«Sliter med å få tak i taxi ☹» står det i tekstmeldingen fra Linde Hagerup. KK har nettopp gått inn dørene til Litteraturhuset i Oslo, for å snakke med forfatteren, som vanligvis holder til på Kråkerøy i Fredrikstad. Der bor hun sammen med sønnen, og kjæresten Widar.

Mens Linde jobbet med sin nyeste bok, barneromanen «En venn for lite», ante hun ikke at en dødelig sykdom hadde tatt bolig i kroppen hennes.

Det tar ikke mange minutter før Linde er på plass på Litteraturhuset, sammen med Widar. Hun forklarer at han er med henne over alt om dagen.

Linde slår seg ned med en kaffekopp, mens Widar setter seg ned noen meter unna, med noen blader og aviser.

Vage symptomer

Linde tar oss tilbake til våren. Det var noe som ikke stemte helt – formen ble dårligere, hun hadde litt feber av og på, smerter i ryggen, og hun la på seg uten grunn. Hun prøvde å gå ned i vekt, men magen forsvant ikke. Widar derimot, gikk ned mange kilo under denne perioden. Linde gikk til legen, men de fant ikke noe.

- Dette kom midt i overgangsalderen, og ettersom mange av symptomene kan forveksles med det, avskrev jeg det som en kjip overgangsalder med mye plager. Når jeg tenker tilbake på det, er det helt drøyt hvordan siste halvår har vært.

Den fysiske formen ble stadig mer redusert. Alt ble et ork – også lystbetonte ting. Mørke tanker og bekymringer tok mye plass, forteller Linde åpenhjertig.

Hun tenkte: Jeg er 52 år – er det sånn her det er å bli eldre? Skal det fortsette sånn? Da vet jeg ikke om jeg holder ut. Da er jeg ferdig om 10 år.

Mye smerter

I sommer fikk Linde smerter i buken, og på vilkårlige plasser i kroppen. Smertene kom og gikk, men var til tider ekstreme. De tok seg opp voldsomt da hun var på hytta på Sørlandet. Sommerferien som vanligvis er fantastisk, ble ikke som forventet.

- Det er masse folk i hyttene rundt oss – vi har kjent hverandre i tre generasjoner, og vi er en gjeng på 70-80 personer som henger masse sammen. Det er vanligvis utrolig hyggelig, men denne gangen måtte jeg presse meg gjennom alle sammenkomstene. Jeg ville bare ligge i sengen, lese bok eller se på en TV-serie. Det ble en skuffelse.

Linde fikk store fordøyelsesproblemer, noe hun aldri før har slitt med, og problemer med å sove om nettene, grunnet smerter. Hun ville vente med å oppsøke lege til etter ferien, og antok at smertene skyldtes vanncyster på egglederne eller eggstokkene, noe hun har hatt tidligere.

- Jeg ville ikke være en dame på 52 som får klippekort hos legen sin. Det er noe veldig usexy med å være i overgangsalderen. Mange kvinner snakker om en ny frihet. Det har jeg ikke luktet på ennå – for meg har det vært som et fengsel.

Linde stopper opp et sekund, tar av seg brillene, og påpeker at de er så skitne, før hun setter de på plass igjen.

- Jeg skulle tatt med andre briller, men jeg ble så stresset da jeg skulle komme meg hit. Jeg har med parykk, men jeg bruker mest lue nå, forteller hun, før hun fortsetter å fortelle fra sommerferien.

Hun tok kontakt med fastlegen, og han oppfordret henne til å ta kontakt med en lege i lokalsamfunnet. Urinveisinfeksjon kunne være en mulig årsak, til tross for at prøvene ikke ga utslag.

- Da jeg fikk beskjeden fra nevrologen, stoppet alt opp

Ble sendt til akutten

Dagene gikk, og Linde ble ikke bedre. Fastlegen var på ferie, så tilfeldighetene ville det slik at hun fikk en vikar som tidligere har jobbet ved kreftavdelingen ved Østfold sykehus. Det ble tatt mange prøver, og Linde fikk antibiotika mot urinveisinfeksjon. Men hun ble ikke bedre – heller tvert om.

En uke senere var Linde nettopp blitt ferdig med boken, og hadde sendt den til trykkeriet. Champagnen var kjøpt inn – hun var klar for å feire at prosjektet endelig var i boks. Men så langt kom hun ikke: Legen ringte, og ba henne komme på en hastetime. Deretter ble hun sendt til akutten ved Østfold sykehus for å ta flere prøver.

Linde var på plass klokken 15 på en mandag. Samboer Widar måtte bli igjen i bilen på grunn av corona-restriksjoner. Det var mye pågang denne dagen, og Linde ble sittende og vente i timevis. Hun tok noen prøver, før hun ble sendt ut for å vente igjen. Klokken ett på natta, kom det en lege som hadde sett på prøvene hennes.

- Han virket veldig stresset, men kunne ikke si noe om resultatet. Han sa at en lege ved gynekologisk avdeling skulle snakke med meg snart, sier hun.

I mellomtiden gikk Linde ut til Widar, som fortsatt satt i bilen og ventet. De sto og holdt hverandre i hendene, og prøvde å berolige hverandre med at det sikkert ikke var noe alvorlig. Linde understreker at hun har vært nøye på å ta livmorhalsprøver, så hun kunne utelukke livmorhalskreft.

Fikk kreftbeskjeden

Da Linde ble sendt til gynekologisk avdeling, fikk hun samtidig beskjed om at Widar kunne bli med. Nå begynte det å bli alvor, det skjønte de begge to.

Før Widar rakk å komme, sa legen følgende: «Du har en fortetning på den ene eggstokken din, som sannsynligvis er kreft».

Linde kremter, og renser halsen. Hun husker at hun ble skjelven.

- Jeg innså at det gamle livet var ferdig for alltid, og at det nye livet begynte. Kanskje det var slutten.

Widar kom, og Linde ba legen om å gjenta det hun nettopp hadde blitt fortalt. Widar forteller at det kom som et stort sjokk, og at det var vanskelig å ta innover seg.

- Jeg burde ha stolt på at noe var galt

Magen var full av kreft

Linde ble skrevet inn på sykehuset, men hun ønsket å sove hjemme den natten. På dette tidspunktet, kunne ikke legene si noe om hvor alvorlig det var.

- Jeg visste ikke om jeg ville få sove i sengen min igjen. Kanskje jeg hadde to uker igjen å leve – jeg ante ikke. Man må jobbe hardt for å holde de verste tankene unna. Det ble jeg ganske god på.

Linde tok i bruk beroligende- og innsovningsmedisiner. Hun tenkte at det ville gjøre henne bedre rustet for det som skulle komme.

- Jeg ønsket ikke å være søvnløs og livredd. I ettertid ser jeg at det var et klokt valg for meg.

Dagen etter møtte Linde opp på sykehuset igjen. Hun tar frem mobilen, og viser frem et bilde hun tok av magen sin denne dagen.

- Jeg hadde fått et inntrykk av at det meste var væske, som kunne dreneres ut.

Det viste seg at Linde hadde fått kreft i den ene egglederen, som spredde seg til begge eggstokkene, og deretter videre til hele buken. Magen hennes, som hun forgjeves hadde prøvd å slanke, var ikke full av væske – den var full av kreft.

- Det blir man ikke så oppstemt av å høre, sier hun alvorlig.

Halvparten lever etter fem år

Veien videre beskriver Linde som kaotisk og uoversiktlig. Hun er likevel glad for at alt skjedde så fort – hun forsto at det hastet.

- Jeg ble dundra gjennom systemet. Plutselig var jeg på Radiumhospitalet, hvor legene la frem en plan for hva som skulle skje.

Linde sto overfor seks runder med cellegiftbehandling. Etter de tre første kurene, skulle hun ta ny CT, for å se om hun kunne opereres. Det var avhengig av hvor mye kreft som var borte.

- Statistikken viser at 50 prosent av dem som får denne diagnosen, lever etter fem år. Det er ikke spesielt oppløftende.

Linde valgte å være åpen om sykdommen fra start, og for å holde kontakt med de nærmeste opprettet hun en messenger-gruppe. Hun bestemte seg også for å takke ja til hjelp.

- Jeg har ofte vært på andre siden, og vært personen som spør om jeg kan gjøre noe. Det er et ganske fattig spørsmål – man får som regel nei som svar. Jeg tenkte at det er hyggelig for meg å kunne si ja, så da fant jeg på noe jeg trengte. For eksempel en god bok, eller at noen vasket huset.

- Vi snakket om å selge huset for å få råd til behandling

Fikk ekstreme magesmerter

De første rundene med cellegift ble tøffe. Plutselig fikk Linde ekstreme magesmerter.

- Jeg fikk kolikk og forstoppelse, og med innlagt med smerter som var helt latterlige. Jeg fikk morfin intravenøst tre-fire ganger i timen, men det hjalp ikke, sier hun, før hun smiler og legger til:

- I ettertid har vi skjønt at jeg ble så syk, fordi cellegiften fungerte så innmari godt.

Grunnet lavt immunforsvar måtte Linde legges inn på sykehuset igjen etter andre runde med cellegift. Tredje gang gikk det bedre – hun ble bare fryktelig trøtt. Kvalmen fikk hun medisiner mot, så det gikk over all forventning.

Linde tok CT som planlagt etter de første tre rundene med cellegift. Legene fra Radiumhospitalet ringte for å dele resultatet. Hun stusset over at de hørtes så muntre og fnisete ut.

- Så rare de er, tenkte jeg.

Beskjeden hun fikk, var bedre enn hun hadde turt å drømme om.

- De så på prøvene, og fant ikke noe kreft. De så ingenting. Jeg begynte å le litt, jeg klarte ikke å ta det seriøst.

Samme dag skulle Linde ha slippfest for boken sin. Hun sørget for å oppdatere alle på messenger-tråden med den gledelige beskjeden. To måneder tidligere, hadde de vært engstelige for at det nærmet seg slutten. Plutselig hadde de en veldig god grunn til å feire.

- Stemningen på den slippfesten var helt euforisk. Jeg var i kjempeform – jeg gikk med parykken og dro den rundt på hodet, sier hun smilende, og illustrerer med lua hun har på seg.

Håret forsvant to-tre uker etter at hun begynte på cellegift. Hun beskriver det som utrolig kjipt.

- Jeg synes det er ganske ille. Selv om jeg vet at jeg vil få tilbake håret. Men jeg liker ikke å være skallet, det tar fra meg en del identitet. Jeg skammer meg over å si det, for håret er jo ikke så viktig. Men når folk sier at jeg har en vakker hodeform blir jeg nesten sint. Det er fint å høre, men det var ikke min plan at noen skulle se den.

Stor operasjon

I november var Linda klar for operasjon. Legene skulle operere bort alt de kunne finne av gjenværende kreft, i tillegg til å fjerne livmor, livmorhals, eggstokker, fettkappen og en lymfe. De tok også en rekke biopsier rundt i hele buken.

- De splitta meg opp hele veien, sier Linde, og peker fra nederste del av magen, til like under brystet.

- Det ble et stort arr. Operasjonen var stor, men den ble mye mindre enn antatt, fordi de ikke fant noe kreft. Alt var borte, sier hun.

Det er lett å se at Linde er oppriktig glad for å kunne fortelle det. Hun smiler fra øre til øre. Det har gått bra til nå.

- Legene fjernet alt som kan øke risikoen for tilbakefall. Det er veldig vanlig med tilbakefall for denne krefttypen, forteller hun.

Det som gjenstår nå, er de siste tre cellegift-kurene, slik at man er sikker på at all kreft er borte. Deretter må Linde gå til hyppige kontroller, med gynekologisk undersøkelse hver tredje måned. Hun må kanskje gå på medisiner resten av livet.

Da Gunhild fikk eggstokkreft fryktet hun at hun aldri kunne ha sex igjen

Viktig med gynekologisk undersøkelse

Linde mener det er viktig at alle kvinner vet at livmorhalsprøven som tas hos fastlegen, ikke er det samme som en gynekologisk undersøkelse.

- Jeg bestilte gynekologisk undersøkelse hos fastlegen, men det var ikke det jeg fikk. De tok prøve av livmorhalsen, men ikke noe mer. Det er langt fra nok til å avdekke annet enn livmorhalskreft.

Linde anbefaler å kjenne etter symptomer selv, og gå til legen om noe ikke kjennes greit.

- Ikke vær redd for å være en av overgangskjerringene som går litt for ofte til legen. Ingen vil ha denne sykdommen – den er helt jævlig. Jeg er en av de heldige.

Diagnostikk og behandling

For å kunne diagnostisere eggstokkreft, vil man vanligvis gjøre en gynekologisk undersøkelse med ultralyd inne i skjeden, og utenpå magen, i tillegg til å ta blodprøver. CT-undersøkelse vil gi informasjon om utbredelse. Vevsprøve eller celleprøve av svulstvev kan tas ved utbredt sykdom.

Grad av spredning vil påvirke hva slags behandling som er aktuelt, og hvordan prognosen er.

De vanligste behandlingsformene er kirurgi, cellegift, strålebehandling og immunterapi. Kirurgi er vanligste behandlingsform, som kan være nok om sykdommen oppdages tidlig. Men de fleste må også få cellegift.

Holdt døden i hånden

- Er du redd for å få tilbakefall?

- Jeg har ikke kommet dit ennå. Jeg vet ikke om jeg egentlig har forstått at jeg har hatt kreft engang – det er vanskelig å forstå at man har dødelig kreft, og så er kreften plutselig borte. Det har skjedd veldig mye på tre måneder. Jeg har levd, dødd og blitt født på ny så mange ganger i løpet av denne tiden. Jeg følte at jeg holdt døden i hånden, og tenkte at nå går det ikke lenger. Det har vært en snål tid.

Linde tror ikke at hun hadde kommet igjennom de siste månedene uten Widar ved sin side. Han har fikset alle praktiske gjøremål, og vært en stor trygghet.

- Da jeg gikk på cellegift, var jeg til tider så trøtt at jeg knapt klarte å stå på beina. Jeg var redd for å falle ned trappen, klarte ikke å lage mat til meg selv, ingenting… Widar har laget mat, gitt meg medisiner, passet på at jeg får i meg nok væske… det blir mye jobb for pårørende.

Charlotte mistet mannen til kreftformen 13 prosent overlever

Møttes i barndommen

- Når møttes dere?

- Vi har kjent hverandre fra vi var ni år. Widar var bergenser, og hadde skjeve øyne som Paul McCartney. Herregud, han var kjekk, sier Linde, før Widar utbryter: «var?!»

Linde ler godt. Hun forteller at hun, og alle jentene i klassen, var kjempeforelsket. De to ble gode venner i tenårene, nesten kjærester, men så skjedde det ting som førte til en stor misforståelse.

- Jeg flyktet fra alt, og reiste min vei. Jeg følte meg sviktet, forteller Linde.

Fra den dagen, tok det 26 år før de møttes igjen. Da hadde Linde skrevet en bok, «Ingen som røyker hopper strikk», som tok utgangspunkt i oppveksten hennes på Rykkinn. Og Widar var en av karakterene.

Noen barndomsvenner sørget for at nok en misforståelse oppsto, men på den måten fikk Linde og Widar kontakt igjen, etter alle disse årene. De møttes utenfor Domkirken i Fredrikstad for 11 år siden.

- Siden da har vi vært kjærester, sier Linde med et stort smil.

Voldsom reaksjon

Linde forteller at hun fikk en voldsom reaksjon en uke etter at hun kom hjem fra sykehuset, etter operasjonen.

- Jeg fikk vite at det hadde gått over all forventning. At jeg er et mirakel. Da løsnet alle tårer jeg hadde – og det var mange. Gråten kom helt fra det dypeste. Har du hørt en flodhest i brunst? Spør hun, og begynner å lage noen brølende lyder.

- Sånn hørtes jeg ut. Det var umulig å kontrollere. Skikkelig tung, dramatisk gråt.

Så langt det går, har Linde prøvd å være positiv – uten å late som. Hun klarer ikke å klistre på seg et smil. Men hun har prøvd å gjøre det som gjør henne glad.

- Meningen med livet for meg, er andre mennesker. Å ha de gode samtalene. Det har blitt mange på liv og død-samtaler – særlig med sønnen min. Han er en veldig smart, fin og kul fyr på 22 år. Vi har kommet nærmere hverandre etter dette. Han er ikke klar for å miste moren sin. Og jeg er ikke klar for å forlate menneskene rundt meg. Jeg vil bli ferdig først.