<strong>SIRI KRISTIANSEN:</strong> Siri Kristiansen regner seg ikke som et utpreget venninnemenneske. Faktisk er hun mye mindre sosial enn hun gjennom sin utadvendthet kan gi inntrykk av: – Jeg har ingen venner jeg snakker med på telefonen oftere enn en gang i måneden. Kjole fra H&amp;M og smykker fra Hasla og Maanesten. FOTO: Astrid Waller
SIRI KRISTIANSEN: Siri Kristiansen regner seg ikke som et utpreget venninnemenneske. Faktisk er hun mye mindre sosial enn hun gjennom sin utadvendthet kan gi inntrykk av: – Jeg har ingen venner jeg snakker med på telefonen oftere enn en gang i måneden. Kjole fra H&M og smykker fra Hasla og Maanesten. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Siri Kristiansen:

- Jeg følte en dyp kjærlighetssorg i mange måneder

Da Siri Kristiansen ble med i «Kompani Lauritzen» spurte mannen: «Er du sikker? Du vet jo ikke hvordan du takler det.» Men Siri ville bevise for seg selv og for Norge at hun kunne klare det.

Publisert

Siri Kristiansen (41)

Programleder og komiker
Samboer med Espen, har to barn på åtte og ti år.
Bor i Son.
Aktuell som deltaker i tv-programmet «Kompani Lauritzen».

Da komiker og programleder Siri Kristiansen gikk ut av «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis» i 2016, var det med et smell. Ikke i betydningen «Jøss, for ei tøff dame!» Nei, da Siri satt fastspent i kajakken, slo panikken innover henne: «Det er ikke mulig å snu. Ikke mulig å komme seg unna!» Siri knakk sammen og valgte å trekke seg. I samtalen med psykologen etterpå forsøkte hun å skjønne hva som hadde gått galt. Hun som var så tøff. Som alle sa var så tøff. Da Siri ble spurt av TV 2 om hvordan tiden etterpå hadde vært, svarte hun at psykologen mente hun ikke hadde noe i «71 grader nord» å gjøre.

Men nå er hun tilbake. Denne gang i «Kompani Lauritzen», et program som ikke står noe tilbake for det hun måtte kaste inn håndkleet i for fire år siden, verken fysiske eller psykiske utfordringer.

– Helt siden sortien fra «71 grader nord» kan jeg fortsatt slå meg selv i bakhodet med at det gikk som det gikk, sier Siri Kristiansen (41).

Denne saken er hentet fra KK nr 11 som er i salg fra fredag 22. mai.
Denne saken er hentet fra KK nr 11 som er i salg fra fredag 22. mai. Vis mer

- Ville bevise for meg selv at jeg kunne klare det

Hun sitter i bilen på vei hjem til huset i Son. Kjører gladelig de 45 minuttene inn i stillheten etter noen ærender i Oslo, deriblant for å ta bilder for KK. I Son venter barna på åtte og ti år, et over middels lekkert hus som har figurert i et utall interiørmagasiner, samt mannen som er lokfører og jobber turnus.

– Psykologen som screenet oss til programmet sa: «Husk på at det kan skje igjen.» Og mannen min spurte: «Er du sikkert på at du skal gi deg i kast med det igjen? Du vet jo ikke hvordan du takler det.» Men jeg ville bevise for meg selv og for Norge at jeg kunne klare det. At det ikke skulle ende sånn som sist.

– Jeg har et av og på forhold til trening, og trener aldri lenge nok til å bli skikkelig glad i det. Jeg må piskes for å komme i gang. Det finnes ingenting i verden som er gøy mer enn 45 minutter om gangen, sier Siri Kristiansen. Vintagekjole fra Ekko og ringer fra Hasla. FOTO: Astrid Waller
– Jeg har et av og på forhold til trening, og trener aldri lenge nok til å bli skikkelig glad i det. Jeg må piskes for å komme i gang. Det finnes ingenting i verden som er gøy mer enn 45 minutter om gangen, sier Siri Kristiansen. Vintagekjole fra Ekko og ringer fra Hasla. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun er komiker og programleder, og selve personifiseringen av P3, kjent fra «P3morgen», «Lørdagsrådet» og «Verdensherredømme». Skrur vi klokka tilbake drøyt fire tiår, ble Siri Kristiansen født på Bjølsen i Oslo i 1978, yngst av to søsken. Hun husker seg selv som en utadvendt unge som tok de redde under vingene.

– Jeg var en sånn som hilste på alkisene i Bjølsenparken etter at det var blitt mørkt. Det plaget meg ikke. Vi hadde alltid huset fullt av folk, selv om jeg nok ikke hadde det behovet. Siden jeg var utadvendt, fikk jeg mange venner, men jeg hadde ikke så stort sosialt behov.

Far var arkitekt, og selv begynte hun på møbelsnekkerskole, men hoppet av da «Showbiz kom og tok meg»:

Jeg synes at det er fantastisk å stå på scenen og har minimalt ubehag forbundet med det. Men jeg er veldig stresset i forkant. Jeg føler at alle som snakker til meg, avbryter tankerekken min, og det vet jo ikke de, stakkar. Det gjør meg irritabel, og da jeg fikk familie, skjønte jeg at jeg ikke kunne drive med dette. Konferansier og foredrag går helt fint, men stand-up på «Latter» en gang i uka går ikke.

Ikke sånn å forstå at snekringen er lagt på hylla. I snekkerboden har hun både vinkelsag og stemjern.

– Jeg angrer veldig på at jeg ikke fullførte møbeldesign. Det er jo det jeg egentlig vil drive med. Jeg er aldri nærmere fullstendig lykke enn når jeg får bygge noe.

Det fineste hun har snekret, er interiøret i kontoret ute i hagen:

– Jeg bruker det ikke som kontor, for det er ikke nettilgang, men jeg har vinkvelder der med venninner. Da er jeg borte, men likevel tilgjengelig.

- Tok 7 år før vi ble sammen

Siri og mannen har vært sammen i 12 år. Hun så ham første gang da hun jobbet på en uteservering i Son. Han var fastboende, hun på hytta.

Fra første gang vi møttes, tok det sju år før vi ble sammen. Jeg traff ham tilfeldig nå og da om somrene, og så tenkte jeg på ham hele resten av året.

Et halvt år etter at de endelig ble et par, ba han henne flytte inn. Siri var ikke vond å be:

– Å flytte til Son er et av veldig få valg i livet jeg aldri har angret på.

Barna kom etter to dramatiske fødsler. Hastekeisersnitt med det første og katastrofekeisersnitt med det andre. Barnet i magen hadde svak hjertelyd, og Siri ble trillet i hui og hast nedover korridoren på Fredrikstad sykehus mens hun skrek til mannen sin: «Det viktigste er at jeg overlever!»

– Jeg tenkte at det var bedre for pappa og storebror at de fikk meg hjem igjen enn bare en liten, fremmed jentunge uten en mamma til å passe på, sier Siri.

I dag er de en sammensveiset familie på fire som bruker barnevakt stort sett kun for å få hverdagslogistikken til å gå opp.

– Jeg kan ikke huske sist vi var på middag bare vi to. Nå har vi barn, og etter det skal vi spise middag sammen bare vi to, resten av livet.

– Mange tror at jeg er tøff, men jeg tror ikke at det stemmer, så jeg ville finne ut hvem av oss som hadde rett, sier Siri om hvorfor hun takket ja til å bli med i «Kompani Lauritzen». Kjole fra H&amp;M og øredobber fra Hasla. FOTO: Astrid Waller
– Mange tror at jeg er tøff, men jeg tror ikke at det stemmer, så jeg ville finne ut hvem av oss som hadde rett, sier Siri om hvorfor hun takket ja til å bli med i «Kompani Lauritzen». Kjole fra H&M og øredobber fra Hasla. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Jeg er lykkelig 89 prosent av tiden

På Westerdals reklameskole ble Siri kjent med Else Kåss Furuseth, Sigrid Bonde Tusvik og Benedicte Wessel-Holst. Tre kvinner som skulle få så stor plass i livet hennes at hun til tider har vurdert å slå opp med dem. De har forresten gitt ut venninnebok sammen, «Kan alle sjekke kalenderen?», der de blant annet forteller om utfordringene ved å holde sammen når livet endrer seg. I et av sine kapittel røper Siri at hun har vurdert å dumpe de tre.

– I forkant av at de skal komme på besøk, er jeg mer lei meg enn glad. Det er de få dagene i året jeg setter spørsmålstegn med valgene jeg har tatt i livet. Det som skal være et hyggelig møte, blir unødvendig tungt, forteller Siri.

– Er det egentlig et savn etter å leve som du gjorde før du fikk mann og barn?

– Nei. Det er mer det at når jeg treffer dem, er deres relasjon som før, mens min er blitt helt annerledes. Mange sier at det føles som i går når de treffer gamle venner, men jeg føler det ikke sånn. De er tre, og jeg er én. De spinner videre, mens jeg må hekte meg på på nytt. Når jeg skal treffe dem, tenker jeg så mye på det i forkant og etterkant at det mange ganger føles som om det ikke er verdt det. Men alt bunner jo ut i min sårhet over ikke å ha mulighet til å være med på samme måte som før.

– Vurderer du fortsatt å dumpe dem?

– Nei. Nå er jeg blitt mye flinkere til å sette pris på å være sammen med dem. Jeg har mitt liv i Son, men sorgen over at de er hverandres nærmeste, og så har du meg, den kommer alltid krypende.

Da Siri gjestet Knut Nærums lag i «Nytt på Nytt», fikk hun e-post fra en mann som var skuffet over utseendet hennes. Han hadde hørt henne på radio og syntes hun hørtes mye mer sexy og penere ut enn hun var i virkeligheten. Frekk henvendelse, uten tvil, men han pirket borti et ømt punkt. Siri var bare åtte–ni år da hun begynte å mislike hvordan hun så ut.

– Jeg vet ikke hvorfor det begynte. Det finnes ikke noen hendelser eller mennesker jeg kan legge det på, sier Siri.

– Jeg blir dessverre aldri veldig happy med fysikken. Jeg har prøvd å få meg selv til å innse at det ikke er viktig. Det er jo det jeg sier til andre. Men jeg skulle veldig gjerne vært sprekere og tynnere og alt det der. Men samtidig har jeg tynne venninner som klager mer enn meg, så rasjonelt sett kan jeg like godt være fornøyd som jeg er.

Hun innrømmer at hun neppe er et godt forbilde når hun setter i gang kroppslige skippertak i form av slanking og trening:

– Jeg bortforklarer det med at «Mamma skal bli sunn og sterk», men jeg vet ikke om de kjøper det. Det er få ting i verden som er så frustrerende som når hjernen prøver å overbevise deg om hva som er rett, og du føler noe annet.

Hun legger til.

– Men samtidig plager det meg ikke så mye. En fysioterapeut sa til meg: «Du kommer ikke til å klare å gjennomføre slankeopplegget ditt. Det er du altfor lykkelig til.» Og det er sant. Jeg er lykkelig 89 prosent av tiden.

- Ingen trodde vel at jeg skulle nå så langt

Noe av det Siri fryktet mest før hun vervet seg i Dag Otto Lauritzens tjeneste, var om det kom til å bli likedan som sist. Det samme nederlaget.

– Under rekruttuka gikk det aldri mer enn fem minutter uten at jeg kjente på den samme følelsen av panikk og at jeg bare ville bort. Jeg gråt mellom alle oppdragene og hver gang jeg fikk tid til å tenke. Jeg torde ikke ringe hjem, for barna ville jo bli redde om mamma gråt.

– Hva sa mannen din?

– Nei, han fikk jo veldig vondt av meg da jeg gråt. He- he. Jeg har vel grått mer i armene til Raymond Kvisvik enn til min egen mann, totalt sett. Men så snudde det. Da første uka var over, var jeg kontinuerlig lykkelig.

Siri lider av flyskrekk. – Jeg hater når noen begynner å prate med meg. Jeg er veldig konsentrert og må følge med på lyder og bevegelser. Men jeg er bare redd under takeoff og turbulens. Da sitter jeg og gruer meg til å være redd lenge. FOTO: Astrid Waller
Siri lider av flyskrekk. – Jeg hater når noen begynner å prate med meg. Jeg er veldig konsentrert og må følge med på lyder og bevegelser. Men jeg er bare redd under takeoff og turbulens. Da sitter jeg og gruer meg til å være redd lenge. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun forteller at den største forskjellen var uvissheten. At hun i «71 grader nord» ikke visste hvor de skulle, eller hvor lenge det varte, mens de i «Kompani Lauritzen» skulle tilbake til kasernen hver eneste kveld.

– Jeg er ikke redd for høyder, vann og trange rom. Det som gjør meg redd, er ikke å vite om jeg kan gå ut av situasjonen.

– Er du sånn ellers i livet?

– Ja. Når ting blir for ukomfortabelt, forlater jeg situasjonen. Det er mitt mønster. Jeg går heller på besøk enn å ha besøk selv. Da jeg ble mor, måtte jeg venne meg til tanken på ikke å kunne komme meg ut av en situasjon. Det er første gang jeg har måttet bli.

Hun har dyp flyskrekk og flyr bare når hun absolutt må, på ferie med familien en gang i året. Men noen engstelig person skal hun ikke ha på seg at hun er:

– Jeg har ingen angst. Jeg er skråsikker på at om noen overlever, så er det meg. Jeg tror at jeg er den minst nevrotiske personen jeg kjenner, sier Siri.

– Den eneste gangen jeg kjente på nervøsitet under «Kompani Lauritzen», var da jeg ikke visste hva vi skulle. Jeg hadde gruet meg veldig til oppholdet, men så viste det seg at det var oppgaver jeg mestret. Jeg var god på både skyting, svømming, stuping, slåssing og logikk. Om jeg hadde kunnet velge om igjen, ville jeg blitt yrkesmilitær.

– På alvor?

– Ja. Jeg elsker det livet! Det viste seg at jeg evnet å tenke logisk i pressede situasjoner. Jeg så mange nye sider ved meg selv under de ukene.

Siste uka i «Kompani Lauritsen». Nå skulle det avgjøres hvem som holdt ut lengst. Etter en natt alene i skogen uten mat og husly fikk deltakerne valget mellom å vandre hvileløst på ubestemt tid med tung sekk, eller å dra tilbake til kasernen for en dusj og kakao.

– Med tanke på at neste etappe var å sette seg i et lite fly, var valget enkelt for min del. Hvorfor presse seg gjennom noe, for å oppnå noe mer man heller ikke vil? Jeg hadde sagt helt fra starten at jeg ikke kom til å sette meg inn i et fly. Og ingen trodde vel at jeg skulle nå så langt, uansett. Aller minst jeg.

- I mange måneder etterpå følte jeg dyp kjærlighetssorg

Men nå bar det hjemover med Siri. Etter nesten fire uker i brakke og grønne klær, der hun lå i tet når det gjaldt oppgavene, ofte blant de tre beste eller helt på topp, hvordan var det å komme hjem?

– Det var jo kjempefint, sier Siri.

Men etter 12 timer hjemme savnet jeg militæret. Jeg hadde funnet en side ved meg selv som jeg ikke var klar over. Jeg tipper jeg ble castet fordi de tenkte at jeg hadde et autoritetsproblem, men jeg merket at jeg har savnet den typen autoritet i livet mitt.

Hun understreker:

– Ikke sånn at jeg hører på sjefen bare fordi han er sjef, men jeg likte forutsigbarheten og samarbeidet i militæret. Det var som å være i en magisk boble. Jeg ville bare være sammen med de andre 48 timer i døgnet. Jeg mener 24. Haha. 48 var nummeret mitt i militæret. Kanskje er det derfor jeg sier det?

– Kom du hjem som annen person, vi du si?

– Ja, i mange måneder etterpå følte jeg dyp kjærlighetssorg over et liv jeg aldri kan leve. Jeg har skjønt at jeg liker at andre sier hva jeg skal gjøre. Jeg ordner jo og styrer så mye selv. «Kompani Lauritzen» gjorde at jeg forandret meg som kjæreste. Jeg skjønte at jeg trenger at mannen min tar litt mer ansvar hjemme. Jeg ba ham om å bli litt mer autoritær.

– ?

– Ja. Og det er jo ikke akkurat en lett beskjed å få når man ikke er av den autoritære typen. Men jeg stresser mye mindre når han tar mer styringa. Jeg har så lett for å gå inn i lederrollen uten at jeg selv vil det. Jeg kan ikke gå på foreldremøter, for om ikke noen melder seg, tar jeg bare på meg masse verv.

Hun legger til:

– Etter at jeg kom hjem, har jeg faktisk sjekket om man kan verve seg i heimevernet uten å ha vært i militæret. Men det kunne man dessverre ikke. Det var en stor skuffelse. Men jeg har funnet «Lottene», som er Heimevernet for frivillige, og skal på kurs der til høsten for å få være med.

<strong>I «Kompani Lauritzen» fikk hun nye venner:</strong> – Vita og Wanda har jeg hatt mye kontakt med etter at jeg kom hjem. Og Raymond Kvisvik og Izabell. Denimskjorte fra Weekday og smykker fra Hasla og Maanesten. FOTO: Astrid Waller
I «Kompani Lauritzen» fikk hun nye venner: – Vita og Wanda har jeg hatt mye kontakt med etter at jeg kom hjem. Og Raymond Kvisvik og Izabell. Denimskjorte fra Weekday og smykker fra Hasla og Maanesten. FOTO: Astrid Waller Vis mer

På spørsmål om hvilken militær rolle hun tror at hun hadde egnet seg til, drar hun på det:

Jeg er usikker på om jeg er en god leder, fordi jeg blir så sint. Jeg er ikke en god lærer heller, men i militæret kunne jeg blitt det. Det er strengt, men samtidig omsorgsfullt. Og det befalet der inne. Jeg hatet dem i begynnelsen, men så ble jeg utrolig glad i dem. De var så flinke til å se folk. Jeg fikk vist at jeg var mye tøffere enn det folk trodde.

Når hun ser tilbake, tror hun at hun til og med kunne taklet å gå opp i det flyet? Angrer hun på at hun trakk seg?

– Ja, sier Siri. – Jeg angrer. De sier at Dag Otto kan overtale hvem som helst til hva som helst, så hvem vet?

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer