Noe av det første NRKs nyhetsanker Rima Iraki sier da KK møter henne til intervju er:
– Jeg synes at det er veldig vanskelig med portrettintervjuer. Jobben min er å formidle nyheter. Blir man for privat, kan det fort bli kleint og gå utover troverdigheten.
Vi møter henne i kantina på Marienlyst, til lunsj mellom nyhetsslagene. «Urix»-programlederen stiller skarpladd, med hardkokt egg på brettet, og ordet «troverdighet» skal gå igjen under intervjuet. Det samme skal «kleint». Rima vokter førstnevnte som en smed, og skyr sistnevnte som pesten. Kanskje blir det slik når man er første kvinne med minoritetsbakgrunn i Norges mest prestisjetunge redaksjon?
– Det er ikke en problemstilling jeg merker noe til, påstår Rima Iraki (39).
– Jeg har vært nyhetsanker i NRK siden 2010, og flere bemerket det i starten. At færre kommenterer det nå, er et tegn på at det er akseptert. Jeg får noen tilbakemeldinger på min bakgrunn, og jeg får en del av det jeg vil kalle for hatmail. Men jeg bruker ikke mye krefter på det. Og folk flest oppfører seg.
Guri Melby: - Jeg ringte eksen og ba ham flytte inn igjen
– Jeg er liten, men har stor personlighet
La oss spole tiden tilbake. Forbi da Rima Iraki ble født i Øst-Berlin i 1982, og forbi da foreldrene hennes forlot Libanon i 1981 og siden kom til Norge. Ja, la oss spole hele 422 år tilbake, til da William Shakespeare i «En midtsommernattsdrøm» beskrev sin Hermia slik:
«And though she be but little, she is fierce.»
Ikke vet vi om det er nettopp Hermia som Rima har i tankene når hun velger en omskrivning av Shakespeare for å kommentere sin noe beskjedne høyde.
– Jeg er liten, men har stor personlighet, sier hun med en latter.
Vi har nettopp spurt henne om det er hold i ryktene om at hun går i høye hæler for å synes i nyhetsredaksjonen. Rima svarer at hun trives best i sneakers, og legger til at hun ikke vil at intervjuet skal handle om høyden.
– Sånt blir fort kleint og kan skape overskrifter. Og man ville jo ikke sagt «å, så tjukk du er» til noen som er tjukk. Jeg føler meg ikke liten. Bør jeg det? spør hun og tar en bit av egget.
Hun gnistrer på skjermen av nettopp troverdighet, og kolleger beskriver henne som sylskarp, munnrapp, morsom og dyktig. Da Rima begynte journalistkarrieren i VG, og siden ble nyhetsanker i Østlandssendingen, hadde hun allerede fra barnsben av lekt programleder med en deodorant som mikrofon og foreldrene som publikum.
– Jeg likte vel å ha en scene, og hadde ikke noe problem med å holde foredrag på skolen, for å si det sånn. Jeg var ivrig i timen og rakte opp hånda mye. Og en dag sa læreren: «Kan noen andre enn Rima svare på det spørsmålet?» I ettertid har jeg tenkt at jeg jo ble framstilt som et problem.
– Fikk det deg til å skamme deg?
– Ja, og det preget meg i en viss tid. Da jeg kom ut i arbeidslivet, var min første tanke at jeg ikke måtte si for mye, og holde meg mer i bakgrunnen.
Hun piller på en bit eggeskall.
– Huff, nå føler jeg at jeg utleverer meg … Men som et aktivt barn følte jeg at jeg var litt for mye. I dag synes jeg jo at læreren heller skulle tatt tak i de andre og fått dem til å bli mer aktive. For det var jo ikke sånn at jeg snakket tull, heller. Jeg var jo skoleflink!
Rimas far er palestiner og moren libaneser. Foreldrene overlevde borgerkrigen i Libanon, og siden brakte et studiestipend dem til Øst-Tyskland. Rima er dermed en av få nordmenn som kan skilte med å være født i Øst-Berlin under den kalde krigen.
Hun ler da vi påpeker det:
– Nå følte jeg meg plutselig veldig gammel! Men jeg er født Øst-Berlin og gikk i barnehagen der fra jeg var seks måneder. Fortsatt ligger det noe barnetysk der bak et sted.
Hun minnes bruddstykker, som karusellturer i fornøyelsesparker.
– Er det forresten lov å kjøre radiobil når man er tre år? Hehe. Men på den tiden røykte man jo med baby i magen og kjørte bil uten bilbelte.
Da hun var tre år, flyttet familien til Sharjah i Emiratene, og to år senere gikk ferden til Norge.
– Det jeg husker best, var en dame som sa «ja» på veldig innpust. Det har festet seg, og jeg lurte: Hvorfor snakker hun sånn?
- Sto mutters alene og tenkte: «Shit!»
Rima vokste opp på Lørenskog, og det var her hun ivret etter å rekke opp hånda i timen. At hun ble journalist, kan hun takke faren for. Selv lekte hun med tanken på både frisør, flyvertinne og jurist.
– Etter videregående vurderte jeg et år i Midtøsten, for å jobbe med arabisken, og London for å studere statsvitenskap, men så kom pappa over en annonse for journaliststudiet ved Queensland University i Australia.
Emilie Enger Mehl om dating: – Det skal litt til før jeg stoler på noen
Rima skisserer noen hektiske måneder med søknad og forberedelser, før hun 19 år gammel sto på Gardermoen og vinket «ha det» til mamma og pappa.
– Da jeg kom gjennom passkontrollen, sto jeg mutters alene og tenkte: «Shit!»
Hun slår ut med hendene.
– Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke kom til å se foreldrene mine på kjempelenge, og jeg tenkte: «Hva er det jeg har gjort?» Jeg var 19 år og helt alene og skulle til den andre siden av jorden. Men det var ganske vondt for foreldrene mine også. I ettertid har jeg tenkt: Hvorfor lot de meg reise? Jeg var jo så ung!
Universitetslivet visket snart ut hjemlengselen. Ikke bare kom Rima hjem som nyslått journalist og mye mer snakkesalig enn før – hun hadde også fått seg kjæreste.
– Jeg traff mannen min i Australia. Han er norsk og studerte økonomi. Det var helt tilfeldig at vi møttes. Han dro til Australia med klassen sin, mens jeg dro ned alene. Vi møttes på en lesesal og ikke på en nattklubb, sier Rima og ler.
– Er det beskrivende for deg?
– Ja. Men jeg vil ikke ha noen sånn overskrift: «Møtte drømmemannen i Australia.» Jeg er livredd for det. «Slik er Rima helt privat» sto det på forsiden av et blad på Rema her om dagen, men jeg hadde ikke stilt opp i det intervjuet. Sånt er så kleint. Det er derfor det er en terskel for meg å snakke om det private.
Marit Bjørgen om flere barn: - Undere har skjedd før
Vil ikke beskrive seg selv som en hønemor
Rima var 29 år da hun ble mor, og døtrene er i skrivende stund elleve og fem år. Hun beskriver seg som streng, snarere enn som en hønemor, og gir sjelden etter for hva andre barn får lov til.
– Og jeg er ikke opptatt av å gjøre ting etter boka. Alle barn er forskjellige, og det som fungerte på det første barnet, funker ikke automatisk på nummer to. Som foreldre må vi også gi hverandre litt slack. Nei vel, så er vi ikke hjemme fra den middagen klokka 19, men barna kan sikkert være våkne litt lenger en kveld. Det er viktig med rutiner, men man må ikke brekke nakken for det.
Hun understreker:
– Men dette er min oppskrift, og noe annet fungerer sikkert for andre. Jeg synes foreldre belærer hverandre for mye: «Barnet sovnet med en gang da jeg gjorde sånn og sånn». Ja, men det var ditt barn. For å slutte å føle seg mislykket som foreldre må vi må være snillere mot oss selv. Man må leve litt, og det er lov bare å være Rima også.
- For meg er jo Norge stedet jeg hører hjemme
Hun var 18 år første gang hun besøkte Israel og Palestina på en reise med foreldrene. Rima minnes et moderne samfunn med store kontraster – særlig mellom de israelske og palestinske områdene.
– Infrastrukturen og livet er klart bedre for dem som bor i Israel. Faren min er født i Haifa, som nå er Israel. Det var spesielt å være i min fars fødeland og reise tilbake til stedet vi har våre røtter. Vi besøkte en palestinsk familievenn, og det var fint se at han og den jødiske naboen ofte satt sammen i hagen og røykte vannpipe.
– Følte du at du hørte til der på noen måte?
– Nei, sier Rima.
– Det ville egentlig vært litt rart. For meg er jo Norge stedet jeg hører hjemme. Det er her er oppvokst, og det er her jeg hører hjemme.
Hun forsikrer at det ikke påvirker henne følelsesmessig å rapportere fra Midtøsten. Det samme gjelder egentlig uansett hva hun formidler:
– Jeg går i jobbmodus og prøver å formidle så balansert og presist så mulig. Jeg bruker aldri adjektiver. Hvis jeg skal rapportere om krig og barn som er blitt drept, føler jeg ikke så mye der og da, men så går jeg hjem og ser innslaget, og da begynner jeg å føle. For å overleve i jobben må jeg distansere meg og ikke legge følelser i ting.
Tuva Fellman om babybobla: - Først nå er jeg meg selv igjen
Hun understreker at det er mange hjerteskjærende historier, og hun husker da hun etter Gjerdrum-tragedien leste opp navnene på de omkomne.
– Da må man tenke på dem som sitter der hjemme og er pårørende og skal høre navnet på sine kjære. Da er det veldig viktig at det gjøres riktig. At man uttaler navnene rett – av respekt for de døde. Men noen ganger gjør man feil på direktesendt tv. Her om dagen sa jeg Rothaugen skole, mens det skulle uttales Rotthaugen skole, og da får vi tilbakemeldinger med en gang.
En av nyhetsredaksjonens satsingsområder er ungdom. Rima forteller om et gap etter «Supernytt», og at de forsøker å nå aldersgruppen 17–25 år blant annet gjennom podkast og Snapchap. Selv er Rima bare middels aktiv på sosiale medier.
– Jeg synes det kan bli mye «me, me, me». Jeg er ikke så opptatt av profilbygging, men av at folk skal se det vi lager, og jeg legger stort sett bare ut jobbilder.
– Det var en fin utfordring
Da prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18 år, var det Rima som fikk det første intervjuet. I forkant møtte hun prinsessen til en halvannen times prat og etablerte både dus og dis som tiltaleform. Vi kommenterer at hun nå også er blitt hoffreporter.
– Jeg vil ikke kalle meg selv for det. Men jeg fikk intervjue Norges mest omtalte 18-åring, og det var mye læring i det.
– Hva lærte du?
– Det var en fin utfordring å få intervjue et ungt menneske. Hun vil leve så vanlig som mulig, men samtidig er hun ikke vanlig. Å finne balanse i det. Men hva lærte jeg? La meg tenke litt på det. Jeg var opptatt av at hun skulle føle seg trygg. Tenk deg for et veldig ungt menneske å stille opp på tv for første gang. Jeg ville ikke at hun skulle føle at vi var ute etter å ta henne, men at vi ville bli kjent med henne.
– Har du fått tilbakemelding på at hun følte seg trygg?
Rima drar på det:
– Hun sa at det var en fin opplevelse.
Det bringer oss tilbake til vårt eget intervju. Rima har allerede slått fast at hun er svært privat. Faktisk tror hun at hun ville vært nervøs om det var hun som satt i prinsessens stol.
– Jeg er jo så vant til å sitte i andre enden og ha kontrollen.
«Hver yrkesgruppe har sin humor. Selv gravferdsagenter. Hvordan er det i nyhetene? Er det rom for å tulle, midt opp i krig og elendighet?
– Vi jobber med mange tunge og alvorlige saker, men det betyr ikke at alt er gravalvorlig hele tiden. Det ville vært unaturlig. Vi har et godt arbeidsmiljø og er mennesker som alle andre, vi også. Men rett før sending er vi mest fokusert på å gjøre de siste forberedelsene.
– Når jeg er i studio, prøver jeg å få opp energien for å kunne levere best mulig på skjermen. Noen ganger kan dagsformen påvirke det, og da er det ikke like enkelt å være så påskrudd som man skulle ønske. Og om andre rundt meg er i dårlig humør, har jeg lært meg å ikke ta det innover meg. Jeg greier å ikke la andres sinnsstemning påvirke meg.
– Mange kunne nok tenke seg et tips om hvordan få til det?
– Jeg har lært meg å ikke ta det personlig. Jeg tror ikke automatisk at det handler om meg. Det må være lov å være i dårlig humør. Vi er alle mennesker, og vi må være rause med hverandre.
Hvordan er Rima Iraki når det stormer? Er hun en man ville hatt med seg i krigen? Eller i sendingen om krigen, for den saks skyld?
– Jo større krise, desto større evne har jeg til å holde hodet kaldt, sier hun.
– Som en gang da hovedgjesten trakk seg en halvtime før sending. Da blir jeg fokusert og tenker: Hvordan løser vi dette? I store sendinger kan jeg få mye adrenalin. I dagene før går jeg inn i min egen boble, men så kommer sendingsdagen.
Hun knipser:
– Og da er jeg i gang! Da er det som å ha eksamen, fullstendig ladet.
Rima mener at hun har «et bredt følelsesregister».
– Men om jeg blir sliten, blir jeg ofte sur. Da kan jeg få nokså kort lunte.
– Banner du?
Rima nøler og ser ut som om hun vurderer om svaret kan bli brukt mot henne.
– Jeg banner. Gjør ikke alle det? Det er jo en ventil.
Da hun ledet nybrottssendingen «Festen etter fasten» på statskanalen i 2020, fikk Kringkastingsrådet inn 257 klager knyttet til id-sendingen. Men også 172 positive henvendelser.
– Det var veldig gøy å skape noe helt nytt, men vi var spente, for dette var jo feiring av en høytid som ikke er norsk. Vi var forberedt på kritikk og klager. Men så fikk vi så mange positive tilbakemeldinger også, sier Rima.
– Kan du skjønne de som var kritiske? Det finnes buddhistiske og jødiske fester som ikke får helaftener på NRK?
– Da jeg ble koblet på prosjektet, var jeg ikke en del av diskusjonen om utformingen. Men jeg kan skjønne kritikken, og det ville vært fint om NRK kunne lage noe om andre religiøse høytider.
På spørsmål om hun regner seg selv som troende, svarer Rima:
– Det har jeg ikke lyst til å snakke om. Vi lever i et sekulært samfunn, og å definere disse tingene er med på å skape motsetninger. Jeg synes at vi skal kunne ønske hverandre god jul, god id, god hanukka og god diwahli, og det betyr ikke at man prakker religionen sin på andre.
Hun piller i stykker siste rest av eggeskallet og samler grynene pent i eggeglasset:
– Men da jeg gjorde «Festen etter fasten», var jeg litt redd at folk ville tenke: «Nei, nå er jeg lei av det trynet ditt på tv.»
– Du hørte gjenklangen av lærerens ord, om at noen andre kunne rekke opp hånden?
– Ja. Det var som om jeg kunne høre ordene hennes.
