Hvem vil ta meg inn til seg når det blir kaldt
Hvem vil si du er av meg jeg elsker din sjel gjennom alt
Hvem orker å se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn
Det begynner å ligne et liv dette her det begynner å bli en bønn
(Ole Paus)
Ikke et øye var tørt da Sebastian Christensen sang sin siste sang i talentshowet The Voice på TV2. Da stemmen hans brast under uttalen av ordet sønn, måtte også dommer og artist Ina Wroldsen ha et papirtørkle.
For dette er spørsmål han har stilt utallige ganger gjennom sitt 55-årige liv, og flere ganger enn han kan huske, har han opplevd å ikke bli godtatt for den han er.
Sebastian har ikke alltid vært Sebastian, hvert fall ikke i andres øyne. Han ble oppdratt som Anne Siri, men fra tidlig alder har han omtalt seg selv som Sebastian.
Han byr på kaffe og wienerbrød en mild maidag når KK kommer på besøk, og serverer mens Storm, den ivrige korthårede Collien hans, ivrig løper frem og tilbake.
Matfar forklarer at han fikk hund for ett og et halvt år siden, under pandemien, og at det er godt å ha selskap.
Og ett og et halvt år var Sebastian selv da han ble gjenforent med sin mor.
Familieterapeut: - Dette er den største feilen steforeldre gjør
Satt bort til besteforeldrene
Da Anne Siri kom til verden i 1967, fikk faren beskjed om at han snart måtte forlate den. Han hadde kreft i magen med spredning og skulle etterlate seg enke og to barn.
Med to små og med en døende ektemann ble det mye for den unge moren. Foreldrene velger å sette bort barna sine denne tiden til besteforeldre. Mormoren slutter i jobben sin for å ta vare på barna, men Sebastian opplever henne ikke som varm eller kjærlig.
Etter halvannet år, døde faren. Dette er noe Sebastian aldri tror at han noen gang vil komme over. Den tilknytningen som barn på naturlig vis får til sine foreldre i begynnelsen av livet, uteble for han.
Etter en tid møter moren en ny mann og de tar med seg de to barna og flytter til en liten bygd.
Connie fikk aldri pupper eller mensen
«Fritt vilt»
Sebastian forteller at dagbøkene fra barndommen på 70-tallet er preget av angst og isolasjon. Sebastian har opplevd seg som gutt så langt tilbake han kan huske, og han var et barn som så ut som en guttejente, og som ville gjøre «gutteting».
I en liten bygd er det ikke lett å være annerledes. Han opplever mobbing og utestenging fra barna. Han forsøker heller å hevde seg i idrett og spiller fotball på guttelaget, der han ble kalt for «Kåre med håret».
Av enkelte blir krenket på det groveste. Sebastian forteller at han ble utsatt for erting, mobbing, vold og dessverre for seksuelle overgrep fra voksne utenfor familien. Det gjorde at han følte seg som «fritt vilt» i bygda.
Da puberteten, med all dens forvirrende hormoner, følelser og forandringer traff Sebastian, ble skammen desto større.
Han hadde jentekropp, men følte seg som gutt og var interessert i jenter, som gutter flest. På ungdomsskolen ytret en voksen noe til han, som har brent seg fast i hukommelsen:
«Det er bare gutter som blir forelsket i jenter altså, hvis ikke er du lesbisk.»
– Jeg husker det. Det brant i kroppen. Jeg ble påført skam, og jeg skjønte at det hen mente var feil - var meg.
LES OGSÅ: Transpersoner- Det eneste jeg vet er at jeg er jente
Slo ut frustrasjonen
Men det var også i den tiden at Sebastian oppdaget musikken og det var trommer som først fanget interessen hans. Ved å slå på trommene kunne han få utløp for mye frustrasjon. Samtidig sang han med og utviklet etter hvert en kraftfull stemme når han skulle overdøve slagverket.
Musikken hjalp han også med å overvinne en annen utfordring: Nemlig stammingen som han hadde slitt med hele barndommen. Musikken ble et fristed hvor han ikke kjente seg krenket. Sebastian har alltid likt jazz, soul, blues og gospel. Etter at han satset på musikken, pushet bestefaren hans ham til å bli bedre og jobbe hardere med den.
Det var også bestefaren som kom opp med navnet Sebastian, gjennom et eventyr han ofte fortalte barnebarnet i oppveksten.
– Det var nok bestefar sin måte å indirekte fortelle meg at han så min annerledeshet, ved å lage en fantasifigur, som ble mobbet og trengte en venn.
Men bestefaren var av den gamle skolen og Sebastian følte aldri at han ble anerkjent. Likevel, etter han døde, fant barnebarnet en hel skuff på kontoret hans- full av avisutklipp om Sebastian.
– I mangel på mannlige gode idealer, så var nok bestefaren min det forbildet jeg hadde under oppveksten.
Sebastian flyttet hjemmefra rett etter ungdomsskolen. Han hadde fått nok av skolegangen og bygda.
Cecilie vokste opp med psykisk syk mor: - Vi snakket om veldig mørke ting
Ble til «ingen»
Så følger mange år med få oppturer og mange nedturer. Ordene fra ungdomsskolen følger ham og han opplever å bli tvunget inn i en kategori han ikke kjenner seg hjemme i. Kategorien lesbisk.
Å leve som lesbisk fordi det er sånn verden ser på ham, tynger Sebastian. Han føler at han, i ett kjønnsperspektiv, blir til ingen. Første gang han blir innlagt på psykiatrisk institusjon er han 28 år. Han opplevde at de var mest opptatt av finne ut hva som feilte ham, i stedet for å spørre hva som hadde hendt ham.
Det var ikke før han var ganske voksen at traumene ble tatt tak i. Første gang han forteller noen om de seksuelle overgrepene, er på Modum Bad på 90-tallet, en institusjon for mennesker med psykiske traumer. Etter til sammen 20 år i psykiatrien møtte han en terapeut som virkelig så han.
– Jeg hadde ikke sittet her i dag, hvis det ikke var for henne.
Noe av det vanskeligste for Sebastian, har vært at det ikke er noe han kunne gjort annerledes. På grunn av den han er, har livet hans blitt en kamp.
– Man bærer så mye skam over kroppen sin, og man er feil og man er skam. Jeg har ikke gjort noe jeg har skyld i, eller noe jeg kan skamme meg over, men jeg ble skam - i hele systemet mitt. Det er veldig ødeleggende for egenverdet, selvfølelsen og livsutfoldelsen.
Samtidig som det har svingt psykisk, har Sebastian likevel fått det til musikalsk. I 40 år har han vært dirigent for ulike kor. Grunnen til at han har valgte å dirigere fremfor å være i sentrum selv, er at han da kunne stå med ryggen til publikum. Også dette har handlet om skam.
LES OGSÅ: Sandra Lyng: Rørende innlegg får kommentarfeltet til å syde
En uventet telefon
Stemmen hans har vært en stor del av identiteten hans og det veide tyngre enn muligheten for å velge å tilføre det mannlige hormonet, testosteron, fordi det ville ha endret stemmen hans.
– Det er ingen medikamenter eller kirurgi som kan hjelpe meg til å bli den jeg kjenner jeg er inni meg. Sånn er det, og det handler om å forsone meg med det, sier han.
Prosessen har vart over mange år og han opplevde at han begynte å få dårlig tid. Derfor valgte han, i 2020, å fjerne den kvinnelige brystformen. Da Covid rammet samtidig, ble det en isolert og ensom tid, og få arenaer for å introdusere seg og leve som Sebastian.
Men i den tunge tiden etter operasjonen, ringte plutselig telefonen en dag. Det viste seg at søsteren hans hadde meldt Sebastian på The Voice. Litt skeptisk, sa Sebastian at han ble nødt til å tenke over om han ville komme på audition. Han tenkte at han ikke hadde den stemmen som skulle til for å være med i et sånt program. Dessuten var han redd for at det faktum at han er transperson skulle få for mye fokus. I dag er han glad for at han takket ja.
– Når jeg først skulle stå frem i verden som Sebastian, så kunne jeg like godt gjøre det i beste taco-tid. Så er man ferdig med det liksom.
Fredag etter fredag imponerte og rørte han både dommerne og seerne med sin evne til å formidle sin historie gjennom musikk. Og det er nettopp som en formidler han ser seg selv.
Dessuten har han vært med å sette søkelys på hvor vanskelig det kan være å vokse opp som transperson. Han forteller at han har fått mange fine meldinger fra folk som heiet på han, men også fra foreldre til barn som er i lignende situasjon som han selv. Selv føler han, på tross av all motgangen og de dype dalene, seg integrert og landet, men det har tatt lang tid.
– Jeg kunne ikke vært med på for eksempel «The Voice» eller jobbet med overgrepsutsatte hvis jeg ikke hadde følt meg stødig i meg selv. Jeg er tross alt 55 år og har jobba mye med ulike livsutfordringer.
Til tross, eller kanskje nettopp på grunn av, motgangen han har opplevd, har Sebastian valgt å jobbe med traumer. Han er høgskolelektor og underviser ved Høyskolen Innlandet, fakultetet for helse- og sosialvitenskap, med traumer som sitt hovedfelt.
– Jeg har skrevet en master der jeg bruker egne erfaringer inn i forskning om pasient- og behandlerrelasjonen.
Men hvordan greier man å lande trygt etter så mange år med psykiske belastninger?
LES OGSÅ: Rasisme: - I mange år lot jeg folk kalle meg n-ordet
Forsonet med moren
Sebastian har også selvmordsforsøk bak seg og vært sterkt plaget av angst, depresjoner og traumereaksjoner. En av de store lettelsene, forteller han, var å bli forsonet med moren sin.
– Det har vært forholdet og relasjonen til mor som har vært vanskeligst for meg. Jeg følte meg forlatt, forsømt og sviktet og jeg brukte mye av livet på å oppleve meg elsket av henne.
Da Sebastian var 32 år, innrømmet moren, ifølge han at hun ikke kjente hun elsket ham. Også for henne hadde den tidlige adskillelsen svekket relasjonen.
Han forteller at det var noe han trengte å høre, for å forstå at det ikke var ham det var noe feil med. Og først derfra kunne de gå videre, selv om det aldri ble et følelsesnært mor og sønn-forhold. Men forsoningen handlet om respekt, åpenhet og aksept for hverandres erfaringer. I 2018 døde moren etter mange år med kreft.
– De siste ukene var viktige, sier Sebastian.
– Hun eide at hun elsket meg på det siste, og kunne dø med fred i hjertet, men jeg kunne ikke gi henne det samme. Det var for sent, men vi forsonte oss med det. Jeg skjønner at hun også har levd med et dilemma og mye dårlig samvittighet.
Alt Eline (26) ville var å fjerne livmoren
Satset alle sparepengene
Alle opplevelsene har gjort Sebastian til en fyr som er opptatt av å snakke om hvordan man har det. Han mener at man, i musikken, blir bedre av å kjenne hverandre og stille opp for hverandre når man trenger støtte.
19. juni runder han av den lange karrieren sin som kordirigent med konsert i Kongsberg kirke. Det er både vemodig og stort for han. Mellom 70 og 80 av hans tidligere korister skal være. Og Sebastian selv skal ikke være dirigent, men solist.
– Konserten blir viktig med tanke på å gå av med selvrespekt og glede. Dessuten har jeg satset alle sparepengene mine på den konserten, så jeg håper jo det kommer folk, ler han. Han håper å få noen kreative år som utøver selv og har et stort låtmateriale han kan ta opp igjen.
– Hva har det kostet å kjempe seg gjennom dette og komme dit du er i dag?
– Kostnadene er på en måte betalt og nå kan jeg høste gevinsten, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke har kontakt med min egen historie. Det at jeg etter mange år, der jeg ikke har hatt det bra, nå begynner å kjenne på at det begynner å ligne et liv.
LES OGSÅ: - Like etter hun ble født, kom spørsmålene: «Dere skal vel ha en til?»
Sorg å ikke ha egne barn
Drømmen er å skrive bok, en fagbok om kjærlighetsperspektiv i pasient- og behandlerrelasjonen. For hva skal ellers bli arven etter Sebastian når han ikke selv har barn? Han har venninner som er blitt besteforeldre, og ser seg selv i sine barn og barnebarn. Det samme kan ikke kordirigenten si.
– Det at jeg ikke har fått barn selv, og dermed heller ikke kommer til å få barnebarn, er en sorg som melder seg på med jevne mellomrom, forteller Sebastian med en følelsesladet ruhet i stemmen.
Heldigvis har han mange barn i livet sitt og forteller at i tillegg til å ha nevøer og nieser, er han også filleonkel til flere unge mennesker. Noe han syns er veldig fint.
«Dunk», sier det.
Storm, slipper en ball ned på terrassen, som matfar- selv har snekret, ivrig etter å få oppmerksomhet.
– Også han der da, sier Sebastian, det er liksom sønnen det.
Til info: Sebastians to søsken har lest og godkjent saken.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
I slutten av 30-årene? Så mange timer søvn du bør få hver natt
