KREATIVE SØSTRE: Storesøstrene heter Haddy Njie og Lisa Aisato, og Jankeh har ført familiens kreative åre videre med motekolleksjoner inspirert fra Norge og Gambia. FOTO: Sara Abraham
KREATIVE SØSTRE: Storesøstrene heter Haddy Njie og Lisa Aisato, og Jankeh har ført familiens kreative åre videre med motekolleksjoner inspirert fra Norge og Gambia. FOTO: Sara AbrahamVis mer

Ny norsk designer:

- Jeg følte meg halvt norsk og halvt gambisk, men jeg ville så gjerne være 100 prosent av noe

Lillesøsteren til Haddy Njie og Lisa Aisato er tydeligvis like kreativ. Etter tre harde år på videregående dro Jankeh til Gambia og fikk ideen til et nytt motekonsept.

Fra oppveksten var hun vant med at foreldrene sendte penger til familien i Gambia. 18 år gammel ble også Jankeh N`Jie Jamanca (24) opptatt av å gi noe tilbake til landet. Hun hadde dratt til foreldrenes fødeland for å avreagere etter videregående, og kjent varmen fra storfamilien der.

Kort tid etter at hun kom hjem til Norge, oppladet av energi, kom idéen om å starte et eget klesmerke, Jarga Design, Jarga etter oldefarens slektsnavn. Lidenskapen for mote hadde hun hatt lenge allerede. Nå forstod hun at det var dette som kunne bli hennes måte å bidra på, at hun gjennom å starte en designbedrift på sikt ville kunne skape arbeidsplasser i Gambia.

-Jeg ønsket å gi tilbake til landet på en måte som over tid ville kunne skape selvstendighet og gi økt kompetanse, forklarer Jankeh.

LES OGSÅ: Som barn delte de to små søstrene alt, så gled de bare lenger og lenger bort fra hverandre. Helt til Lisa en dag ringte storesøsteren.

Tre vanskelige år

Årene på videregående, som Jankeh akkurat hadde lagt bak seg, var ikke enkle. Det ble en brå overgang fra ungdomsskolen, hvor hun var kapteinen på håndballaget og hadde en stor vennegjeng.

Men allerede på vei til første skoledag på videregående, kjente Jankeh fra Kolbotn, at noe var annerledes. Hun som alltid hadde vært utadvendt og sprudlende, fikk for første gang en følelse av å ikke være velkommen.

-Det første året var jeg i sjokk over det som skjedde. Det andre året handlet det om å stå i det. Det tredje året ble masken jeg hadde tatt på meg så tung å bære. Jeg sluttet å møte opp, jeg lå bare hjemme. Jeg ble usynlig.

Jankeh forteller åpent og avklart hjemme i sofaen på Grünerløkka, om de tre årene hun beskriver som de vanskeligste i hennes liv - men også de viktigste.

-Opplevelsen var ikke på topp, men erfaringen var gull, ler hun.

I dag er hun veletablert som designer med Jarga Design, der hun skaper mote som er inspirert både av det skandinaviske og vest-afrikanske. Det lange mørke håret ligger glatt og rettet rundt henne, ofte forteller hun også med latter. Men veien fram til å bli suksessfull designgründer har vært humpete.

LES OGSÅ: Rasisme: - Da jeg flyttet til oslo, trodde menn jeg var til salgs.

Dusjet i kjærlighet

Barndommen var av det sjeldent lykkelige slaget. Jankeh beskriver et åpent hjem med to svært tilstedeværende, godt integrerte gambiske foreldre. Hun vokste opp med to yngre søsken - og to eldre fra farens første ekteskap. De to halvsøstrene programleder Haddy og illustratør Lisa Aisato, har aldri kjentes som noe annet enn hele.

- Både moren min og moren til Haddy og Lisa er to sterke kvinner som har dusjet alle oss barna med kjærlighet. Vi har feiret alle bursdager sammen, jul og 17. Mai. Vi har vært gjennom mye sammen.

- Oppveksten på Kolbotn var helt fantastisk. Om jeg skal etablere meg med familie, vil jeg tilbake dit. Jeg hadde masse venner og manglet ingenting.

LÆRDOM: -De tre årene på videregående var de verste årene i mitt liv. Nå forstår jeg også at det var de viktigste årene i mitt liv. Jeg lærte så mye om meg selv og verden, mener Jankeh i dag. FOTO: Sara Abraham
LÆRDOM: -De tre årene på videregående var de verste årene i mitt liv. Nå forstår jeg også at det var de viktigste årene i mitt liv. Jeg lærte så mye om meg selv og verden, mener Jankeh i dag. FOTO: Sara Abraham Vis mer

På skolen var Jankeh en utadvendt og sprudlende type. På håndballbanen var hun god, så god at hun satte seg mål om å bli Norges første gambiske landslagsspiller.

Så kom første skoledagen på videregående skole, i 2010. I ettertid har hun sett det klarere: Tilsynelatende små ting fikk stor betydning i en alder der usikkerheten på seg selv og andre kan være stor. Som at hun møtte opp første skoledag uten sminke.

- Vi var flere fra forskjellige ungdomsskoler som kjempet om å få komme med i den kule gjengen. Så kom jeg som ikke var opptatt verken av sminke eller merkeklær. Da var jo ikke jeg den enkleste å ha med på laget.

- Jeg var nok litt naiv. For meg er stil bare det du selv synes er kult. Jeg forstod ikke helt at andre kunne danne seg en mening om meg ut fra det. Jankeh ler litt av det i dag. Men den gangen forandret det mye på kort tid.

- Jeg er veldig sensitiv på energi. Hver gang jeg merket at de ikke ønsket meg der, trakk jeg meg tilbake. Det gjorde så utrolig vondt at jeg ikke fikk være med. Jeg trodde alle var mot meg.

Etter bare noen uker var det ikke lenger noen som spurte henne om de skulle ta følge til håndballen. Hun som en gang hadde vært sprudlende og utadvendt, og omgitt av venner på skolen, gikk nå taus og alene rundt. Mange av skoledagene var navneoppropet den eneste gangen hun ytret noe. I matfriminuttene satte hun seg alene på bilblioteket, leste og spiste der.

LES OGSÅ: Linn Skåber om den nye kjæresten

Femti prosent norsk

Under oppveksten hadde Jankeh aldri opplevd rasisme, hadde ikke en gang tenkt tanken på at hun kunne komme til å bli utsatt for det. Men en dag hun kom til klasserommet, hadde noen skrevet på pulten hennes med sprittusj. Norge er for nordmenn, stod det. Jankeh vasket det vekk med skolens tørkepapir. Jankeh ler en liten selvironisk latter over hvor naiv og optimistisk hun tenker at hun var den gangen.

- Jeg er jo norsk, den er ikke til meg, tenkte jeg. Men da jeg fortalte om det hjemme, sa faren min: «Beklager, Jankeh, men den var nok til deg.» Det bekreftet at jeg var på feil plass, at jeg ikke hørte til. Det var helt forferdelig. Jeg ble så lei meg.

Hvem var hun egentlig? Hun følte seg norsk, var født og oppvokst her, feiret jul og 17. Mai. Var ikke det nok til å kunne kalles norsk? Hun var jo ikke gambisk heller - på ferie der, kalte mange henne bare hun norske.

- Jeg begynte å se det flerkulturelle som en byrde. Jeg følte meg 50 prosent norsk og 50 prosent gambisk - men at det ikke var nok. Jeg ville så gjerne være 100 prosent av noe.

Stoltheten kunne imidlertid ingen ta fra henne. Hun slo aldri blikket ned. Og hun formante seg selv: Du roter ikke til dette. Skolen handler ikke om å ha det gøy, men om å fullføre.

- Jeg tok på meg en maske. Men det ble mer og mer ensomt for hver dag som gikk.

Det tredje året på videregående, var nesten ikke til å bære. Ofte ble hun liggende i senga hjemme, fant ingen motivasjon til å dra på skolen. To jenter på skolen gjorde likevel en stor forskjell.

- To jenter jeg kjente fra håndballen hjalp meg. De hadde sine venner å være med på skolen, men det at de så meg og flere ganger valgte å være med meg på biblioteket, betydde utrolig mye, forteller Jankeh.

En stor støtte hadde hun også i lillesøsteren sin, som startet i første klasse på videregående da Jankeh begynte i tredje.

-Hun kunne ha vært med vennene sine, men passet alltid på å være med meg. Uten familie og vennene jeg hadde på fritiden, hadde jeg aldri klart det. Å ha noen som hadde helikopterperspektiv, og kunne si at «dette er en SÅ liten del av av livet... det kommer til å ordne seg!»

LES OGSÅ: Birgit Skarstein: - Ingen i mediebildet var som meg

Brikkene falt på plass

Samme dag som siste eksamen var unnagjort, satt hun på flyet til Gambia, sammen med familien, på vei til sommerferie.

- Jeg var så ferdig med alt sammen, og ville bare bort fra alt.

Ferien i Gambia skulle bli en ny start. Hun tilbrakte mye tid med familien, hang på foreldrene når de møtte slektninger, ville så gjerne bli bedre kjent med både dem og den gambiske kulturen. På kveldene spiste de mat sammen og spilte spill til langt på natt.

- Det var så godt å være omringet av kjærlighet, det ga meg perspektiv.

STYRKE: En gang kjempet hun med egen flerkulturelle identitet - i dag holder hun foredrag om fordelene. -Om jeg deler historien min tusen ganger, og fem blir inspirert, er jeg kjempeglad. FOTO: Cedric Lynne
STYRKE: En gang kjempet hun med egen flerkulturelle identitet - i dag holder hun foredrag om fordelene. -Om jeg deler historien min tusen ganger, og fem blir inspirert, er jeg kjempeglad.
FOTO: Cedric Lynne Vis mer

Hjemme i Norge startet hun sitt klesbyrå med inspirasjon fra begge landene. Allerede julen 2013, hadde hun sin første kolleksjon klar. Sammen med en designvenn som også ønsket å lansere sin først kolleksjon i Gambia, dro hun ned. Leide lokale på et hotell, hyret inn modeller, dj og konferansier.

- Jeg var 18 år og on top of the world, smiler Jankeh.

Et hundretalls personer kom for å se. Da Jankeh overrakte inntektene fra motevisningen til veldedighetsorganisasjonen The Gambia Federation of the Disabled, holdt hun en tale, som hun så at rørte flere av de som var tilstede.

- Det var viktig for meg å få sagt at jeg både var norsk og gambisk, og at jeg gjerne ville bidra. Jeg tror jeg klarte å gi håp og tro - det er kanskje noe av det viktigste for meg.

Hun som hadde gått rundt på skolen i tre år og kjent seg usynlig, var nå en det skinte av. Og hun som hadde vært så usikker på egen identitet, forstod nå at hun var 100 prosent norsk og 100 prosent gambisk.

- Jeg forstod det da jeg jobbet med å skape en historie rundt klærne. Både for meg og for klærne jeg lager, handler det om viktigheten av å ha med seg både det norske og det gambiske. Droppet jeg den ene delen, var det en viktig del av meg som ville bli borte.

- Jeg hadde løpt i feil retning

Slik falt mye på plass i Jankehs liv. Da høsten kom i 2014, startet hun på moteskolen Esmod. Samtidig var etterspørselen etter klærne hun hadde laget til visningen i Gambia såpass stor, at hun begynte å jobbe med skreddere her hjemme, med et mål om å kunne masseprodusere. I fire år jobbet hun beinhardt. Hun klarte å få i gang produksjon av klærne i Polen - en planlagt mellomløsning, før hun ville flytte hele produksjonen til Gambia.

Sammen med venner, startet hun også Jarga Art & Fashion Weekend, som siden har vært en årlig hendelse, der idéen er å synliggjøre kunst og entreprenørskap på tvers av etnisitet og kultur. Da en kjær tante døde i en bilulykke, bestemte hun seg for å jobbe enda hardere - fordi hun følte at hun ikke hadde rukket å gi henne noe tilbake.

Så skjedde flere ting, som fikk henne til å forstå at det å gi tilbake, ikke bare handlet om å skape arbeidsplasser for andre. I 2015 frontkolliderte samboeren hennes med en lastebil og ble lam på hele venstre side. I tre måneder bodde de på sykehuset sammen, så fulgte rehabilitering på Catosenteret.

- Det ble en helt annen hverdag enn det vi hadde sett for oss. Den hardtarbeidende macho mannen min var plutselig helt hjelpesløs, forteller Jankeh.

Igjen var hjelpen fra familien uvurderlig. Så rammet ulykken på ny: Med kort tids mellomrom mistet hun begge sine kjære svigerforeldre. Langsomt vokste en ny erkjennelse fram.

- Jeg skjønte at jeg hadde løpt i feil retning.

Hun hadde jobbet beinhardt med å nå sine mål, var så opptatt av at foreldrene skulle få se at hun brukte sitt fulle potensiale - men hva om de også gikk bort? Hadde hun da fått gitt dem det som betydde mest?

- Foreldrene mine har vært så stolte av meg. Men de bryr seg jo egentlig ikke om kolleksjoner - de vil ha en datter de kan være sammen med.

Nå tenker Jankeh at det å gi tilbake først og fremst handler om å være tilstede for sine nærmeste, gjøre en forskjell for dem - slik hennes foreldre har gjort en forskjell for henne.

-De har gitt alt. Nå er det min tur til å gi tilbake. Det er mange måter å gjøre det på. Man må finne det som passer akkurat nå.

Etter tre tøffe år, er samboeren i dag blitt hennes ektemann. Han er fullt restituert og tilbake i jobb. Nylig fullførte hun flyttingen av klesproduksjonen til Gambia, slik planen hele tiden har vært. Å skape arbeidsplasser der, kjennes fortsatt meningsfullt. Nå ønsker hun å utvide også med vesker, smykker og møbler. Samtidig er hun i gang med å bygge opp et team som kan jobbe selvstendig med produksjonen, slik at hun selv kan bruke mer tid på familien.

-Jeg løper fortsatt raskt, men nå handler det mer om å være den beste kona, den beste datteren, søsteren og tanta. Jeg tenker at alle er på jorda for en grunn. Det er ikke basert på hvor mange klær jeg selger -men på hvilken forskjell jeg gjør for mine nærmeste.

LES OGSÅ: Ida (21): Jeg kunne sitte opp til fire om natta og lese til prøver.

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Flere populære saker: