–Det var ubehagelig, men jeg måtte bare gjøre det. Det var et oppdrag fra hele Fotball-Norge.

Lise Klaveness smiler, med det kara­k­teristiske røde håret utover skuldrene. Hendelsen hun ­snakker om, er FIFA­-kongressen i ­Qatar i mars 2022, da hun som nyslått fotballpresidenten gikk på talerstolen. Foran mektige FIFA-­menn, spillerlegender og alle som betyr noe i internasjonal fotball, skulle hun si det som verden har snakket om i årevis, men som ­ingen har sagt rett ut til FIFA før: Klart vertslandet for et VM må respektere menneskerettighetene, klart de tusenvis av fremmed­arbeiderne som bygget VM-arenaene, ikke skal skade seg eller dø av ­dårlige arbeidsforhold, klart verts­landet for et fotball-VM også må la kvinner få spille, og klart vertslandet for et VM må respektere at fotballen er for alle, også lesbiske og homofile.

Nå sto den tidligere proffspilleren på talerstolen i Doha – som den første norske kvinnelige fotballpresident ­noensinne – og talte FIFA midt imot. I løpet av drøye fem konsentrerte ­minutter minnet hun salen om de universelle verdier som FIFA og internasjonal fotball er tuftet på. Hun ­flettet inn sin egen historie, om hvor lidenskapelig opptatt hun var av sin oransje ball som barn, og kom med flengende kritikk av det internasjonale fotballforbundets tildeling av VM til Qatar:

«Vi kan ikke ignorere ropene om endring. FIFA må opptre som en rolle­modell. Tildelingen av VM ­skjedde på en uakseptabel måte. Menneske­rettigheter, likestilling, ­demokrati – fotballens kjerneverdier – var ikke i start­oppstillingen før mange år senere.»

– Jeg var brifet på forhånd om at ­talen kunne utgjøre en sikkerhets­risiko, forteller Lise.

– Kanskje ville det bli tumulter i ­salen og at folk begynte å kaste ting. Kanskje ville jeg ødelegge for Norges politiske situasjon, kanskje ville jeg skjemme meg ut. Større enn all frykt, selv dødsfrykten, er jo frykten for å drite seg ut. Men da jeg gikk av scenen, var det ganske stille. Mye stillere enn jeg hadde håpet, for målet var jo diskusjon og endring.

Men så, etter noen høflige nikk og spredt klapping, gikk VM-topp Hassan Al-Thawadi på podiet. Han følte seg åpenbart tråkket på tærne av den norske presidenten, som kom her som gjest og fremmet kritikk, og han anklaget henne for ikke å ha satt seg inn i saken, og for ikke å ha gått i dialog med verts­landet først.

– Kritikken hans var jo ­uberettiget. Vi og jeg hadde fulgt saken nøye i mange år, og Fotballforbundet hadde flere ganger bedt om et slikt møte, forteller Lise.

Da hun gikk ut av salen, begynte telefonen å gløde. Og snart refererte medier ­verden over til talen hennes og mente det var ord som burde vært sagt for lenge siden:

«Norges fotballsjef vekker ­raseri for kritikk av FIFA, ­Qatars VM», skrev amerikanske Washington Post, mens britiske The Independent hamret ut: «FIFA skjelt ut i fordømmende tale fra norsk fotballpresident.»

Årets stemme i KK

KK møter Lise Klaveness mellom to konferanser og et tv-intervju før VM. Ullevaal stadion er det praktiske valget. Hun beklager at hun er sen og ­takker pent for prisen «Årets stemme» i KK. Og knapt noen norsk ­stemme har vel runget kraftigere i 2022 enn Lise Klaveness’ nedtonede skjennepreken til FIFA. Hun hadde sittet knappe tre uker i presidentstolen da det smalt. Det hun hadde trodd ville bli en mer nasjonalpolitisk stilling, satte henne plutselig på verdenskartet.

Nå var hun talerør for det som hadde plaget henne helt siden 2010, da FIFA tildelte fotball-VM til Qatar, et bitte lite og søkkrikt land uten fotballkultur, der ­homofili straffes med inntil sju års fengsel, og der kvinner er underlagt vergemål. Da FIFA tildelte Qatar VM, var det forbudt for kvinner å kjøre bil i landet uten en mannlig verges tillatelse, og restauranter og offentlige steder praktiserte kjønnssegregering. I 2018 ble en rekke kvinneaktivister i landet arrestert, og Amnesty hadde heist det røde flagget for brudd på menneskerettigheter. Tildelingen ble beskyldt for å være basert på en korrupt prosess, og Qatar ble kritisert for å importere fremmedarbeidere til landet under et slags moderne slavesystem.

«Tildelingen av VM skjedde på en uakseptabel måte og hadde uakseptable konsekvenser», sa Lise i talen.

– Reaksjonene på talen var overveldende, sier Lise.

– FIFA har fått kritikk før, men ikke så offentlig og innenfra. Innad var reaksjonene negative i mange forbund, men eksternt var de veldig positive.

TV-profilen deler rørende innlegg

Ringte hjem til kona

Lises talen var tuftet på en demokratisk prosess, og ikke noe hun gjorde for seg selv, men på vegne av hele den norske fotballbevegelsen. Amnesty, ansatte på Ullevaal, kretser, klubber og supportere fikk gi sine innspill. Lise mener det var ­betryggende å ha Forbunds­tinget i ryggen. Men likevel, det var hun som skulle framføre talen, og hun som måtte dukke for eventuelle gjenstander som kom flygende gjennom luften.

– Jeg var ikke egentlig ­nervøs, for motivasjonen og ­driven ga meg adrenalin. Men det var ubehagelig, ingen vennlig setting, det å være kritisk i et land som er vertskap.

– Hvordan opplevde du stemningen i salen?

Lise drar på det:

– Det var veldig spesielt, jeg kommer aldri til å glemme ­minuttene før jeg skulle opp. Det var ikke et entusiastisk publikum, og jeg følte stort ­ansvar for å få fram budskapet tydelig. Det var ubehagelig, men jeg måtte bare gjøre det.

Som erfaren jurist er hun ikke fremmed for å snakke i forsamlinger. Ei heller for upopulære ­budskap. Men hun ­innrømmer:

– Da jeg gikk ned fra talerstolen, følte jeg meg isolert, litt ensom på en måte, og ikke ­spesielt populær. Det var innen­­for det jeg takler, men ­likevel en helt spesiell følelse.

Kona Ingrid var en av de første hun ringte til, og Lise skjønte at budskapet hadde nådd ut og spredd seg på sosiale medier over hele verden. Ble det ekstra sterk fordi hun var kvinne, tro? En kvinne som snakket mot det ­etablerte «gubbeveldet» i idretten?

– Ja, tror Lise.

– Jeg har fått mange tilbakemeldinger, fra kvinne­lige sportsreportere i Afrika og Sør-Amerika og fra kvinner som ikke er interessert i fotball. Og fra fattige migrantarbeidere og mange homofile menn.

Se Harrys rørende julehilsen til barna som har mistet foreldre

Få homofile menn i fotball

Ser man på statistikken, er det forbausende få homofile menn i den profesjonelle toppfotballen. Er det lettere å være homofil kvinne enn mann på fotballbanen? Lise sier at hun ikke har hele svaret på det:

– I hele idretten er det en underrepresentasjon av ­homofile menn. Kanskje er det fordi lagidretten tradisjonelt har vært rettet mot det maskuline og sånn sett ikke ­har appellert til de usikre og frie tankene man går gjennom når man skal finne seg selv i ungdommen? Fotballen er ­verdens største idrett og speiler samfunnet, men når det gjelder homofile menn, henger fotballen etter.

– Er det kanskje vanskelig å komme ut av skapet i lagsport?

– Jeg tror ikke at det sitter så altfor mange i skapet i idretten, jeg tror heller homofile gutter forsvinner for tidlig fra idretten, fordi det blir utfordrende å være der. Når homofili er et skjellsord, vil man jo ikke være der. Alt dette er i voldsom endring, i hvert fall i Norge, men det er verdier vi må kjempe for hele tiden.

Ser du hvem faren deres er?

Homofili synd i hjembygda

Lise vokste opp i en liten bygd i Meland kommune på Vestlandet. Fra hun var 11–12 år, levde og åndet hun for fotball og sov med en oransje ball i sengen om natten.

– Jeg hadde ballen med meg overalt og trente som ­besatt. Jeg hadde mål om å trikse minst 10 000 uten å miste ballen i bakken. Det ultimate målet var å klare det hele ­veien hjemmefra, i Galtenes­veien 111, til dørstokken på ­Meland ungdomsskole, i tre kuperte kilometer. Hver gang jeg mistet ballen, måtte jeg starte på nytt der jeg mistet den. Jeg kom mye for sent på skolen i disse årene, for å si det sånn.

Hun smiler:

– På en absurd måte var ballen min beste venn i en ungdomsperiode der jeg følte meg for moden på en måte og for barnslig på en annen. Jeg syntes at det var vanskelig å forholde meg til hvor annerledes alle ble på ungdomsskolen. Jeg var en grubler og bekymret meg for mye i verden, ballen ga meg en slags fluktmulighet. ­Fotballen ble en besettelse, og jeg fant en kjærkommen tilhørighet i en tid hvor jeg ellers følte meg litt ensom.

Lise husker at troen sto sterkt i lokalsamfunnet, med sterke stemmer:

– Jeg er fra en kristen bygd der homofili regnes som en synd. I menighetsbladet og lokalavisen hadde de oppslag om at homofili var en styggedom, forteller Lise.

Derfor, da hun gikk opp på talerstolen i Doha, hadde hun mer i ryggen enn forholdene i Qatar. For det handler om det grunnleggende, at fotball skal være for alle. Og at friheten må kjempes for. Også hennes egen.

– Jeg kommer jo egentlig fra et sted der mange møter homofile med de samme holdningene som i Qatar. Som fotballpresident driver jeg ikke homoaktivisme, og vi og jeg har grunnleggende respekt for andre kulturer og religioner. Fotball skal forene, ikke splitte. Den skal være for alle, også homofile, og det må vi engasjere oss for.

– Aldri latt kjærlighet gå til spille

Selv er hun gift med Ingrid, og paret er foreldre til tre gutter på to, seks og ni år. Hun beskriver et aktivt liv:

– Vi føler oss som en helt vanlig familie med mye kaos og kjærlighet. Ikke sånn fasade-magasin-kaos, men ekte, slitsomt grunnkaos. Jeg er veldig distré og blir altfor opptatt av alt som krysser min vei og mister litt tid overalt hvor jeg går. Ingrid er familiens lim og er en helt enormt tålmodig og klok kjæreste, mor og lagspiller. Et vakkert menneske på alle måter.

Hvordan var hennes egen vei ut av skapet? Lise drar på det. Vil ikke at det skal bli overskriften, for det blir ofte det.

– Jeg har aldri vært i noe skap. Jeg var tidlig trygg på hvem jeg var, og da jeg fikk min første jentekjæreste, sa jeg det veldig fort.

Hun understreker:

– Men jeg var jo ung voksen da jeg skjønte at jeg var homofil og ikke 13 år, så jeg kjente ikke på det å være i skapet tenårene. Men kanskje var de ekstreme treningsmengdene en flukt. I ettertid har jeg tenkt at jeg nok hadde noen fluktstrategier for å slippe å forholde meg til dette før jeg hadde noen å rette følelsene mot.

Hun utdyper, med et smil:

– Selv om også jeg har opplevd frykt, motstand og skam, har jeg aldri latt et sekund av kjærlighet gå til spille. Jeg har aldri holdt igjen en millimeter. Og det å være homofil og lesbisk er mye mer enn seksualitet. Det er identitet. Og vi elsker hverandre helt grunnleggende.

Sue har født 22 barn - og vil ha flere

Tungbedd

Hele tre ganger måtte Norges Fotballforbunds valg­komité spørre Lise før hun takket ja til å stille til valg for heltidsvervet som fotballpresident for Norges største idretts- og folkebevegelse. Ikke fordi hun var redd.

– Egentlig er jeg glad i ansvar og visjonære prosjekter, og etter at jeg hadde svart nei tre ganger, innså jeg at jeg kom til å angre om jeg ikke slo til. Jeg følte på en «call to action», en slags plikt. Men det var ingen lykkelig prosess, på ingen måte.

Hun utdyper at hun var redd for å stå i veien for andre gode kandidater, og at hun aldri har sett på seg selv som politiker:

– Jeg fryktet å bli virvlet inn i evigvarende tåke­prosesser. Jeg er helt klart en «doer», som ønsker å få gjennomført saker og bygge lag og å få resultater. Og jeg var lammende redd for å være for mye borte fra barna mine. Og jeg er mye borte. Det er det vanskeligste med jobben.

Karoline Krüger: – Man slutter ikke å være lidenskapelig etter å ha blitt 50

– Modig av og til

Likevel ser hun på arbeidet som inspirerende og menings­fylt, og roser fine og dedikerte mennesker i styre og i administrasjon. Til sjuende og sist var det kampen for de grunnleggende verdiene i fotballen internasjonalt og det å sette fotballens grunnverdier i sentrum som motiverte henne:

– Jeg blir lett glad i mennesker og har alltid ment at jeg kan være en som representerer andres rettigheter når de av en eller annen grunn ikke har anledning selv. Det var derfor jeg som liten bestemte meg for å bli advokat, og derfor jeg takket ja til å være fotballpresident.

– Å stå på talerstolen i Doha krevde mot. Har du alltid vært like modig?

Hun rister på hodet.

– Jeg ser ikke på meg selv som statisk modig, men det følger lederansvaret å forsøke å være modig av og til. Som ledere må vi ta ansvar når vi står overfor vanskelige dilemmaer, ikke dekke over. Jeg blir motivert av ­kollegene mine som gir alt de har og stoler på at jeg tar ansvar sammen med dem.

Amnesty har kalt VM i Qatar for sportsvasking, og presset på for å få endringer etter avsløringer om brudd på menneskerettigheter for migrantarbeidere. Flere ­norske fotballklubber flagget tidlig at de boikottet ­arrangementet.

– Da Qatar ble tildelt VM, jobbet jeg som kommentator for NRK, og jeg sa tidlig fra til sjefen om at jeg nektet å kommentere Qatar-VM, sier Lise.

– Mener du Norge som nasjon burde ha boikottet VM og latt være å sende kampene?

– Dette ble grundig debattert i Norge, og flertallet på et ekstraordinært forbundsmøte stemte for at Norge ikke skulle boikotte, men at vi heller skulle delta og jobbe for endring og påvirkning ved tilstedeværelse.

Lise mener at det ikke er noen fasit på hva som er ­riktig virkemiddel og at terskelen for at Fotballforbundet skal vende seg bort fra konkurranser, må være ekstremt høy.

– Fotballens største kraft og verdi er at den forener når ting er vanskelig. Jeg har dyp respekt for dem som mener at vi burde boikottet, jeg ville helt sikkert vært blant dem, hadde jeg ikke vært på innsiden av Norges Fotballforbund da saken kom til Forbundstinget. Og trusselen om boikott var utvilsomt en viktig driver av debatten her hjemme.

- Det var ei helvetes ensom tid

– Vi må si fra så alle hører det

Det er ikke bare i Doha at Lises stemme ble hørt i 2022. Også under VM talte hun makta midt imot, blant annet for avgjørelsen om at ­spillerne ikke fikk bære armbind i regnbuefarger. Sånn i ettertid, hva har det kostet henne å heve stemmen?

– Det koster å være kritisk, særlig mot egen organisasjon. I gode kulturer er det naturlig å ta kritikken ansikt til ansikt internt. Men noen saker er gått for langt, sitter for fast, til at den indre bakromskulturen klarer å styre oss i riktig retning. Da må vi si fra så alle andre hører det.

Hun tror veien til posisjon og anerkjennelse hos mange andre forbund, særlig utenfor Europa, er blitt lengre etter talen. Hun understreker at det er viktig for henne å få fram at det ikke er hennes rolle å kritisere kulturer i ­andre deler av verden.

– Alle er velkomne i fotballen, og jeg mener den skal spilles overalt. Men fotball skal og må være trygg også for arbeiderne som bygger stadionene vi skal spille på.

Lise har vært tilbake i Qatar siden, også før VM, med den norske delegasjonen for å følge opp det fotball­demokratiet i Norge har pålagt NFF, og for å bidra til ­dialog. Men selve kampene var de ikke til stede på.

– Det var spesielt å være der i forbindelse med åpningen. FIFA, ved president Infantino og hans team, var veldig konflikteskalerende og gikk langt i å presse ­fotballens helt grunnleggende og universelle verdier ­tilbake, sier Lise.

– Det bekymrer oss veldig, og jeg tror vi går en ­vanskelig tid i møte i internasjonal fotball.

Hun understreker at qatarerne tok imot henne med vennlighet og et ønske om å diskutere, også det de var grunnleggende uenig om.

– Vi er ikke naive, Norge klarer ikke flytte dette helt alene, men jeg gir aldri opp håpet og troen på at vi må snakke sammen. Også om det aller vanskeligste. Vi kan ikke kreve gjennomslag, og vi må lytte selv. Men vi kan dytte centimeter for centimeter og være tydelige på at noen ting er grunnleggende og ikke til forhandling. ­Fotballens skal være trygg. Fotballen skal være for alle.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no