Angst:

– Jeg fikk ikke puste, og trodde jeg skulle dø

Christine Samuelsen slet med angst, og å vise frem seg selv og arbeidet sitt virket komplett umulig.

BØYG: – Å vise arbeidet mitt til noen var skikkelig vanskelig i starten, og jeg kjenner på det fremdeles. FOTO: Privat
BØYG: – Å vise arbeidet mitt til noen var skikkelig vanskelig i starten, og jeg kjenner på det fremdeles. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

«Ok. En ting som faktisk sårer meg litt, er når bekjente sier de liker meg mye bedre (etter fødsel) nå som jeg ikke lenger har såkalt perfekt kropp, og ikke ser helt ut som jeg gjorde før. «Du oppleves ikke like truende». Jeg føler at jeg er akkurat den samme personen nå som mamma, bare en noe mer tilpasset versjon. Vi må alle øve på å gi komplimenter, uten å komme med små stikk eller negative sammenligninger.»

Christine Samuelsen (35) har illustrert de sterke ordene hun har skrevet i en Instagrampost med en tegning av en kvinne i en trang, rød kjole. Kvinnen har kaps bak-fram, og Christine har tatt med hele mennesket på bildet, med all sin skjønnhet med mage, rumpe og lår. I kommentarfeltet takker folk henne for åpenhet og at hun sier det mange tenker, men ikke tør si.

Instagramkontoen middelmadig_tegner har på kort tid fått tusenvis av følgere. Selv sier Christine at det har vært en tøff kamp for henne å være så åpen og vise frem tegningene sine offentlig. Lang erfaring med sterk angst henger over henne for hver post hun legger ut.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer
FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Skriver ned idéer i farta

Christine er 35 år, bor på Fenstad med samboeren Eivind og tvillingjentene Ellinor og Olivia på to år. Hunden Melvin er en selvsagt del av flokken i tomannsboligen.

– Det er til tider ganske overveldende å sjonglere dagjobben jeg har i en barnehage samtidig som en må ta seg av egne småbarn, husstell, tur med hunden, bestillinger av portretter og mine egne tegninger til Instagram.

Av og til skjønner hun ikke selv hvordan hun rekker alt.

– Jeg er nødt til å skrive ned ideer i farta, og det gjør jeg ofte på mobilen. Jeg må planlegge hvilke dager jeg skal tegne på, og hva som skal tegnes. Eivind hjelper til med barn og hund de dagene jeg er nødt til å få tegnet, eller bare har veldig lyst, forteller Christine.

Tegning var den største delen av identiteten hennes gjennom barndommen og ungdomsårene. Da Christine var liten, drømte hun om å tegne for Wendybladet eller Donald da hun ble stor.

– Det var helt klart at jeg skulle jobbe med å tegne, men etter hvert kom andre interesser og tok litt over, slik som hesteridning og løping. Jeg fortsatte å male og tegne når jeg hadde tid, men ambisjonene og de store drømmene om å leve av tegning forsvant fullstendig. Det ble en enorm «realitycheck» å begynne på illustratørlinja, og innse at jeg faktisk var en av de dårligste i klassen.

Christine har aldri likt å bli fortalt hva og hvordan hun skal lage noe. Hun vil gjøre ting på sin egen måte.

– Før hadde jeg en del problemer med gjennomføringsevnen. Jeg gikk fort lei av hvert prosjekt jeg startet på. Da lagde jeg en regel om å ikke starte på noe nytt før jeg var ferdig med det jeg hadde begynt på.

For Christine var tegning noe hun bare måtte drive med, det sprengte seg frem. FOTO: Privat
For Christine var tegning noe hun bare måtte drive med, det sprengte seg frem. FOTO: Privat Vis mer

Angsten tar over, tenker at alle skal dø

Angsten har vært en stor del av Christines liv siden hun var liten. Hun har alltid vært engstelig, og det eskalere fra tjueårene. Hun har alltid fungert godt på jobb og som en del av samfunnet, men sier at hun «kan forsvinne inn i seg selv».

– Det er ikke nødvendigvis i sosiale sammenhenger at det er som verst. Det er som en ekstrem, indre uro som plager meg. Angsten oppleves som en forferdelig irrasjonell, men likevel helt ekte frykt. Av og til er jeg bare engstelig, og tenker mye på krig eller naturkatastrofer, andre ganger kan jeg få fysiske angstanfall ut av det blå. Det verste anfallet hadde jeg i 2012, da fikk jeg ikke puste og trodde jeg skulle dø, sier hun.

Når hun har en dag med mye angst, kjennes det ut som hjertet slår for fort. Hun skjelver, sliter med å snakke og hun får tunnelsyn. Christine forteller at hun er «usaklig» redd for dørklokka, telefonen og det å bestille mat. Hun unngår konduktører og bussjåfører så langt det lar seg gjøre.

– Mye av dette kan frustrere venner og familie rundt meg, men sånn er det bare, sier hun.

Ofte våkner Christine med hamrende hjerte av vonde mareritt.

– Jeg kan våkne av at jeg mener at jeg kjenner et jordskjelv. Da blir jeg rett og slett liggende i det jeg opplever som dødsangst og tenke at nå dør vi alle sammen. Andre tanker og frykt kan være at jeg tenker at et tre kan velte over rommet til jentene mine. Jeg vet det høres rart og irrasjonelt ut, men for meg er angsten helt ekte og veldig skremmende, forteller hun åpenhjertig og fortsetter:

– Jeg har vært en del innom lege, men jeg fungerer stort sett så godt og kan ha noen perioder hvor jeg føler meg helt normal.

Når hun sliter med å sove fordi hun tenker på alt som kan gå galt, prøver hun å fortelle seg selv at hun ikke kan ligge og stresse over ting hun ikke har kontroll over.

– Jeg sovner ofte til podkast, det distraherer meg fra tanker og jeg opplever det som avslappende å høre på. Ironisk nok elsker jeg horror og katastrofe-podkaster, sier hun og ler.

Hun sier at hun har «to personligheter».

– Den som overtenker alt og tror jeg driter meg loddrett ut med alt jeg gjør og som blir sjenert av oppmerksomhet, som bytter tema når noen vil gi meg komplimenter for tegningene. Og så er det den andre med et stort ego som ikke får nok skryt og oppmerksomhet, og tør å prøve det meste. Det blir en indre konflikt av og til, forteller hun.

MYE Å GJØRE: – Det er til tider ganske overveldende å sjonglere dagjobben jeg har i en barnehage samtidig som en må ta seg av egne småbarn. FOTO: Privat
MYE Å GJØRE: – Det er til tider ganske overveldende å sjonglere dagjobben jeg har i en barnehage samtidig som en må ta seg av egne småbarn. FOTO: Privat Vis mer

Vegret seg for å vise tegningene

Christine tok opp tegningen igjen, og ble god på det. Veldig god. Angsten skulle derimot lage store problemer for henne når det kom til å vise frem hva hun drev på med.

– Å vise arbeidet mitt til noen var skikkelig vanskelig i starten, og jeg kjenner på det fremdeles. Jeg har fått noen negative kommentarer fra folk på internett som har gått i at jeg er dårlig til å tegne. Kritikken gikk i at jeg hadde for markant bruk av kontur, og at alt jeg lagde så uferdig ut. Det kan være fint med kritikk, om man ber om det eller det kommer fra riktige instanser, men jeg begynte å virkelig vegre meg for å vise frem arbeidet mitt, forteller Christine.

Tegning ble en ting Christine koste seg med på fridager, i all hemmelighet. Ikke en gang samboeren fikk lov til å komme inn på rommet når hun tegnet, og hun lagret alle tegningene i skjulte mapper.

– Et eller annet sted på veien følte jeg at det ville være ydmykende om noen skulle finne en tegning. Som om jeg da skulle bli avslørt i hvor dårlig jeg er.

Christine elsket tegningen, og på tross av angsten og «styggen på ryggen» fortsatte hun.

– Jeg nektet å gi det opp, forteller hun.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer
FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer
FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Åpnet anonym konto

Christine hadde jobbet mange år, de siste årene i sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Hun var hjemme hele svangerskapet med tvillingene, og hadde nesten et år mammapermisjon.

Deretter tok hun et ekstra år hjemme. Hun lagde seg et mål om at dette året skulle dedikeres til tegning.

– Det var litt sånn uten mål og mening. Jeg bare følte at jeg måtte komme skikkelig i gang, og se nå hvor det tok meg, sier hun og ler.

Christine åpnet en anonym konto i 2021. Hun deaktiverte den og slettet alle innleggene allerede første kvelden.

– Angsten ble for kraftig, selv om kontoen var helt anonym. Etter en uke frem og tilbake på denne måten, lot jeg kontoen stå. Jeg sendte ut en lenke til følgerne av min private instagramkonto og tenkte at jeg må øve meg i å stå i angsten, sier hun.

Den første tiden ble tøffere enn hun hadde trodd, og hun sov veldig lite.

– Det var skikkelig hardt å stå i angsten, men jeg hadde et stort hjerte og tro på prosjektet. Tanken min var at selv om jeg kanskje ikke er den beste på teknikk, betyr ikke det at jeg ikke har en plass blant de andre!

Hun bestemte seg for å kjøre hardt på nettopp det hun ble kritisert for, nemlig sterk kontur og flate farger.

– I stedet for å prøve å bli bedre på å tegne mer realistisk ved bruk av lys og skygge, skulle min ting være det jeg alltid har vært god til; typisk tegneseriestil.

Da løsnet det. Plutselig en dag ut på høsten gikk jeg fra 300 følgere til 1200 på en og samme dag. Jeg fikk en del delinger fra noen store kontoer, og ballen begynte å rulle.

SAMARBEID: – Eivind hjelper til med barn og hund de dagene jeg er nødt til å få tegnet, eller bare har veldig lyst, forteller Christine.FOTO: Privat
SAMARBEID: – Eivind hjelper til med barn og hund de dagene jeg er nødt til å få tegnet, eller bare har veldig lyst, forteller Christine.FOTO: Privat Vis mer

Ble mobbet på ungdomsskolen

Christine startet å tegne noen tegneseriestriper som tok opp mye av det hun selv hadde opplevd i livet. Om psykisk helse, mobbing og mammarollen.

– Jeg har tatt opp noen helt konkrete hendelser fra barndommen og ungdomsskolen, hvor jeg var den største taperen av dem alle.

Særlig en episode plager henne den dag i dag.

– Det var en gang på bussen da jeg gikk i åttende klasse hvor en gjeng tiendeklassinger moste eple i håret mitt. De lo så høyt og passet på at alle andre på bussen skulle få det med seg. Jeg var ikke så tøff da, og frøs helt.

Christine turte ikke å si noe, og håpte at de skulle slutte av seg selv.

– Da jeg ikke sa noe, syns de det var enda morsommere og lo av det også. Jeg husker det så godt, at det var dagen jeg ikke lenger kunne fornekte at jeg ble mobbet, forteller hun.

Det snudde igjen mellom niende og tiende trinn et sted. Da Christine startet på videregående fikk hun nye, gode venner. Det ble en egen verden for henne å sitte i tegnesalen med gjengen i friminuttene.

– I det siste har jeg tegnet mest humor og gjenkjennelsesstriper, fordi innholdet ofte følger dagsformen. Det ironiske er at innholdet mitt har mye «sass» og «attitude», fordi jeg er jo egentlig alt i alt en selvsikker og trygg person. Jeg har bare noen faser hvor jeg er sikker på at selv veggene i huset hater meg, og har prøvd å være åpen om dette i kontoen i form av striper eller tegninger. Det må være greit å ikke strebe etter det perfekte liv, man kan ha det ganske allright uten et «instavennlig» liv, sier hun.

Christine har vært gjennom mange personlige kamper det siste året. Særlig da bildene hennes på nyåret fikk plass på en lokal kulturkafé.

– Å ha bildene mine fysisk hengende på en kafé fjernet beskyttelsen jeg fikk av skjermen og avstanden mellom meg og publikum. Det var forventet at jeg skulle snakke litt om meg selv og bildene mine på åpningsdagen, og med min hemmende prestasjonsangst og sceneskrekk, føltes dette helt umulig.

Christine vurderte til og med og si at hun hadde korona, for å slippe å møte.

– Etter noen timer i fosterstilling på gulvet samme dag som åpningskvelden, innså jeg at jeg bare måtte ta det som en fin øvelse og tvinge meg igjennom.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer
FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Sterke tilbakemeldinger fra kunder

Christine tar en milepæl om gangen. Selv synes hun ikke at hun er god nok til å ha for store ambisjoner, noe kundene hennes prøver å motbevise.

– Jeg har allerede oppnådd mye mer enn jeg noen gang hadde trodd. Jeg vet at bildene mine henger i rundt hundre hjem, enten i form av printene mine eller personlige portrett som jeg har lagd, sier hun.

En dame skrev til Christine at hun følte seg mye bedre med seg selv og mammakroppen av å se på tegningene hennes.

– Bildene formilder at man kan og bør være selvsikker og føle seg sexy selv om alt ikke er «helt på plass». Jeg kan ikke helt begripe at mine tegninger kan bety noe for noen, sier hun ydmykt.

Christine har også tegnet mange avdøde hunder. Hun sier at det kan bli emosjonelt for henne når eierne blir så glade.

For å lage tegningene bruker Christine photoshop.

– Det tar litt mer tid, men jeg syns det er verdt det for utrykket. De fleste jeg kjenner bruker iPad og «Procreate», som er et billigere og mer brukervennlig alternativ. Men jeg liker at streken ikke blir helt perfekt, jeg syns det gir bildene et organisk uttrykk og et lite særpreg. Jeg bruker tegnebrett, jeg har egentlig et som er best egnet til hobby og ikke helt dekker behovet. Men det får jobben gjort, og det fungerer som et «tegneark» og har en tilhørende bluetoothpenn.

Christine er opptatt av at det må være lov å ikke føle seg bra nok hele tiden.

– Jeg synes det har blitt et reelt press om at man skal «elske seg selv og leve sitt beste liv» hele tiden. Ikke alle får til dette, uansett hvor mye man vil, og det må man ikke glemme, sier hun.

FORNØYD: – Jeg har allerede oppnådd mye mer enn jeg noen gang hadde trodd. Jeg vet at bildene mine henger i rundt hundre hjem. FOTO: Privat
FORNØYD: – Jeg har allerede oppnådd mye mer enn jeg noen gang hadde trodd. Jeg vet at bildene mine henger i rundt hundre hjem. FOTO: Privat Vis mer

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer