Kjartan Haugen og Knut Pelerud ble kjente fjes her til lands etter at de deltok i – og vant – årets utgave av tv-programmet «Sommerhytta». Premien var krypinnet de hadde dedikert ti uker til å pusse opp.
Men det var ikke bare dét de ønsket seg da de meldte seg på.
Aller mest handlet det om milepælene de så for seg at hytta i Røsneskilen én dag kunne bli bakteppe for; første ord, første skritt, første svømmetak uten armringer… Et familieliv.
Nå har drømmen blitt realitet.
Kjartan og Knut har delt den lange reisen mot å bli fedre – som de solgte leiligheten på Tjuvholmen for å finansiere – gjennom bloggen Designpappa og Instagram-kontoen med samme navn. At de har valgt å være åpne om og gi et innblikk i prosessen, skyldes at surrogati ikke er lovlig i Norge.
De håper det kan være til hjelp for andre som kommer etter dem. Andre som deler samme drøm.
LES OGSÅ: Disse kjendisparene har fått barn via surrogati
– Litt som nettdating
Megan bor i kystbyen Capitola i California, sammen med ektemannen og deres fire år gamle datter. Jobben hennes går ut på å følge barnehjemsbarn til rettslige møter – som en slags verge og støtte – i de vanskeligste sakene.
Dagene består av det samme som dine og mine; jobb, klesvask, gullrekka (dog i amerikansk drakt), det evige spørsmålet om hva man skal ha til middag… Man kan nesten kalle det et A4-liv.
Men bare nesten.
Megan er surrogat. Hun fødte Kjartan og Knuts lille datter, Olivia Quinn, i august.
– Det fungerer faktisk litt som nettdating, forteller 35-åringen.
Hun referer til prosessen hun måtte gjennom før hun for første gang fikk oppleve å bære frem et barn som ikke var hennes eget.
Det begynte med det hun erindrer som «endeløse stabler» med papirarbeid og spørreskjemaer om hva slags person eller par hun var åpen for å være surrogat for. Så fulgte flere intervjuer og evalueringsmøter med sosialarbeidere.
Til slutt ble hun godkjent av Circle Surrogacy; et av mange byråer i USA som fungerer som en alternativ Kirsten Giftekniv for surrogater og foreldre.
– Jeg ble tilsendt en profil å se på innen ett døgn. Det var Kjartan og Knuts, og jeg bekreftet med én gang ovenfor byrået at jeg ville gå videre i prosessen med dem. Det var bare en magefølelse. Urinstinkt, kanskje, sier Megan.
Dermed gjenstod det bare å se om magefølelsen var den samme hos ekteparet på andre siden av dataskjermen – og på andre siden av Atlanteren.
– Da de hadde godkjent profilen min, ble det arrangert en Skype-samtale mellom oss. Etterpå bekreftet vi begge at det var en «match» til byrået. Det er så vakkert å kunne oppfylle noens største drøm – at jeg kan gi den ultimate gaven. Tenk det!
LES OGSÅ: Morten ble alenepappa ved hjelp av surrogati
Dramatisk fødsel
Etter at hun fødte datteren sin for fire år siden, visste Megan at hun ville være gravid igjen – samtidig som hun var usikker på om hun ville blir mor igjen.
Dét, kombinert med en sterk trang til å hjelpe, gjorde at konseptet surrogati virket forlokkende.
– Jeg har flere ganger stått på sidelinjen og vært vitne til at venner har slitt – fertilitetsproblemer, vanskelige graviditeter – og ønsket at jeg kunne gjort mer for å hjelpe dem, forteller hun.
Surrogatgraviditeten med Kjartan og Knuts barn var Megans første. Selv om hun beskriver opplevelsen som fantastisk, var det langt ifra en dans på roser hele veien.
Aller tøffest var begynnelsen og slutten.
Det var tungt for både Megan og det norske ekteparet da første eggtransplantasjon mislyktes i november i fjor. På tross av at IVF-klinikken gikk hardt ut og sa at sjansene var «veldig gode», var graviditetstesten negativ.
22. desember bød dog på en tidlig julegave. Det andre av fire embryoer – fire muligheter til å gjøre bildet av hytta i Røsneskilen komplett – hadde festet seg.
Ni måneder senere, på uutholdelig dramatisk vis, kom Olivia Quinn til verden. En navlestrengprolaps førte til at den lille jenta måtte ut med hastekeisersnitt.
Livet hennes sto i fare.
– Ingen visste hvor lenge hun hadde vært uten oksygen… Vi ble fortalt at situasjonen var veldig kritisk, og at hun måtte sendes til akuttavdelingen på annet sykehus i nærheten med bedre utstyr, sier Knut om den eviglange natten og fortsetter:
– De måtte kjøle henne ned i 72 timer for å unngå anfall og videre hjerneskade.
Hadde hun tatt skade av komplikasjonen? Og i så fall, i hvor stor grad? Kom datteren, hun de hadde ønsket så intenst, i det hele tatt til å overleve? Det skulle gå tre dager før de fikk svar på hvordan fremtiden så ut.
Lys, heldigvis. Lille Olivia Quinn kom til klare seg, uten permanente mén.
Slik fungerer det
Surrogati er per i dag ulovlig i Norge. Dét er i stor grad en følge av forbudet mot eggdonasjon. Dermed reiser mange nordmenn til USA, hvor prossessen er lovlig i mange stater, for å oppfylle babydrømmen.
Canada og Ukraina er også populære mål.
Surrogati innebærer at en kvinne blir gravid med, bærer fram og føder barn som etter fødselen skal overleveres til dem som skal være barnets juridiske og sosiale foreldre. Dette kalles gjerne tiltenkte foreldre.
Det skilles mellom tradisjonell surrogati og gestasjonell surrogati.
I tradisjonell surrogati unnfanger surrogaten barnet ved hjelp av egne egg, og er dermed barnets genetiske mor.
I gestasjonell surrogati skjer derimot unnfangelsen utenfor surrogatens kropp og med en annen kvinnes kjønnsceller. Det befruktede egget settes så inn i surrogatens livmor.
Personen som leverer egg eller sædceller ved gestasjonell surrogati, kan være tiltenkt mor eller far til barnet eller en helt uavhengig donor. I Megans tilfelle kom eggene fra en uavhengig kvinne, mens sædcellene var Kjartan og Knuts.
LES OGSÅ: Barnet deres ble født av surrogat i USA
Hva koster det?
Mange er nysgjerrige på det økonomiske aspektet ved surrogati.
Håver kvinnene inn enorme summer på å bære frem andres små? Er det i så fall etisk forsvarlig?
Det er umulig å garantere at ingen surrogater har lønnsslippen som hovedmotiv, men byråene gjør sitt beste for å luke dem ut gjennom intervjuer, tester og bakgrunnssjekker.
– De er klare på at dette ikke er en forretningsavtale, men et menneskelig og kanskje livslangt forhold, både til barnet og til foreldrene hun gjør det for, forteller Kjartan om den omfattende prosessen han har vært tett på de siste årene.
Hva man får i honorar for å være surrogat i USA varierer, men gjennomsnittet ligger – ifølge kalkulatorer på surrogatbyråenes nettsider – på mellom 300.000 til 400.000 norske kroner.
I NRK-dokumentaren «På bortebane» fra 2016, ble daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen utfordret i spørsmål om surrogati.
Han snakket blant annet med Julie Kronen. En kvinne som selv har båret frem flere barn.
– Mange sliter med å forstå at noen kan gjøre dette av uselviske grunner. Pengesummen surrogater får... Man kan jobbe på en burgerrestaurant og tjene langt mer enn oss, uttaler Kronen i dokumentaren.
LES OGSÅ: - Jeg elsker ikke mammakroppen
Å ta farvel
For de fleste, spesielt dem som har egne barn fra før, er scenarioet utenkelig; å gå gravid i ni måneder – kjenne spark, dra på ultralyder og ikke minst føde– for så å gi fra seg babyen.
I tillegg skal det lille mennesket du har født, ikke bare bo i en annen by, men en annen verdensdel. Hvordan takler man det?
– Jeg synes på én måte det er fantastisk at vi er fra så forskjellige steder; familien min og jeg har lært masse om en annen kultur og et land vi kanskje aldri hadde visst noe om, forteller Megan.
De har fått høre om den storslåtte naturen i Norge, hva vi spiser her, kongefamilien, at Disneys «Frozen» er inspirert av Arendal...
– Samtidig er det selvfølgelig tungt at mennesker jeg har blitt så glad i bor så langt unna. Men avstanden gjør også alt mer spesielt og unikt. Det krever ekstra mye omtanke og innsats å bygge en intim relasjon med noen på andre siden av jorda, fortsetter 35-åringen.
Det har vært viktig for Kjartan og Knut at barnet deres i fremtiden får vite hvordan hun ble til, og at hun har mulighet til å møte både eggdonor og surrogat hvis hun én dag skulle ønske det.
Megan håper hun i fremtiden får et nært forhold til Olivia Quinn, som nå snart er to måneder gammel og trygt hjemme i Norge med fedrene.
– Man kan vel aldri ha for mange tanter?, spør hun lattermildt.
– For jeg har allerede begynt å tenke på hva vi skal sende henne i julegave og til den første bursdagen hennes…
