Bipolar lidelse:

- Jeg følte at jeg tok inn hele universet

En bipolar lidelse, to psykotiske opplevelser, og en medisin som ga alvorlige fordøyelsesproblemer i elleve år. Nå ser Åshild for seg et nytt liv - helt uten medikamentbruk.

<strong>NEGATIVE TANKER OM FREMTIDEN:</strong> - Jeg var tolv år da jeg ble deprimert for første gang. All livsglede forsvant. Jeg ønsket ikke å eksistere, men hadde ikke et ønske om å ta livet mitt heller. FOTO: Astrid Waller
NEGATIVE TANKER OM FREMTIDEN: - Jeg var tolv år da jeg ble deprimert for første gang. All livsglede forsvant. Jeg ønsket ikke å eksistere, men hadde ikke et ønske om å ta livet mitt heller. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Allerede som barn kom de negative tankene om framtiden. Åshild fikk en bekymringsrynke i pannen. Ville hun klare å overgangen til et nytt klassetrinn etter sommerferien? Hva med utdannelse? Å bli voksen og klare seg selv? Det virket umulig. Uoverstigelig. Og skremmende.

- Jeg var tolv år da jeg ble deprimert for første gang. All livsglede forsvant. Jeg ønsket ikke å eksistere, men hadde ikke et ønske om å ta livet mitt heller. Det var bare helt mørkt, forteller Åshild Martinsen Brygfjeld (29) til KK.

Blikket er åpent. Bekymringrynka er borte. Og med klar stemme og klingende Nordlansdialekt, forteller Åshild om hvordan det er å leve med en psykisk lidelse man som oftest får medisin for å takle. En medisin som i Åshilds tilfelle etterhvert opplevdes som en så stor tilleggsbelastning at det ble vanskelig å skille mellom hva den hjalp henne med, og hva den tok fra henne. Mer om det senere.

Du så kanskje NRK-serien «Helene sjekker inn», og episoden om «pillefri psykiatri»? Det gjorde vi. Det var der vi så Åshild, og fikk lyst til å snakke mer med jenta fra Korgen i Nordland som så åpent og ærlig fortalte om sin bipolare lidelse, om hvordan den og påfølgende medisinbruk hadde preget hele ungdomstiden og det unge voksenlivet hennes.

Nå håpet hun at vendepunktet ville bli behandlingsopplegget på Hurdalsjøen Recoverysenter, stedet hun hadde fått plass og skulle være i flere måneder. Et sted der pasientene får hjelp til å trappe ned og eventuelt kutte medisinbruk helt, etter en plan satt opp av et tverrfaglig behandlingsteam.

Så hvordan har det gått med Åshild? Jenta som så så kjernesunn og sprek ut, og som forklarte oss hvordan det er å leve med en sykdom mange av oss knapt nok vet noe om - annet enn at bipolare mennesker er høyt oppe og langt nede - og at psykotiske mennesker kan være være til fare for seg selv - og oss andre?

Åshild forklarer at alle pasienter er ulike, og at hun kun snakker på egne vegne. Og ja, det er mange myter rundt psykisk sykdom. Som at alle med psykoselidelser er farlige for andre. Kanskje kan hun bidra til en større åpenhet. Og gi andre som strever håp?

- Jeg har bare noen få uker igjen, så er jeg ferdig med medisinen jeg har gått på i elleve år, sier Åshild og smiler.

Hun tar imot oss på det som er hjemmet hennes i noen få uker til, anlegget ved idylliske Hurdalssjøen. Den gråblå vårluften speiler seg i vannet. Den nesten hvite sanden etterfølges av spirer av gress, og lubne hvitveisklynger. Idyllen står i skarp kontrast til historien Åshild forteller. Om hvordan det er å ikke bare leve med en alvorlig psykisk lidelse, men også bli fortalt at det å leve et normalt liv, er noe du aldri kan regne med å oppleve.

- Jeg fikk beskjed om at jeg hadde en alvorlig psykisk lidelse og måtte forberede meg på å gå på medisin resten av livet, sier Åshild.

Egentlig er det først de siste månedene at Åshild har begynt å virkelig tro på at at et annen tilværelse er mulig. Et liv der hun selv vet hva som skal til for å holde sykdommen i sjakk, og hvordan hun kan få den behandlingen hun vet virker for henne. I begynnelsen, som et barn med mye indre uro og framtidsangst, visste hun ikke hva som var galt.

<strong>VAR TIDLIG BEKYMRET:</strong> - Tanker om framtiden har til nå alltid stresset meg, forteller Åshild. Foto: Astrid Waller
VAR TIDLIG BEKYMRET: - Tanker om framtiden har til nå alltid stresset meg, forteller Åshild. Foto: Astrid Waller Vis mer

Framtidsfrykt ble depresjon

- Jeg skjønte ganske tidlig at mens andre så ut til å ha dårlige dager, eller kanskje bare noen timer hvor de følte seg nedfor, så hadde jeg flere uker som føltes helt meningsløse, forteller Åshild. På vei inn i tenårene ble de tunge tankene enda tyngre.

- Som tolvåring tok mamma meg med til legen. Der ble jeg tilbudt antidepressiva. Det takket mamma nei, til forteller Åshild, noe hun er glad for i dag. Et slikt medikament ville ikke hatt ønsket effekt på det som skulle vise seg å være en bipolar lidelse.

- At det er det første jeg blir tilbudt som tolvåring, syns jeg egentlig er sjokkerende, sier Åshild som mener hun først og fremst trengte hjelp til takle negative tanker og indre uro.

Et opplegg kommer i gang via BUP. Åshild kommer seg. Og tidlig får hun høre at hun som var så ressurssterk kom til å klare seg fint. Skoleflink, veltilpasset. Åshild fikk til det meste hun satte seg fore.

- Jeg husker jeg stavet ordet ressurssterk, riktignok feil, men det var et skjema jeg ble bedt om å fylle ut. Hvordan vil du beskrive deg selv var vel spørsmålet, sier Åshild og ler litt. For nei, hun har aldri hatt utfordringer med det faglige. Har alltid vært flink med ord. Velartikulert og reflektert.

Likevel, all denne frykten for framtiden, den indre uroen og de evinnelige tankestrømmene skulle etter hvert føre til at hun mistet bakkekontakten og virkelighetsforståelsen. To ganger har hun opplevd å være psykotisk. Første gang som attenåring. Andre gang som student, ikke så lenge før hun kom til Hurdalsjøen. To ulike opplevelser, likevel med en rekke fellestrekk.

- I begge tilfeller sto jeg ved et veiskille, noe som stresser meg, forteller Åshild.

Som attenåringer flest måtte Åshild ta en rekke valg. Skritt mot voksenlivet som føltes utrygge. Hva skulle hun gjøre? Hva skulle hun bli? Ville hun få til å klare seg selv? En tung periode ble etterfulgt av følelsen av å komme stadig høyere opp. Plutselig mistet hun bakkekontakten.

- For meg opplevdes psykosen som en slags utvidet bevissthet, sier Åshild og understreker at hun ikke ble aggressiv eller utgjorde en fare for seg selv eller andre. Men den hypomane fasen som hun var inne i, fortsatte inn i en psykose, mye på grunn av at Åshild ikke fikk sove. Våkenetter og indre uro gjorde alt verre.

- Søvn er avgjørende for meg. Det vet jeg nå. Heldigvis merket mamma og pappa hva som var i ferd med å skje, og fikk skaffet meg hjelp, forteller Åshild.

Åshild ble satt på antipsykotika og etterhvert litium. Det førstnevnte gikk hun på et års tid. Litium, som er et stemningsstabiliserende medikament, har hun gått på siden.

- Jeg er ikke sint, eller mener det var fullstendig feil at jeg fikk medisin første gang jeg ble skikkelig dårlig. Medisinene gjorde jo på mange måter jobben, forklarer Åshild. Men de gjorde litt mer enn det også.

- Den antipsykotiske medisinen gjorde at jeg gikk inn en slags døs, mens tankekjøret fortsatte, det gikk bare treigere. Jeg ville sove. Og spise. I løpet av et halvt år hadde jeg lagt på meg tjue kilo. Jeg som alltid hadde spist til jeg var mett, fortsatte med det. Men det viste seg at metthetsfølelsen aldri kom, forklarer Åshild.

Etterhvert fikk hun andre problemer. Der de anti-psykotiske medisinene hadde gitt henne ulvehunger, gjorde den stemningsstabiliserende medisinen at hun knapt kunne holde på maten. Den ekstra vekten forsvant raskt.

- Jeg har i grunn hatt Noro-virus i elleve år, sier Åshild og ler litt. For ja, alt har bare «rent» gjennom henne. I årevis.

- Det er selvsagt en stor bivirkning og en stressfaktor i tilværelsen å ikke kunne holde på maten, men jeg har tenkt at det er sånn jeg er nødt til å ha det, sier Åshild som har vent seg til å alltid finne ut hvor det finnes et toalett. For sikkerhets skyld.

Pillen som ga kronisk magesjau skulle i hvert fall holde henne "jordet". Det var prisen hun måtte betale for å holde psykosen unna, tenkte Åshild. Det og frykten for nyresvikt, en annen mulig bivirking av årevis på dette preparatet.

- Likevel skulle jeg altså oppleve å bli psykotisk igjen, flere år senere, mens jeg gikk på medisin, forteller Åshild.

Stresset student

Denne gangen er hun ti år eldre og i innspurten på masteroppgaven om likestilling og mangfold. Kanskje burde varsellampene ha blinket? Igjen dette veiskillet. Stresset rundt innlevering. Usikkerheten om hva som ville bli neste skritt. Framtidsangsten meldte seg. Uroen.

- Jeg husker at jeg satt i senga med beina planta i gulvet for å ikke miste bakkekontakten. Jeg konsentrerte meg om å ikke bli psykotisk, forteller Åshild.

For jo, hun kjente sin egen psyke godt. Og var klar over at at hun var i ferd med å "lette". Derfor forsøkte hun desperat å finne roen. Lyttet til avslappingsapper. Snakket høyt til seg selv. Mediterte.

- Jakten på denne roen ble etter hvert en del av manien jeg var inne i, forklarer Åshild. Hun så for seg at hun måtte finne roen, holde den fast, lande i den, men den spratt rundt som en sprettball, og virket umulig å gripe tak i. I tillegg var det som om hjernen hennes hadde åpnet seg.

- Det var som om all informasjon i hele universet var tilgjengelig for meg, og på vei inn i hodet mitt. Og at det var min oppgave å ta imot alt dette og tolke det. Skrive det ned blant annet.

Da fantes det ikke tid til noe annet. Oppgaven var jo så omfattende.

Åshild rister på hodet. Kan forstå at det høres rart ut. For henne innebar ikke psykosen at hun ble sint, eller fra seg. Det var nærmest som å gå over i en annen dimensjon, forklarer hun og understreker at hun ikke ønsker å romantisere opplevelsen.

- Jeg husker at jeg bare klarte å beskrive det jeg følte i farger. At ulike mennesker hadde ulike farger og energier. Men jeg klarte ikke å fungere på den måten. Psykosen er ukontrollerbar og jeg ville ut av den. Det er en tilstand som ikke lar seg kombinere med det som er livet her og nå, forklarer Åshild.

<strong>VIL HOLDE BAKKEKONTAKTEN:</strong> Nok søvn, sunn mat og fysisk aktivitet er noe Åshild mener gjør henne godt. Foto: Astrid Waller
VIL HOLDE BAKKEKONTAKTEN: Nok søvn, sunn mat og fysisk aktivitet er noe Åshild mener gjør henne godt. Foto: Astrid Waller Vis mer

I den maniske fasen før psykosen inntraff var hun søvnløs, glemte å spise og alle rutinene glapp. Den flittige studenten med samboer, venner og masse ressurser - satt i senga si i Trondheim og forsøkte å snakke beroligende til seg seg selv. Hun bestemte seg for at det beste var å kontakte foreldrene sine, og be om å få komme hjem til Korgen. Få hjelp til å hvile ut. Relasjonen dem i mellom er ifølge Åshild nær. De kjenner tilstanden hennes godt og Åshild skjuler ingenting for dem, ikke denne gangen heller.

- Da jeg kom hjem, så mamma hvor manisk jeg var, og ville at vi skulle dra ned på legevakta for å få hjelp. Der ble det snakk om innleggelse, og jeg husker at jeg forsøkte å forklare at jeg trengte å sove først, før jeg eventuelt måtte legges inn, noe jeg i grunn var åpen for. Men jeg nådde ikke fram med den argumentasjonen, forklarer Åshild.

- Og den følelsen der ...

Åshild stopper opp.

- Det gjorde at jeg gikk inn i et «fight-modus». Det var meg mot hjelpeapparatet. Jeg opplevde det som at de ikke ville ikke høre på hva jeg hadde å si, at de snakket over hodet på meg, forklarer Åshild.

Hun ber om sovemedisin. Trygler om å få sove.

- Til slutt spør jeg i desperasjon om jeg er nødt til å skade meg for å få hjelp. Og da er det som alt skjer på en gang, sier Åshild som vet at det er slik det fungerer dersom man frykter for pasientens liv.

- Jeg blir fløyet i helikopter til Bodø eskortert av politiet i tillegg, og tvangsinnlagt på sykehuset, forteller Åshild.

Politi, ambulansepersonell og sykehusansatte. Og i midten - Åshild, som føler at alle snakker over hodet hennes. At hun ikke er et menneske lenger. Bare en brysom pasient. Og hun som alltid er så opptatt av å være høflig. Nå kjenner hun på krefter i seg selv som virker ukontrollerbare.

- Nå kjenner jeg at jeg kan slå, men det vil jeg ikke, sa jeg til dem rundt meg. Alt kjentes veldig dramatisk. Jeg hadde ikke sovet på flere døgn, og visste at det jeg trengte var en kraftig dose sovemedisin i første omgang, for å hente meg inn, men foreløpig ville ingen gi meg det, sier Åshild.

På sykehuset i Bodø skjønner hun at hun må gjøre seg forstått. Hun vet at hun er god med ord. Alt hun trenger er at alle de hvitkledde kan lytte til henne. At de kan forsøke å forstå. Se Åshild, ikke bare en psykotisk pasient med ekstrem talestrøm.

- Nå skal jeg snakke først, sa jeg til legen som møtte meg, før hun skulle i gang med å fortelle meg om hvorfor jeg var der. «Først må jeg sove, og så kan vi snakke om prosessen videre i morgen», sa jeg. Og det funka, sier Åshild og smiler.

Hun ble altså hørt. Hun nådde fram. Åshild fikk hjelp til å sove, og hjernen koblet seg på kroppen igjen, hvis man kan si det på den måten.

Ble den siste innleggelsen et slags vendepunkt for henne?

- Det ble i hvert fall klart for meg at medisinen jeg gikk på ikke var en garanti for å unngå mani og påfølgende psykose, slår Åshild fast.

Tilbake til depresjonen

Tilbakefallet og påkjenningen ved den dramatiske innleggelsen sendte henne inn en ny depresjon. Hjemme på sofaen hos mamma og pappa føltes tilværelsen like meningsløs ut som da hun var tolv. At hun noen måneder senere skulle befinne seg et helt annet sted, både mentalt og fysisk - på Hurdalsjøen Recoverysenter i, var i grunn en tilfeldighet.

- En bekjent av familien tipset om at tilbudet eksisterte, sier Åshild.

Og i et radioprogram på NRK fikk Åshild høre om senteret og IMR-metoden (Illness Management and Recovery) som Hurdalsjøen drives etter, en metodikk der pasienten selv er med på å utforme en handlingsplan for tilfriskning sammen med psykiater og psykolog, i tillegg til støtte fra det som kalles erfaringskonsulenter - altså folk som selv har erfaring med å være psykisk syk. Pasientene får hjelp til å kutte ned på medisinbruk, og mange blir også helt medisinfrie.

- Dette må jo være noe for meg, tenkte jeg. Og hvorfor hadde jeg ikke fått høre om dette tilbudet tidligere?

Åshild hadde riktignok ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet siden den første "knekken" i 2010. Men da hun ønsker henvisning fra spesialisthelsetjenesten, får hun høre at de ikke anbefaler henne et slikt opplegg. Institusjonen hun vil til er privat, men med henvisning fra spesialisthelsetjenesten dekkes behandlingen gjennom HELFO.

Åshild får henvisningen hun ønsker, etter å ha argumentert tydelig for hvorfor hun vil prøve. Hun angrer ikke på at hun insisterte.

- Dette opplegget har fungert veldig godt for meg, men jeg har lyst til å understreke at det ikke er sånn at jeg er imot medisinering generelt, sier Åshild. Hun er klar over at debatten rundt medikamentfri behandling er tilspisset, med steile fronter blant fagfolk, selv om det fra 2016 har vært påkrevd med et slikt tilbud ved alle de regionale sykehusene.

Kritikerne hevder blant annet at pasienter kan skremmes vekk fra nødvendig medisinsk behandling i frykt for mulige bivirkninger, og at et medisinfritt tilbud ikke egner seg for alle typer pasienter, spesielt ikke de alvorlig syke, deriblant de med psykoselidelser. Nedtrapping av medisin og psykososiale behandlingsmetoder som samtaleterapi ligger er også et krav innenfor det ordinære tilbudet, og kritikerne frykter at dette blir en kamp om ressursene. I tillegg debatteres det om hvorvidt det finnes faglig grunnlag for å behandle for eksempel pasienter som Åshild helt uten medisin. Debatten foregår i fagtidsskriftene, og tidvis også i avisene.

- Jeg ville lage et psykiatrisk sykehus som jeg selv kunne tenke meg å være pasient, sier Ole Andreas Underland, administrerende direktør ved Hurdalsjøen Recoverysenter, og grunnlegger av helseforetaket Incita som har drevet stedet siden 2014.

STARTET EGET: Ole Andreas Underland er administrerende direktør ved Hurdalsjøen Recoverysenter, det første offentlig godkjente private psykiatriske sykehuset som tilbyr medisinfri behandling: Foto: Recovery Akademiet/ presse
STARTET EGET: Ole Andreas Underland er administrerende direktør ved Hurdalsjøen Recoverysenter, det første offentlig godkjente private psykiatriske sykehuset som tilbyr medisinfri behandling: Foto: Recovery Akademiet/ presse Vis mer

Etter tjue år som psykiatrisk sykepleier har han ifølge seg selv sett en god del av det som ikke fungerer godt nok. Særlig mener han unge pasienter ofte mister håpet om at et fullgodt liv er mulig, selv med psykoselidelser. At behandlingen som tilbys på Hurdalsjøen er kontroversiell, avviser han.

- Hos oss bruker vi metoder som står i Helsedirektoratets retningslinjer for god praksis. Vi har et politisk styrt helsevesen som ønsker mindre bruk av tvang og at pasientenes stemme skal bli hørt i langt større grad. Det leverer vi på, sier Underland.

Helseforetakene som har innført medikamentfrie tilbud forsker for øvrig selv på resultatene av denne typen behandling.

- Medisinfrie behandlingstilbud er omstridt fordi medisinering har vært en viktig del av behandlingstilbudet siden 50-tallet for de mest alvorlige tilstandene. Det er diskusjon om kunnskapsgrunnlaget både for behandling med og uten medikamenter, skriver Kari Standal, psykologspesialist og Phd-kandidat ved Akershus universitetssykehus på mail til KK.

Hun er med i en forskningsprosjekt som skal se nærmere på grunner til at pasienter ønsker medisinfri behandling, hva som kjennetegner denne behandlingen og hvordan det går med pasienter i som velger dette, sammenliknet med ordinær behandling.

Tre artikler vil publiseres i løpet av de nærmeste årene frem mot 2023.

Gleder seg til å studere igjen

Tilbake til Åshild som sitter ved bredden av Hurdalsjøen og snakker om hvorfor det er riktig for henne å kutte medisiner nå.

- Behandlingen her har gitt meg mye større innsikt i hva jeg selv kan gjøre for å holde meg frisk. Og det har vært avgjørende å bli lyttet til, og bli presentert muligheten for noe annet enn en livslang medisinering, sier Åshild.

<strong>GLEDER SEG:</strong> Åshild ser fram til å flytte til Oslo og fullføre studiene. Foto: Astrid Waller.
GLEDER SEG: Åshild ser fram til å flytte til Oslo og fullføre studiene. Foto: Astrid Waller. Vis mer

I samarbeid med behandlerne har hun nå en plan for hvordan hun skal holde sykdommen i sjakk, og et eget skriv hvor det står hva hun ønsker av behandling, som hun kan levere til helsepersonell dersom hun får behov for hjelp igjen, noe Åshild er inneforstått med at kan skje.

- Jeg har ikke urealistiske forventninger, men jeg har en plan, sier Åshild.

Hvordan føles det å ha trappet ned på en medisin hun har gått på siden hun var atten? Har hun vært engstelig for hva som kunne stige til overflaten? Og hva med abstinenser?

- Jeg har i grunn vært heldig med at jeg kun har gått på én medisin, og ikke en hel cocktail med piller. Likevel kjenner jeg det på kroppen at man kutter ut noe som har påvirket en så lenge. Men det meste er positivt. Jeg er bedre i magen, og jeg opplever at tankene mine er klarere. Ja, nesten som et slør som har lettet. I tillegg er jeg mye tryggere på meg selv, sier Åshild.

Hva tenker hun om å enda en gang stå ved et veiskille? Noe som fordrer valg og kan skape usikkerhet og som tidligere har trigget framtidsangsten hennes?

- Jeg har jobbet mye med det. Og tror jeg har lagt planer for veien videre som er akkurat passe ambisiøse, og ikke for stressende. Jeg skal flytte til Oslo, og jeg skal fullføre masteren, forteller Åshild og smiler.

- Men da jeg foreslo at jeg skulle jobbe hele sommeren i forkant, fikk jeg beskjed herfra om at det kunne bli for mye. Her har jeg lært meg å skynde meg langsomt og legge inn pauser, sier Åshild og skyter inn:

- Du vet den roen som spratt rundt som en sprettball? Den har jeg funnet. Den ligger som en hundevalp ved siden av meg når jeg gjør yoga. Det er noe jeg har begynt med her og ønsker å fortsette med, sier Åshild og smiler.

For første gang på årevis kjenner hun ikke på en framtidsangst.

- Jeg har lært meg å holde ut i større grad. Ikke la meg skremme av meg selv. Sist jeg var deprimert tvang jeg meg ut hver eneste dag, og etter dager hvor alt var flatt og grått, så jeg plutselig at lyset trengte inn gjennom bladverket, og hvor vakkert det var. Et lite lykkeglimt. Da visste jeg at det gikk riktig vei, sier Åshild og legger til:

- Jeg ser på lidelsen jeg har som både et kompass og et virus. Det er noe jeg må navigere etter. Og «viruset» vokser av dårlig mat, lite trening og lite søvn over tid, sier Åshild.

Nå vet hun hvordan hun hvordan hun skal rigge seg for fremtiden. Og om hun faller igjen, vet hun også at hun skal få den hjelpen som virker for henne.

Og kanskje viktigst av alt: Nå vet Åshild at sykdommen ikke frarøver henne muligheten til et liv med alt det hun ønsker seg.

- Jeg gleder meg til å komme i gang nå, sier Åshild og smiler.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer