BONUSBARN: - Jeg kom inn i et hjem der Marit og tvillingene hadde levd sammen i noen år. Det lå en historie der, jeg fikk aldri startet på null. Vi brukte mange år på å finne ut av det, forteller Espen.  Foto: Geir Dokken
BONUSBARN: - Jeg kom inn i et hjem der Marit og tvillingene hadde levd sammen i noen år. Det lå en historie der, jeg fikk aldri startet på null. Vi brukte mange år på å finne ut av det, forteller Espen. Foto: Geir Dokken Vis mer

Bonuspappa

- Jeg følte større kjærlighet for mitt biologiske barn

Espen ble bonuspappa til Helene da hun var fire. Det tok derimot ti år og et TV-program til før relasjonen kom helt på plass. Hvordan kom de seg gjennom det?

Det er gått 21 år siden Espen og Marit møttes i jakkekøen på vei inn til et utested i Fredrikstad, 31 og 29 år gamle. Fra første stund var det god kjemi, allerede da fortalte Marit om separasjonen hun hadde tatt ut sju måneder tidligere – og om tvillingene Helene og Marcus på fire år, som hun nå hadde hovedomsorgen for. 

Bare en snau måned etter å ha møttes ble de gravide. «Gi meg en dag», svarte Espen da Marit bare en måned senere ringte om den store nyheten – sa opp lærerjobben, solgte leiligheten i Oslo og flyttet inn til henne og barna i Fredrikstad.

Og selvsagt kunne ingen vite den gangen at følelsene han skulle få for sin førstefødte datter, skulle bli noen helt andre enn for Marits tvillinger. At det skulle ta ti år med mange krevende følelser og situasjoner før relasjonen mellom ham og tvillingene falt på plass. Eller at alt likevel skulle føles verdt det, sittende på en hesterygg i Spania i fjor sommer, under innspillingen av en tv-serie.

For som Espen sier det: 

– Det skulle egentlig ikke ha gått. Jeg fikk mye ansvar veldig fort. Vi hoppet over forelskelsefasen og gikk rett på mye ansvar med barn, økonomi og husholdning.

LES OGSÅ: Hvor høyt kan man egentlig elske andres barn?

Dette er de vanligste utfordringene 

Stadig flere får mye fort. I dag bor nærmere 90 000 barn med en bonusmamma eller bonuspappa, eller stemor eller stefar om man vil. At det er krevende og kan ta tid å få de nye relasjonene på plass, er velkjent for familieterapeut Sverre Jor. I 15 år har han nærmest daglig møtt tematikken ved familievernkontoret i Trondheim.

503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 181077055


Varnish cache server

– De vanligste utfordringene når en bonusforelder kommer inn i familien, er gjerne at den nye partneren blir introdusert omtrent samtidig med at bruddet er en realitet både for ekspartner og for barnet. Barna kan da få inntrykk av at bruddet har en sammenheng med bonusforelderens inntreden, og ikke med forholdet mellom foreldrene, forklarer Jor. 

Dette er også en vanlig utfordring: 

– Barn er i utgangspunktet opptatt av å være sammen med sin mor eller far, og ikke nødvendigvis sin nye steforelder. Da blir det viktig for den som har truffet «verdens beste partner», å ha is i magen, og ikke forvente at barnet deler denne oppfatningen, oppfordrer Jor.

Ofte kan også de biologiske foreldrene forandre seg mye med en ny partner. 

– Mange barn forteller om at de ikke kjenner igjen sin mor eller far, som plutselig starter en helt annen form for barneoppdragelse enn de hadde i den tidligere familien.

I sum mener familieterapeuten at det å være ste- eller bonusforelder, kan være både veldig lett og utrolig komplisert. Generelt mener han at dette kan være et godt råd: 

– Nøkkelen til en god rolle som ste-/bonusforeldre er at man går litt forsiktig fram og lar seg invitere inn i en rolle som passer den gamle familien. Øv deg på å finne de sidene av barnet som du liker, og ikke start barneoppdragelse med en gang, oppfordrer han.

BONUSPAPPA: – Det har handlet om ikke å gi seg og om å tåle hverandre, oppsummerer Espen Winther (53) sine over tjue år som bonuspappa til Helene (25).  Foto: Geir Dokken
BONUSPAPPA: – Det har handlet om ikke å gi seg og om å tåle hverandre, oppsummerer Espen Winther (53) sine over tjue år som bonuspappa til Helene (25). Foto: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Odd Magnus Williamson: - Jeg har alltid sett på henne som en datter

- Uansett hvor flink jeg blir med barna, så blir jeg aldri pappa

«Å gå forsiktig fram» var imidlertid ikke veien Marit og Espen valgte. 

– Vi har alltid vært litt sånn alt eller ingenting. Barna var også bare fire år, så det var begrenset hvor mye jeg kunne forklare for dem. De syntes først og fremst at det var helt fantastisk å få et menneske i huset som hadde masse energi og overskudd til lek og hygge, forteller Marit. 

– De hadde tillit til meg fra første stund. Marit ga meg hundre prosent tillit til å ta ansvar. Jeg kom inn i en familie som trengte meg. Det var veldig motiverende, minnes Espen.

ALLTID TIL STEDE: Til tross for at det ble vanskeligere å være bonuspappa etter at han selv ble pappa, var Espen alltid til stede for tvillingene.  Foto: Privat
ALLTID TIL STEDE: Til tross for at det ble vanskeligere å være bonuspappa etter at han selv ble pappa, var Espen alltid til stede for tvillingene. Foto: Privat Vis mer

– Vi kalte han pappa til å begynne med, husker Helene.

Espen utdyper:  

– Vi fant aldri et begrep som passet. Espen manglet noe, men pappa var heller ikke riktig. De hadde jo allerede en pappa. Men jeg syntes at det var litt sårt ikke å bli definert som pappa. Jeg hadde et stor ansvar, uten at det ble ordentlig rammet inn. Jeg var nok umoden og sårbar. Men å kjenne på de følelsene var nødvendig for meg for at jeg skulle bli voksen. 

– Jeg husker du sa, at «uansett hvor flink jeg blir med barna, så blir jeg aldri pappa», skyter Marit inn. 

– Jeg hadde ingen rettigheter overfor barna, fastslår Espen. 

Å være stepappa var imidlertid langt lettere før han selv ble pappa «på ordentlig». Åtte måneder etter at han flyttet inn til Marit og tvillingene, kom Johanna.  

– Det skjedde noe vanskelig følelsesmessig da. Jeg følte større kjærlighet for mitt eget biologiske barn.

- Det ble mye sjalusi. Marcus og Helene ønsket selvfølgelig det samme som Johanna fikk: En pappa som var der med hele seg, full av kjærlighet. Jeg prøvde å gjøre det samme overfor dem, men jeg følte ikke det samme. Jeg var jo der – men med mer motstand og blandede følelser, forteller Espen ærlig. 

Helene fyller inn: 

– Dette var ikke noe han sa til oss, men jeg var veldig sjalu på Johanna. På at Espen var hennes ordentlige pappa – for jeg tenkte at han ikke kunne være like glad i meg som i sin egen datter.

For Marit var det tøft å erkjenne Espens ulike følelser for barna. 

– Det var kjempevanskelig for meg, og en sorg å akseptere at kjærligheten for barna var forskjellig. Det såreste var å se hvor høyt de elsket Espen. «Kan du ikke bare gjengjelde, da», husker jeg at jeg sa til ham.

LES OGSÅ: Mine, dine og vårt barn

Sjalusi kan være slitsomt for både voksne og barn

Sjalusi er selvsagt et velkjent fenomen for familieterapeuten. 

– Sjalusi kan være en slitsom følelse for både voksne og barn. Barn kan føle at man «mister» en av sine foreldre til en annen voksen. Jeg snakket med et barn som sa: «Pappa sitt fang er alltid opptatt!» Fanget kan være opptatt både av den nye stemoren eller av hennes barn. «Kanskje er pappa/mamma mer glad i andre barn enn i meg», er tanker som da lett kan oppstå, forteller Jor, som også opplever at foreldrene kan slite med sjalusi. 

– Frykten for at barna skal knytte seg til andre voksne enn seg selv, kan også være en form for sjalusi, forteller han. 

Terapeutens beste råd for å håndtere sjalusien er dette: 

– Å ta tiden til hjelp, og ikke ile til med løsninger fra ste- eller bonusforelderen. 

Marit svarer slik, når vi spør om hvordan de håndterte de vanskelige følelsene. 

– Vi måtte bare stå i det. Du kan ikke tvinge folk til å føle noe de ikke gjør. Men vi har hatt mange krangler og prosesser – dette har vært en lang reise, og stor greie som skulle håndteres. 

Espen istemmer: 

– Løsningen var å ikke gi seg. Stå i det ubehagelige, svelge noen kameler og bare fortsette. Men med verken Helene eller Marcus fikk jeg noen sunn relasjon før etter ti år. Samspillet var vanskelig, erkjenner han. 

– Vi har så mange forestillinger om hvordan ting skal være, men det er noe med det å være der man er og si det man føler, mener Marit, og legger til: 

– Jeg er en sånn person som sparer på gode øyeblikk. Det er de øyeblikkene som har gjort at vi har stått i det. 

For selvsagt har det vært flust også av dem: Helene husker de mange hytteturene til Hvaler, den gangen før hun kunne svømme, da hun skled på badekåpa, falt i vannet – og Espen reddet henne. Eller kaktusen han kjøpte til henne for å skvære opp etter en krangel – selv om Marit ler og forteller hvordan det var hennes lodd hele tiden å rydde opp, som å forklare Espen hvordan det også kan tolkes når man gir noen en kaktus. 

Helene oppsummerer det likevel slik: 

– Det at Espen kom inn i livet mitt, tror jeg nesten reddet oppveksten min.

GODT FORHOLD: Fra den humanistiske navnefesten for Johanna – som utløste mye sjalusi fra tvillingene Helene og Marcus da hun kom. I dag er situasjonen en helt annen: – Jeg ikke er sjalu på Johanna lenger. Vi har et veldig godt forhold, understreker Helene.  Foto: Privat
GODT FORHOLD: Fra den humanistiske navnefesten for Johanna – som utløste mye sjalusi fra tvillingene Helene og Marcus da hun kom. I dag er situasjonen en helt annen: – Jeg ikke er sjalu på Johanna lenger. Vi har et veldig godt forhold, understreker Helene. Foto: Privat Vis mer

- Det har vært en lang prosess 

For slik var det også med Espen. Selv om det skulle ta tid å få relasjonen til bonustvillingene helt på plass, så var han der – hele tiden, med hele seg. 

Også gjennom det som skulle bli vanskelige år for Helene. I sjette klasse ble hun utredet for ADHD, ble satt på en rekke medisiner, hadde spesialundervisning – men aller verst: Nesten ingen ville være venn med henne. 

– Jeg husker da vi skulle feire en bursdag, og det ikke kom noen, forteller Helene.  

– Det var vanskelig å være pappa til et barn som ikke fikk det til, fastslår Espen.  

– Og som var litt ufyselig også, legger Helene til. 

I dag kan hun le når hun tenker tilbake på den tiden da kroppen var fylt med uro, og hun og Espen hadde en avtale om noen kodeord han skulle si når hun burde roe det hele et par hakk ned. «Paraply», sa Espen. «Brannbil». 

– Men det ble jo bare en bekreftelse på enda en ting hun ikke fikk til, skyter Marit inn.

Barn er lojale mot sine foreldre. At barna får et «mandat» fra sine biologiske foreldre til å like den nye bonusforelderen, vil gjøre det mye lettere for både barna og bonusforelderen, mener familieterapeut Jor:  

– Om det er lov til å vise glede og tilknytning til en steforelder, slipper barna å sile informasjon om sitt liv til foreldrene. 

Så kan ting plutselig bare snu. Det var Marit som først oppdaget det rødmalte grendehuset i et eiendomsprospekt. 

– Det var som om alt forløste seg da vi flyttet hit, da frigjorde vi alt det gamle. I den prosessen måtte alle samarbeide, alle hjalp til med å bære. Vi fikk et felles prosjekt.
Alt jevnet seg ut. Da vi kom hit, kunne vi høste fruktene av alt arbeidet, mener Marit. 

Helene, som på denne tiden hadde begynt å henge i et dårlig miljø, fikk hest – og fant med det sitt livs store lidenskap og et sunt miljø å være i.

På den nye skolen ble hun møtt på en helt annen måte. Ja, Helenes nye lærer omtalte henne som en sjelden ressurs. Spesialundervisningen falt bort. Selvtilliten økte. Og på den første bursdagen i det nye huset kom alle som var invitert, til Helenes bursdag. 

Og det er rart med det. Omtrent på samme tid falt også relasjonen mellom Helene og Espen mer på plass. 

– Det ble lettere da vi flyttet hit, det var da jeg begynte å kalle ham pappa igjen. Det har vært en lang prosess, der vi har bygd små steiner oppå hverandre, forteller Helene.

DET STORE SPRANGET: Helene og Espen deltok sammen i tv-serien «Det store spranget», som ble spilt inn i Spania og sendt på NRK i fjor høst. – Det var på hesteryggen i Spania at jeg ble pappaen til Helene, spøker Espen. Foto: NRK
DET STORE SPRANGET: Helene og Espen deltok sammen i tv-serien «Det store spranget», som ble spilt inn i Spania og sendt på NRK i fjor høst. – Det var på hesteryggen i Spania at jeg ble pappaen til Helene, spøker Espen. Foto: NRK Vis mer

LES OGSÅ: Her er rådene for et bedre stefamilieliv

Sammen, bare de to

Selv sier Espen at det var på hesteryggen i Spania i fjor at han ble pappaen til Helene. Han sier det litt på spøk – men for både ham og Helene er det en stor sannhet i det. Helene forklarer: 

– Jeg så at NRK søkte deltakere til et program der hestegale døtre skulle lære fedrene sine å ri. Jeg fleipet med Espen om at vi skulle melde oss på – og plutselig satte han seg ned og skrev en søknad. 

Sammen med fem andre jenter, deres lite hestevante fedre og en haug med tv-folk dro de til Spania sommeren 2016.

For Helene og Espen ble det første gang de fikk anledning til å være sammen, bare de to. 

– Det ble et toppunkt for oss. Vi måtte forholde oss til hverandre. Vi hadde en skikkelig krangel, men ble venner igjen. Det programmet gjorde at alt som hadde vært vanskelig, likevel føltes verdt det. Vi hadde investert så mye i mange år, at da vi kom dit … 

Espen nikker: 

– Det har handlet om ikke å gi seg og om å tåle hverandre, oppsummerer han.

Rundt kjøkkenbordet i det romslige rødmalte huset, svarer Helene slik, når vi spør hvem Espen er for henne i dag: 

– Han er forbildet mitt. Han er en person som jeg strever litt etter å være. Vi er like på den måten at vi begge tar mye plass. Han er veldig sta og klok. 

– Sta, i hvert fall, skyter Espen smilende inn.

Helene fortsetter: 

– Det er ingenting jeg ikke kan fortelle ham og mamma. Vi har vært brutalt ærlige med hverandre. Det kan gjøre vondt der og da, jeg kan bli lei meg, men så setter jeg pris på det. Jeg har fått en større grad av selvinnsikt. De har gjort meg veldig bevisste på ting.

Marit ser det på denne måten:

– Jeg synes at vi voksne kan være ærlige om at vi gjør så godt vi kan – men at det ikke er alltid vi får til ting så bra som vi skulle ønske. Hvis ikke den voksne kan se seg selv i perspektiv og si unnskyld innimellom, så blir det vanskeligere. 

Og hvem vet? Kanskje har de mange krevende prosessene med å bli en familie vært selve forutsetningen for at de i dag befinner seg der de gjør. Både Marit og Espen har jobbet som lærere, men utdannet seg til henholdsvis NLP-coach og gestaltterapeut underveis. Terapi, veiledning og konflikthåndtering er noe av det de jobber med i dag. 

Og Helene – som gjennom mange vanskelige år fikk tett sparring og solid erfaring i å bli selvhevdende – er nå leder av Miljøpartiet De Grønne i Sarpsborg og toppkandidat for Østfold MDG foran høstens stortingsvalg.

I dag teller ungeflokken til Espen og Marit hele seks barn. For så forløsende var det å flytte til nye omgivelser, at paret satte i gang med en ny runde. På fire år fikk de tre sønner, som i dag er ti, åtte og seks år gamle. 

– Når vi fikk de tre yngste, jevnet alt seg ut. Når vi får barnebarn, tror jeg alt blir helt likt. Vi startet på nytt her og har skapt en helt ny klan, et lite dynasti, mener Marit.  

Også Espen har hatt opplevelsen av at familieforøkelsen har jevnet ut følelsene, fordelt dem likere på hvert av barna.

– Følelsene for Marcus og Helene er større nå. Det er lettere å ha den samme kjærligheten nå som distansen også er litt større.

– Man må kanskje øve seg, funderer Marit. 

– Kanskje det er som en muskel som må trenes, en kjærlighetsmuskel, fyller Espen inn. 

Marit smiler og får det siste ordet: 

– Det har vært sånn hos oss, at vi har klart å romme mer og mer.

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 26, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: