<strong>FAMILEKAOS I INNSPURTEN:</strong> Forfatter Heidi Linde er ute med ny bok. Skriveinnspurten ble ikke som planlagt. Foto: Heidi Spanthus
FAMILEKAOS I INNSPURTEN: Forfatter Heidi Linde er ute med ny bok. Skriveinnspurten ble ikke som planlagt. Foto: Heidi Spanthus Vis mer

Familieliv

- Jeg følte meg fanget i familien

Heidi Lindes plan var å ha skriveinnspurten alene. Så kom korona, og mannen og de tre barna var hjemme 24/7.

Publisert

- Jeg har følt meg fanga selv jeg, sier forfatter Heidi Linde fra andre siden av sitt eget kjøkkenbord.

Rekkehuset i Oslo er formiddagstille og barnefritt. Samboer er på jobb. Det er nå Linde vanligvis er på sitt mest produktive. Foran PC-en, for seg selv, forsvinner hun inn i teksten, og blir der uforstyrret i flere timer.

- Jeg var jo i innspurten på boka. Planen var å ha deler av påsken alene til å jobbe. Så kom korona.

Linde løfter brynene.

- Det var mildt sagt krevende!

For i stedet for etterlengtet skrivetid alene, ble huset ble fylt opp av alt det to tvillinggutter på fjorten, en datter på seks og en journalist-samboer med hjemmekontor fyller et hus med. I disse unntaksukene hvor hun forsøkte å finne skrivestunder og konsentrasjon, konstant avbrutt av andres behov for leksehjelp, brødskiver og sysselsetting, kan det kanskje ha føltes som en liten trøst, en kilende følelse i magen, at temaet i boka hun hadde jobbet med i fire år i alle fall framsto som skremmende aktuelt?

- Tematikken føltes i grunn presserende, ja, sier Linde og fortsetter:

- Jeg tror mange har reflektert litt ekstra over familiesituasjonen sin, og hvordan man har det hjemme med arbeidsfordeling og sånn i denne perioden, sier Linde.

For er vi så likestilte som vi liker å tro? Og hva skjer med det romantiske parforholdet når altfor mange praktiske, usexy oppgaver tar opp plass mentalt?

Hverdagsstress i hamsterhjulet

I boka «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» møter vi hovedpersonen Vigdis som føler seg fanget i familien, overmannet av hverdagslig stress og uendelige oppgaver. For det er hverdagen på sitt mest banale og repeterende med sms-er om hvor gymbagen er, dorullsalg på facebook med påfølgende utkjøring, hverdagsmiddager og krysspress det handler om. Hvordan stort og smått etter hvert føles som det samme, og går over til å gi Vigdis en følelse av å være i konstant alarmberedskap.

«Vigdis står ved soveromsvinduet og stirrer ut i høstmørket mens hun tenker på hvilke ord hun bør velge nå som hun skal fortelle Rune, ektemannen gjennom drøyt tjueto år, at hun kommer til å forlate ham. Det er mye annet hun heller kunne ha tenkt på. Sengetøyet (hvor lenge er det egentlig siden det ble vasket), juleturnusen (om hun blir satt opp julaften, hvem kan hun i så fall forsøke å bytte vakt med), eller posene med småting som står på gulvet inne i klesskapet hennes; hårstrikker, nøkkelringer, duftsåper, figurformede viskelær og selvlysende slim; fire bæreposer med fullstendig unødvendige ting som hun omhyggelig skal pakke inn i syttito gaver og fordele i barnas julekalendere».

Sånn starter boka. Og leseren blir tatt med på en runde norsk middelklasseliv der alle impliserte ser ut til å stille seg ett overordnet spørsmål: Er dette alt?

Linde dykker ned i hverdagen. Ned i skittentøyskurven. Hun dissekrerer «dugnadsånd» og ser på hva morsrollen gjør med ulike typer kvinner. Vi møter Vigdis, som endelig finner mening, rent kroppslig i å være mamma. Og Linn, som ser at barnet tar vekk det som var hennes viktigste valuta, nemlig det å være tiltrekkende i menns øyne. Og der Vigdis opplever at barna nesten er for nær henne, at de framstår som nesten grenseløst intime og ikke gir henne rom til å puste, strever Linn med å nå fram til sin ene datter.

- Vigdis og Linn er to veldig forskjellige kvinner. Jeg hadde lyst å vise hvordan morsrollen påvirker oss ulikt. Men jeg håper leseren kjenner sympati for begge, påpeker Linde.

<strong>HVERDAGSSTRESS:</strong> Kvinner endres av morsrollen, på ulike måter mener Linde. Foto: Helene Spanthus
HVERDAGSSTRESS: Kvinner endres av morsrollen, på ulike måter mener Linde. Foto: Helene Spanthus Vis mer

I boka tvinnes historiene sammen. Og uten å røpe for mye, blir det mer dramatisk enn krangling over oppvasken. Men dramaet starter i grunn der. I hverdagslivets iboende usexy-het. Mellom dorullsalg og barnehagehenting.

- Jeg syns for øvrig det er for lite dorull i norsk samtidlitteratur! Jeg har stått i den dorullklemma selv jeg, og lurt på om jeg skal legge det ut på Facebook for å få det unna. Det er jo helt klart det enkleste for dem, men kan man egentlig kalle det en dugnad, spør Linde.

Og hvorfor blir det så ofte til at det er kvinnene som tar ansvaret for den hjemlige organiseringen?

Hva skjedde med likestillingen?

- De fleste av oss opplever at vi lever i likestilte forhold. Ofte jobber begge to. Og det er få menn som ikke bidrar med henting og bringing og den pakka der, sier Linde.

- Men så er det alt dette andre da. Alt som innebærer å huske, fikse, og organisere. Dette som i sosiologien kalles det tredje skiftet, sier Linde.

Det første skiftet er lønnsarbeid. Det andre skiftet er alt det konkrete hus- og omsorgsarbeidet, støvsuging og henting og bringing for eksempel. Mens det tredje skiftet er administreringen av det hele. Ansvaret for at det skal gå i hop.

- Det som kjennetegner disse oppgavene er at de syns best dersom de ikke blir gjort, forklarer Linde og ramser opp alt fra manglende tøy i barnehagen, kaker som ikke blir bakt, gaver som ikke blir gitt, avtaler som blir glemt.

- Mitt klare inntrykk er at mye av denne administreringen fortsatt faller på kvinnen, sier Linde.

<strong>ROMANTIKKENS DØD:</strong> - Ikke nødvendigvis, men moderne familieliv krever sitt, mener Linde. Foto: Helene Spanthus
ROMANTIKKENS DØD: - Ikke nødvendigvis, men moderne familieliv krever sitt, mener Linde. Foto: Helene Spanthus Vis mer

- Og hva er konsekvensen av det, spør hun nærmest retorisk? Kan det påvirke sykefraværet? Skilsmissestatistikken?

Linde tar en slurk kaffe.

Usexy tidsklemme-debatt

- Jeg syns uansett vi må heve debatten fra å handle om ferdigkake eller ikke. Dette med at kvinner bare må slutte å være så perfeksjonistiske. Ferdigkake er helt topp for de aller fleste. Men den skal huskes på den også, sier Linde og legger til at det svært sjelden er kvinner som sier «Å, er det i dag det er grilling i barnehagen?».

- Mange sier at de ikke har lyst å ta den tidsklemme-debatten. Det er jeg helt enig i - for den er jo så usexy! Men på den annen side: hva er egentlig løsningen? Å si nei til at barna skal gå på aktiviteter i det hele tatt? Ikke hjelpe til med skolearbeid? Linde sukker.

Hvorfor det har blitt sånn, og hva man eventuelt kan gjøre med det er imidlertid en annen diskusjon.

- Jeg tror mange i min generasjon har vært opptatt av at dette er en tematikk som man må snakke med jentene sine om. At de skal være sterke og selvstendige og være i forhold der man deler likt. Men vi må ikke glemme å snakke med guttene. Å gjøre dem klar over at det er veldig mange skjulte oppgaver. Se hva som må gjøres. At det er viktig å bidra, sier Linde.

- Har sluttet å skamme meg

For hovedpersonen Vigdis har familielivet etterhvert gått fra å være nært, trygt og godt, til å bli kvelende. Hun har mistet seg selv, føler seg fanget. Sistnevnte er følelse Linde har kjent på selv.

- Men i motsetning til de jeg skriver om har jeg funnet ut hva det handler om for meg. Og det er behovet for å være for meg selv. At jeg trenger egentid, noe som bare er mitt, forklarer Linde. Og det har hun for øvrig sluttet å skamme seg over.

- For jeg vet at det ikke handler om at jeg ikke er glad i samboeren min eller barna mine. Det er bare sånn jeg er skrudd sammen, noe jeg må ha for å fungere, sier Linde oppriktig. Hun mener hun alltid har vært sånn, men at hun ikke helt forsto det før hun ble mor til to på en gang.

- Det var altoppslukende og selvsagt krevende, sier Linde og forteller at hun etter hvert fikk kort lunte av å befinne seg i en situasjon der det å være for seg selv fremsto som en umulighet i overskuelig framtid.

- Heldigvis hadde jeg fantastiske svigerforeldre og en veldig forståelsesfull samboer som allerede da barna var rundt ett år gamle tok dem med på vinterferie uten meg, sånn at jeg fikk skrive, forteller Linde.

Følelsen var befriende. Rapporter om fornøyde barn, glad samboer og smilende svigerforeldre gjorde også noe med skamfølelsen. Den ble borte.

Er romantikken dødsdømt?

Hovedpersonene i boka har ulike behov. Felles for dem begge er likevel ønsket om ikke forsvinne som individ, og sitte igjen med en lapp i panna der det står «mamma». Men er hverdagen dømt til å drepe all romantikk - for så godt som alle? Hvordan skal man beholde piff, lyst og humør i en malstrøm av ubetalte fakturaer, FAU-møter og fastbrente matrester på komfyrtoppen?

- Jeg er ikke noen samlivssekspert. Men jeg vet at det hjelper å være ærlig om hva man har behov for, og at man liker seg selv dårligere når man kjefter og klager. Ikke når man gjennom heller. En gjensidig raushet for hverandres behov, er vel det som i grunnen fungerer. Å være villig til å se hva den andre trenger. Mye av det vi klager over, handler jo om at vi føler oss forbigått på et vis, forklarer Linde.

Så når vi klager over at husarbeidet faller på oss, da klager vi egentlig over noe annet?

- Det kan handle om noe mer ja. Noe større enn bare de sure sokkene på gulvet, forklarer Linde.

En frustrasjonen over at behovet du har for orden ikke blir anerkjent for eksempel. Eller at partneres jobb anses som viktigere enn din, og derfor faller flere av de praktiske og organisatoriske oppgavene på deg.

- Men så klart, noen ganger handler det også om at noen må ta ut av oppvaskmaskinen og gå med søpla, sier Linde og ler.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer