. Selv om jeg elsker huset og stor­trives og vi har totalrenovert og fått det akkurat som vi vil.

Hun ler.

– Det kan godt hende vi blir der, jeg kan bare ikke tenke på det, for det stresser meg. Jeg må heller leve i det uvisse, at vi kanskje tar et år her eller der. A4-livet skremmer meg. Livet med barn er jo helt topp, men jeg kan ikke leve A4-livet. Jeg må ha fleksibilitet og prøve nye ting.

– Hva synes Stian om det?

– Nei, han blir jo litt sliten. Han er jo vokst opp med en far som har levd sånn som jeg, og har flyttet mye og vært veldig urolig, han også. Sånn sett er vi en god match. Han synes nok det er slitsomt å flytte på seg, ­siden han ­aldri får landet i jobben og må starte på nytt hver gang jeg skifter mening. Så han er verdens mest tålmodige mann som sier ja til denne galskapen han er blitt sammen med.

Sammen med mamma Randi syr hun saueskinnsvotter som de trykker mønster på. FOTO: @tiril/Instagram
Sammen med mamma Randi syr hun saueskinnsvotter som de trykker mønster på. FOTO: @tiril/Instagram Vis mer
Tiril visste ikke at Dag Otto Lauritzen var Stians far da de ble kjærester. Her er svigerfar med Vega på fanget. FOTO: @tiril/Instagram
Tiril visste ikke at Dag Otto Lauritzen var Stians far da de ble kjærester. Her er svigerfar med Vega på fanget. FOTO: @tiril/Instagram Vis mer

På de to første datene visste ikke Tiril at Stian var sønnen til tidligere proffsyklist og program­leder Dag Otto Lauritzen. Faktisk fikk hun vite det først etter første natten med ­Stian, da ­treneren hennes bemerket det.

– Det morsomme er at pappa gikk på skolen sammen med Dag Otto og fortalte meg om en gang Dag Otto ­dyttet ham inn i en ribbevegg, så han mistet en tann.

Kanskje var det konkurranseinstink­tet som tok Dag Otto i gymsalen? Eller noe annet fra idretten, som Tiril og svigerfaren har til felles? For hver gang de to møtes, enten det er for å spise familiemiddag eller spille spill, merkes det at de er skåret over samme lest:

– Vi er begge konkurranse­mennesker, og ingen av oss gir oss. Jeg husker da vi spilte Monopol og Dag Otto var nær å ringe advokaten sin for å spørre om hvem av oss som hadde rett. Det endte med at Stian og moren gikk og la seg, og vi satt der, like påståelige begge to.

Tiril ler:

– Og han er utrolig treig når det er hans tur i kortspill. En gang sa jeg fra: «Kom igjen, Dag Otto, vi skal snart gå og ­legge oss. Om du skal være så treig, må vi bruke timeglass.» Da snakket han ikke med meg resten av kvelden. Men vi ­trives veldig godt med ­hverandre og har det mest gøy!

– Jeg følte at jeg fikk et kall

Da Tiril ble tilbudt jobb i tv, var det For hvordan kom hun til å bli som programleder? Hvordan kom det til å påvirke familielivet deres?

Stian hadde jo følt på at faren var mye borte da han vokste opp, og var redd det skulle gjenta seg med meg. Så det måtte vi snakke om, sier Tiril.

Hun utdyper at det iblant kan skape skjevhet i for­holdet når den ene er profilert:

– Jeg lever jo et veldig privilegert liv, med attraktive opplevelser, og får ting kastet etter meg. Men samtidig er jo dette jobben min og noe som følger med.

Hun beskriver seg som utadvendt, men langt fra sosial. Faktisk liker hun seg godt alene, og foretrekker hånd­arbeid i sofakroken framfor middag med venner.

– Jeg er blitt mye mer selektiv når det gjelder tiden min. Jeg er lei av å «please» folk og har sluttet med det. Og Stian og jeg har snakket om at vi ikke må gjøre alt sammen. Vi kan ha venner hver for oss.

Midt i idrettskarrieren sendte Tiril inn en søknad til «Farmen» om å få delta. For innerst inne er hun en ­gammel sjel som gjerne hadde levd på 1800-tallet og stekt selvfisket ørret på bål. Faktisk har de et kjøttskap hjemme i Grimstad, der kjøttet henger så lenge til mørning at de av og til må tørke av muggen.

– Men jeg fikk ikke lov av treneren min til å ta fri for å bli med, sier Tiril og ser ut som om hun så vidt er ­kommet over det.

Veien inn i tv gikk via «Idrettsgallaen», som hun ledet med Nicolay Ramm i 2019, etter at hun hadde deltatt på «Farmen Kjendis» året før. På audition sto Tiril svett, med manus mellom fingrene og tenkte: «Denne skal jeg ­vinne.»

– Jeg tok med meg mentaliteten fra toppidretten. ­Enten vinner man, eller så er det ikke noe. Sånn er det i vår familie.

Hun utdyper:

– Men det er jo ikke mamma og pappa sin skyld, altså. Jeg bare er sånn.

Hun rangere «Idrettsgallaen» blant de fem morsomste opplevelsene og sin beste tv-opptreden, og forteller at hun fikk tilbake sang- og dansegleden fra barndommen:

– Jeg følte at jeg fikk et kall: Det er dette jeg skal gjøre! På sending var jeg så nervøs at jeg holdt på å kaste opp, men vi ga alt. Da de kom med prisene vi skulle dele ut, var det litt sånn: «Hæ! Er det ikke Tiril og Nicolay-­show?» Jeg drømmer om å være med i et stort show med sang og dans.

– Som musikalartist?

Tiril nikker.

– Jeg har tenkt på det, men jeg tror ikke at jeg er en god nok skuespiller.

– Vi var stupforelsket i hverandre fra første dag. Og her sitter vi fem år senere og har hus, hage, bikkje, bil, ett barn og ett på vei, sier programlederen. Kjole fra Munthe og sandaler fra Aloha. FOTO: Astrid Waller
– Vi var stupforelsket i hverandre fra første dag. Og her sitter vi fem år senere og har hus, hage, bikkje, bil, ett barn og ett på vei, sier programlederen. Kjole fra Munthe og sandaler fra Aloha. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Før idrettsgallaen hadde hun sjekket inn på «Farmen», i kjendisutgaven, og vunnet hele greia. Da hun senere ble spurt om å lede programmet, etter Gaute Grøtta Grav, måtte hun klype seg selv i armen. Var det mulig? På spørsmål om hva hun liker best ved programmet, svarer Tiril:

– Egentlig liker jeg best å være deltaker! Jeg spør hvert år om jeg ikke heller kan få være deltaker.

Når vennene inviterer til quiz og Tiril får spørsmål om for eksempel når 2. verdenskrig startet, hender det hun må melde pass. Det har sin pris å reise 250 dager i året ­allerede fra ungdomsskolen av.

– Jeg har gått glipp av mye ­skolegang, men bruker å si jeg har gått livets skole. Men vennene mine sier at jeg er umulig å planlegge med. Jeg har jo ofte fri på dagtid og spør om vi skal finne på noe, men da er jo de på jobb. Det hender at de blir litt kvalme av meg.

– Jeg hadde en veldig dramatisk fødsel

Hun snakker med sporadisk tjukk L. Som i mentalitet. Tiril forteller om hvordan idrettsmentaliteten hjalp henne da hun ­skulle føde Vega. Etter 23 timer i fødsel, midt ­under korona, kom den etterlengtede datteren ut livløs, med misfarget fostervann i lungene.

Jeg hadde en veldig dramatisk fødsel, men det verste var at det gikk helt fint. Jeg tok med meg alt jeg hadde lært fra idrettscoaching og hadde ingen forventninger.

– Men hadde du ikke forventninger til at du skulle få et levende barn?

– Jo, men jeg tenkte ikke det verste og hadde ikke noe romantisert bilde av at jeg skulle få henne opp på brystet for å amme. Det hadde ikke slått meg. Om det ble keiser­snitt, epidural eller det ene og det andre. Det blir ­akkurat det det blir. Og det har jeg litt dårlig samvittighet for nå, at jeg ikke opplevde øyeblikket like dramatisk som de ­andre og som Stian. Jeg husker jeg «high fivet» med jordmora, og hun skjønte jo ingenting. Jeg var så happy for at jeg var ferdig og lå nesten og jublet.

Hun rister på hodet.

– Men Stian syntes jo det var helt forferdelig å se henne ligge der med masse slanger og sonder. Det var nok mye mer dramatisk for ham enn det var for meg.

Tiril rakk så vidt å få sitte med datteren i armene, før den lille i hui og hast ble kjørt i ambulanse fra Arendal til nyfødtintensiven i Kristiansand. Selv kjørte Tiril og Stian etter i egen bil, en 40 minutter lang tur der det endelig demret for henne at hun ikke lenger var gravid og at hun heller ikke hadde et barn i armene:

– Stian og jeg så på hverandre og sa: «Så du hvordan hun så ut?» Da vi kom fram, var hun uten slanger, og da først fikk vi se henne på ordentlig. Og da først kom ­tårene.

Tiril smiler og tar seg til magen.

Jeg håper og tror at jeg ikke får en sånn fødsel igjen, selv om jeg ikke har fått skrekken. Og jeg er så glad for den mentaltreningen. Det å senke forventningene er mitt beste råd til alle som skal bli mødre. Det er lett å bli skuffet. Det er lettest å bli skuffet.

Hesten Sunny galopperer for lengst på de evige, grønne sletter, men Tiril og mamma har fortsatt et prosjekt. De syr saueskinnsvotter og trykker på mønster. De første 20 parene ble utsolgt på 16 minutter. I begynnelsen sydde de for hånd, før fingrene ble såre. Nå har de kjøpt seg skinn­symaskin.

Mamma har alltid holdt på å trykke på skinn, og jeg fikk ideen etter at skinntrykk var et av uke­oppdragene i «Farmen». Det er ­vinteraktiviteten min nå, sier Tiril.

– Den fyller hullet etter idretten?

– Ja. Det å skape noe er det beste jeg vet, og mamma er mitt forbilde. Hun mestrer alt, både strikking, hekling og søm.

Tiril ler fandenivoldsk.

– Men jeg har begynt å mobbe henne litt for sømmene: «Jeg synes ikke du er nøye nok med vottene», men mamma sier: «Nei, nå må du gi deg. Vi blir jo aldri ferdig, sånn som du holder på!»

Tiril forteller om podkastideen. «Avdanket» er arbeidstittelen, og planen er å snakke med idrettsfolk om tomrommet etter å ha lagt opp.

– Det hender at jeg spør meg selv: «Hvorfor gjør jeg dette? Alle prosjektene og alt det kreative. Er det for å få bekreftelse?» Er det derfor jeg holder på med vottene, for at alle skal si hvor flink jeg er? Det er noe jeg prøver å finne ut av.

Telefonen ringer. Mamma og pappa er på besøk og ­lurer på om de skal vente med middagen. Tiril forsikrer at det trenger de ikke, og lar journalisten forstå at hun setter pris på intervjustunden. Egentiden. For snart er hun ­tobarnsmor. Hun håper bare at nestemann har mer ro i kroppen enn datteren, som er som snytt ut av nesen på henne selv. Tiril tar seg på magen.

– Det er derfor jeg er så spent på han inni her. Det må jo bli en Stian. Vega sitter på fanget i maks to sekunder. Jeg kunne ikke amme henne offentlig, for hun var opptatt av å se på alle, så puppen min var jo bar ­konstant. Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg gledet meg til å komme hjem til nattamming, men hun var ikke interessert. Så puppene ble til to tennissokker med en gang.

Hun lener seg fram over bordet:

– Plutselig er barna store og man får livet sitt tilbake, men det gikk jo så fort. Der var hun blitt selvstendig, ja!

Tiril rister på hodet.

– Det var grusomt. Man må ikke gå og glede seg til neste fase, eller drømme om lysere tider. For plutselig er det over.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer