Egentlig var det en solskinnshistorie. En vakker, lyshåret jente med myk Finnmarksdialekt som elsket å synge, og som hadde spilt i band med vennene siden ungdomsskolen hjemme i Nesseby. Ja. allerede i barnehagen skjøv Agnete unna bord og stoler for å lage en scene hvor hun kunne opptre.

LES DEN SAMISKE VERSJONEN HER!

Sånn ellers var hun ikke så mye for å oppmerksomhet. Ikke den første til å prate og underholde, men når hun sto på scenen endret alt seg.

Da bandet «The Black Sheeps» gikk til topps i MGP junior i 2008 med megahiten «Oro jaska Beana», var det bare begynnelsen. De fire fjortenåringene ble kjendiser over natten, og samme år vant de Spellemannsprisen for Årets hit. Etter 2. plass i norsk GP i 2011, gikk Agnete videre til «Stjernekamp» i 2013 og endte på 2.-plass. Året etter vant hun «Skal vi danse» på TV2, som den frem til da yngste vinneren av programmet noensinne.

Skulle bare mangle da at Eurovision Song Contest ikke var neste steg. I 2016 reiste Agnete til Stockholm for å representere Norge i den internasjonale finalen med låten «Icebreaker». Jo det var saktens en solskinnshistorie.

Men der solen skinner som sterkest, er også skyggene ofte skarpest.

Trodde hun skulle dø

Bak Eurovisions-scenen i Globen sto Agnete og visste at neste panikkangstanfall kunne ramme når som helst. Angsten hadde plaget henne fra hun var 12–13 år, uten at hun forsto helt hva det var. Skolevegring, vondt i magen og mørke perioder som kom fra ingen steder, og ikke lot seg fordriver med det første.

– Det var veldig vondt å ha det så kjipt samtidig som jeg levde drømmen, sier Agnete Saba (27) og sikter til braksuksessen med «The Black Sheeps».

– Enkelte dager greide jeg ikke å stå opp av senga. Når jeg fikk panikkangstanfall trodde jeg at jeg skulle svime av eller dø. Det var veldig dramatisk.

Ukontrollerbare krefter var i sving. Hjertebank, svimmelhet, kaldsvette og nummenhet. Det kunne ramme når som helst, og gjerne der det absolutt ikke måtte skje.

Som her, under Eurovisionen i Stockholm.

«Nå må barnet mitt få ro»

Mens andre artister boltret seg i stråleglansen i Globen under Eurovisionsuka og sanket poeng i folket, var det stille fra Agnete. NRK skjermet Norges håp fra medietrykket, og da finalen endelig gikk av stabelen var mystikken rundt Agnete så stor at Norge holdt pusten. Kom hun til å gjennomføre?

– Jeg hadde det helt forferdelig, og å gjøre intervjuer og prate med folk var helt umulig. Til slutt satte mamma ned foten og sa: «Nå må barnet mitt få ro». Men musikken har alltid vært lyset i livet mitt, og det rare er at det å gå ut på scenen ikke var skummelt.

Agnete smiler.

– Det var jo ikke så gøy der borte i Stockholm, men likevel, å få lov til å få de minuttene på scenen, der jeg følte at jeg kunne puste.

Hun skryter av kjempesnille folk i apparatet som slo ring rundt henne. Likevel, minuttene ute på scenen i den hvite todelte kjolen var preget av en følelse av å stå litt på siden av seg selv. Så kom beskjeden: Norge var røket ut etter semifinalen.

– Jeg følte at jeg hadde skuffet hele Norge. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg hadde tatt plassen fra noen som fortjente den mer. Etter det måtte jeg bare bort. Det tok meg mange år før jeg var sterk nok til å komme tilbake. Før jeg ble stolt over det jeg faktisk hadde fått til.

– Skammen sitter i mange lag

– Tekstene er min reise ut av mørket

Helt innerst i den langstrakte Varangerfjorden ligger et hus ved havet. Her, i grenda Reppen i Nesseby, vokste Agnete opp. Hit lengter hun stadig, spesielt om våren og høsten. Og det var her hun søkte tilflukt etter Eurovisionen. Mens bårene rullet mykt over stranda, eller havet brakk seg over fjæresteinene, tok Agnete et skritt frem og to tilbake. Kunne det brukes til noe, alt dette mørke? Ord på papiret syntes meningsløse, men hun sparte på dem likevel.

Det skulle ta flere år før dagslyset meldte seg, først som en tynn stripe i øst. Så steg solen sakte på himmelen. Etter fem år var Agnete klar til å gå tilbake til musikken, og nå kom de frem fra skuffa, tekstene hun hadde samlet på.

I mars/april 2021 kommer den nye platen hennes «Tundra». Tittelen beskriver kanskje den evige, underliggende frosten, men også de øverste lagene som tiner så forsiktig i sola.

– Tekstene handler om den tunge perioden min. Hvordan jeg følte meg da, og hvordan jeg har det i dag. Tekstene er min reise ut av mørket, forteller Agnete.

Over coveret flerrer artistnavnet «Agnete» i kantslitte bokstaver, som om de er revet over av nordavinden sjøl. Agnete forklarer at musikken er sterkt inspirert av naturen i Finnmark. Lytter man finner man både storm og stille.

– Naturen var utrolig viktig for min tilfriskning. Jeg la merke til hvor rå og brutal naturen var og trakk paralleller til hvordan jeg hadde det inni meg. Hadde jeg en drittdag kunne jeg finne det samme i naturen. Tekstene kommer fra dypet i meg. Jeg ville lage noe fint ut av denne drittperioden.

- Jeg var gravid tre ganger i 2020

- Emelie har støttet meg hele veien

Agnete er attpåklatt i en søskenflokk på sammenlagt fem hel- og halvsøsken. Hun kaller dem «en god gjeng». I naturskjønne Reppen var det pluss minus 20 innbyggere, og ikke akkurat et blomstrende rockemiljø.

Agnete og de tre vennene i «The Black Sheeps» lærte seg å spille instrumenter fra YouTube, og av musikklæreren som av og til tittet innom for å se at skala-arbeidet gikk riktig for seg.

Bandvenninnen Emelie og Agnete har vært venner siden barneskolen, og Emelie ble etterhvert med Agnete over i solokarrieren. Men egentlig er Emelie mye mer enn en venninne. Hun er en livline, kastet ut i et ishav. Eller en redningsbøye på en folketom strand, om du vil.

– Emelie har støttet meg hele veien. Hun har lært seg noen knep for å roe meg ned når jeg trenger det, sier Agnete og forteller malerisk om innspillingen av den nye videoen, da hele det tekniske teamet sto rundt henne med kamera og lys i et svømmebasseng, og Agnete plutselig fikk panikkangst.

– Da kaster Emelie et uinteressert blikk på meg og sier til de andre: «Nei, det der e ikje nokka å bry sæ om. Ho bare e sånn». Da begynner jo jeg å le. Et angstanfall har jo unektelig noe litt komisk over seg også.

Agnete humrer:

– Emelie har en egen evne til å se det humoristiske i alt, og jeg føler meg tryggere med henne rundt meg. Hun trenger ikke å være til stede, heller. Det holder at jeg vet at jeg kan nå henne.

Kom endelig til riktig psykolog

Agnete har bodd i Oslo - til og fra - siden 2019. For med veien ut av mørket kom også lysten til å stake ut en annen kurs. Ikke det at hun helt visste hva hun ville med livet sitt, men hun satte seg på skolebenken og tok en Bachelor i populærmusikk. Men så, i 2020 skjønte hun at hun endelig var klar til å gå tilbake til musikken. Hvordan har veien tilbake vært? Agnete viser bilde av Wilma, en sort Petit brabancon på fire kilo og inntrykt snute, som har vært til stor trøst siden hun fikk henne i 2016.

Og så er det psykologen, selvsagt. Den siste i rekken, riktignok.

– Rådet mitt til andre som sliter er å snakke med noen, og å ikke gi opp om du ikke treffer riktig psykolog på første forsøk. Å finne riktig psykolog kan være vanskelig, men jeg har funnet en som virkelig har hjulpet meg, sier Agnete.

– Jeg har spadd unna skyldfølelse, skam og tungsinn for å bli denne diamanten

I tvil om «Hver gang vi møtes»

Da Agnete ble spurt om å være med i «Hver gang vi møtes«, var hennes første tanke at hun egentlig ikke hadde så mange låter andre kunne tolke. Og hun hadde jo vært borte så lenge.

– Jeg sa ikke ja med en gang og måtte gå noe runder med meg selv. Ville jeg klare det? Var jeg klar for det? Og viktigst av alt: Kom jeg til å ha det gøy? Men så innså jeg at det bare var angsten som snakket. Man er jo nødt til å møte det som er skummelt.

Artister kommer, og noen går. Fem år kan være lang tid. I arbeidet med den nye platen, tenkte hun noen gang at folk kanskje hadde glemt henne?

– Ja, innrømmer Agnete.

– Jeg gjorde meg sånne tanker. Men samtidig er platen min noe helt nytt, så det spiller ikke så stor rolle om noen kanskje har glemt meg.

Mammas kjærlighet

I 2020 tok Agnete mammas pikenavn Saba. Mamma er barnebokforfatter Signe Iversen, og boken «Månegutten og Heike» skrev hun til Agnete, da datteren gikk på barneskolen.

Agnete regner seg som «hundre prosent samisk» og har vokst opp med samisk som morsmål. Hun beskriver mamma som en «veldig snill og stille dame» og at støtten hennes har betydd alt:

– Mamma passer på meg og gir meg mye kjærlighet. Hun er så jordnær, og når jeg har stått midt i store opplevelser sier hun alltid: «Husk hvem du er og hvor du kommer fra. Og hvorfor du gjør dette».

Det var de samme ordene som skulle lindre under uken i Stockholm, der alt plutselig handlet om så mye annet enn å elske å synge.

– Mamma minnet meg på at det var musikken det handlet om, og ikke alt det rundt som jeg ikke greide å være med på.

Hun forsikrer:

– Det er jo gøy alt det andre også, men ikke med panikkangst.

Ella Marie Hætta Isaksen: - Jeg har opplevd mye hets

Fri til å leve

Pandemien har satt en stopper for turnéplanene, men på sikt er tanken å reise ut og møte publikum og presse. En situasjon som kanskje kan minne litt om den i Stockholm. Agnete føler seg bedre rustet i dag.

– Jeg har fortsatt angst for å få angst, men samtidig har jeg lært gjennom erfaring at jeg kan klare det, forklarer hun.

– For hver gang jeg gjør det, lærer jeg hjernen at det går bra. Jeg har blitt flinkere til å lytte. Før peiset jeg bare på og ignorerte alle tegnene.

Hun forteller at hun opplever større frihet i dag. At hun nå har de rette verktøyene for ikke å hindre seg selv i å leve:

– Man er nødt til å bygge ut toleransevinduet og tøye komfortsonen. Og det gjør man ikke ved å ligge sofaen.

Jo. Historien om Agnete er full av lys. For på et eller annet tidspunkt runder sola åskammen, og stiger den høyt nok på himmelen visker den ut harde skygger.

– Jeg føler at jeg har blitt mye roligere. Jeg har andre prioriteringer i dag enn da jeg var yngre, sier Agnete.

Får hjelp av fansen

Nesten hver uke får hun meldinger på Instagram fra ungdommer og fans som sliter. De vil fortelle hvordan de har det, og hvor mye det betyr å vite at hun også har det sånn. Og at hun har klart seg.

Agnete smiler og forteller at hun ser på meldingene like mye som en gave til henne selv:

– Det er veldig sterkt at folk tør å åpne seg, og jeg prøver å svare alle. Når de skriver til meg føler jeg meg mindre alene om å ha problemer, og jeg håper at de føler det samme.

Takk til Fatima Lavoll for lån av bildelocation.

- Det er tøft når folk gjør sorgen min til underholdning