Elise Elvehøy og Gjermund Olsen. Det har alltid vært dem. Den sprudlende, blide Elverumsjenta og den litt roligere, alltid like stødige tryslingen. De går begge på toppidrett ved Trysil videregående skole, hun på snowboardlinja og han på skiskyting, da de møtes i 2008. Etter at russetida er over, flytter de sammen til Trondheim, der videre studier venter.

For hvert år de er sammen, vokser kjærligheten til hverandre – og til naturen. Elise og Gjermund er begge ekte friluftsfolk som trives aller best når de kan dra på fjelltur, overnatte i telt eller krysse snøkledde vidder på ski.

LES OGSÅ: Cathrine mistet mannen: - Åpenhet har hjulpet meg

To blir til tre

De er skjønt enige om at den som får jobb først, avgjør hvor de skal slå seg ned. Men det er ingen hemmelighet at de først og fremst søker på jobber i naturskjønne omgivelser. Så da Elise får tilbud om jobb som fysioterapeut i Lærdal, er de begge veldig fornøyde med valget.

Gjermund avslutter studiene i Trondheim, og kommer etter til Sogndal for å søke jobb. I mellomtiden finner de ut at to skal bli til tre. Den vesle prinsen melder sin ankomst 30. november 2017, og bildet fra sjukehuset viser en familie i startgropa til et langt og godt liv sammen.

Så skjer det ufattelige. Gjermund tar sitt eget liv. Helt uten forvarsel.

– Jeg klarer ikke å forstå at han er borte. Ikke i det hele tatt, sier Elise (27) stille.

– Gjermund var det roligste, mest beherskede mennesket jeg vet om. Han var fjellstø og trygg, og den som passet på og hjalp alle rundt seg. Vi hadde det helt fantastisk sammen, var bestevenner og veldig trygge på hverandre.

– Hele høsten var kjempefin. Gjermund gledet seg masse til å bli pappa, og snakket mye om alt de to skulle gjøre sammen. Vi delte alt annet. Men at han hadde det så vanskelig, klarte han ikke å dele, verken med meg eller noen andre.

– Gjermund snakket om at han syntes det var tungt å gå arbeidsledig, siden alt før hadde gått så greit. Men han viste aldri noen tegn til å være deprimert eller at han sleit. I ettertid har jeg tenkt mye på om han ikke ville belaste meg med det, sier hun.

– Ville han skjerme meg?

Våren 2013 mistet Elise lillesøsteren sin, Åshild, da hun fikk hjerneblødning. Da sto Gjermund der som en klippe og støttet både Elise og resten av familien hennes. Fikk dem opp på beina igjen.

– Jeg husker at jeg var så kjempelei meg, og sint på alt og alle etterpå. Det gikk virkelig utover Gjermund, men han sto i det, trøstet og holdt meg oppe. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle kommet meg igjennom det uten ham.

– Men nå kverner spørsmålet rundt i hodet: Gjorde det at han så hvor tungt jeg hadde det da, at han ville skjerme meg senere og ikke fortelle hvordan han egentlig hadde det?

– Har du vært sint på Gjermund i ettertid?

– I starten var jeg det. Jeg har rast og grått og vært sint. Men jeg vil ikke at det skal henge igjen noen vonde ting på Gjermund. Han har bare vært god, og aldri gjort noen noe vondt. Så nå klandrer jeg mest meg sjøl.

– Jeg vet at andre prøver å trøste meg med å si at det ikke var noen som skjønte eller visste. Men det var jo vi to som levde sammen – og det var jeg som skulle ha sett og skjønt.

Stemmen svikter litt, men den vevre, men beintøffe 27-åringen henter seg inn igjen.

– Jeg føler at jeg burde ha reddet ham. Med tida håper jeg at jeg en dag kan forsone meg med at det ikke var noe jeg kunne gjort. Men der er jeg ikke ennå. Langt derifra.

LES OGSÅ: - Jeg var forberedt på at pappa skulle ta sitt eget liv

Solstrålen Mikkel

De første månedene som nybakt mamma ble preget av totalt kaos, og nå i ettertid husker Elise lite av hvordan Mikkel var som spedbarn. Hun fikk et slags blackout. Dermed mistet hun deler av den første tiden sammen med Mikkel. Tid hun aldri får tilbake. Derfor er det så ekstra viktig for henne å gjøre det meste ut av hver dag med ham nå. Kunne skape minner og gode følelser med gromgutten. Solstrålen på ett år, som er den største grunnen til at hun i det hele tatt kommer seg opp, og velger å leve.

– Hadde jeg ikke hatt Mikkel, hadde jeg kanskje fortsatt ligget i sengen og grått. Men han vokser så fort, og jeg vil ikke gå glipp av mer. Mikkel gjør virkelig dagen min betydningsfull, sier hun.

Smilet er tilbake nå som Elise forteller om den vesle krabaten. Men det har også en skyggeside. For ettåringen er noen ganger så lik pappaen sin, og det gjør vondt. Samtidig er det gjennom ham at Gjermund lever videre.

– Jeg har så smått begynt å åpne døra til å savne ham. Men fortsatt gjør det så grusomt vondt at jeg ikke helt orker å kjenne på det savnet, sier hun.

LES OGSÅ: - Alt jeg er i dag er jeg på grunn av min far

Vondt å se en lykkelig mamma

Hun prøver å stålsette seg. Men de ubønnhørlige stikkene kommer likevel. Midt i hverdagen. Når hun skal levere Mikkel i barnehagen, og det føles som om alle andre er to. Når hun møter en nybakt mamma med barnevogn, som smiler og stråler av lykke. Eller når hun ser en pappa som lærer sønnen sin å gå på ski.

– Den tida fikk jeg jo aldri. Gjermund er borte, og dermed forsvant hele livet vårt slik det skulle ha vært. Samtidig kjenner jeg mer og mer på gleden og kjærligheten til Mikkel. Det er ikke det. Men når den gleden kommer, så har den med seg en mørk skygge, skjønner du?

– Samtidig er det veldig viktig for meg å kunne holde på den gleden. Og finne nye ting å glede seg til. Jeg husker at jeg fikk en melding på nyåret fra ei venninne som ville ha med meg på å gå Jostedalsbreen på langs i juni. Jeg sa ja, fordi jeg kjente at jeg hadde lyst til å gjøre det. Jeg trodde aldri at jeg kom til å kjenne den følelsen igjen, sier hun.

Finner roen ute

Omgitt av stille snø i Elverum klarte Elise å gå seg en liten tur på ski også, etter dager og uker nesten uten å røre seg. Det skulle bli starten på utallige opplevelser utendørs, sammen med Mikkel.

– Jeg føler meg aldri redd eller ensom når vi to er ute på tur i skogen eller på fjellet.

– Når jeg går i byen derimot, i gater omgitt av folk, jeg er aldri så ensom som da! Men ute i naturen finner jeg roen. Der er vi mennesker så små. Hele livet blir så veldig lite i forhold til omgivelsene. Det setter ting i perspektiv, mener hun.

Ikke hele bildet

Elise har alltid likt å ta bilder ute på turene sine og dele dem med andre. Det har hun fortsatt med etter at Gjermund ble borte også. Koselige bilder av mamma og Mikkel, der de smiler til hverandre. Men det er så langt ifra det hele bildet på hvordan hun føler seg.

– Noen kan kanskje reagere på at det ser ut til at vi har det så bra. Slik er jo også verden i sosiale medier, der man kun ser en liten brøkdel av livet. Slik er det for oss også. Når jeg er på det mest fortvilte, blir det jo ikke tatt noe bilde. Jeg håper folk skjønner at det man ser gjennom sosiale medier, både hos meg og hos andre, ikke et tegn på at hele virkeligheten er slik den blir presentert der, sier hun.

25 netter i telt

Derfor søker Elise ut så ofte hun kan. Og Mikkel er med. I pulk, på ryggen, på sykkel eller i kajakk. Ettåringen har overnattet i telt 25 netter allerede, og for lengst sovet på snø. Og nå er målet framover at de to skal ligge i telt minst ei natt hver måned gjennom 2019.

– Livet er mye enklere ute! Jeg vet at det sikkert høres veldig rart ut, med tanke på at jeg har tatt med meg en baby ut i fjellet. Men der er det bare oss. Vi skal gå dit, sove, lage mat og være samme. Det finnes ikke noe annet vi må gjøre eller rekke.

– Er vi hjemme, er det regninger som skal betales, bilen skulle vært på verksted, du må vaske håret før du skal ut og forholde deg til masse folk. Når vi to er ute på tur, tar vi bort mye av det som gjør hverdagen ellers hektisk, forklarer Elise.

På eventyr til Nord-Norge

Mikkel var åtte uker da han var med ut på skitur for første gang, i bæresele på mammas mage, og fire måneder da han hadde sin første natt i telt. I fjor sommer ble han med mamma på en skikkelig langtur.

– Gjermund og jeg hadde en plan om å reise til Nord-Norge den første sommeren med Mikkel, for å dra på eventyr og samtidig besøke slekt og venner. Dermed ble det viktig for meg å gjennomføre turen. Vi tok Hurtigruta til Bodø, og kjørte deretter bil videre nordover. I starten var det veldig vondt, for Gjermund skulle jo ha vært med. For å redusere presset på meg sjøl, sa jeg til meg sjøl at: «Dersom jeg klarer ei uke skal jeg være fornøyd med det – da er det greit å reise hjem igjen». Men etter ei uke på tur vennet vi oss til å være på loffen. Mestringsfølelsen vokste, og det ble mer vår tur, Mikkel og min.

– Vi hadde ikke noe vi skulle rekke. Vi reiste dit vi, eller mest jeg da, ønsket – og vi besøkte mange bekjente innimellom. Det hendte at jeg virkelig ikke skjønte hvorfor jeg absolutt skulle reise på en sånn tur, da regnet høljet ned og teltet måtte opp. Men så kom sola, og da var det glemt!

– Vi endte med å være på tur i fem uker. Det var både fint og tøft, men det var godt å gjøre det. Det ble en veldig fin tur, som gjorde meg mye sterkere og bedre rustet for høsten, mener hun.

– Klarer du å respektere det valget Gjermund tok?

– Åh, jeg skulle så gjerne sagt ja. Men det er så farget av all skyldfølelsen og savnet, så jeg er ikke der ennå.

– Kanskje hadde det vært lettere å akseptere hvis jeg hadde visst at han sleit, og følt at jeg hadde forsøkt å hjelpe ham. Men nå blir det slik at jeg ser tilbake på våre nesten ti år sammen, og så vet jeg ikke når det startet.

– Når fikk han det så vondt? Hva med alle de gangene som jeg trodde at vi hadde det bra, alle de skikkelig fine minnene, hadde han det egentlig vondt da? Det blir litt slik at jeg stiller spørsmål ved alle opplevelsene og lurer på hva som egentlig var ekte av det vi hadde sammen. Samtidig kommer jeg ingen veg med å gruble. Det gjør det bare verre, sier hun.

Må fortelle om Gjermund

– Jeg må bare godta at jeg ikke får svar på de spørsmålene. Men det kommer mange tanker, spesielt når jeg er hjemme i leiligheten på kveldene etter at Mikkel har lagt seg. Da er det fort gjort at jeg begynner å se for meg hvordan ting skulle ha vært.

– Jeg vil jo også at Mikkel skal få bli kjent med den flotte personen Gjermund var. Og da må jeg fortelle om ham. Samtidig krever det at jeg først må akseptere at Gjermund virkelig er borte. Og det er så umenneskelig vondt at jeg ikke orker det. Men jeg jobber med å prøve litt om gangen, sier hun.

– Hvordan har folk rundt deg reagert på dette?

– Jeg er så heldig å ha de beste og sterkeste foreldrene jeg kunne drømt om. De har alltid vært der for meg, og kommer hit til Sogndal i løpet av fem timer. Jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag, uten deres støtte! De respekterer også det at jeg helst vil fortsette å bo her, så høyt at de aldri har sagt at jeg bør flytte hjem. Å bo i Sogndal var en drøm som Gjermund og jeg delte, og derfor betyr det utrolig mye for meg å være her videre, sier hun.

– Jeg har også opplevd en enorm omsorg og medfølelse fra veldig mange her i Sogndal, noe som helt klart er med på å gjøre at jeg ønsker å fortsette å bo her. Vi var jo helt nyinnflyttet, og holdt på å bli kjent med folk. Nå synes jeg det er ekstra krevende å bli kjent med nye folk – da skal man jo helst vise den beste siden ved seg sjøl. Det synes jeg har vært krevende, når jeg tidvis er veldig langt nede.

– I tillegg vet jeg plutselig ikke helt hvem jeg er lenger. Jeg står nå alene uten min bedre halvdel, samtidig som jeg har fått en helt ny rolle som mamma. Det er store omveltninger i livet. Jeg vil jo helst bli kjent med andre som den jeg er, eller aller helst den jeg var før – ikke som en som bare trenger hjelp og omsorg fra andre, sier hun.

LES OGSÅ: Cecilie Kåss Furuseth: - Else har hjulpet meg å holde sukdommen skjult

Vil ikke være til bry

Elise innrømmer at hun synes det er veldig vanskelig å ta imot hjelp fra andre – eller aller mest å be om hjelp.

– Jeg har alltid syntes det har vært veldig slitsomt med dem som «ikke være til bry for andre», men plutselig er jeg der sjøl, at jeg ikke vil være til bry. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å be om tjenester, og vil helst spare kvoten med hjelp til det virkelig er krise. Så det hjelper at andre er på tilbudssiden. Dermed slipper jeg å forholde meg til så mye, sier 27-åringen.

– Her om dagen fikk jeg for eksempel en melding fra en av de andre mammaene fra barnehagen om at hun hadde plukket med seg Mikkel fra barnehagen og laget middag, slik at jeg kunne komme rett dit fra jobb. En annen gang fikk jeg spontant besøk av ei venninne på ettermiddagen. Hun foreslo at jeg kunne ta meg en joggetur, mens hun kunne passe Mikkel.

– Jeg har også kommet hjem og oppdaget at ei venninne har låst seg inn og laget middag til oss etter jobb og barnehage. Slike handlinger er så utrolig verdifulle! Dermed slipper jeg å ta noen særlig andre valg enn å bare si ja takk!

– Det gjør det også litt enklere for meg å forstå at de faktisk vil hjelpe, på ordentlig. For det er veldig mange som sier at jeg bare må si fra hvis jeg trenger hjelp til noe, men så vet jeg ikke om det blir sagt fordi de føler at de bør si det – eller fordi de mener det helt inn i hjerterota, sier hun.

Livet går videre for andre

Elise har opplevd en særlig omsorg fra dem hun er blitt kjent med som har barn på samme alder som Mikkel.

– De skjønner vel sikkert enda mer av de utfordringene jeg står overfor hver dag. Sånn som da både jeg og Mikkel fikk spysjuka samtidig, og en av de andre mammaene kom og reddet meg med et «spy-kit» og tok med seg Mikkel.

– Det er fint å være sammen med dem, men det kan gjøre vondt også. Når de snakker om å få flere barn, blir det så tydelig at livet går videre for alle andre, sier hun.

– Det finnes så klart også en god del mennesker som jeg vet synes det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til meg. Hva de skal si, når det kan passe å spørre, eller om de kan spørre i det hele tatt.

Fortsatt tabubelagt

– Det verste jeg vet er når folk vet hva som har skjedd, uten at de sier noe. Det gjør at jeg føler det er et tema som er tabu, eller ubehagelig, og da blir alt bare verre. Men folk er vel forskjellige der. –

Noen synes det er godt å prate om det vonde man har opplevd, andre ikke. Men ved å få spørsmålet, så kan man jo sjøl bestemme om man orker å snakke om det, i stedet for at andre tar valget for en, påpeker Elise.

– For meg finnes det i alle fall ikke en eneste stund der det ikke passer å prate om det, for det er like under huden på meg hele tiden. Og jeg håper jo at på sikt så blir det sånn at jeg kan prate om Gjermund, og det som har skjedd, uten å kjenne at det knyter seg i brystet mitt. Jeg tror også at det som kan hjelpe meg mest for å komme dit, er å snakke om det. Når som helst.

Viktig støttespiller

– Jeg har også en helt fantastisk støtte i en veldig god jordmor, som også er psykiatrisk sjukepleier. Hun fulgte oss opp gjennom svangerskapet, hun var med i ambulansen til Førde da vi skulle få Mikkel, og hun var der da jeg fikk beskjed om at Gjermund var død.

– Hun er en av de viktigste støttespillerne jeg har her i Sogndal, og jeg vet at jeg alltid kan ringe henne når jeg er langt nede. Bare det at jeg vet at hun er der for meg, hjelper. Akkurat slik det hjelper å vite at mamma og pappa vil slippe alt og komme hit hvis jeg trenger det, sier hun.

– Hvis du går noen år tilbake og sammenligner Elise før og nå. Hvordan har du endret deg?

– Jeg er nok blitt voksen, på godt og vondt. Etter at Åshild døde, ble jeg veldig bevisst på hva jeg setter pris på, hva som betyr noe og hva jeg vil bruke dagene mine på.

– Jeg vet jo hvor fort livet kan snu. Det siste året har bare forsterket det. Jeg bryr meg nok mindre om uviktige ting nå, sier hun.

– Men midt oppe i alt som har skjedd og hverdagen med Mikkel, blir det da tid og rom for Elise?

– Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger. Men jeg har jo venner som kjente meg før dette skjedde, og de sier at de fortsatt ser den gamle Elise. Og det er jo fint. Jeg er nok fremdeles hun jenta som elsker å være ute – og som elsket å dele det friluftslivet med Gjermund. Nå deler jeg det med Mikkel. Håper på friluftsglede

– Jeg tenker av og til på om jeg setter mine egne behov for å være i naturen, foran Mikkels behov. Kanskje hadde han vært like fornøyd med å sitte på kafé? Men jeg håper inderlig at han får den samme gleden av friluftsliv som jeg fikk fra jeg var liten, og som jeg fortsatte med sammen med Gjermund. Kanskje blir det Mikkel som drar med meg ut etter hvert?

– Jeg gleder meg i alle fall over hver eneste dag sammen med ham, og synes det er litt vemodig at han allerede har startet i barnehagen. Nå stjeler de mye av den beste tida hans, liksom. Men vi koser oss veldig sammen, sier hun.

– Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at livet mitt skulle bli slik. Men Mikkel gir dagene mening.

Til info: Familien til Gjermund har lest og godkjent artikkelen.

Lille Marius ble født 16 uker før termin: - Vi setter pris på alle små fremskritt